«Rist meg hjem»

11 April 1911 kom «Rist meg hjem» i fast rute

11/4-1981

I dag 11. april er det nøyaktig 70 år siden rutebilen kom til Nøtterøy. I 30 år ble det drevet privat kjøring inntil rutebil-eierne 8. mai 1941 slo seg sammen og stiftet rutebil-selskapet Øybuss. Om noen uker kan Øybuss-selskapet følgelig markere sine 40 år, og det skal vi komme tilbake til.

Her skal vi konsentrere oss om pionérarbeidet med rutebiltrafikken på Nøtterøy.

Og den beste kilde til dette stoff er Andreas Norlands bok «Rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme gjennom 50 år», som ble skrevet til A/L Øybuss’ 20 års jubileum i 1961. Andreas Norland, nå redaktør i VG, var den gang journalist i Tønsbergs Blad, og laget et solid historisk verk om dette emne. Han skildrer hvordan folk i «gamle dager» reiste med hestediligencen frem og tilbake på den smale og humpete hovedveien over Nøtterøy — eller de dro til byen i egen hest og vogn, eller spaserte. Det var ikke ualmindelig at folk gikk til byen selv om de bodde langt ute. Men de dro også med båt med «Oskar» eller «Luna» eller en av de mange andre større og mindre båter som gikk i fast rute mellom byen og øyene. Og gamle mennesker husker fergen mellom Nøtterøy og Tjøme i Vrengensundet.

Det var stor protest mot noen automobilkjøring på Nøtterøy for vel 70 år siden. Følgende resolusjon ble vedtatt av 150 personer, mest menn, på Borgheim i slutten av august 1909:

«Vi vil paa det bestemteste ffaraade at der blir gitt tilladelse til automobilkjørsel paa Nøterø, da automobilkjørsel paa disse smale veier i høi grad vil gjøre ferdsel med hest farlig».

Men det hjalp ikke. Agent Petter Tennefoss, Tønsberg, fikk 15. oktober 1909 tillatelse av amtmannen i Jarlsberg og Larviks amt til å starte en slik rute mellom Tønsberg og Kjøp-mannsklær.

Da hadde bølgene gått høyt på Nøtterøy hele høsten. I Tønsberg arbeidet h.r.advokat Odd Nerdrum for dannelsen av Tønsbergdistriktets første rutebilselskap, Tønsberg og Oplands Automobil-kompani. Tennefoss kom aldri i gang med sin rute, mens Nerdrums selskap ble en suksess.

Aksjetegningen innbragte en kapital på 16 000 kroner, og et bil-chassis ble bestilt fra den britiske fabrikken Leyland Co.

Bilen ville ikke kunne leveres før utpå høsten 1910, og så ble det bestemt å utsette åpningen av Nøtterøy-ruten til april 1911. Året 1910 ble forøvrig et gjennombruddsår for bilen i Vestfold. I hele landet fantes 408 motorkjøretøyer, og mange av dem fant veien til Vestfold. 22. juli ble åpnet en rute i Larvik, og rutekjøring begynte også i San-deflord-distriktet, samt fast forbindelse fra Victoria Hotel i Tønsberg kl. 14.30 hver dag til Stavern via Sandefjord og Larvik. Ole F. Bergan begynte drosjetraflkk i juli. Hesteeieme protesterte, og det ble inngitt en rekke anmeldelser. Bøter ble resultatet, de varierte fra 20 til 50 kroner.

Så kom april 1911, og vi siterer fra Andreas Norlands skildring i hans bok om rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme:

«Rutebilen som var bestilt av Tønsberg og Oplands Automo-bilkompani var imøtesett med forventning og interesse. «Tønsbergs Blad» bragte flere meldinger om den, og om selskapet, og overskriften var konsekvent det ene ordet «Bilen».

