Kartlegger forlis i skjærgården

Kartlegger forlis i skjærgården


Øyene 24/4-2002
Skribent Johan R. Ringdal fra Tjøme er i gang med nok et nytt prosjekt Denne gang handler det om grunnstøtinger og forlis i Tjøme-skjærgården gjennom 150 år.
Ringdals siste artikkel skal trykkes i neste utgave av Tjøme Historielags «Tjuma». I fjor ga han ut boka «Ei hjem-mestrikka strømpe» som handler om Tjøme-stuerten Søren Korneliussen og hans kamp om å overleve etter et forlis utenfor Vest-Senja i 1946. Underveis i dette arbeidet oppdaget forfatteren at grove navigasjonsfeil var årsaken til mange av skipsulykkene, og dermed var ideen tent. Ringdal satte i gang prosjektet med å kartlegge årsaker til skipsulykker langs hele norskekysten. 6. juni har du sjansen til å få med deg akkurat dette foredraget som kringkastes av NRK P2.
– Jeg syntes dette var et så råspennende prosjekt å arbeide med. og kunne tenke meg å
komme enda nærmere ved å undersøke et snevert felt. Og det er det arbeidet mitt her i Tjøme-skjærgården dreier seg om – grunnstøting og forlis rundt Tjøme gjennom 150 år, forklarer Ringdal.
Forfatteren og historikeren, som bor vinterhalvåret på Tjøme og sommerhalvåret på Brøtsø, er selv av gammel sjø-mannsslekt. I en rekke foredrag, artikler og noveller gjennom årene har han tilkjennegitt sin kjærlighet til og respekt for skip, åpent hav og sjøens folk.
– Min hypotese er at skipsulykker og grunnstøtinger i stor utstrekning skyldes det som kalles den menneskelige faktor. Men prosjektet mitt skal ikke bare være en belæring og en oppramsing over ulykker. Tanken er å lage et oppslagsverk over farlige punkter i Tjøme-skjærgården hvor båtfolket selv kan gå inn og kontrollere, understreker Ringdal.
An-Magritt Larsen

Hva skjedde med «Mathilde»?

Hva skjedde med «Mathilde»?

TB 29/4-2004

Tjøme: Et brev datert 24. februar 1880 var siste livstegn fra barkskipet «Mathilde av Tjøme».
Marit Slyngstad historiker og arkivar i Fylkesarkivet for Vestfold Da losen forlot skipet, ga kaptein Berglund ham dette brevet for videresen-delse til skipets reder Ole Larsen Røed. Losen hadde fulgt skipet ut fra New Orleans og som sedvanlig kvitterte kapteinen «dampbåt og los», det vil si at losen hadde gjort sin plikt og gikk over i dampbåten som brakte ham tilbake til land.
Brevet til skipets reder hadde kaptein Berglund skrevet dagen i forveien. Der forteller han at skipet er lastet med «oliekager», olje presset ut av blant annet bomullsfrø, og er på vei videre til Queenstown: «Er beordret til Queenstown el-
ler Falmouth for ordre, og har bestemt at anløbe Queenstown da det er bedre anledning for at komme paa begge sider af England.» Kapteinen skriver videre at «dækket er efter-seet med drivning samt stoffet vel med Tjære og Olje, saa skibet er aldeles tet, saavel oven som under våndet.» Berglund redegjør så for sitt regnskap så langt, og avslutter brevet til reder Ole L. Røed på følgende måte: «Haaber med Guds hjelp at faa en lykkelig overtur. Hilser Dem høvligst. Ærbødigst E. A. Berglund.»
Det siste livstegnet kom Røed i hende først i oktober 1880. På det tidspunktet trodde man at skipet hadde forlist i en orkan. I Tunsber-geren tirsdag 9. september 1880 står det at «da rederen endnu ikke har havt nogen-somhelst Underretning fra dette Fartøi, maa det utvivl-somt være gaaet under med hele sit Mandskab. Sand-synligvis har dette fundet sted i samme Orkan, hvorunder det engelske Kadet-skib «Atalanta» ogsaa for-svandt, nemlig den 8de til 12 Marts.»
«Mathilde af Tjøme» var forsikret i Østlandske Skip-sassurance. Blant havarido-
kumentene som oppbevares i Fylkesarkivet for Vestfold finnes papirer som bekrefter at barken Mathilde forsvant i 1880. Det står imidlertid ingenting om at skipet forliste i en orkan. Derimot finnes det opplysninger som tyder på at skipet ble funnet i brann. Et brev fra Liverpool-firmaet Simmond. Hunt & Co. forteller at «As she is long overdue we fear there is now no hope of her arri-ving, especially as a «Mathilde» was found 5th of April on fire and abando-ned..»
Skipet var blitt funnet brennende og mannskapet sannsynligvis omkommet. Om «Mathilde af Tjøme» forliste i en orkan eller om noe annet tilstøtte skipet, vites ikke. Men ett er sikkert; hun kom ikke tilbake etter å ha seilt ut fra New Orleans med destinasjon Queenstown i 1880. Årsaken til forliset fremstilles på to forskjellige måter i henholdsvis avisen Tuns-bergeren og i arkivet etter forsikringsselskapet. Å kikke inn i flere kildetyper viser imidlertid at historien kan oppdages og spores på mange ulike måter.

