Øyer og Øynavn i Tønsberg skjærgården

Øyer og Øynavn i Tønsberg skjærgården
Av rektor dr. Einar Sigmund

Hvis jeg spurte folk flest hvorfor heter det Hvaløy eller Lindholmen, ville vel mange svare som så, at disse navnene må nok ha noe med hval eller lind å gjøre. Og spurte jeg så videre, hvorfor heter det Nøtterøy og Håøya, ville formodentlig de fleste gjette på at på Nøtterøy er det meget nøtter, og ved Håøya har folk kanskje fisket svært meget hå (håkjerring, håbrann), siden øya har fått et sånt navn.
Det er nokså liketil å forklare navn på denne måten. Men det er ikke sikkert at forklaringen alltid er riktig.
At Hvaløya og Lindholmen har fått navn etter dyret og treet, er sikkert nok. På den sist nevnte øya, men ikke på noen av de andre øyene pst for Nøtterøy, vokser det adskillig vill lind, og det har det vel gjort fra gamle, gamle dager, og så har folk kalt øya for Lindholmen. Ved Hvaløya er det i alminnelighet ingen hvaler, men sannsynligvis har det hendt engang at en hval har kjørt seg fast eller drevet i land på denne. Vi møter det samme ved navnet Grindholmene i det nåværende Vren-gen, som før ble kalt Grindholmsun-det. Her har det vel engang vært et innsig av «grind» (småhval), sånn som det hvert år er på Færøyene, og så har dette gitt holmene og sundet navn. At dette siden ble kalt Vren-gen (det vrange sund), er sikkert et resultat av den økede skipsfart og de større fartøyer, for med sånne er • det av og til nokså vrangt å navigere , i Vrengen.
. For Lindholmen, Hvaløy og Grindholmene er da forklaringen både lett og grei og riktig. Men å forklare Nøtterøy-navnet av nøtter og Håøy-navnet av hå, det duger nok ikke. For det finnes da nøtter på andre øyer også, og hå kan man jo være så heldig (eller uheldig!) å få på noe hvert sted i fjorden. Nei, man må nok gå en annen vei skal man få ordentlig grunnlag for disse navneforklaringer.
At en øy får et navn, kan komme av forskjellige årsaker. Det kan være øyas utseende som helt naturlig skaper navnet, f. eks. Flatskjær eller Svartskjær. At navnet kan komme av vekstlivet, har jeg alt nevnt (Lindholmen), likeså av dyrelivet (Hvaløy, Gåsøy). Et sjømerke kan være et godt grunnlag for et navn (Leiestein). Den som eier en øy, kan sette gårdsnavnet sitt på øya (Mostein, Roppestadholmen), og hvis det er eller har vært hus på en øy, ‘kan det godt gi øya et navn (Burøy).
Det er altså mange ting som kan sette navn på en øy, og sikkert er det mange f ler enn de som jeg her har nevnt. Men i tidens løp blir navnene svært lett forandret, for det er med navn som med klær: De blir etter hvert slitt! Ofte blir navnet så slitt at man mest ikke kan forstå hva de egentlig betyr, eller hva de engang har betydd. Skal man få greie på dette, må man enten se etter i gamle dokumenter eller protokoller, hvordan navnene ble skreVet i gamle dager, eller også må man finne forklaringen ved å studere hvordan navnet rent sproglig er oppstått.
La meg straks nevne et par eksempler. Ja, det har det vært skrevet meget om. Før i tiden mente alle at navnet måtte komme av «fjord», som også er et oldnorsk ord, og som i genitiv (eieform) heter «fjardar». Det skulle ha blitt til Færder. Men nå er vitenskapen kommet til et annet resultat. Færder, sier professor Magnus Olsen, kommer ikke av «fjord», men av et gammelt ord for tallet 4. Som «grunntall» sier vi «fire» og som «ordenstall» heter det «fjerde» (for eks. Kristian den fjerde).
Men hvorfor fire?
Jo, blir det svart — det nye Færder fyr ligger nå på en av de tre holmer (Tristeinane), men inntil 1861 lå det gamle fyret på den største av de fire holmene Store Færder, Hof tøya, Hjerteskjær og Knappen. Antagelig må da øya Store Færder engang ha hett noe annet (kanskje Storøya?), men siden den er den største av dem, er’ fire-navnet blitt’ festet til den.
Vest for Store Færder ligger en holme som heter Hoftøya. I gamle dager — for en hundre år siden — bodde det en losfamilie der. Det gjaldt jo for losene å komme først til skutene den gangen, og derfor, bodde do oftest så langt ute som mulig. Men lenge, lenge før den tid har det visstnok også bodd folk der, for på nordsiden av øya, rett opp fra fjæren, ligger det et par steinringer i bakken. Det er ikke urimelig at disse steinringene kan ha vært en slags grunnmur for noen primitive hus, og hvis det er tilfelle, så skriver de seg kanskje helt fra bronsealderen, for en to-tre tusen år siden. Lignende steinringer finnes også på Hvaler (Hvaløyene) utenfor Fredrikstad. — Det har vært sagt at øya skulle ha fått navnet Hoftøya fordi det i sagatiden skal ha stått et avgudstempel (et «hov») der. Men det er høyst usannsynlig. Alle hov var knyttet til storgårdene i distriktet, og på Hoftøya har det nok aldri vært noen storgård. Men hva navnet på denne øya betyr, har jeg ikke kunnet få greie på. Håøya. Den første del av navnet («hå») er oldnorsk og betyr «høy». Kåøya betyr altså «den høye øya», og det stemmer jo. Navnet kan man godt si er en parallell (eller motsetning) til f. eks. Flatskjær.
