Minner fra Tenvik for femti år siden

Minner fra Tenvik for femti år siden

Kanskje var Tenvik livligere for femti år siden. Her var butikken det naturlige sentrum.
Butikken var et riktig gammeldags landhandleri, bygd opp av Kaltvedt. Butikken var liten etter dagens målestokk, men til gjengjeld hadde den mange lagre, bygd etter hvert som behovet for lagerplass steg. Mel og sukker lå løst i skuffer i disken, og skulle du ha kaffe, så måtte den males først. Og malingen skjedde på en kaffekvern som ble sveivet for hånd. Åpent og enkelt. Melk ble solgt på klare flasker. Returflasker måte ofte vaskes for hånd av betjeningen før avsendelse til meieriet.
Butikken var Tenviks «vannhull». Her møttes alle, fra hvalskytteren til kona fra Småvik eller fruen fra Storebukt. Ingen måtte ha dårlig tid på butikken. Her var den grå benken i stadig bruk, praten gikk lett, sladder, personlige problemer og ellers dagligdagse ting, alt fikk bein å gå på. En trengte ikke noen psykologer den gang, det sosiale nettverket fungerte godt og den enkelte ble tatt vare på.
Butikken solgte alle typer varer. Også bensin kunne du få kjøpt. Pumpa sto på plassen på utsiden. Det kunne imidlertid tenkes at kunden måtte hjelpe til, hvis han Skulle ha mye. Det er tungt å bruke håndpumpe, det vet alle som har prøvd.
Om sommeren sydet stedet av aktiviteter. Det begynte med at hvalfangerne kom hjem. Det var litt av et syn når de kom, hvalbåtene på lang rekke, som perler på en snor, inn gjennom Vrengen og inn fjorden til Tenvik. Da bruste stoltheten i enhver Tenvik-beboer og alle som så på: «Guttane kommer!» Båtene la til ved kaia og der ble de liggende til du skulle ut igjen på høsten.
Småguttene sloss om å bære skipssekkene i land mot en tyggegummipakke eller to, eller kanskje en liten slant. Forventningsfulle familier ventet på sine kjære, og drosjene sto klare.
Om sommeren skulle hvalbåtene pusses opp og klargjøres for ny sesong. Over 100 mann jobbet på båtene. Oybuss fraktet mannskapene til og fra. Om kvelden var det alltid det samme rituale: samling utenfor butikken, en kveldspilsner til hver mann, pale type og så inn i bussene. Sosialt, godt. En for alle, alle for en. Tenvik Landhandleri hadde i sommermånedene øyas største ølomsetning. Tønsberg Bryggeri måtte da også forsyne butikken med øllast annenhver dag slik at ikke butikken gikk tom for øl! Logistikken fungerte den gang også, bare med annet navn. På den lille fjellknausen overfor kaia ble det et år satt opp en hvalkanon. Her øvde nye og gamle skyttere seg til stor glede for stedets unge. De hadde ikke annet mål i livet enn å bli hvalfangere og helst skyttere. På stranda lå gamle livbåter og livbelter av kork og påTorskeberget badet de litt mer avanserte.
På kaia var det Paulsen som var sjef. Han var skøytefører på feija «Veierland». Båten gikk nøyaktig som en klokke. Så skulle den da også korresponderere med bussene som kom og gikk. Øyfolket trengte forsyninger og pålitelig kommunikasjon. «Veierland» gikk mest på øya med samme navn, unntatt torsdager, da gikk den til Tønsberg for å hente tyngre gods. På Håøya var det masse militære mannskaper. Dette var i den kalde krigens tid og øya var et viktig fort på den tiden. Forsvaret brukte egen båt til og fra Tenvik. I tillegg kom den gamle tyske E-båten innom fra Bolærne.
Tenvik var et trygt sted. Her var det arbeidsplasser, Forsvaret var godt etablert og det nære sosiale nettverket fungerte til alles beste.
H. J. Tveitan

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tags: No tags