AOCR 261

En sjøsetting på Tjøme

En sjøsetting på Tjøme

Skipsdåp og sjøsetting. Mange forbinder dette med stor festivitas, flagging, festkledte mennesker, hornorkester, skåltaler osv. Den sjøsettingen vi her viser bilder fra har en ganske beskjeden målestokk og mangler kanskje noen av disse ingrediensene.
Det pussige er, at skuta er fotografert adskillige ganger fra alle bauger og kanter, men det ser ikke ut til at avisene brydde seg noe særlig om henne. Det dreier seg antagelig om den aller siste gangen det ble sjøsatt en ordentlig skute på Tjøme.
Den 18 mai 1917 ble det etablert et skipsbyggeri på Sundene. Firmaet ble kalt A/S Vrængen Patentslip & mekanisk Værksted. Selskapets direksjon besto av skipsrederne H.L.Bache, Tjøme og A.H. Torbjømsen, Ørsnes samt disponenten, ingeniør C.F. Muller Kittelsen, Vrengen. Ideen var formodentlig å utnytte de gode konjunkturene under den første verdenskrig. Skipsfarten tjente store penger og spekulantene var mange. På dette tidspunktet var det stor knapphet på stål. Dette gjorde at mange begynte å bygge tre-skip, mens andre prøvde seg på et høyst utradisjonelt materiale: betong. Vrængen Patentslip valgte den tradisjonelle veien og satte i gang bygging av en tremastet skonnert med hjelpemotor som fikk navnet «Tarantella». «Tarantella» er en syd-italiensk dans. Navnet stammer fra en giftig edderkopp, tarantula. Tidligere trodde man at man kunne stoppe virkningen av dens bitt vedhjelp av denne dansen.
Her skal vi konsentrere oss om sjøsettingen som antagelig skjedde i 1920. (Skipet ble levert dette året) På beddingen ligger hun, flaggsmykket og nymalt og venter på at gudmoren skal sende henne ut i hennes rette element. På det neste bildet observerer vi en nølende dame som ser som om hun studerer etiketten på champagneflasken, mens disponent Muller Kittelsen venter utålmodig på at selve dåpshand-lingen skal fullbyrdes. Det fortelles at gudmoren ikke klarte å knuse flasken mot ’’Tarantellas” kraftige stevn . Så tok disponenten over, og det neste bildet viser en handlekraftig kar som tydeligvis har mer lag med flasker enn gudmoren. Til slutt observerer vi ’’Tarantella” duvende som en svane på Vrengens blanke vann, klar til å ta i mot rigg og utrustning før hun legger ut på sin jomfrureise. Snart er hun klar for dansen på bøljan blå. I følge Veritas register tilhørte skipet rederiet Bruun & von der Lippe, Tønsberg som senere begynte med hvalfangst. Det fortelles at jomfruturen gikk til Canada og at skipet snart ble solgt.
Tarantella var, etter nåtidens målestokk, et lite fartøy, 131 fot langt. Men hadde vi plassert henne blant Tjømes mange treskuter før århundreskiftet, ville hun antagelig ruvet ganske bra.
Mine kilder kan fortelle at Vrængen Patentslip bare bygde denne ene skuten. Verftet ble snart solgt på tvangsauksjon. Hvorfor det gikk galt er ikke kjent for undertegnede. Men det hele tok vel for lang tid: i 1920 var det slutt på de gode tidene både for skipsfarten og næringslivet forøvrig. Så det ble kanskje så som så med fortjenesten. Bedriften ble solgt på tvangsauksjon og senere overtatt av Andreas Martin Grav som drev slipp der i mange år. Verkstedet er i full virksomhet i dag.

Gøthe Gøthesen

 AOCR 261 AOCR 263
 AOCR 264  AOCR 265

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 279

Feriegjester siden 1920

FERIEGJESTER siden 1920

Overlæge Valentin Fürst kjøpte Bukkholmen på Tjøme sammen med to brødre i 1918. Syv av øyas åtte ferieboliger tilhører i dag etterkommerne. Ikke rart øya bare går under navnet «Fürstholmen».
Tomtene ble kjøpt i 1918, betalt i 1919 og siden 1920 har familien feriert på øya. 92 år gamle Christian Fürst er en av etterkommerne. Han er sønn av over-læge dr. med. Valentin Fürst, og var ni år da han første gang kom til Bukkholmen i 1920.
– Min søster var syv og jeg husker vi gikk hånd i hånd opp fra bryggen. Det var mørkt. Må ha vært overskyet og regn, for dette var jo i slutten av juni. Vi kom reisende med dampski-bet. Kan skjønne det var spennende, vet du. Vi startet fra hovedstaden klokken tre og kom frem til Ormelet
klokken 21.00. Det var der skipet la til. Husker vi hadde med oss 13 kolli første gang. Vi måtte jo ha med alt mulig rart, forteller Christian Furst.
Halvt tjømlinger
Hver sommer har han tilbrakt på Bukkholmen, og kan ikke forestille seg en sesong uten.
– Vi føler oss nesten som halvt tjømlinger, sier datteren Christiane.
Hun har med seg sønnen Marius på 29. Dermed er de tre generasjoner Furst som ferierer i sommerhuset ytterst ute på Bukkholmen.
– Det er åtte hytter til sammen her
på øya, syv av dem tilhører familien. Pluss at vi har familie i Dalen, forteller Christiane.
Hun er «oppvokst» i Sørhuset som ligger omtrent midt på øya. Dette huset har opp gjennom tidene fungert som samlingspunktet. I 1962 – etter Valenting Fursts bortgang – fikk Christianes familie bygge der de har sommerbolig i dag. Det såkalte samlingshuset er det Christianes fillenevø som har overtatt.
– Min bestefar og hans to brødre fikk i sin tid peke ut hvert sitt sommerhus her på Bukkholmen. Det var Nordhuset på toppen, Østhuset og Sørhuset. Og det var mange barn som fikk glede av det. Far, hvor mange hadde de tre brødrene til sammen?
– 16. 16 barn til sammen, så det var nokså folksomt her til tider. Og så gikk det kuer og geiter her før i tiden også. Det var veldig fint, for de holdt vegetasjonen nede, forteller far Christian Furst, som også forsøkte med sauer et år. Det var ikke like vellykket:
– De snauklipte omtrent bare rose-buskene. Da ble jeg lite populær!
Slapper av
Vi møter de tre generasjonene Fürst ute på sommerresidensen. Innerst i Bukkholmveien tar Christiane oss i mot ved parkeringsplassen. Hun viser vei innover stiene i det tette buskaset, før landskapet igjen åpner seg ut mot havet. Og der til venstre ligger sommerhuset. Et beskjedent sådan. Sjansen for å få tillatelse til å bygge ut noe på ferieboligen i strandsonen er omtrent lik null i Tjøme kommune. Dermed må familien nøye seg med det de har. Brygge har de i alle fall fått lov å oppføre. Og den benyttes flittig. Denne dagen er en av de varmeste, og sønnen Marius holder seg der nede ved vannet. Rettere sagt i vannet.
– Nå er det så varmt at jeg tror jeg flytter terrassemøblene inn i skyggen, sier Christiane.
På bordet har hun satt frem norske jordbær, farris og lightbrus.
– Hva liker dere best med å feriere på Tjøme?
– For meg er det beste bare å være her nede.

