AOCR 279

Feriegjester siden 1920

FERIEGJESTER siden 1920

Overlæge Valentin Fürst kjøpte Bukkholmen på Tjøme sammen med to brødre i 1918. Syv av øyas åtte ferieboliger tilhører i dag etterkommerne. Ikke rart øya bare går under navnet «Fürstholmen».
Tomtene ble kjøpt i 1918, betalt i 1919 og siden 1920 har familien feriert på øya. 92 år gamle Christian Fürst er en av etterkommerne. Han er sønn av over-læge dr. med. Valentin Fürst, og var ni år da han første gang kom til Bukkholmen i 1920.
– Min søster var syv og jeg husker vi gikk hånd i hånd opp fra bryggen. Det var mørkt. Må ha vært overskyet og regn, for dette var jo i slutten av juni. Vi kom reisende med dampski-bet. Kan skjønne det var spennende, vet du. Vi startet fra hovedstaden klokken tre og kom frem til Ormelet
klokken 21.00. Det var der skipet la til. Husker vi hadde med oss 13 kolli første gang. Vi måtte jo ha med alt mulig rart, forteller Christian Furst.
Halvt tjømlinger
Hver sommer har han tilbrakt på Bukkholmen, og kan ikke forestille seg en sesong uten.
– Vi føler oss nesten som halvt tjømlinger, sier datteren Christiane.
Hun har med seg sønnen Marius på 29. Dermed er de tre generasjoner Furst som ferierer i sommerhuset ytterst ute på Bukkholmen.
– Det er åtte hytter til sammen her
på øya, syv av dem tilhører familien. Pluss at vi har familie i Dalen, forteller Christiane.
Hun er «oppvokst» i Sørhuset som ligger omtrent midt på øya. Dette huset har opp gjennom tidene fungert som samlingspunktet. I 1962 – etter Valenting Fursts bortgang – fikk Christianes familie bygge der de har sommerbolig i dag. Det såkalte samlingshuset er det Christianes fillenevø som har overtatt.
– Min bestefar og hans to brødre fikk i sin tid peke ut hvert sitt sommerhus her på Bukkholmen. Det var Nordhuset på toppen, Østhuset og Sørhuset. Og det var mange barn som fikk glede av det. Far, hvor mange hadde de tre brødrene til sammen?
– 16. 16 barn til sammen, så det var nokså folksomt her til tider. Og så gikk det kuer og geiter her før i tiden også. Det var veldig fint, for de holdt vegetasjonen nede, forteller far Christian Furst, som også forsøkte med sauer et år. Det var ikke like vellykket:
– De snauklipte omtrent bare rose-buskene. Da ble jeg lite populær!
Slapper av
Vi møter de tre generasjonene Fürst ute på sommerresidensen. Innerst i Bukkholmveien tar Christiane oss i mot ved parkeringsplassen. Hun viser vei innover stiene i det tette buskaset, før landskapet igjen åpner seg ut mot havet. Og der til venstre ligger sommerhuset. Et beskjedent sådan. Sjansen for å få tillatelse til å bygge ut noe på ferieboligen i strandsonen er omtrent lik null i Tjøme kommune. Dermed må familien nøye seg med det de har. Brygge har de i alle fall fått lov å oppføre. Og den benyttes flittig. Denne dagen er en av de varmeste, og sønnen Marius holder seg der nede ved vannet. Rettere sagt i vannet.
– Nå er det så varmt at jeg tror jeg flytter terrassemøblene inn i skyggen, sier Christiane.
På bordet har hun satt frem norske jordbær, farris og lightbrus.
– Hva liker dere best med å feriere på Tjøme?
– For meg er det beste bare å være her nede.

 AOCR 279

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 297

Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. 

Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. 