Det var en tung vogn som kom, om eftermiddagen den 7. april 1911. Den hadde en motor på 24 hk. og kunne ta pakker inntil 150 kg. og post inntil 200 kg. Bilen kom med toget fra Kristiania og ble hentet på jernbanestasjonen i Nedre Langgate av den nyansatte sjåføren Nils Olsen. Han var kommet hjem fra USA tidligere på året, med solid erfaring i biler, og hadde efter ansøkning fått arbeidet som Tønsberg-distriktets første rutebilsjåfør. Nils Olsen klatret opp på godsvognen, satte seg på bilen og kjørte den ned på perrongen.

Neste dag, den 8. april, ble den prøvekjørt på veien til Kjøpmannskjær om formiddagen.

Det ble en usedvanlig livlig tur, som opprinnelig var planlagt som en prøvetur uten passasjerer, men da bilen skulle starte ble den bestormet av Nøtterøy-folk og fyltes på et øyeblikk. Den trillet fullstappet utover, med Nils Olsen ved rattet. I gleden over at bilen var kommet ble Ikke hesteeieme glemt, og selskapet sendte ut denne meddelelse: «Selskapets vogn vil mandag den 10. ds. være stationeret ved gaarden Skaugen paa Nøterø kl. 4 efv term., ved gaarden Stangeby paa Nøterø kl 5 efterm., ved gaarden Forbruksforeningen kl. 6 efterm. Hesteeiere opfordres til at la møte frem med hestene og forsøke disse vent til vognen». 10. april kom selskapets første annonse om rutetidene, med meddelelse om at kjøringen skulle begynne 11. april:

«Automobildiligencen Kjører fra tirsdag den 11. ds. indtil videre i saadan rute: Alle hverdage: Fra Kjøbmandskjær kl. 8 fm. til Tønsberg kl 9 fm Fra Tønsberg kl 1 em. til Kjøbmandskjær kl. 2 em.

Fra Kjøbmandskjær kl. 3 em. til Tønsberg kl. 4 em.

Fra Tønsberg kl. 5 em. til Stangeby kl. 5,30 em.

Fra Stangeby kl. 6 em. til Tønsberg kl. 6.30 em.

Fra Tønsberg kl. 7 em. til Kjøbmandskjær kl. 8 em.

Det var holdeplass ved kjøpmann Thv. Bruu i Storgaten, hvor senere alle rutebiler til Nøtterøy og Tjøme fikk fast holdeplass, og hvor Øybuss holdt til inntil den nye holdeplassen på Lindahlplan ble tatt i bruk. — Pakkekspedisjonen var hos kjøpmann Jarman Jen sen. Persontakstene var 25 øre til Kolbergbakken, 40 øre til Nøterø Forbruksforening, 50 øre til Stangeby og 80 øre til Kjøpmannskjær. Barn under 10 år kjørte for halv pris, og vognen stoppet for passasjerer ved anrop. Byggmester Helgesen innstillet sin hestediligence da rutebilen kom.

Det var ikke uten grunn den tunge vognen meget snart fikk navnet «Rist meg hjem». De mer grovkornede ga den også karakteristikken «fosterfordrlver». Den hadde massive gummiringer, praktisk talt ikke fjæring og kjørte på en vei som var bygget for hestetrafikk. Til Stangeby var veien tålelig bra, men fra Stangeby til Kjøpmannskjær var den til dels meget dårlig og fra Seviken til Kjøpmannskjær helt elendig.

«Rist meg hjem» var en nokså høy, tung og åpen vogn med kalesjer, og som på hestediligencen var setene to langbenker bakover med en midtgang. — En parafinlampe tjente som billykt. Vognen var registrert for 13 passasjerer og sjåfør, men det hendte ikke sjelden at den hadde det dobbelt antall passasjerer, det var ikke så nøye i den tiden. Folk skulle med rutebilen og kom seg med på en eller annen måte, selv om de måtte stå på et av de brede stigbrettene og holde seg i kalesjen, eller henge seg bakpå.