 AOCR 279

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Hvasser skole

Hvasser skole
Klassekampen 9/1-1999

Jeg husker en vinter, jeg satt ved frokostbordet og så en av de største gutta komme på skolen uten lue! Det snødde og han hadde brylkrem i håret, som Elvis. Noen år seinere, jeg var blitt fjorten år sjøl, arrangerte vi demonstrasjonstog utafor kommunestyret for å bevare skolen vår. Ingen var blitt langhåra Sufere og flere hadde lue på
– Tenk ikke bare på kroner og øre, var en av parolene. Hele øya stod bak oss, bortsett fra et par karer som var litt for involvert i kommunepolitikken. Fire samfunnsstøtter reiste til og med til departementet inne i Oslo for å framlegge øyas og skolens sak. Dette var før «bønder» var blitt et like gangbart skjellsord som «pakkis», så kanskje det hjalp?
I dag har skolen fått en egen gymsal, et digert tilbygg nesten like stort som gamle-skolen sjøl. Over bekken, som for lengst er fylt igjen, er det nylig blitt bygd en liten paviljong for barnehagen. De to leilighetene i andre etasje er gjort om til lærerværelser og klasserom for de nye førsteklassingene, seksåringene. Jordet bak er blitt til en diger lekeplass, inkludert fotballbane. Ja egentlig er det kanskje en håndballbane, men for meg ser den ut som en liten fotballbane. Det finnes bare
APROPOS
Som guttunge bodde jeg i annen etasje på skolen. Det var praktisk. Etter frokost kunne jeg bare hoppe på rekkverket, og svisj, så var jeg i første etasje og på skolen.
AV JON SANDVIK
fotball. Før sparka vi mot leskuret foran skolen. Her fikk jeg en gang sparka ut to fortenner, som tannlege Loe på mirakuløst vis fikk til å gro fast igjen. I enden av lekeplassen har de hevet opp en voll hvor de har planta furu-busker. Her skal det bli ly mot sydvesten.
Det er pussig å tenke på at byråkratene faktisk har gått vekk fra sine forstokka planer. Like pussig er det at den skolen jeg husker som liten guttunge, faktisk har blitt større med åra. For som regel er det jo sånn at de tingene man husker fra barndommen, ser knuslete små ut når man ser dem igjen i voksen alder. Skauen like oppi lia hvor vi pleide å leke for eksempel, er ikke engang en Ole Brumm aktig hundreme-terskog, men bare et hassel-kratt på 10-15 meter. Skolen
derimot har altså blitt større med åra.
Nylig leste jeg et intervju med bestefaren min, som jeg for øvrig har fått navnet etter. Det var Grue skoleblad som intervjua gubben i anledning at han fyllte 90 år i 1963. Da han begynte som lærer i Rødøy på Helgelandskysten i 1904, fikk han 18 kroner i uka, pluss en krone i Nord-Norge tillegg. Seinere flytta han til Grue Finnskog, hvor han blei lærer på Løvberget. Forskjellen på skolen nå og da, sier han i 1963, er at de nå tar mye bedre vare på de svakeste elevene. Ikke fordi man ikke brydde seg om de svakeste før, men fordi det ikke fantes ressurser.
Så hvordan er forholdene for de svakeste elevene i dag, nok en mannsalder seinere? Da jeg gikk på Hvasser skole på 60-tallet var vi omtrent 30
elever og tre lærere, pluss pedell. (Hvasser uttales for øvrig med trykk på begge stavelser, tramp-tramp, som en sinna guttunge, og ikke opp på siste stavelse slik badegjestene uttaler det. Det samme med Tjøme, som også uttales med to sinte tramp, og ikke som et langt raut) Vi var altså tretti elever på fire ansatte. I dag er det tjue ansatte på omtrent like mange elever, riktignok pluss seksåringene og barnehagen, og skolefritids-ordningen. Men tre ganger bedre enn i min tid, er skolen neppe blitt. Det er grenser for hvor mange problemunger du kan finne på ei lita øy, så hva gjør de? Holder planleggingsmøter og kjører kopimaskin?
Det kan for en utenforstående se ut som det fremdeles tenkes litt vel mye på kroner og øre i skoleverket. Nå skal ikke jeg slutte meg til hylekoret om offentlig sløsing, jeg trur ikke penger spart i skoleverket går rett til gamle og syke. De går vel heller til skattelette for aksjeeiere, eller forsvinner i et eller annet oljefond i det mystiske utlandet. Men skal Hvasser skole bli bedre nå, kan det umulig stå på ting eller stillinger. Det er snart sånn at de må opprette et eget departement der inne i Oslo for å styre den nye skolen på Hvasser.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 297

Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. 

Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. 