Siden høsten 2001 har Tjøme folkebibliotek i samarbeid med Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. Hver fredag i høst og vårhalvåret møtes eldre og pensjonister til sosialt samvær og veiledning i data.
Det er en aktiv gjeng vi møter på biblioteket. Noen sitter allerede foran dataskjermene, mens andre har slått seg ned rundt kaffebordet. Her ligger dagens aviser, og eldrerådet serverer gratis kaffe og kake til de fremmøtte. Mens stemningen er rolig ved maskinene, går praten løst rundt bordet. Her diskuteres nyheter, politikk, data og andre små og store ting. Det runde bordet har også blitt et forum for løsing av verdensproblemer.
Data og eldre
En av dem som sitter rundt bordet er Johan Ringdal, lederen av Tjøme eldreråd siden 2003. Han kan fortelle at oppslutningen rundt internettkafeen er stigende.
– Til å begynne med var det nok noen som spurte seg om det er nødvendig for eldre å lære data. Før trodde jo mange at de eldre ble «dummere» med årene. En psykolog som fulgte en gruppe gjennom mange år, mener faktisk at intelligensen fortsatt kan utvikles. De eldre må bare få mulighetene til å lære, sier han engasjert.
Den spreke pensjonisten mener derfor at eldre vokser når de får utfordringer. Dessuten blir hverdagslivet enklere og livskvaliteten bedre når man henger med i det som skjer i samfunnet.
– Mer og mer informasjon kommer på data. Ofte står det henvisning til en internettadresse for mer informasjon, og da er det fint å kunne litt, sier han.
En av veilederne, Per Hågensen, begynte selv å lære data her. Han har også data hjemme, og har siden lært seg mye ved å prøve seg frem selv.
– Som pensjonist har jeg god tid, sier han, og ser ut til å trives med sin rolle. Lav terskel
Internettkafeen er åpen for alle over 50 år. Her er det ingen krav om forkunnskaper, mange av de som i dag er aktive brukere av datamaskinen, hadde aldri tatt i en maskin før de kom hit. Opplegget er heller ikke lagt opp som et vanlig kurs. Her får alle veiledning på sitt nivå og følger sin egen progresjon. Man kan også få sin egen e-post. Selv om mange av de som er på kafeen er trofaste, er det helt uforpliktende. Du kommer og går når du vil, og etter som det passer. Tilbudet er gratis, og ønsker man en kopp kaffe og en kake-bit, får man det.
Bibliotekar Wenche Roald Naas ønsker at flere oppdager tilbudet og tør å komme innom.
– Det er bare å ta kontakt med biblioteket, eller legge turen hit. Dessuten kan man jo bare komme for å snuse litt på hva det er, sier hun, og legger til at hun nok tror en del er litt usikre på data og derfor kvier seg litt.
E-post
Ved en av maskinene møter vi Erik Rasmussen. Det er andre året han benytter seg av kafeen.
– Jeg var helt blank da jeg begynte. Nå bruker jeg hotmail mye. Jeg sender e-post til slekt i Amerika, Canada og i Molde, forteller han.
Nå venter han bare på å overta brukt datautstyr etter sønnen, og å få Internett hjemme.
Det er både kvinner og menn med denne fredagen, og helt frem til 15. desember holder de det gående, før de tar juleferie. I tillegg til kafeen, kan man også benytte seg av bibliotekets ordinære tjenester.
– 12. oktober skal vi dessuten ha Seniorsurf her. Da er det tilsvarende arrangementer rundt i hele landet, avslutter Roald Naas, før hun ønsker nye brukere hjertelig velkommen i ukene fremover.

CATHRINE ALMQUIST

 AOCR 297  AOCR 298
 AOCR 299

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 241

Lager hyggetreff for de eldre

HYGGELIG: Evelyn Abrahamsen gleder seg over å kunne arrangerer hyggetreff for hvasserpensjonistene.

Lager hyggetreff for de eldre

De har en fast dag i måneden hvor de kommer sammen, pensjonistene på Hvasser. Det sørger Evelyn Abrahamsen for. Hun er damen bak klubben «Hvasserpensjonistene».
Til høsten har de holdt på i ti år med hyggetreffene sine. Nøtterø Bakeri har bistått med lokaler i «Den Blå Brygge» i Sandøsund, men nå har klubben flyttet hjem til Evelyn i Krukeveien. Og der i huset vanker det bestandig noe godt til kaffen – og mer til. For Evelyn Abrahamsen har god erfaring med mat fra sitt yrkesaktive liv. Hun sto for matlagingen på Eidene pa dr. Solems klinikk, og hun har også jobbet som kjøkkensjef på Skjerpe
Garasjefest
Hver 17. mai er tradisjonen garasjefest hjemme hos henne og samboer Oskar Schei. Eller garasje og garasje. Det likner mer et lite oppholdsrom som Oskar har innredet. Der steller de i stand med bord og stoler og dekker på til fest.
– Garasjefestene er alltid populære Da pleier vi å være rundt 25 eldre som møtes. Og sa serverer jeg giyterett og karamellpudding, den de ønsker seg alle sammen, forteller Evelyn.

 AOCR 241

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 270

De ramsalte hverdagsheltene

Men nå fosser våte, tøffe loser og deres dramatiske historie inn på TV-skjennene.
De ramsalte hverdagsheltene

LARS-LUDVIG RØED ROLF M. AAGAARD

– Hvor dypt det er akkurat her? Tja, omtrent 30 meter, tenker jeg.
«Gamlelosen» Egil Jahre kikker ut på de grå bølgene mellom Store Færder og Tristein. Og han nikker fornøyd da sonaren kontrollmåler dybden til 36 meter, joda, dette kan han, dette er hans farvann.
Selvfølgelig kan han det. En los skal kunne. Så kanskje er det derfor vi hører så lite til dem? For det er jo ikke noe å rapportere om -at alt går som det skal, at alt er normalt, at skip etter skip finner veien til kai.
-Der inne forliste han Per Johan, peker Jahre inn i tåken. Og forteller om en annen tid, den gang losen ikke satt trygt og tørt i los-skøyta «Hvasser» som frakter oss i 25 knops fart mellom staker og lanterner, assistert av GPS og sonar og alskens elektronikk er vi dessuten. Den gang i 1867, i «den skrækkelig-ste storm i nogen nulevendes minde», forsvant losen Hans Jørgen i bølgene her, mens losgutten Per Johan fikk båten sin splintret på Sandøbåene og i ett døgn målte krefter med uværet før han utkjørt vasset i land og var merket for livet.
Det er klart mindre dramatisk da «Los 112 Hvasser» denne desemberdagen stikker snuten helt inntil bulkskipet «Rysen» av Emden. Selv om «Rysen» ikke slakker på farten, selv om frisk bris får det til å gynge adskillig her ute ved Færder. Erfarent lar losbåtfører Kåre Johansen «Hvasser» fosse kloss inntil «Rysen», og mens de to båtene stamper side om side, spretter los Thune Angelsen kjapt ombord til tyskerne, han skal føre dem trygt til Drammen. «Hvasser» bøyer av, et nytt oppdrag er utført, nok en gang er alt normalt. Og losskøyta vender tilbake til Sandøysund ytterst på Hvasser for å vente på neste telefon, neste båt, her går det døgnet rundt med 11 mann i to skift. Bundet fast til masten
Joda, vi kjenner beretningen om Terje Vigen, kanskje har vi lest «Losen og hans hustru» (av Jonas Lie). Men trolig fyller NRK Fjernsynet et stort historisk hull når fire programmer om «Den norske los» denne julen inntar skjermene. Han er lite beskrevet, losen, lite fremme i våre overskrifter. Men altså på post døgnet rundt 365 dager i året. I dag statsansatt, godt utdannet, velutstyrt med moderne båter og teknologi. Men også på post på minst like tøffe havstrekninger som dengang, med hylende vær, beksvarte netter, ubarmhjertige bølger.
Så det er ikke rart han i blant måtte bindes fast til masten, NRKs Edvard Hambro. Å filme loser i arbeid krever sin mann og sine forholdsregler.

«Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket»

Mens «Hvasser» kaster loss for et nytt oppdrag, forteller Hambro om idéen til serien, om losen Edvard Wiksnes han møtte på «SS Norway» i en knipetrang indre lei på Helgeland. Midt mellom to 90-graders svinger oppdager kapteinen at sjøkartet varsler om 12 meters dybde, oppskjørtet forklarer han at skipet hans stikker 14 meter dypt. «Ta det rolig», sa losen, «det er trykkfeil i kartet». Og hadde rett.
Historiene er blitt mange etterhvert. Så er det da heller ikke førstereisgutter som får los-sertifikatet. Før Egil Jahre (Hvasser-los fra 1958-1993 og idag ivrig loshistoriker) slapp til som losgutt (som altså håndterer skøytene), hadde han vært i utenriksfart, på hvalfangst
Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket. og tatt styrmannsskole. – Det var gjevt, vet du, å bli los, jeg vokste opp med dette. Og det var bedre å jobbe her hjemme enn å seile ute 18 måneder i strekk, forklarer Jahre. Etter året som losgutt tok han skipperskole før han ble losaspirant.
Med den jobben fulgte intensiv lesing i ett år før eksamen ble avlagt. Da kunne han til gjengjeld alt om alle leder og skjær på strekningen Jomfruland -svenskegrensen. En kunnskap han senere har brukt til å veilede flere tusen skip – og til å uteksaminere 50 nye loser.

Åpne båter

Jahres forgjengere hadde ingen eksamen. De tidligste losene hadde i det hele tatt temmelig lite, bortsett fra store kunnskaper og en beskjeden båt. I små, åpne seilbåter lå de nemlig utaskjærs og ventet på kundene, skipene som søkte norske havner for å bringe og hente last og passasjerer. I flere dager og i allslags vær kunne de mange små losbåtene krysse frem og tilbake på sin ivrige skipsjakt. Helt til Skagen og Marstrand kunne de seile i blant, i en nærmest desperat kamp for å kapre kunder. Alle var de sin egen lykkes smed. Når de fikk jobb og kløv ombord, vanket det fri kost og losji, men hjemreisen måtte de selv besørge. Den kunne bli lang og besværlig (og fuktig, skjenkestedene var mange langs skipslede-ne), selv om losgutten og seilbåten ofte fulgte i losens kjølvann og plukket ham opp etter endt oppdrag. Ikke før i 1911 kom «felleskassen», systemet som gikk ut på at losene i et område delte på de såkalte milepengene som skipene betalte for lostjenesten. Da hadde losvesenet, som sørget for å holde ukyndige unna tjenesten, eksistert siden 1720. Ikke før i 1983 ble systemet med fast loslønn etablert. I dag har Kystverket 270 loser på lønningslisten, de arbeider ut fra 22 los-stasjoner fra sør til nord. I tillegg kommer 120 losbåtførere og 30 trafikkledere (ved trafikksentralene) .
Og losenkene, de er blitt betydelig færre. På slutten av 1800-tallet var det på et tidspunkt 14 losenker og 36 farløse barn bare i havnen Svinør. Og der alternativet til å være losenke var å gifte seg med en ny los. Selv om første losbåt med dekk dukket opp i 1802, og dermed økte sikkerheten, var farene mange. Ikke minst i de kritiske bordingsøyeblikkene. Når losbåten listet seg inntil skipene i styggvær, mistet den vinden i eget seil og kunne bli knust. Dinglende, kanskje islagte leidere kunne – og kan ennå! – være en dødsfelle. Mang en gang måtte losen også hoppe i sjøen for så å hales om bord. Da tilsa skikken minst en gerie-ver-dram. Det sies at den vidgjetne Ula-losen (nær Sandefjord) Ulabrand ble svært mutt en gang han ikke fikk drammen han så vel hadde fortjent. Losene var tøffe på sjøen, ofte var de tøffe også på land. Drikking var tillatt og anerkjent – dengang. -De kunne jo ikke drikke brus mens de ventet, smiler Egil Jahre.
Men en aktet person var han, losen, nærmest som en skipper eller reder i lokalmiljøet. Det er han fortsatt, og rekrutteringen er god. Vår knudrete kyst og våre sårbare skipsleder tåler ikke et eneste skip på villspor.

