Grepan à la Gran Canaria

Grepan à la Gran Canaria
Øyene 27/1-2005
Familien min kom til Grepan i 1930-årene, der de kjøpte et lite hvitmalt hus med småruter og blå vinduslemmer. Jeg kom dit første gang i 1945, og lik trekkfuglene kommer jeg tilbake hvert år. Ivrigere enn de fjærkledde har jeg vært, for høststormene som pisket sjøen innover land og snødekte sommerskjær, har gitt meg like stor glede og sjelefred som blomstrende som-merenger. Tjøme har vært lykkeland på jord.
Da jeg var på størrelse med strandsivene, tuslet jeg lykkelig av sted til bondegården, med spann til melk, kurv til egg og et nett rundt halsen til smør. Jeg kjente hver tue, knaus og bærbusk, kjente alle menneskene som bodde langsetter veien, og fiskerne som tøffet mot Verdens Ende med fangst. Vi møttes ved postkassen, hos landhandlerne, bakeren og tidlige morgener når garn skulle trekkes med fisk til frokost. Jeg våknet til måkeskrik og lukten av salt sjø og kløver. Somrene var som en evigvarende soldag for en liten jente. Tristheten kom først når bjørnebærene ble modne, for da nærmet høsten seg og jeg måtte tilbake til asfaltjungelen. Årene gikk, og små forandringer fulgte. Grinden jeg åpnet for biler for 5 øre gangen, ble byttet ut med en ferist. Deretter forsvant dyrene og beitemarkene, og stier ble asfaltert. Blåbær og jordbærtuer ble planert, og utmark ble forandret til prydhager. Der jeg ferdes fritt som barn, ble det gjerder, porter og forbudtskilt. En ny generasjon etablerte seg. De voksne kalte det fremskritt, et ord jeg ikke forsto.
Nå er jeg voksen selv og vet hva ordet betyr, akkurat som jeg vet at land må ryddes, trær må felles og hus og hytter bygges, men det bør skje i samsvar med den naturen vi forvalter og lever i. Vi bør hedre vår arv med visdom, godt skjønn og en dyp kjærlighet til de jordlapper vi rår over.
I generasjoner har de samme familiene bodd i Grepanbukten, og nå er de yngste snart de eldste, men kjærligheten til stedet har ikke grånet. Vi er glad i Tjøme og tjømlingene, men er tjømlingene glad i Tjøme? Like før jul havnet en kolorert brosjyre i mine foreldres postkasse, de kastet den. Tull og vås, var deres kommentar. Hvorfor sende reklame for andelsleiligheter på Gran Canaria til folk som har en fredfull plett på Tjøme? Deres antagelser ble gjort til skamme, for utbygningsplanene til Kystutvikling AS, var reelle nok. En sannhet som virker usannsynlig for oss som de siste årene har fått vennlige brev fra Utbygda Vel, med anmodning om ikke å bruke båtmotorer, gressklippere eller andre støyende redskap i helgene. Vi hytteeiere etterkom ønsket, for fred og harmoni har alltid vært viktig for folk og dyr i strandsonen og innlandet rundt Grepanbukten.
Hovmod står for fall, sies det, men hvor dypt og langt kan man falle? Hvor enn jeg har ferdes i verden, har jeg snakket varmt om Tjøme og stedet som ligger nær Verdens Ende. Et navn med rette, for her kan tankene fly fritt over en stille bukt mot en urørt horisont. Her har fastboende, hyttefolk, sjø og landfarende besøkende
funnet den harmonien de søker. For jeg lever i troen på at folk er bevisste, og at de velger den ferieformen de ønsker og trenger ut ifra behov og økonomi. Det hjelper ikke at noen få kyniske, pengesterke investorer planlegger å forandre våre ønsker og styre våre drømmer. Når de i en konsekvensutredning kan påstå at en enorm bygningsmasse av betong og glass, som strekker seg høyt over knauser, svaberg, skog og nåværende bebyggelse, er tilpasset, underordnet og dertil forsterker og kultiverer landskapets struktur og form, betviler jeg deres hensikter og sunne fornuft. Videre står det i tiltaksbeskrivelsen, «Ideen er å utvikle Grepan pensjonat til et moderne fritidssenter der ro, naturopplevelser og velvære tilbys andelseiere og leietagere så vel som naboer og besøkende.»
Er det noe galt med meg som mener konsekvensutredningen er selvmotsigende, høytflygende og lite gjennomtenkt?
Hvordan kan man finne ro når båter, biler og folk ferdes i kolonner på et avmålt areal? Skal måkene utstyres med mikrofoner? Er et saltvannsbasseng nær sjøkanten, en nødvendig «naturopplevelse»?
Eller ønsker nåtidens barnefamilier et boligkompleks i havgapet, der foreldrene kan sitte på terrassene med paraplyer i drinkene og eksos i lungene mens barna underholder seg selv i konstruerte apparater og anlegg?
Hvis det er riktig, hvorfor setter de seg ikke da på et fly fra Torp og reiser til steder der solen er mer stabil, alt er rimeligere og opplevelsestilbudet er større?
Jeg lever fremdeles i troen på at barn liker å finne rare skjell på stranden, høre gresshopper spille, hoppe i sjøen fra skjærene, plukke markjordbær på strå, finne jettegryter i havgapet og fiske krabber på rusten spiker. Jeg har også en sterk tro på en foreldregenerasjon som liker å dele disse naturopplevelsene med barna sine. Og de forskjellige behovene behøver ikke å utradere hverandre.
Jeg savner Grepan kystpensjonat og gjestenes glade stemmer. De var sommer-vennene mine, og de returnerte som meg i år etter år. På gressplenen var det lek og spill, og svabergene fungerte godt både som sol-senger og stupetårn. Nå lyder det ingen dansemusikk gjennom luften i stille kveldstimer, og det er trist. Grepan bør ikke forsvinne lik et gammelt spøkelse, men vokse, gro og på nytt fylles med latter. Grepan bør leve, moderniseres og utbygges, men ikke i den enorme skala som Kystutvikling AS foreslår. Jeg er stygt redd for at vi står overfor et nytt spekulativt og overmodig prosjekt, som kun gagner investorene og de utvalgte få. En realitet som om noen år kan etterlate en spøkelsesby av betong i Grepanbukten.
Det er nå vi som elsker Tjøme kan vise det, og vi bør vise det i ord og gjerning.
Vennlig hilsen hytteeier
Merete Soll Skridshol

Tags: No tags