Siden høsten 2001 har Tjøme folkebibliotek i samarbeid med Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. Hver fredag i høst og vårhalvåret møtes eldre og pensjonister til sosialt samvær og veiledning i data.
Det er en aktiv gjeng vi møter på biblioteket. Noen sitter allerede foran dataskjermene, mens andre har slått seg ned rundt kaffebordet. Her ligger dagens aviser, og eldrerådet serverer gratis kaffe og kake til de fremmøtte. Mens stemningen er rolig ved maskinene, går praten løst rundt bordet. Her diskuteres nyheter, politikk, data og andre små og store ting. Det runde bordet har også blitt et forum for løsing av verdensproblemer.
Data og eldre
En av dem som sitter rundt bordet er Johan Ringdal, lederen av Tjøme eldreråd siden 2003. Han kan fortelle at oppslutningen rundt internettkafeen er stigende.
– Til å begynne med var det nok noen som spurte seg om det er nødvendig for eldre å lære data. Før trodde jo mange at de eldre ble «dummere» med årene. En psykolog som fulgte en gruppe gjennom mange år, mener faktisk at intelligensen fortsatt kan utvikles. De eldre må bare få mulighetene til å lære, sier han engasjert.
Den spreke pensjonisten mener derfor at eldre vokser når de får utfordringer. Dessuten blir hverdagslivet enklere og livskvaliteten bedre når man henger med i det som skjer i samfunnet.
– Mer og mer informasjon kommer på data. Ofte står det henvisning til en internettadresse for mer informasjon, og da er det fint å kunne litt, sier han.
En av veilederne, Per Hågensen, begynte selv å lære data her. Han har også data hjemme, og har siden lært seg mye ved å prøve seg frem selv.
– Som pensjonist har jeg god tid, sier han, og ser ut til å trives med sin rolle. Lav terskel
Internettkafeen er åpen for alle over 50 år. Her er det ingen krav om forkunnskaper, mange av de som i dag er aktive brukere av datamaskinen, hadde aldri tatt i en maskin før de kom hit. Opplegget er heller ikke lagt opp som et vanlig kurs. Her får alle veiledning på sitt nivå og følger sin egen progresjon. Man kan også få sin egen e-post. Selv om mange av de som er på kafeen er trofaste, er det helt uforpliktende. Du kommer og går når du vil, og etter som det passer. Tilbudet er gratis, og ønsker man en kopp kaffe og en kake-bit, får man det.
Bibliotekar Wenche Roald Naas ønsker at flere oppdager tilbudet og tør å komme innom.
– Det er bare å ta kontakt med biblioteket, eller legge turen hit. Dessuten kan man jo bare komme for å snuse litt på hva det er, sier hun, og legger til at hun nok tror en del er litt usikre på data og derfor kvier seg litt.
E-post
Ved en av maskinene møter vi Erik Rasmussen. Det er andre året han benytter seg av kafeen.
– Jeg var helt blank da jeg begynte. Nå bruker jeg hotmail mye. Jeg sender e-post til slekt i Amerika, Canada og i Molde, forteller han.
Nå venter han bare på å overta brukt datautstyr etter sønnen, og å få Internett hjemme.
Det er både kvinner og menn med denne fredagen, og helt frem til 15. desember holder de det gående, før de tar juleferie. I tillegg til kafeen, kan man også benytte seg av bibliotekets ordinære tjenester.
– 12. oktober skal vi dessuten ha Seniorsurf her. Da er det tilsvarende arrangementer rundt i hele landet, avslutter Roald Naas, før hun ønsker nye brukere hjertelig velkommen i ukene fremover.

CATHRINE ALMQUIST

 AOCR 297  AOCR 298
 AOCR 299

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 241

Lager hyggetreff for de eldre

HYGGELIG: Evelyn Abrahamsen gleder seg over å kunne arrangerer hyggetreff for hvasserpensjonistene.

Lager hyggetreff for de eldre

De har en fast dag i måneden hvor de kommer sammen, pensjonistene på Hvasser. Det sørger Evelyn Abrahamsen for. Hun er damen bak klubben «Hvasserpensjonistene».
Til høsten har de holdt på i ti år med hyggetreffene sine. Nøtterø Bakeri har bistått med lokaler i «Den Blå Brygge» i Sandøsund, men nå har klubben flyttet hjem til Evelyn i Krukeveien. Og der i huset vanker det bestandig noe godt til kaffen – og mer til. For Evelyn Abrahamsen har god erfaring med mat fra sitt yrkesaktive liv. Hun sto for matlagingen på Eidene pa dr. Solems klinikk, og hun har også jobbet som kjøkkensjef på Skjerpe
Garasjefest
Hver 17. mai er tradisjonen garasjefest hjemme hos henne og samboer Oskar Schei. Eller garasje og garasje. Det likner mer et lite oppholdsrom som Oskar har innredet. Der steller de i stand med bord og stoler og dekker på til fest.
– Garasjefestene er alltid populære Da pleier vi å være rundt 25 eldre som møtes. Og sa serverer jeg giyterett og karamellpudding, den de ønsker seg alle sammen, forteller Evelyn.

 AOCR 241

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 270

De ramsalte hverdagsheltene

Men nå fosser våte, tøffe loser og deres dramatiske historie inn på TV-skjennene.
De ramsalte hverdagsheltene

LARS-LUDVIG RØED ROLF M. AAGAARD

– Hvor dypt det er akkurat her? Tja, omtrent 30 meter, tenker jeg.
«Gamlelosen» Egil Jahre kikker ut på de grå bølgene mellom Store Færder og Tristein. Og han nikker fornøyd da sonaren kontrollmåler dybden til 36 meter, joda, dette kan han, dette er hans farvann.
Selvfølgelig kan han det. En los skal kunne. Så kanskje er det derfor vi hører så lite til dem? For det er jo ikke noe å rapportere om -at alt går som det skal, at alt er normalt, at skip etter skip finner veien til kai.
-Der inne forliste han Per Johan, peker Jahre inn i tåken. Og forteller om en annen tid, den gang losen ikke satt trygt og tørt i los-skøyta «Hvasser» som frakter oss i 25 knops fart mellom staker og lanterner, assistert av GPS og sonar og alskens elektronikk er vi dessuten. Den gang i 1867, i «den skrækkelig-ste storm i nogen nulevendes minde», forsvant losen Hans Jørgen i bølgene her, mens losgutten Per Johan fikk båten sin splintret på Sandøbåene og i ett døgn målte krefter med uværet før han utkjørt vasset i land og var merket for livet.
Det er klart mindre dramatisk da «Los 112 Hvasser» denne desemberdagen stikker snuten helt inntil bulkskipet «Rysen» av Emden. Selv om «Rysen» ikke slakker på farten, selv om frisk bris får det til å gynge adskillig her ute ved Færder. Erfarent lar losbåtfører Kåre Johansen «Hvasser» fosse kloss inntil «Rysen», og mens de to båtene stamper side om side, spretter los Thune Angelsen kjapt ombord til tyskerne, han skal føre dem trygt til Drammen. «Hvasser» bøyer av, et nytt oppdrag er utført, nok en gang er alt normalt. Og losskøyta vender tilbake til Sandøysund ytterst på Hvasser for å vente på neste telefon, neste båt, her går det døgnet rundt med 11 mann i to skift. Bundet fast til masten
Joda, vi kjenner beretningen om Terje Vigen, kanskje har vi lest «Losen og hans hustru» (av Jonas Lie). Men trolig fyller NRK Fjernsynet et stort historisk hull når fire programmer om «Den norske los» denne julen inntar skjermene. Han er lite beskrevet, losen, lite fremme i våre overskrifter. Men altså på post døgnet rundt 365 dager i året. I dag statsansatt, godt utdannet, velutstyrt med moderne båter og teknologi. Men også på post på minst like tøffe havstrekninger som dengang, med hylende vær, beksvarte netter, ubarmhjertige bølger.
Så det er ikke rart han i blant måtte bindes fast til masten, NRKs Edvard Hambro. Å filme loser i arbeid krever sin mann og sine forholdsregler.

«Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket»

Mens «Hvasser» kaster loss for et nytt oppdrag, forteller Hambro om idéen til serien, om losen Edvard Wiksnes han møtte på «SS Norway» i en knipetrang indre lei på Helgeland. Midt mellom to 90-graders svinger oppdager kapteinen at sjøkartet varsler om 12 meters dybde, oppskjørtet forklarer han at skipet hans stikker 14 meter dypt. «Ta det rolig», sa losen, «det er trykkfeil i kartet». Og hadde rett.
Historiene er blitt mange etterhvert. Så er det da heller ikke førstereisgutter som får los-sertifikatet. Før Egil Jahre (Hvasser-los fra 1958-1993 og idag ivrig loshistoriker) slapp til som losgutt (som altså håndterer skøytene), hadde han vært i utenriksfart, på hvalfangst
Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket. og tatt styrmannsskole. – Det var gjevt, vet du, å bli los, jeg vokste opp med dette. Og det var bedre å jobbe her hjemme enn å seile ute 18 måneder i strekk, forklarer Jahre. Etter året som losgutt tok han skipperskole før han ble losaspirant.
Med den jobben fulgte intensiv lesing i ett år før eksamen ble avlagt. Da kunne han til gjengjeld alt om alle leder og skjær på strekningen Jomfruland -svenskegrensen. En kunnskap han senere har brukt til å veilede flere tusen skip – og til å uteksaminere 50 nye loser.

