De ramsalte hverdagsheltene

Men nå fosser våte, tøffe loser og deres dramatiske historie inn på TV-skjennene.
De ramsalte hverdagsheltene

LARS-LUDVIG RØED ROLF M. AAGAARD

– Hvor dypt det er akkurat her? Tja, omtrent 30 meter, tenker jeg.
«Gamlelosen» Egil Jahre kikker ut på de grå bølgene mellom Store Færder og Tristein. Og han nikker fornøyd da sonaren kontrollmåler dybden til 36 meter, joda, dette kan han, dette er hans farvann.
Selvfølgelig kan han det. En los skal kunne. Så kanskje er det derfor vi hører så lite til dem? For det er jo ikke noe å rapportere om -at alt går som det skal, at alt er normalt, at skip etter skip finner veien til kai.
-Der inne forliste han Per Johan, peker Jahre inn i tåken. Og forteller om en annen tid, den gang losen ikke satt trygt og tørt i los-skøyta «Hvasser» som frakter oss i 25 knops fart mellom staker og lanterner, assistert av GPS og sonar og alskens elektronikk er vi dessuten. Den gang i 1867, i «den skrækkelig-ste storm i nogen nulevendes minde», forsvant losen Hans Jørgen i bølgene her, mens losgutten Per Johan fikk båten sin splintret på Sandøbåene og i ett døgn målte krefter med uværet før han utkjørt vasset i land og var merket for livet.
Det er klart mindre dramatisk da «Los 112 Hvasser» denne desemberdagen stikker snuten helt inntil bulkskipet «Rysen» av Emden. Selv om «Rysen» ikke slakker på farten, selv om frisk bris får det til å gynge adskillig her ute ved Færder. Erfarent lar losbåtfører Kåre Johansen «Hvasser» fosse kloss inntil «Rysen», og mens de to båtene stamper side om side, spretter los Thune Angelsen kjapt ombord til tyskerne, han skal føre dem trygt til Drammen. «Hvasser» bøyer av, et nytt oppdrag er utført, nok en gang er alt normalt. Og losskøyta vender tilbake til Sandøysund ytterst på Hvasser for å vente på neste telefon, neste båt, her går det døgnet rundt med 11 mann i to skift. Bundet fast til masten
Joda, vi kjenner beretningen om Terje Vigen, kanskje har vi lest «Losen og hans hustru» (av Jonas Lie). Men trolig fyller NRK Fjernsynet et stort historisk hull når fire programmer om «Den norske los» denne julen inntar skjermene. Han er lite beskrevet, losen, lite fremme i våre overskrifter. Men altså på post døgnet rundt 365 dager i året. I dag statsansatt, godt utdannet, velutstyrt med moderne båter og teknologi. Men også på post på minst like tøffe havstrekninger som dengang, med hylende vær, beksvarte netter, ubarmhjertige bølger.
Så det er ikke rart han i blant måtte bindes fast til masten, NRKs Edvard Hambro. Å filme loser i arbeid krever sin mann og sine forholdsregler.

«Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket»

Mens «Hvasser» kaster loss for et nytt oppdrag, forteller Hambro om idéen til serien, om losen Edvard Wiksnes han møtte på «SS Norway» i en knipetrang indre lei på Helgeland. Midt mellom to 90-graders svinger oppdager kapteinen at sjøkartet varsler om 12 meters dybde, oppskjørtet forklarer han at skipet hans stikker 14 meter dypt. «Ta det rolig», sa losen, «det er trykkfeil i kartet». Og hadde rett.
Historiene er blitt mange etterhvert. Så er det da heller ikke førstereisgutter som får los-sertifikatet. Før Egil Jahre (Hvasser-los fra 1958-1993 og idag ivrig loshistoriker) slapp til som losgutt (som altså håndterer skøytene), hadde han vært i utenriksfart, på hvalfangst
Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket. og tatt styrmannsskole. – Det var gjevt, vet du, å bli los, jeg vokste opp med dette. Og det var bedre å jobbe her hjemme enn å seile ute 18 måneder i strekk, forklarer Jahre. Etter året som losgutt tok han skipperskole før han ble losaspirant.
Med den jobben fulgte intensiv lesing i ett år før eksamen ble avlagt. Da kunne han til gjengjeld alt om alle leder og skjær på strekningen Jomfruland -svenskegrensen. En kunnskap han senere har brukt til å veilede flere tusen skip – og til å uteksaminere 50 nye loser.

Åpne båter

Jahres forgjengere hadde ingen eksamen. De tidligste losene hadde i det hele tatt temmelig lite, bortsett fra store kunnskaper og en beskjeden båt. I små, åpne seilbåter lå de nemlig utaskjærs og ventet på kundene, skipene som søkte norske havner for å bringe og hente last og passasjerer. I flere dager og i allslags vær kunne de mange små losbåtene krysse frem og tilbake på sin ivrige skipsjakt. Helt til Skagen og Marstrand kunne de seile i blant, i en nærmest desperat kamp for å kapre kunder. Alle var de sin egen lykkes smed. Når de fikk jobb og kløv ombord, vanket det fri kost og losji, men hjemreisen måtte de selv besørge. Den kunne bli lang og besværlig (og fuktig, skjenkestedene var mange langs skipslede-ne), selv om losgutten og seilbåten ofte fulgte i losens kjølvann og plukket ham opp etter endt oppdrag. Ikke før i 1911 kom «felleskassen», systemet som gikk ut på at losene i et område delte på de såkalte milepengene som skipene betalte for lostjenesten. Da hadde losvesenet, som sørget for å holde ukyndige unna tjenesten, eksistert siden 1720. Ikke før i 1983 ble systemet med fast loslønn etablert. I dag har Kystverket 270 loser på lønningslisten, de arbeider ut fra 22 los-stasjoner fra sør til nord. I tillegg kommer 120 losbåtførere og 30 trafikkledere (ved trafikksentralene) .
Og losenkene, de er blitt betydelig færre. På slutten av 1800-tallet var det på et tidspunkt 14 losenker og 36 farløse barn bare i havnen Svinør. Og der alternativet til å være losenke var å gifte seg med en ny los. Selv om første losbåt med dekk dukket opp i 1802, og dermed økte sikkerheten, var farene mange. Ikke minst i de kritiske bordingsøyeblikkene. Når losbåten listet seg inntil skipene i styggvær, mistet den vinden i eget seil og kunne bli knust. Dinglende, kanskje islagte leidere kunne – og kan ennå! – være en dødsfelle. Mang en gang måtte losen også hoppe i sjøen for så å hales om bord. Da tilsa skikken minst en gerie-ver-dram. Det sies at den vidgjetne Ula-losen (nær Sandefjord) Ulabrand ble svært mutt en gang han ikke fikk drammen han så vel hadde fortjent. Losene var tøffe på sjøen, ofte var de tøffe også på land. Drikking var tillatt og anerkjent – dengang. -De kunne jo ikke drikke brus mens de ventet, smiler Egil Jahre.
Men en aktet person var han, losen, nærmest som en skipper eller reder i lokalmiljøet. Det er han fortsatt, og rekrutteringen er god. Vår knudrete kyst og våre sårbare skipsleder tåler ikke et eneste skip på villspor.

Iars-ludvig.roed

 AOCR 270  AOCR 273
 AOCR 274  AOCR 275

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tags: No tags