Iars-ludvig.roed

 AOCR 270  AOCR 273
 AOCR 274  AOCR 275

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 247b

Ny sommer på Gamle Ormelet

Ny sommer på Gamle Ormelet

Så er sommerkjøret i gang på Gamle Ormelet. Nå lørdag den 19. åpner den årlige sommerutstillingen -og så den 26. trår Sjøbod-koret og Ole Paus til på den nye utescenen. Den som heter Mamelukka og markerer seg med utdater-te klesplagg på stativ.
– Bare noe vi fant på, forklarer Dorthe Endresen.
Hun har tatt plass på første rad i Mamelukka, på en stein som egentlig er reservert Dionysos:
-Teaterets gud, vinguden og de irrasjonelle krefters gud.
– Han skal få navnet sitt på steinrygglenet her.
– Store ambisjoner?
– Alt er relativt. Noe av det vi håper å få til med denne scenen er å gi unge talenter fra Vestfold muligheter til å presentere seg sammen med kjente og etablerte musikere og kunstnere som er knyttet til huset her. Det er jo mange. Og den 3. juli kan vi invitere til konsert med Aage Kvalbein og Vestfold Ungdomsstrykeorkester!
Utescenen ligger lunt til i
hjørnet mellom hovedhuset og sidebygningen, på baksiden – bygget inn i terrenget med skiferbelagte platåer og store steiner foran en scene med plankegulv og bred trapp ned til neste avsats. Muliggjort med 100.000 i støtte fra Norsk Kulturråd, to tonn skifer sponset av Lieskifer gjennom Stensenteret på Sem – samt to måneders innsats av to polske kunstnervenner som dukket opp på vårparten og viste seg å kunne litt av hvert..
– Og her, sier Dorthe,
– her skal for eksempel
GJENBRUK1: Dører fra det gamle pensjonatet på Ormelet gjør nytte som vegg for utescenen.
GJENBRUK2: Gamle materialer strategisk plassert, skaper en flott ramme rundt scenen.
Anne Helgesens figurteater få flotte muligheter. «Bodies in motion» skal vises flere ganger, den forestillingen som er inspirert av Kjartan Slettemarks helt spesielle dukker. Han skal forresten delta selv også – på sin like spesielle måte – mens han samtidig er en av hovedutstillerne i år, med maleri, objekter og grafikk.
– Det som har fast plass inne på Haugar?
– Der er det jo stengt for tiden, bygningen pusses opp, så vi syns det er viktig at han får en filial her ute på landet
mens kunstmuseet ligger i dvale.
Over tredve konserter og andre arrangementer ute og inne står på programmet frem til punktum settes med den tradisjonelle soppturen 28. august, den blir som vanlig avsluttet med Edgar Ludls gourmetmåltid, og denne gang supplert med orale godbiter fra Niels Chr. Geelmuyden.
Og er det mange kjente og publikumslokkende navn i konsertprogrammet, er det ikke dårligere på utstillings-siden, med mange etablerte
og kjente kunstnere blant de tyve som deltar med maleri, grafikk, skulptur, glass og krukker. Og den driftige galleristen er fornøyd:
– Ekstra hyggelig syns jeg det er i år – med det at vi har fått inn folk som er spesielt aktuelle i billedkunstmiljøet nå. For eksempel en som Frank Brunner, en av de unge malerne som har gjort seg veldig gjeldende.
Og så har vi en jente fra Krakov! Edyta Sobieraj heter hun og begynner å få et navn i polsk kunstmiljø. Henne er det da flott å få presentere her på Tjøme?
Og hun er kommet i godt selskap.
– For oss blir utstillingene her på Ormelet viktigere og viktigere, sier Dorthe.
-Vi merker at det de siste årene har vokst frem en helt ny interesse for billedkunst. Ikke minst blant unge! Og etter en periode hvor det er forsket så mye innen data- og videokunst viser maleriet seg å være like aktuelt – det lever godt ved siden av de nye impulsene.
ELSE MARIE HØST

 AOCR 247b  AOCR 248

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 295b

SØSTER MILLY fyller 90 år

ÅPENT HUS: I går fylte søster Milly Zeiner 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjaer på Tjøme.

SØSTER MILLY fyller 90 år

Hun hadde bestemt seg som liten pike. Hun skulle jobbe i sykepleien og stelle for andre når hun ble stor. Og slik ble det. I hele sitt yrkesaktive liv har søster Milly Zeiner jobbet i hjemmesykepleien og fartet fra hjem til hjem på Tjøme og Hvasser.
I går fylte den ennå så aktive damen 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjær. Her kunne jubilanten friste både med den ene og andre kakesorten som hun hadde bakt til den store dagen.
– Ja, en må stå på litt. Nytter ikke å sette seg ned i en stol. Jeg forsøker å være aktiv og følge med for ikke å forfalle, kommenterer 90-års-jubilanten med et smil.
Fortsatt like aktiv
Milly Zeiner, eller Judith Emilie som er døpe-navnet, er fortsatt med på det meste som rører seg i av aktiviteter på Tjøme.
– Jeg er på trimmen en gang i uka. Det er for oss gamle det, humrer Milly. – Ja, så er jeg på tirsdagsmøtene på Fredtun. Misjonen er hjertebarnet mitt. Og i kirkestua er jeg fast annenhver onsdag. Og så er jeg på sykebesøk, forteller Milly om noe av det hun er med på.
Hjemme har hun også nok å gjøre. Milly har ingen offentlig hjelp i huset, for her i gården skal alt gjøres selv – tilmed veden sørger hun for å få i hus.
– Jeg får hjelp til å klippe plenen, da. Ellers har jeg lært meg til å være selvhjulpen, sier Milly beskjedent.
Tidlig voksen
Milly Zeiner ble tidlig voksen. Av en søskenflokk på tre var det hun som ble hjemme for å stelle for sine syke foreldre. Ikke før etter deres bortgang kunne Milly begynne å tenke på egen fremtid. Og slagplanen var klar den:
– Sykepleien har ligget i meg siden jeg var bam. Så det måtte bare bli det, sier Milly Zeiner.
I 27 år arbeidet hun i hjemmesykepleien på Tjøme, og ga seg ikke før fylte 70! Søster Milly Zeiner på mopeden var et velkjent syn på Tjøme og Hvasser. Hun tok oppdrag hjemme hos eldre i hele kommunen, og det ble jobbing både sent og tidlig.
– Det var doktor Solem og doktor Oftedal som rekvirerte meg. Jeg ble godt kjent med hele geografien her ute, sier Milly.
PS. For dem som lurer på Millys forbindelse til Zeiner iTønsberg: Det var hennes onkel, Anthon L. Zeiner, som startet den kjente bedriften i byen.
An-Magritt Larsen