Nøtterøy-navnet har også røtter langt tilbake. Egentlig hette den største gården på øya Njotarvin, og opprinnelsen til dette navn må man søke i de to gammelnorske ord «njota» og «vin». Det siste ord betyr «gress-slette», og «njota» er det samme som «nyte» (nyde). Da nå det som nytes i alminnelighet er noe godt, kan vi altså omsette «Njotarvin» med «den gode (eller fruktbare) gress-slette». Og det stemmer jo — Nøtterøy er en fruktbar øy. At så gårdsnavnet etter hvert er gått over til å betegne hele øya, er noe som ikke er så ualminnelig, og som vi senere kommer tilbake til å se et annet eksempel på.
Det er ikke lett å si hvorfor denne øya er blitt kalt en øy, for det er den jo opprinnelig ikke, det ble den først da Kanalen ble gravd. Men man kan finne flere eksempler på det forhold at en halvøy eller en fremstikkende tange blir kalt en øy — jeg nevner bare Måg er øy.
Tjøme er en øy — det er sikkert nok. Men hvorfor skriver man da — offisielt iallfall — Tjøme og ikke Tjømøy? Det henger sammen med opprinnelsen til navnet. Sprogforskerne mener nemlig at siden øya er så lang og smal, har folk opprinnelig kalt den en «tom» eller «tømme», sånne som man bruker når man kjører en hest. Så sier iallfall de lærde.
Nå vil jeg ta leserne med på en liten tur i skjærgården, fra Færder til Bolærne, og fortelle hva man har funnet ut om navnene på noen av de øyer, holmer og skjær som vi da passerer, og som jeg ikke alt har nevnt.
Vi starter ved Færder fyr ved Tristeinane, Det navnet forklarer seg selv, for fyret står på en av de tre holmene («steinane») der ute.
Men hva kommer så navnet Færder av? urar vi sa nordover, kommer vi til østre og vestre Bustein. På disse øyene har det visstnok aldri bodd folk, men bøndene på Tjøme har antagelig slått gresset der og lagt høyet i løer («buer»), og derav er nok navnet oppstått. På samme måte kan man forklare navnet «Burøy», som i gammelnorsk må ha hett «Budarøy» — øya som det står «buer» på.
Vest for Bustein ligger noen skjær, Selskjær — det navnet er greit nok. Østenfor er det noen holmer som var kjent nok i smuglertrafikken etter den første verdenskrig, Fjære-skjærene! De vekker saktens minner om den tiden hos noen hver….
Naboøya nordenfor Busteinane heter Eldverket — en stor og fin øy. Der har det nok vært folk fra gammel tid, og det er vel ikke urimelig å tenke seg at kvinnfolkene kan ha tent bål eller gjort opp ild («eld»), når de ventet mannfolkene hjem, så disse kunne ha noe å styre etter. Og derav er kanskje navnet kommet? Det samme kan man også, si om naboøya nordenfor — Skrøsslingen. Opprinnelig har den nok hett Kross- eller Korslingen, og det tyder på at det må ha stått et kors som et slags seilmerke der. Vi finner noe tilsvarende i øynavnet Steinkløss lenger nord, for dette navn er bare en forvanskning av ordet Steinkors.
Skrøsslingen var forresten en av de øyene som sist ble forlatt. Vi har alt hørt at det bodde folk på flere av øyene ute i skjærgården (Hoftøya, Eldverket). Men etter hvert ble det for tungvint eller for ensomt å bo der ute, og så flyttet folk innover. Det er ikke mer enn omkring 20 år siden at denne «folkevandring» tok slutt. Da forlot de siste øyboerne både Eldverket og Skrøsslingen. Jeg snakket engang med den karen som da bodde på Skrøsslingen. Det var i alminnelighet bra nok å bo der, sa han, men somme tider kunne det være vanskelig nok. Hans kone ventet en liten en ved juletider et år. Men henne måtte han få anbragt i Tønsberg mens farvannet ennå var åpent. Det kunde hende, fortalte han, at isen stengte. Da var det uråd å komme frem med båt. Men kanskje var isen ikke sterk nok til at man kunne gå den heller, og sa var man helt avskåret fra doktor og jordmor. At folk forlater ut-øyene har en interessant parallell i en tilsvarende flukt fra de øverste fjell- og heigarder. Jeg kom engang over en gård inne på fjellet mellom Voss og Hardanger. Der hadde det for ikke så svært lenge siden bodd en stor og staut familie, ble det sagt. Nå stod husene og råtnet ned.
Langt nord ligger Bolærne — tre store og fine øyer, hvor det sikkert har bodd folk fra de eldste tider. Nå er de kastet ut av «militære hensyn», og skilter med «Adgang for-

