Lykkelig den som har funnet sin ø!

Lykkelig den som har funnet sin ø!

Hva er det med Tjøme som kaller og lokker så intenst at man hele uken lengter mot arbeidsslutt fredag så man kan kaste seg i bilen før rushtid på E 18 ? Sommer som vinter. Det kan jo ikke bare være det gamle maur- og midd-spiste huset, utedoen og de 840 kvadratmetrene av Norges jord man kan stikke fingeren i og kalle sitt .Nei, svaret kan ikke gis i en setning, dertil er det for sammensatt. Kanskje er man arvelig belastet når man selv er født og båren på en tilsvarende øy tvers over fjorden. Egentlig kommer man vel aldri helt til å tilgi sitt faderlige opphav at han solgte det slitsomme småbruket med 25 mål sandjord og 125 mål enerbevokste knauser på Kirkøya – av nød og tvang i de harde 30-åra.

Men hvorfor gråte over spilt melk på Hvaler, når man har funnet fløte på Tjøme ? Sikkert nok har barndommens natur’festet seg så sterkt i ens sinn at det sa kraftig Pling første gang man kom over Vrengenbroen.

Og likevel. Om naturen, øya, fjorden, holmer og skjær, sol og sjø, -storm og stille betyr mye, er menneskene enda viktigere. Vi Osloboere som ikke har rot i Kristiania, vil alltid bare ha hovedstaden på lån, et sted vi bor på grunn av arbeid og utkomme. Vårt hjerte knytter seg aldri så fast til steder og mennesker i byen at det binder oss. Dermed lever vi også et kaldere liv. Vi blir nok på nikk med naboen, men vi slipper han sjelden innenfor sirkelen.

På øya opplever man det annerledes, for der interesserer menneskene seg for hverandre, til godt og vondt, en levende arv fra tiden før Vrengenbroen og storinntrykket, fra den gang alle var avhengig av alle. På øya er man ikke bare på nikk, man blir på fornavn, man stanser og snakker med hverandre. “Man må ta seg tid til å vurdere”, som Per i Langvika sier, når han ikke har lyst til å gjøre noe.

På øya har man også ennå tid til å hjelpe hverandre ut av knipetak u-ten å stå ferdig med regningsblokka og moms, administrasjonsomkostninger og datoen. Hvor ofte er man ikke blitt rakt en innsiktsfull hjel -pende hånd av en Nilsen på Grimestad, en Fjelstad i Langvika, for ikke å snakke om “faren til Fred», et unikum av teknisk innsikt og vennlig hjelpsomhet, som så alt for tidlig ble borte. Hvilken beundring har man ikke måttet føle for den gamle typen tjømlinger, som kanskje med folkeskolen som grunnlag, men med erfaring fra hvalfangst, sjøfart, fiske og småbruk har utviklet en praktisk sans og teknisk kunnen som mang en sivilingeniør fra NTH kunne misunne dem. Og hvor treffer man ellers i et lite samfunn store personligheter som en «tante Klara» eller dr. Solem, der den siste er blitt mer tjømling, enn mange tjømlinger.

Naturen former menneskene. Natur og mennesker danner sammen et miljø. Man behøver et miljø for å trives. Derfor trekker Tjøme magneten like sterkt året rundt, og kanskje sterkest utenom høysesongen i juli, når det blir så alt for mange av alle oss andre.

Tags: No tags