Det skulle være to med vognen, og Nils Olsens hjelpemann ble en tidligere kusk på heste-diligencen, Søren Sørensen, som efter kort tid også var billettør. Til å begynne med var det ikke billettsystem på rutebilen, folk bare betalte og alle pengene gikk ned i en stor «fiskepung» som Sørensen hver dag leverte til disponenten med oppgjør for kjøringen. — Senere ble det innført billetter, for kontrollens skyld. Selv om rutebilen kunne overfylles med passasjerer hadde den sin begrensning, og da hadde Sørensen et fast utrop til de skuffede som ble stående igjen: «Ælldeles fullt her, kommer igjen hælv ælve, la gå» og så trillet «Rist meg hjem» forsiktig avsted. Ved siden av billettsalget var Sørensens hovedoppgave å hjelpe hester forbi det nye landeveiskremslet. Bilen stoppet for hestekjøretøyet, Sørensen gikk ut og dirigerte hestene forbi og så gikk turen videre. Det var ikke så mange hestene rutebilen møtte, for «Rist meg hjem, var ikke akkurat lydløs, og flere hesteeiere foretrakk å kjøre inn på en sidevei når de hørte rutebilen komme. Bilen var nokså vanskelig å manøvrere, det var stor dødgang i rattet og det skulle en god del omdreining til i svingene. Forøvrig minnet systemet meget om det som ble brukt i gamle Forder. Når sjåføren holdt over rattet, nådde et par fingre ned på gasshåndtaket. Stort sett gikk bilen som den skulle, og bortsett fra en maskinskade den første høsten, inntraff ingen uhell av betydning. «Rist meg hjem» ble nesten øyeblikkelig også Tønsberg-distriktets første turbil. Ruten ble igangsatt like før påske, og 1. og 2. påskedag ble det satt opp spesielle turer til Kjøp-mannskjær med avgang fra byen klokken 10.30 og ankomst i Kjøpmannskjær 11.30. Efter en times spasertur dro turdelta-geme hjem igjen med bilen.

Da rutebilen hadde kjørt en snau måned, skrev «Tønsbergs Blad»: «Fra Nøterø meddeles os, at det er den almindelige mening, at den rutegaaende automobil optrer saa hensynsfuldt langs veien som det er mulig, den benyttes da ogsaa i størst mulig utstrekning av bygdens folk. Ogsaa de fleste kjørere med hest steller sig paa fornuftig maade naar de møder bilen, men enkelte — tildels folk om hvem man mindst skulde tro det — begynder at peise og denge paa hesten naar den nærmer sig automobilen. Det er selvsagt det dummeste og galeste som kan gjøres og bør ikke gjentage sig».

Men mens rutebilen gjorde lykke, ble det misnøye med drosjebilene, og Nøtterøy formannskap ba den 24. april 1911 amtmannen om å forby drosjebiltrafikk innenfor Nøtterøys grenser. Begrunnelsen var at drosjebilene generte den øvrige kjøretrafikk, «særlig ved skyssautomobiltraflkkens drift til uregelmæssige tider». Amtmannen forsøkte å få en minnelig ordning med formannskapet og foreslo at et utvalg skulle utarbeide nærmere forskrifter for automobilkjøringen, men formannskapet var ikke med på dette og fastholdt sin anmodning om forbud mot skyss-auto-mobiler. «Disses fart til uvisse tider, baade dag og nat, gjør at veiene faktisk er stengt for mange av dem, som vil trafikere dem med hest. Skyssautomobilene antages desuten at være af liten interesse og betydning for vor», uttalte formannskapet den 12. juni 1911. I juni startet Tønsberg og Oplands Automobilkompani fast rutetrafikk også til Åsgårdstrand, som den gang var et av Oslofjordens mest besøkte feriesteder. Også i Slagen hevet der seg røster mot automobilen, særlig fra hesteeieme, på tross av at skyss-automobilene var prøvekjørt på «den nye Slagen-chausse» — nedre Åsgårdstrandsvei, så tidlig som i april».

* * *

Tross alle startvanskeligheter var rutebilen kommet for å bli, og opp gjennom årene ble ruter opprettet rundt om i hele Tønsberg-distriktet og i Vestfold.

Rutebilene Farmand og Øybuss ble stiftet, og idag ser nok bussene anderledes ut enn da «Rist meg hjem» bragte folk frem og tilbake mellom Tønsberg og Nøtterøy!

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tags: No tags