 AOCR 295b AOCR 294

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Gammleordfører’n

VA 26/9-1988
Gammleordfører’n
MONA WÆRLAND OG AAGE LARSEN 

HVASSER: Arbeidet som los og ordførervervet i to turbulente perioder har gjort at Egil Jahre har beina solid planta på bakken. Født og oppvokst som han er på Hvasser og med røt-tene djupt forankret på øya pusler han daglig rundt huset i Hvasserveien, og holder hus og hage i orden. Farmors gamle hus får ikke forfalle.

Han har sitt daglige virke på losstasjonen, og er slett ikke så gammel som uttrykket gammelordfører’n skulle tilsi. Selv klarer han over at han rekker så lite om dagen.
-Den gang jeg var ordfører rakk jeg alt mulig. Jeg hadde jo jobben ved siden av. Nå for tida har jeg mer enn nok med arbeidet. Jeg skjønner ikke hvor tida blir av, sier Jahre.
HER HAR VI DET BRA
-På Hvasser har vi det bra. Det finnes ikke noe bedre sted å bo. Vi har faktisk hatt en svak vekst i innbyggertallet også, og jeg tror vi er bortimot fem hundre fastboende i dag.
Det har vært på tale å legge ned skolen tidligere, enkelte spådde at det ikke ville være unger igjen i slutten av åtti-åra. Det er hyggelig å konstatere at de tok grundig feil. I dag er det fullt på skolen. FERIEFOLKET
-Det er vel fare for at jeg blir upopulær når jeg sier dette, men jeg tror det ville ha vært trist her uten feriefolket. Det er klart at det er ulemper med dem, men hvis vi veier ulemper og fordeler opp mot hverandre så tror jeg vi vil innse at vi på mange måter er avhengige av turistene. De fleste holder seg for seg selv på hyttene sine. Og heldigvis har vi ikke dans og campingplass, da tror jeg først vi skulle fått noe å klage over.
Den største feilen med hytteeierne er at de legger igjen for lite penger. Tidlig på 80-tallet hadde vi seksti sjømenn som betalte mere skatt til kommunen enn 2500 hytteeiere.
LOKALPOLITIKK
-Det er litt betenkelig at vi ikke har arbeidsplasser til ungdommen. Ellers vil jeg si at kommunen aldri har behandlet Hvasser som en utkant. Vi har fått bedre behandling enn vårt engasjement i lokalpolitikken skulle tilsi. Jeg synes det er trist at interessen for lokalpolitikk er så minimal. Vi burde hatt mange representanter i kommunestyret.
LOSSTASJON
Egil Jahre avslutter med å si at det vil bli et stort slag for Hvasser hvis de flytter losstasjonen.
-De har bråket med denne flyttingen i alle år. Etter stortingsvedtaket om at den framtidige lostjenesten i Oslofjorden skulle styres fra Hvasser trodde vi endelig at vi skulle få fred. Det er ikke så underlig at vi reagerer med frustrasjon over den plutselige snuoperasjnen. Her på Hvasser er vi redde for å miste den gode bussforbindelsen vi har og posthuset hvis losstasjonen forsvinner.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 

3/3-1992 TB
HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 
ELLEN BERING

Det er tittelen på et hefte som i disse dager er klar til utgivelse, og som faktisk er det første selvstendige skrift som skildrer Hvassers historie fra 1891-1941. Det er de to helstøpte hvasslendingene Einar Christian Erlingsen, mangeårig journalist, idag forlagsredaktør med utgivelse av syv fagtidsskrifter, og Øyolv Sandvik, tidligere rektor ved Hvasser skole som har skrudd tiden 100 år tilbake, og fulgt utviklingen frem til annen verdenskrig.

