Livskunstnerene på Hønsø
Av: Einar Chr. Erlingsen og Eiv. Eriksen
Hans Johansen dukket ut av vedskjulet da vi kjørte inn på gårdsplassen. Vi hadde ventet oss en smule skepsis, eftersom vi ikke hadde kunnet varsle vårt komme på forhånd. Men langtifra. Velkomsten vi fikk, var som om vi skulle være lenge savnede venner. Og vi oppdaget noe mer enn gjestfrihet på Hønsø — vi oppdaget også en egen livsstil. En livsstil vi alle kan ta lærdom av i vår travle hverdag. For selv om veien til nærmeste nabo er lang for Hans og Jenny Johansen, selv om gården er nærmest isolert vinterstid, selv om livet ofte er strevsomt, så har det gamle ekteparet greid noe som mange andre mislykkes med: De har skapt seg en lykkelig hverdag. Vi oppdaget snart den spesielle tonen som eksisterer mellom de to.
For selv om de er gamle av år – han 82, hun 80 – er deres kjærlighet for hverandre fortsatt ung. Svaret vi fikk da vi spurte om de ikke synes det blir ensomt på Hønsø, bekrefter også dette: – Nei, vi har jo hverandre
Deres hverdag har vært preget av slit. Livet som fisker og jordbruker har ikke vært en dans på roser, men typisk for Hans er at det er de gode minnene han husker. Som den gang han fikk syv tonn makrell på samme dag. De dagene han kom hjem uten fangst, husker han ikke.
Kjøkkenet er det første rommet man kommer inn i hos Hans og Jenny Johansen. I en krok durer vedkomfyren koselig, vannbøtten står på plass ved siden av. Riktignok rommer kjøkkenet også en elektrisk komfyr men Jenny betror oss at det fremdeles er vedkomfyren hun setter mest pris på. – Dessuten blir brødene mye bedre i den, tilføyer Hans.
Det er nemlig han som står for brødbakingen.
De tar det lett fornærmelig opp når vi spør hvor veden kommer fra. Den hugger de nemlig selv, skjulet er velfylt for vinteren. — Det er ingen sak etter at jeg fikk motorsag, forteller den gamle kruttgubben Hans. — Nu er vedsagingen omtrent som å skjære gulrøtter. Og så smiler han sitt lune smil, som gjør ham førti år yngre.
Inne i dagligstuen durer det i nok en ovn. – Vi fyrer bare med ved, svarer Jenny da vi spør. – Synes likesom det blir koseligere i huset på den måten. Og som i alle eldre hus med respekt for seg selv, har også huset på Hønsø en finstue. Og hvilken flnstue!
En antikvitetshandler hadde vel sannsynligvis gått amok blant alle herlighetene. Personlig falt vi pladask for den gedigne lysekronen i kobber og giass.
Tapetet er en historie for seg. Mer enn hundre år gammel, og følgelig uerstattelig. Tidligere laget man ting for at de skulle vare, så mønsteret er like vakkert og fremtredende som dengang tapetet kom på veggen.
Finstuen er et rom som ikke brukes — bortsett fra ved festlige anledninger. Som for eksempel julaften.
Rommet er stort og upraktisk å fyre opp for lengre perioder, dessuten har det gamle ekteparet plass nok i huset for øvrig. Så finstuen er blitt et rom hvor de vakreste ting og minner er plasert. Og dermed blir også et opphold i rommet et avbrudd i hverdagen.
Julefeiringen på Hønsø er nok også et kapitel lor seg. Nu er det ikke lenger dyr på gården — bortsett fra to katter.
Men den gang det sto ku på båsen og hest i stallen, var dagene før jul en hektisk tid. Slaktingen skulle unnagjøros. Og Hans er overtroisk på det punktet Grisen måtte slaktes ved nymåne, betror hun oss. — Da blir nemlig flesket drøyere.
Men Jenny ryster bare på hodet av slikt prat.
Hvorom dette nu enn har seg:
Etter slaktingen fulgte salting, pølse-laging, røking. Lite kjøtt ble spist ferskt, lagringsmulighetene var ikke de samme.
Derfor er kanskje fryseboksen den av den moderne tids velsignelse som de to på Hønsø setter størst pris på. — Jeg kan ikke tiske torsken ferskere selv, enn den jeg fisker ut av fryseboksen, hevder Hans.
Og han burde vite det. For selv om fisket ikke lenger er et livsgrunnlag for de to, er han fortsatt ute på fisketur en gang iblant. Men han klager på forurensningene. Fisken blir borte, mener han. Dagene på Hønsø blir sjelden lange. Det er det rett og slett ikke tid til. Et utall av gjøremål må avvikles.
Vann skal hentes i brønnen. Pumpe har de riktignok innendørs, men de gamle jernrørene avgir rust en gang iblant. Så de to foretrekker å hente vannet direkte fra kilden. Men det er mer å gjøre: Båten skat passes og øses. Om våren settes potetene, om høsten skal grøden høstes inn. Huset trenger sitt daglige vedlikehold, ved skal hugges.
Hans er forøvrig ikke snauere enn at han brenner av en dynamittgubbe eller to også, dersom det er en gjenstridig stubbe han skal ha bukt med.
Vinteren fører også sin dei av strevet med seg. Særlig hvis det er meget sne. Det har faktisk hendt at Hans har måttet grave tunne! frem til brønnen. Deretter må øksen frem, for å få hugget hull i isen.
Vinteren medfører også en større grad av isolasjon. Særlig for Jennys vedkommende. – Jeg kan ikke gå på ski, betror hun oss. Så er hun da også født og oppvokst i strandkanten på Hønsø, hvor sneen sjelden ligger lenge ad gangen.
Hans derimot er skiløper. Han er født i Sandar, og hadde tidlig ski på bena. Og han er ikke dårligere kar enn at han fremdeles spenner dem på og unnagjør nødvendige turer til butikken.
Inne i dagligstuen er kaffekoppene kommet på plass. Vi setter oss omkring bordet – Hans er nøye på at han får plassen sin. De to greier ikke la være å småerte hverandre av og til.
Da vi kommer inn på spørsmålet alder, svarer Hans: — Jeg blir 83 år i mai. Og ikke 93, som du av og til sier, tilføyer han og skotter over på sin kone. Men som de fleste pv sitt kjønn, greier hun som regel allikevel å få inn det siste ord.
Praten går livlig rundt bordet. De gamle er de rene oppkommer av gode historier, opplevet og erfart gjennom et langt liv. Hans forteller om dengang to predikanter fra Østfold stakk av med gjessene hans. –
Da holdt jeg på å fly på loftet etter Krag’en min, forteller han. — Fem, seks skudd gjonnom styrhuset på båten sin var det de skulle hatt, de fantene!
Tiden flyr dessverre fort i godt selskap. Så den tid kom også, da det var på tide å si farvel til Jenny og Hans på Hønsø. – Vær forsiktig i dumpene på veien, roper Hans etter oss. Og rusler inn igjen til sin lune hverdag på Hønsø.
AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen