Den siste av de gamle

Den siste av de gamle.
Liv og skjebner på vår ø                                                  Tønsberg 15.04.1978

Når Mathiide satt på benken under den gamle eken og lente seg bakover, slik at hun hvilte behagelig, hendte det iblant at det var som hun forlot tid og sted og kon til en annen verden, en verden som var ingen ting, en absolut tomhet. Der var hverken lys elle] mørke, hverken ting eller skapninger, hverken duft eller farve Allikevel var det noe der, noe hun følte i sitt hjerte, fred og harmoni En gang efter en slik opplevelse lurte hun på om hun hadde vært i himmelen. Men hun fant snart ut at der hadde hun ikke vært, for i himmelen fantes det jo så meget hadde hun både lest og hørt. Der var de dødes sjeler, der var engler, hoteller med mange rom, slott med troner, gullgater og perleporter, palmer og mange slags dyr. Nei, i himmelen hadde hun ikke vært. Hun hadde nok heller ikke vært noe annet fremmed sted under sin hvile. Hun hadde sikkert hele tiden vært på «Plassen». Og her trivdes hun best. Hun ville naturligvis til himmelen når hun var død, men var i tvil om hun ville finne seg så godt til rette der. Det var så fint og storslagent der. Men Vårherre hadde nok også andre steder i sitt rike, steder hvor det var mer enkelt og almindelig, passende for henne og likestillede. Han var jo så vis og omtenksom. Helst ville hun flytte hele «Plassen» inn i himmelen. Det skulle ikke være henne imot å bo på den og stelle med den i all evighet.
«Plassen» hadde ikke noen jord-vidder å prale av. Den var ikke en gang et småbruk. Den besto simpelt hen av en stue med en større have til, men vel å merke have i gammeldags betydning. Her var frukttrær og bærbusker, grønn-saksenger og potetstykke. Det sis-saksenger og potetstykke. Det siste utgjorde nesten halvdelen av haven og hadde gitt det viktigste tilskudd til familiens matforsyning i mange år. Nu da hun var gammel og alene, måtte hun la en stor del av haven være udyrket. Hun hadde ikke krefter til full drift, dessuten var det ikke på langt nær behov lenger for det man kunne få ut av haven. Hun dyrket bare så pass meget at det strakk til for henne selv. Men hun syntes det var synd at ikke all jorden ble nyttet.
Huset på «Plassen» besto av kjøkken, stue og kammers. I kammerset var det en dør som førte ut til et lite skjul. Det var kjekt slik. Man slapp å gå ut om vinteren for å hente brensel. Ved å åpne en lem i kjøkkengulvet, kom man ned i kjelleren, som egentlig bare var et større jordhull. I et noe avsidesliggende skur var det ytterst primitivt innredet til do og hønsehus.
Mathilde hadde født fire barn, to av hvert kjønn. De levde alle, var gifte og bodde på andre kanter av landet. Den yngste av dem, «Spjælingen», bodde nærmest, i hovedstaden, og var ansatt i et departement. Han var forresten ikke så spinkel lenger, hadde heller aldri vært det, uten i forhold til sine søsken. Nu var han i full gang med å ta igjen broren Otto både i vekt og omfang. Otto hadde alltid vært en «brytær», og jentene var så kraftige og velutviklede allerede da de gikk for presten, at han hadde følt det som sin plikt å oppfordre henne, Mathilde, til å holde et ekstra våkent øye med dem. Nei, ingen skulle kunne si at ungene hennes hadde tatt skade av trang plass i hjemmet og av simpel mat.
Hilmer, mannen hennes, som hadde vært død i mange år, mintes hun hverken med sorg eller ærbødighet. Han var kjører hos en trelasthandler inne i byen den gang de giftet seg, og hadde store muligheter til A komme inn på lageret og avansere der. men ødela for seg ved fyll. Han drakk tett og stadig. I tillegg var han brutal I fylla, slo både henne og ungene og knuste gjenstander i huset. Det rettet opp meget at han den siste tiden han levde, angret og ba om tilgivelse. Men hun syntes nok at han kunne ha vist slikt sinnelag noe tidligere.
En ting ergret Mathilde. og det var at mange betraktet «Plassen» på en nedsettende måte. Ungdom som kom forbi, pekte og kalte den «gammelt røkkel». og voksne mennesker mente det var helsefarlig å bo som hun gjorde. Forleden hadde en dame spurt:
De har vel Ikke bad De. fru Karlsen?
— Nei. hverken bad eller vann-do! var Mathildes kontante svar.
I det samme husket hun at ungene. da de var små, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden vinterstid. løp barbente på do. De fikk ikke snue av det en gang. Og med hensyn til renslighet, så var ungene hver fredag blitt vasket grundig i herlig duftende briskelåg.
Menneskene var anderledes før. Da var det flere som syntes «Plassen» var et vakkert sted og at det virket koselig der. Ja. selv skipsrederen som pleide å gå forbi på sine spaserturer, hadde rost «Plassen» og kalt den «et lite Eden». Hun glemte aldri det, hadde forresten skrevet navnet ned på en lapp som hun oppbevarte i speserihyllen. Hun var glad i blomster. I vinduskarmene sto tett med kraftige potteplanter, og 1 rabatter langs veggene hadde hun sådd forskjellige slags blomsterfrø. Øverst 1 haven var et stort bed med stauder. pioner, georginer, floks og løytnantshjerter, og hvor solen kom til og det fantes muligheter til å feste klatretråder, vokste blomatererter.
Om hosten samlet hun inn fro, rensket dem og sorterte dem. Hun merket seg alltid farvene på de blomster hun hadde tatt frø av, og om våren sådde hun slik at de kommende blomster skulle danne praktfulle farvesymfonier. Hver gang ventet hun spent på resultatet. og var det vellykket, følte hun en glede som ble til dyp takknemlighet mot Ham som er all skjønnhets far og opprettholder.
Hønene hadde hun omsorg for. Det samme gjaldt overfor fuglene. Hun hadde til og med hjerte for reven, som skrek så stygt i skogholtet om nettene. Den hadde aldri greid å få fatt 1 noen av hønene hennes, og godt var det. Men hun unte den mat. Derfor gikk hun av og til 1 kveldingen bort i holtet og la noen matrester på en gammel, morken stubbe der. Hun kom ikke fra at hun hadde noen av sine hyggeligste stunder med hønene. Når hun bragte dem mat, ble de alltid så glade, og hun gjorde ofte ekstrabesøk hos dem for å slå av en «prat». Tidlig om våren, før hun plantet og sådde, fikk de løpe fritt omkring, og da fulgte de efter henne og var riktig pratsomme. Var ytterdøren åpen, våget de seg iblant inn i gangen, men ikke lengre, uten hun med blid stemme ba dem å tre over terskelen til kjøkkenet.
Til skjærene hadde hun et ambivalent forhold. I mange år hadde hun med ergrelse sett på at de var de aller første på fuglebrettet og stjal godbitene, når hun hadde lagt ut mat. Nu var det et slags tak over brettet, og en dag fant hun på å stenge alle sidene med kyllingnetting. Siden laget hun et hull i denne, så stort at småfuglene godt kunne komme inn, men for lite for skjærene. Disse sto ikke fast når det gjaldt å finne seg noe å spise, om ikke annet tok de godt for seg av hønsematen i den tiden hønene fikk gå fritt og hun foret dem ute.
Men det var også hyggelig iblant for en ensom sjel å ha skjærene på besøk. Det var ikke stille der de var. Men hun syntes det gjerne ble for meget skratting. og så likte hun ikke all sladderen deres. Selv om hun ikke forsto hva de sa. var det klart for henne at de for med megen sladder. De var jo i alle gårder og glante og lyttet. Hun var sikker på at de heller ikke unnlot å sladre om henne, når de var på besøk andre steder. Kanskje de fortalte om hvor slem hun hadde vært enkelte ganger, brukt riset på ungene og trukket Hilmer i hår og øreflipper. Men hva ellers skulle hun ha gjort når unger og mann var umulige? En i huset måtte forsøke å holde skikk og orden. Det skulle tatt seg fint ut om ulydighetens og ødeleggelsens ånd fritt hadde fått råde. Nei. hun hadde ikke alltid vært snill. Men hun likte ikke at ungene under besøk hos henne bestandig måtte si:
— Vi husker du ga oss ris mor. . . .
Det så ikke ut som de hadde tatt skade av riset, hverken på sjel eller kropp. De lo og spøkte, og de hadde bakdeler som de satt både godt og trygt på.
Hun grudde for å gå til landhandleren. Det skyldtes trafikken. Hun gikk så tidlig som mulig om morgenen, for da var det minst biler og motorsykler på veiene. Landhandleren hadde sagt at hun kunne sette opp en vareliste, så skulle han hente den og bringe varene. Men hun ville se varene og vurdere før hun kjøpte. Det hang sterkt i henne fra den tiden det var nød i pengepungen.
De fleste kjente av hennes egen generasjon var døde. Hun visste ikke om andre gjenlevende av disse enn fru Salvesen og skomaker Horn. Men de var begge så uklare i hodet at hun syntes ikke det lenger var noe hyggelig å snakke med dem. Selv hadde hun full orden på sine tanker, dertil husket hun godt. Men det merkelige var at minnet mer og mer søkte til hennes barndoms- og ungdomstid. Enda merkeligere var det at hun så tydelig kunne se alt fra den tiden, mennesker og hus, veier og landskaper, båter og brygger, fjord og hav, og alt hadde sine naturlige farver. Og det som var av liv, beveget seg. Hun elsket den gamle eken som sto på gårdsplassen og var et slags tuntre. Det var stadig liv og bevegelse i dens mektige krone, og det skyldtes ikke bare fugler og vind, men også usynlige vesener. For henne var de iblant synlige. En gang i året, om våren, når eken så vidt hadde begynt å vise sine grønne blad, pleide englene å ha en stor sammenkomst i treet. Hun kalte den for «englefesten», og allerede først i april kjente hun i sitt hjerte drag av lengsel efter den. Men hun visste at den alltid ble varslet god tid i forveien av bestemte fuglelåter eller av et eget sus i luften. Derfor lå hun ofte våken om nettene og lyttet. Men selve festen foregikk om dagen. Plutselig en dag i mai var englene der, og de stilte seg i grupper eller klasser, den ene gruppen over den andre. Det som bestemte rangen, skjønte hun, var styrken av det lys og den glans som utgikk fra dem. Ja, de besto forresten bare av lys og glans. Høyest oppe i treet befant selveste erkeenglen seg, og på et signal fra den, ved en krusning på dens leber, tok de øvrige englene til å synge. Sangen var dempet, myk og inderlig. Den var for det fineste i et menneske, og den grep henne slik at hun måtte gråte.
Den virkning «englefesten» gjorde på henne, holdt seg i dager og uker. Hun var i denne tiden som innvendig renset, og så fri og forløst. Det var intet som stengte eller bandt, og så godt som hun hørte. Hver eneste livets lyd kunne hun fange inn, ja, selv lyden av hjertet til en fjerntsittende fugl….
Hun stilte ikke store krav til livet. Men hun stilte de rette. Riktigst er vel å si at hun stilte ikke krav i det hele tatt. Hun fant frem til den glede og det behag som hennes kår kunne by, og det var meget for henne. Hun elsket blomster og trær, fugler og dyr, planting og innhøsting, sitt hjemme-bakte brød og den sterke kaffetår, skumringens stillhet og nattens trygge søvn, og hun hadde del i himmel og jord, i sol og stjerner, i Gud og Hans Sønn. Hun hadde aldri klaget. Men hun hadde vært redd mange ganger for at det ikke ville bli penger nok til avdrag og renter til banken, så man skulle la «Plassen» gå til tvangsauksjon. Avisen leste hun flittig. Hun kunne ikke unnvære den, skjønt hun syntes den var styggelig dyr. Hun hoppet over de store nyheter, unntagen når det sto om jordskjelv. Hun hadde opplevd jordskjelv selv, i 1904, da hele Skandinavia var gjenstand for bevninger. Politikk brydde hun seg ikke om. Hun var med andre ord ikke samfunns- og tidsorientert. Allikevel satt hun der og representerte, i kraft av sin visdom og holdning, det som må være det vesentlige i et kommende oppbrudd. I henne hadde det i livssammenhengen innsiktsfulle og det i de gamle dyder alltid gyldige, overvintret.
Det fantes en plan, en stor og djevelsk plan, generalplanen kalte man den, og av den gikk det frem hvordan det skulle se ut med hensyn til veier og bebyggelse på øen i fremtiden. På den planen var ikke «Plassen» med. I dens sted breiet en ny vei seg, som skulle lette gjennomgangstrafikken til naboøen. Mathilde fikk aldri kjennskap til dette. Hun fulgte jo ikke med i myndigheters styre og stell. Gjennomføring av planen var av økonomiske grunner heller ikke påbegynt da hun døde.
Kommunen kjøpte «Plassen», sikret seg den, som det heter. Hus og have ble liggende vanskjøttet. Men da «løse» eksistenser brøt seg inn i huset og overnattet der, fant man ut at man burde rive det, og en dag kom en mann med en stor gravemaskin for å utføre verket. Han lo ved synet av det vesle, lave huset, kjørte opp foran det, hevet den store «snabelen» på maskinen og ga pipen en «klask». Så lot han «snabelen» dunke kraftig et par ganger mot mønet, og siden puffet han til veggene. I løpet av bare noen minutter var huset en eneste skrothaug. Til slutt flyttet han haugen nærmere grinden. Det behøvdes ikke mange vendinger til det med den store, grådige maskinen han disponerte.
Han var ferdig, hoppet ned fra førerhytten og gikk bort til den lille plett hvor Mathildes hus hadde stått. Han oppdaget hullet i jorden, og nu var han nær et latteranfall. Og det der skulle være kjeller! Han hadde nylig fått bygget eget hus, finansiert ved husbanklån og tilleggslån i Sparebanken, og han hadde kjeller, han, bl.a. med hobbyrom og peisestue. Plutselig vendte han seg mot eken. I den var det jammen mye fin peis-ved! Da sprang en tanke opp i ham: Han skulle tilby å felle treet mot å få veden. Det var ingen dum tanke, syntes han. Han var en tidens mann, var om seg og for seg…

 

 

Aocr Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tags: No tags