Åpne båter

Jahres forgjengere hadde ingen eksamen. De tidligste losene hadde i det hele tatt temmelig lite, bortsett fra store kunnskaper og en beskjeden båt. I små, åpne seilbåter lå de nemlig utaskjærs og ventet på kundene, skipene som søkte norske havner for å bringe og hente last og passasjerer. I flere dager og i allslags vær kunne de mange små losbåtene krysse frem og tilbake på sin ivrige skipsjakt. Helt til Skagen og Marstrand kunne de seile i blant, i en nærmest desperat kamp for å kapre kunder. Alle var de sin egen lykkes smed. Når de fikk jobb og kløv ombord, vanket det fri kost og losji, men hjemreisen måtte de selv besørge. Den kunne bli lang og besværlig (og fuktig, skjenkestedene var mange langs skipslede-ne), selv om losgutten og seilbåten ofte fulgte i losens kjølvann og plukket ham opp etter endt oppdrag. Ikke før i 1911 kom «felleskassen», systemet som gikk ut på at losene i et område delte på de såkalte milepengene som skipene betalte for lostjenesten. Da hadde losvesenet, som sørget for å holde ukyndige unna tjenesten, eksistert siden 1720. Ikke før i 1983 ble systemet med fast loslønn etablert. I dag har Kystverket 270 loser på lønningslisten, de arbeider ut fra 22 los-stasjoner fra sør til nord. I tillegg kommer 120 losbåtførere og 30 trafikkledere (ved trafikksentralene) .
Og losenkene, de er blitt betydelig færre. På slutten av 1800-tallet var det på et tidspunkt 14 losenker og 36 farløse barn bare i havnen Svinør. Og der alternativet til å være losenke var å gifte seg med en ny los. Selv om første losbåt med dekk dukket opp i 1802, og dermed økte sikkerheten, var farene mange. Ikke minst i de kritiske bordingsøyeblikkene. Når losbåten listet seg inntil skipene i styggvær, mistet den vinden i eget seil og kunne bli knust. Dinglende, kanskje islagte leidere kunne – og kan ennå! – være en dødsfelle. Mang en gang måtte losen også hoppe i sjøen for så å hales om bord. Da tilsa skikken minst en gerie-ver-dram. Det sies at den vidgjetne Ula-losen (nær Sandefjord) Ulabrand ble svært mutt en gang han ikke fikk drammen han så vel hadde fortjent. Losene var tøffe på sjøen, ofte var de tøffe også på land. Drikking var tillatt og anerkjent – dengang. -De kunne jo ikke drikke brus mens de ventet, smiler Egil Jahre.
Men en aktet person var han, losen, nærmest som en skipper eller reder i lokalmiljøet. Det er han fortsatt, og rekrutteringen er god. Vår knudrete kyst og våre sårbare skipsleder tåler ikke et eneste skip på villspor.

Iars-ludvig.roed

 AOCR 270  AOCR 273
 AOCR 274  AOCR 275

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 247b

Ny sommer på Gamle Ormelet

Ny sommer på Gamle Ormelet

Så er sommerkjøret i gang på Gamle Ormelet. Nå lørdag den 19. åpner den årlige sommerutstillingen -og så den 26. trår Sjøbod-koret og Ole Paus til på den nye utescenen. Den som heter Mamelukka og markerer seg med utdater-te klesplagg på stativ.
– Bare noe vi fant på, forklarer Dorthe Endresen.
Hun har tatt plass på første rad i Mamelukka, på en stein som egentlig er reservert Dionysos:
-Teaterets gud, vinguden og de irrasjonelle krefters gud.
– Han skal få navnet sitt på steinrygglenet her.
– Store ambisjoner?
– Alt er relativt. Noe av det vi håper å få til med denne scenen er å gi unge talenter fra Vestfold muligheter til å presentere seg sammen med kjente og etablerte musikere og kunstnere som er knyttet til huset her. Det er jo mange. Og den 3. juli kan vi invitere til konsert med Aage Kvalbein og Vestfold Ungdomsstrykeorkester!
Utescenen ligger lunt til i
hjørnet mellom hovedhuset og sidebygningen, på baksiden – bygget inn i terrenget med skiferbelagte platåer og store steiner foran en scene med plankegulv og bred trapp ned til neste avsats. Muliggjort med 100.000 i støtte fra Norsk Kulturråd, to tonn skifer sponset av Lieskifer gjennom Stensenteret på Sem – samt to måneders innsats av to polske kunstnervenner som dukket opp på vårparten og viste seg å kunne litt av hvert..
– Og her, sier Dorthe,
– her skal for eksempel
GJENBRUK1: Dører fra det gamle pensjonatet på Ormelet gjør nytte som vegg for utescenen.
GJENBRUK2: Gamle materialer strategisk plassert, skaper en flott ramme rundt scenen.
Anne Helgesens figurteater få flotte muligheter. «Bodies in motion» skal vises flere ganger, den forestillingen som er inspirert av Kjartan Slettemarks helt spesielle dukker. Han skal forresten delta selv også – på sin like spesielle måte – mens han samtidig er en av hovedutstillerne i år, med maleri, objekter og grafikk.
– Det som har fast plass inne på Haugar?
– Der er det jo stengt for tiden, bygningen pusses opp, så vi syns det er viktig at han får en filial her ute på landet
mens kunstmuseet ligger i dvale.
Over tredve konserter og andre arrangementer ute og inne står på programmet frem til punktum settes med den tradisjonelle soppturen 28. august, den blir som vanlig avsluttet med Edgar Ludls gourmetmåltid, og denne gang supplert med orale godbiter fra Niels Chr. Geelmuyden.
Og er det mange kjente og publikumslokkende navn i konsertprogrammet, er det ikke dårligere på utstillings-siden, med mange etablerte
og kjente kunstnere blant de tyve som deltar med maleri, grafikk, skulptur, glass og krukker. Og den driftige galleristen er fornøyd:
– Ekstra hyggelig syns jeg det er i år – med det at vi har fått inn folk som er spesielt aktuelle i billedkunstmiljøet nå. For eksempel en som Frank Brunner, en av de unge malerne som har gjort seg veldig gjeldende.
Og så har vi en jente fra Krakov! Edyta Sobieraj heter hun og begynner å få et navn i polsk kunstmiljø. Henne er det da flott å få presentere her på Tjøme?
Og hun er kommet i godt selskap.
– For oss blir utstillingene her på Ormelet viktigere og viktigere, sier Dorthe.
-Vi merker at det de siste årene har vokst frem en helt ny interesse for billedkunst. Ikke minst blant unge! Og etter en periode hvor det er forsket så mye innen data- og videokunst viser maleriet seg å være like aktuelt – det lever godt ved siden av de nye impulsene.
ELSE MARIE HØST

 AOCR 247b  AOCR 248

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 281b

Smuglertrafikken til øyene

Øyene 24/2-2005
Smuglertrafikken til øyene.

«Paa Vasser, i Sand-øsund,Aarøsund og i forskjellige av de øvrige uthavne har det i vinter ligget flaater av brændevinsfartøier. Den langvarige isblo-kaden i fjorden medførte at brændevins-fartøiene maatte søke til land og ligge i «hi» for en tid».
Det er Tønsbergs Blad som skriver dette i et avisoppslag den 23. mars 1922. Den uvanlig harde vinterkulden det året har endelig sluppet taket – isen har gått opp og de siste isflakene har drevet ut fjorden. Nå er det klart vann mellom Fule-huk og Store Færder og 20 brennevinskuttere er på plass i området.
Livlig handel
Forretningsvirksomheten synes å være livlig, og varesortimentet skal etter det avisen har fått oppgitt, også ha blitt utvidet til å gjelde sigaretter, tøyer, silkevarer, dresser, revolvere og geværer. Disse varene kom fra Tyskland, og tyskerne ved Færder kunne selge dem til spottpriser på grunn av valutasituasjonen. Den tyske mark sto særlig svakt nå like etter første verdenskrig og den tilstanden ga mulighet for gunstige smuglertransaksjoner. Ute ved Færder kunne en na fa en tysk dress for 20 kroner og revolvere ble fallbudt i massevis til 5 kroner stykket. Bren-nevinssmuglere som opererte på land, solgte også silkevarer og sigaretter, og det var store summer å tjene for dem som drev geskjeften.
Skeptisk til vaktholdet
Avisen omtaler tollvesenets vakthold med en viss skepsis. Den sier at smuglerne ikke har større respekt for «Bell», da dens fartsmaksimum ligger under det smuglerfartøyene kan prestere. «Den nye smuglerjager «Bell», hvis eneste bedrift har været at redde no-gen bortdrevne motorbaater ved Vallø, er for tiden ute paa tokt. Dens opgave er øiensyn-lig at jage smuglerkuttere utenfor 3-milsgrænsen. Utenfor denne kan de imidlertid ligge i ro og fred, trods bestemmelsen om 10-milsgræn-sen».
Skjerpet kamp
Nå tyder en notis i Tønsbergs Blad 13. juli samme år på at tollvesenet må ha skjerpet seg
i kampen mot smuglerne: «Oplagsstedet for de smugler-fartøier, der er knepet i Fær-der-avsnittet har hittil været ved Husø, hvor indtil for etpar dager siden laa hele 16 smu-glerfartøier. 5 av dem er nu blitt flyttet, da man paa grund av attentataffæren i Larvik, frykter at det samme kan skje med disse baater. De er flyttet til Karl Johans-vern.
Sakene til retten
Blant dem, som ble flyttet, var også Einar Sørensen store motorkrysser. «Nu er det nok saa, at det er ikke alle baater som er konfiskert helt, en del av dem er jo bare foreløpig indbragt. Nogen endelig avgjørelse med hensyn til baa-tens konfiskation vil ikke bli tatt før saken er blit avgjort i retten. Smuglerne paastaar at Staten har pligt til at vedlikeholde baaten saa lenge den beholder den, mens myndighe-‘ terne paa den anden side me-« ner at vedlikeholdet er eiernes; pligt indtil saken om konfiske-j ring er avgjort ved dom».
KJARTAN DALE

 AOCR 281b  AOCR 282b

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen