Svaberg og rullestein i perspektiv

Svaberg og rullestein i perspektiv

AKTUELL KOMMENTAR
Maria Anette Wilkens
20/3-2002 TB
Svaberg mot havet skapes bare én gang, de er naturens egne kunstverk, og vi bør ta vare på dem mens de består.
Kulturaktiviteter, kurser, kan arrangeres nesten hvor som helst. Hvorfor på Verdens Ende hvor naturen selv så overlegent spiller første fiolin?
Tenk om noen Oslo-mennesker gikk inn for å lage opplysnings- og forsk-ningssentre inne i Nordmarka og Østmarka!? De fleste ville stusse og si: Vi går i disse skogene våre for å ha et friluftsliv – til fots og på ski – og nyter den rike naturen vi har til fri utfoldelse. Biologi og botanikk lærer vi på skoler og i biblioteker.
At folk kommer til Verdens Ende på fri- og helligdager for å gi seg naturen i vold, fikk undertegnede tydelig bevis søndag i. januar d.å. – det var jo midtvinters og solen sto lavt, men det var klarvær og friskt i vinden. På en formiddagstime telte jeg ca. 120 voksne og ungdommer, minst 100 barn pluss 7 barnevogner! Det sier noe om hva stedet betyr som friluftsområde for oss her. Men vi skal ikke glemme at den lange vintertiden stort sett er stupmørk og stri med glatte svaberg og en nesten
uutholdelig vind.
Allikevel: Dette vil vi beholde.
Litt historikk:
«Verdens Ende» er et «turistnavn» fra tidlig på 1900-tallet. Området het Di-gersklo blant folk som bodde der og drev fiske fra havna der.
Når var det turisteventyret begynte? Da den første Vrengen Bro ble åpnet av Hans Majestet Kong Haakon i 1932 ble Tjøme som et nytt åpent land for folk fra «fastlandet» som ville på søndagsturer og til badestrender. Noen var også målbevisste folk som ville ha hytte eller hus der ute. Denne tilstrømningen ga Petter Appelsvold den idé å gjøre Verdens Ende til en attraksjon. Han var sønn av ekteparet Appelsvold som drev Havna Hotell på den tiden, og han var far til Kari Appelsvold.
Petter Appelsvold var nøye når det gjaldt materialer, og hans hovedmate-riale, ser vi, var rullestein. Som arkitekt hadde han A. Lorentzen, og ansvarshavende byggmester var Alf Jonny Hansen. Vippefyret, som var det første som ble satt opp, er av rullestein fra tå til topp. I noen år var det tillatt å fyre opp i jernkurven to måneder i sommernettene – sikkert stemningsfullt, men så ble det forbudt, det kunne forvirre kysttrafikken.
Så fulgte fundamentene til restau-rantbygget og den imponerende halv-
sirkulære utsiktsplassen. Senere kom fundamentene til akvariet, yndet le-plass den dag i dag. Alt av rullestein. Man må nærmest være blind for ikke å se at disse 60-70 års gamle rullesteins-murene er bevaringsverdige – de har holdt stand mot mye vær og vind.
Hvordan fikk Appelsvold samlet all denne rullesteinen? Det sies at noe av rullesteinen ble hentet på Hjerteskjær, en flat liten øy syd for Hoftøya syd for Færder. Det er lettere å flåte stein enn å bære den, og med kjøreveier var det så som så, så det synes helt naturlig å flåte disse over til Tjøme.
Færderøyene lå i gammel tid under Mo på Tjøme (se kapitlet «Færder» i Tjømeboka! Hovedbruk var Mo og Hel-gerød, – dette går tilbake til 1300-tallet. (Se også «Rødeboken»).
De som nå vil legge Verdens Ende om til helårs kulturdriffer skikkelige, velmenende mennesker, men de begir seg ut på tynn is og i farlige farvann med sitt Verdens Ende-prosjekt.
I motsetning til for eksempel Nordkapp og «Lands End» ligger vårt «Lands End» i ett av Norges tettest befolkede områder. Det er lett og greit for mange å sette kursen hit. Selve navnet Verdens Ende suger, for menneskene har det i seg at de vil nå til det ytterste, hvor land og hav og himmel går i ett. Fridtjof Nansen har skrevet om det; han
dro ut i ødemarken «for å komme ut av maurtuen», sier han.
Vi frykter at Verdens Ende med mange forlokkende tilbud vil bli til det motsatte av det vi ønsker, til alle tiders maurtue.
Jeg må tilbake til Alf Larsen – han har flere dikt hvor rullestein er hovedtema. Det er en tilnærmet evighet i dem, fra rå, uformelige bruddstykker til avrundede former. Vi tar dem som en selvfølge der de ligger langs strendene, plukker dem som er passelig runde og store – de er stabile i overskuelig tid.- en dag har de rullet seg så små at de blir borte i uendelighetens storerom. Alf Larsen falt i tanker, fascinert av en han fant:
Og blendet sto jeg og måtte ta deg i hånden opp som et hellig fund og hver gang øynene vekifra deg, så jeg like til verdens bund.
Du sank og sank som i klare vande tilbuds, tilbuds i mitt hjertes fred, og himmelen lutet sin klare panne i evig ro over dypet ned.
Der ligger du som en sunken stjærne og lyser nå gjennom natt og dag, så jeg må tro det var verdens kjerne jeg holdt i hånden hin sommerdag. Fra diktet «Du vesle runde og glatte
sten»i samlingen»Det glitrer på skjær og flu» utgitt til Alf Larsens 100 års dag.Dreyer 1985.

Tags: No tags