Heftets tittel er hentet fra referatet til Tjøme skolestyrets møte 17. juni 1963, da formannen, gartner Normann uttalte:
«Straks efterat vi hadde bygget den nye skolen på Fredheim blev jeg klar over at vi hadde begått en gresselig bommert idet det hadde vært naturlig at man skaffet en sentralskole – omfattende kretsene Kirkely, Bjøme-våg og Fredheim. Jeg tenkte da ikke på Hvasser, som jo er likesom et kongerike for sig selv.» Identitet
Hvorfor en så lokal lokalhistorie – for en gruppe øyer med rundt 500 innbyggere såvel idag som for 100 år siden? Dette spørsmålet innleder Erik S. Rei-nert forordet i heftet med.
-Vi tror den økende interessen for lokalhistorie fyller et behov hos folk flest. Et økende behov for samhørighet, for tilhørighet midt i en verden der de store krefter – økonomiske, politiske og sosiale – trekker den motsatte vei, vekk fra det lokale, sier Reinert.
Heftet gir ifølge Reinert noe av bakgrunnen for hvorfor Hvasser føler identitet så separat fra «hovedøya» Tjøme. På samme måte som det går an å være nordmann og europeer samtidig, går det godet an å være hvasslending i Tjøme kommune.
Selvberging
Hvassers historie er historien om en utkant av en kommune som allerede selv var en utkant i de tider dette heftet handler om. Øyas lærer gjennom mange år. F. W. Sundene forteller om «periferiens» kamp mot «sentralmakter», både på Tjøme og i Christiania for 100 år siden. Løsningen dengang for Hvassers vedkommende er klart nok sammenfattet av Sundene: «Skulle noe settes igang, måtte en selv greie det». Det imponerende er at så meget av den innstillingen Sundene beskriver, fremdeles er tilstede på Hvasser idag, fastslår Reinert.
Vriene tjømlinger..
-Joda, mye av heftet handler om hvor vriene tjømlingene var, smiler Einar Christian Erlingsen, som selv tråkket sine barnsben på Hvasser. Både veien og kirken ble bygget mer eller mindre på dugnad av hvasslendingene, og da kirken omsider sto ferdig manglet man penger til tårn. En ny tiggergang
fulgte, og til slutt gikk de høyere makter, det vil si Tjøme kommunestyre med på at kirken skulle få sitt høydepunkt.
-Heftet er først og fremst kommet til ved initiativ fra Øyolv Sandvik. Sammen med sin kone Torbjørg har han stått for skolegangen til minst to generasjoner hvasslendinger – inn-klusive min egen – fra 1955 til 1991, forteller Einar Christian Erlingsen. Når det gjelder redigeringen av stoffet har vi fulgt de enkelte forfatteres stavemåte på stedsnavn, for eksempel Kjøn-naberget eller Tjønnaberget. Kun feil som var helt opplagte, også da teksten ble skrevet er rettet. På den måten synes vi at noe av tidskoloritten er bevart, sier Erlingsen.
Egen historiebok
Både han og Sandvik er skjønt enige om at arbeidet med heftet har vært både artig, interessant og lærerikt.
– Meningen er at skriftet skal være forløperen til en egen historiebok for Hvasser. Det vi greier å få inn av inntekter på de 2000 eksemplarene som nå er til salgs, skal finansiere de neste publikasjonene, sier de to. forfatterne, som møtte Tønsbergs Blad en solblank februar-dag i idylliske Sandøsund.
-Dere har vel en liten Tjøme/ Hvasser-vits på lager?
– Den tror jeg vi sparer. Det er nemlig et legat på Tjøme som har bidratt til å finansiere utgivelsen, smiler Øyolv Sandvik.

De to lokalhistorikerne, Øyolv Sandvik (f.v) og Einar Christian Erlingsen i sitt rette element, idylliske Sandøsund som om noen måneder invaderes av feriefolket. (Foto: Eivind Eriksen)

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Livskunstnerene på Hønsø

Livskunstnerene på Hønsø
Av: Einar Chr. Erlingsen og Eiv. Eriksen

Hans Johansen dukket ut av vedskjulet da vi kjørte inn på gårdsplassen. Vi hadde ventet oss en smule skepsis, eftersom vi ikke hadde kunnet varsle vårt komme på forhånd. Men langtifra. Velkomsten vi fikk, var som om vi skulle være lenge savnede venner. Og vi oppdaget noe mer enn gjestfrihet på Hønsø — vi oppdaget også en egen livsstil. En livsstil vi alle kan ta lærdom av i vår travle hverdag. For selv om veien til nærmeste nabo er lang for Hans og Jenny Johansen, selv om gården er nærmest isolert vinterstid, selv om livet ofte er strevsomt, så har det gamle ekteparet greid noe som mange andre mislykkes med: De har skapt seg en lykkelig hverdag. Vi oppdaget snart den spesielle tonen som eksisterer mellom de to.
For selv om de er gamle av år – han 82, hun 80 – er deres kjærlighet for hverandre fortsatt ung. Svaret vi fikk da vi spurte om de ikke synes det blir ensomt på Hønsø, bekrefter også dette: – Nei, vi har jo hverandre
Deres hverdag har vært preget av slit. Livet som fisker og jordbruker har ikke vært en dans på roser, men typisk for Hans er at det er de gode minnene han husker. Som den gang han fikk syv tonn makrell på samme dag. De dagene han kom hjem uten fangst, husker han ikke.
Kjøkkenet er det første rommet man kommer inn i hos Hans og Jenny Johansen. I en krok durer vedkomfyren koselig, vannbøtten står på plass ved siden av. Riktignok rommer kjøkkenet også en elektrisk komfyr men Jenny betror oss at det fremdeles er vedkomfyren hun setter mest pris på. – Dessuten blir brødene mye bedre i den, tilføyer Hans.
Det er nemlig han som står for brødbakingen.
De tar det lett fornærmelig opp når vi spør hvor veden kommer fra. Den hugger de nemlig selv, skjulet er velfylt for vinteren. — Det er ingen sak etter at jeg fikk motorsag, forteller den gamle kruttgubben Hans. — Nu er vedsagingen omtrent som å skjære gulrøtter. Og så smiler han sitt lune smil, som gjør ham førti år yngre.
Inne i dagligstuen durer det i nok en ovn. – Vi fyrer bare med ved, svarer Jenny da vi spør. – Synes likesom det blir koseligere i huset på den måten. Og som i alle eldre hus med respekt for seg selv, har også huset på Hønsø en finstue. Og hvilken flnstue!
En antikvitetshandler hadde vel sannsynligvis gått amok blant alle herlighetene. Personlig falt vi pladask for den gedigne lysekronen i kobber og giass.
Tapetet er en historie for seg. Mer enn hundre år gammel, og følgelig uerstattelig. Tidligere laget man ting for at de skulle vare, så mønsteret er like vakkert og fremtredende som dengang tapetet kom på veggen.
Finstuen er et rom som ikke brukes — bortsett fra ved festlige anledninger. Som for eksempel julaften.
Rommet er stort og upraktisk å fyre opp for lengre perioder, dessuten har det gamle ekteparet plass nok i huset for øvrig. Så finstuen er blitt et rom hvor de vakreste ting og minner er plasert. Og dermed blir også et opphold i rommet et avbrudd i hverdagen.
Julefeiringen på Hønsø er nok også et kapitel lor seg. Nu er det ikke lenger dyr på gården — bortsett fra to katter.
Men den gang det sto ku på båsen og hest i stallen, var dagene før jul en hektisk tid. Slaktingen skulle unnagjøros. Og Hans er overtroisk på det punktet Grisen måtte slaktes ved nymåne, betror hun oss. — Da blir nemlig flesket drøyere.
Men Jenny ryster bare på hodet av slikt prat.
Hvorom dette nu enn har seg:
Etter slaktingen fulgte salting, pølse-laging, røking. Lite kjøtt ble spist ferskt, lagringsmulighetene var ikke de samme.
Derfor er kanskje fryseboksen den av den moderne tids velsignelse som de to på Hønsø setter størst pris på. — Jeg kan ikke tiske torsken ferskere selv, enn den jeg fisker ut av fryseboksen, hevder Hans.
Og han burde vite det. For selv om fisket ikke lenger er et livsgrunnlag for de to, er han fortsatt ute på fisketur en gang iblant. Men han klager på forurensningene. Fisken blir borte, mener han. Dagene på Hønsø blir sjelden lange. Det er det rett og slett ikke tid til. Et utall av gjøremål må avvikles.
Vann skal hentes i brønnen. Pumpe har de riktignok innendørs, men de gamle jernrørene avgir rust en gang iblant. Så de to foretrekker å hente vannet direkte fra kilden. Men det er mer å gjøre: Båten skat passes og øses. Om våren settes potetene, om høsten skal grøden høstes inn. Huset trenger sitt daglige vedlikehold, ved skal hugges.
Hans er forøvrig ikke snauere enn at han brenner av en dynamittgubbe eller to også, dersom det er en gjenstridig stubbe han skal ha bukt med.
Vinteren fører også sin dei av strevet med seg. Særlig hvis det er meget sne. Det har faktisk hendt at Hans har måttet grave tunne! frem til brønnen. Deretter må øksen frem, for å få hugget hull i isen.
Vinteren medfører også en større grad av isolasjon. Særlig for Jennys vedkommende. – Jeg kan ikke gå på ski, betror hun oss. Så er hun da også født og oppvokst i strandkanten på Hønsø, hvor sneen sjelden ligger lenge ad gangen.
Hans derimot er skiløper. Han er født i Sandar, og hadde tidlig ski på bena. Og han er ikke dårligere kar enn at han fremdeles spenner dem på og unnagjør nødvendige turer til butikken.
Inne i dagligstuen er kaffekoppene kommet på plass. Vi setter oss omkring bordet – Hans er nøye på at han får plassen sin. De to greier ikke la være å småerte hverandre av og til.
Da vi kommer inn på spørsmålet alder, svarer Hans: — Jeg blir 83 år i mai. Og ikke 93, som du av og til sier, tilføyer han og skotter over på sin kone. Men som de fleste pv sitt kjønn, greier hun som regel allikevel å få inn det siste ord.
Praten går livlig rundt bordet. De gamle er de rene oppkommer av gode historier, opplevet og erfart gjennom et langt liv. Hans forteller om dengang to predikanter fra Østfold stakk av med gjessene hans. –
Da holdt jeg på å fly på loftet etter Krag’en min, forteller han. — Fem, seks skudd gjonnom styrhuset på båten sin var det de skulle hatt, de fantene!
Tiden flyr dessverre fort i godt selskap. Så den tid kom også, da det var på tide å si farvel til Jenny og Hans på Hønsø. – Vær forsiktig i dumpene på veien, roper Hans etter oss. Og rusler inn igjen til sin lune hverdag på Hønsø.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Saksøker staten

Saksøker staten

TØNSBERG: Et søskenpar fra Oslo krever at Tønsberg byrett skal dømme staten ved Miljøverndepartementet til pålegge Tjøme kommune å gi dem byggetillatelse for to hytter ved Hagaki-len på Tjøme.
HARALD SYVERTSEN
Da saken ble innledet i byretten igår avviste Regjeringsadvokaten ved advokat Richard Saue alle påstander fra advokat Fred Ame Gade som fører saken for Frithjof Preus og Eva Preus.
Søskenparets far kjøpte i 1968 en eiendom på Hulebakk ved Hagakilen og i 1970 ga Landbruksdepartementet konsesjon under forutsetning av at innen to år overdro to tomter til sine barn samt de ble bygget innen fire år. Ut-parsellering av de to tomtene ble godkjent i 1971, men før den fristen innførte Tjøme forbud mot hyttebygging og opp gjennom årene er en rekke byggesøknader fra Preus avslått. De øynet imidlertid en mulighet da Carl Krefting i 1993 fikk byggetillatelse for hytte på den andre siden av Hagakilen og de fikk et prinsipielt ja fra planutvalget (tidligere bygningsrådet) på Tjøme. Det positive vedtaket ble påklaget til Fylkesmannen av miljø- og friluftsutvalget på Tjøme og Fylkesmannen opphevet planutvalgets vedtak og trakk byggetillatelsen tilbake.
Myndighetsmisbruk
Advokat Gade hevdet i retten at Eva og Frithjof Preus har vært utsatt for myndighetsmisbruk fra Fylkesmannens side. Gade tok fatt i to forhold; forskjellsbehandling og at miljø- og friluftsutvalget ikke har klagerett. Han fremholdt at et kommunalt utvalg ikke kan påklage vedtak fattet av et annet kommunalt utvalg. Hvis utvalget ikke hadde klaget, hadde det heller ikke blitt noe negativt vedtak hos Fylkesmannen.
Fylkesmann Mona Røkke som vitnet i retten, sa at friluftsnevndene er gitt en generell klagerett på vegne av almenheten nettopp for at almenheten skal komme til orde. Gade viste til Fylkesmannen i Oslo og Akershus avviser slike klager. I Vestfold gjør Røkke det ikke.
Det andre hovedpoenget som Gade trakk frem var forskjellsbehandling og hevdet at andre opp gjennom årene har fått godkjent hyttebygging mens Preus hele tiden har fått nei. Han trakk spesielt frem Kreftings hytte 10-15 meter fra vannkanten og sa at den vanskelig kan kalles en hytte.
Advokat Gade nedla påstand om at Eva og Frithjof Preus skal gis byggetillatelse, subsidiært at Fylkesmannens vedtak kjennes ugyldig. Han nedla også påstand om at staten skal kjennes erstatningspliktig for eventuelle tap som Preus måtte lide ved at hytte-byggingen er blitt forsinket. Dessuten krevet han dekning av saksomkostninger.
I strandsonen
Advokat Richard Saue som fører saken for Miljøverndepartementet, viste til at planutvalget i sitt positive vedtak sa at hyttene må ligge minst 100 meter fra vannet. Saue har fått Tjøme kommune til å foreta oppmåling og det viser seg at det er 95,2 meter fra høyvannnivå i Hagakilen til veien i bakkant av de to hyttetomtene.
— Det blir en underlig situasjon hvis saksøkte skulle få medhold, sa Saue og viste til at de da vil sitte med en tillatelse til å bebygge de to tomtene samtidig som de ikke kan bebygges fordi de ligger mindre enn 100 meter fra vannet.
Saue hevdet videre at i Tjømes kommuneplan er hele det aktuelle området nå utlagt til strandsone, hvilket innebærer et sterkere vern mot inngrep enn tidligere bestemmelser ga rom for. Han fremholdt at Krefting-saken er en sak for seg som ikke fører til noen ny praksis og viste til at kommuneplanen ikke åpner for bygging på tidligere fradelte tomter generelt, men kun på eiendommer som er konkret nevnt i planen.
Fortsetter
Saue påsto også at miljø- og friluftsutvalget har klagerett idet utvalget har overtatt oppgavene til den tidligere friluftsnevnden.
Rettsforhandlingene fortsetter i dag og da vil tidligere bygningssjef Reidar Andresen og ordfører Roar Tandberg ta plass i vitneboksen.
TB Fakta
GODKJENT I 1971
• Eva og Frithjof Preus’ far kjøpte i 1968 eiendom på Hulebakk på Tjøme. Landbruksdepartementet gir i 1970 konsesjon hvis han overdrar to tomter til sine barn.
• 1971: bygningsrådet godkjenner fradeling av de to parsellene.
• 1974: bygningsrådet avslår byggesøknaden. Ny søknad avslås i 1980.
• 1981: Sivilombudsmannen har ikke innvendinger tit saksbehandlingen,
• 1988: bygningsrådet avslår fornyet søknad.
• 1990: avslag etter ny behandling i bygningsråd og miljø og friiuftsutvalg.
• 1993: Carl Krefting får tillatelse til å bygge hytte på den andre siden av Hagakilen.
• 1994: planutvalget (bygningsrådet) gir dispensasjon frq kommuneplanen slik at de to hyttetomtene kan bebygges hvis ,d| plasseres minst 100 meter fra sjøen.
• 1994: miljø« og naturvalget påklager planutvalgets vedtak til Fylkesmannen.
• 1995: Fylkesmannen tar klagen til følge og opphever planutvalgets vedtak.
• 1996: Eva og Frithjof Preus saksøker staten ved Miljøverndepartementet.