Tjømeposten i samtale med 87 -åringen Alf hansen på Ormelet

Tjømeposten i samtale med 87 -åringen Alf hansen på Ormelet

«pansene har jeg i orden,men det kan nok hende at jeg glømmer navner iblant» – sier Alf Hansen på Ormelet. Et lunt og rolig smil ligger trygt over ansiktet. Vi sitter i hans koselige stue, ryddet og fin, og snakker om gamle dåger.
Til 87 år å være må han høre med blant Tjømes sprekeste. For ikke lenge siden ble han observert med) trillebår breddfull av ved i full fart nedover asfalten. Og de som ser ham på kirkevei om søndagen eller den nødvendige kveldstur opp til datteren på Ormelet, vil ofte tro at her vandrer en spenstig gammel offiser.
For Alf Hansen betyr «gamle dager» Froungen. Der ute på øya i øst ble han født på selveste St.Hanskvelden i 1891. Far hans ble også født der. Han bygde egne hus på nordre delen av øya, og her vokste Alf opp sammen med,etterhvert åtte andre søsken. Eiendommen er forlengst solgt, men står der enda og fylles av glade feriegjester hver eneste sommer. Av og til må han ut en tur om sommeren og se til gamle tomter – – og minnes…….
Det var ikke lett å komme til skolen på Kirkely alltid. De måtte ro til Engøbrygga hvor de også hentet Tønsbergs Blad, eller til Medøbakken. Om vinteren kunne det by på problemer med isen. Da var det godt å ha gode naboer på fastlandet som kunne følge et stykke på vei utover. Ble været for ille ble det ingen skolegang den dagen. De gikk annenhver dag og hadde frk. Hammer og Gullik Pedersen som lærere. Dessuten tredjelæreren Nordgård fra Finmark. «Det var bra folk alt sammen, – og best likte jeg frk. Hammer», sier han. «Hun var streng og gudfryktig – og god!»
Alf Hansen har alltid hatt et fast forhold til kirken på Tjøme.Han minnes messesøndagene med far til kirke. «Vi fra øyene rodde til kirke i-allfall annen – eller tredjehver søndag. Mor fikk ikke alltid tid. Hun hadde jo 9 barn å stelle…….. dessuten 2 kuer og gris og fjærkre…..»
Kirken var nærmest fullsatt hver søndag, kan han fortelle. Oppe på galleriene (på begge sider dengang) satt ungdommen – tett i tett. Jentene i nord og guttene på sørsida. Mange av guttene tygde tobakk og spytta på gulvet, – og tørka opp med støvelen! Det var jo karslig, må vite.
– «Hvorfor var det s¨mange fler i kirken før enn nå» vil vi vite.
– «Vi var ikke opptatt med så mange andre ting. Ikke radio og ikke TV. I kirken traff vi kjente og fikk en prat etterpå. Det var naturlig å gå i kirken før».
La oss skynde oss å fortelle at kirkegang er like naturlig for Alf Hansen den dag idag. Han har sin faste plass under prekestolen i Tjøme kirke.
Alf Hansen reiste tilsjøs etter konfirmasjonen, han som de fleste andre Tok hyre på «Ishavet» som dekksgutt. De gikk på hvalfangst ved Shetland og Færøyene. «Men det var dårlig fiske og dårlig part! 5 kroner som part for hele fangsten og 15 kroner måneden. For de 5 kronene kjøpte far vad-melsbukse til meg» – husker ham.
»•
Senere ble det bananfart på Jamaica og kullfart på England og Frankrike. I 1939 la han opp for godt.*
I 1918 ble han gift med sin Lagertha Svendsen fra Grepan. Hun døde fra ham i 1965, og siden har han alene stelt seg selv og sitt hus på Ormelet på aller beste måte.
Han husker alle Tjømes prester fra von der Lippe til idag. Alle har han bare godt å si om. «Dessuten er de nå ikke meir enn mennesker prestane heller’.» sier han. Og det er både godt og sant.
Sokneprest Helland (1946-55) minnes han med særlig glede, – ikke minst på grunn av mannsmøtene rundt i husene og i prestegården. Helland tok aktivt del i disse møtene som dessverre forlengst er en saga blott.
Vi spør han om hva han nener om den nye høymesseliturgien:
-«De greidde seg jo før med det gamle og»,- svarer han diplomatisk -med
det lune glimtet i øyet.
Og så sier han noe som vi skal huske lenge:
«Når det gjelder gudstjenesten så kan jeg jo det meste utenatt – så selv om jeg av og til hører litt dårlig, sa får jeg det med likevel på en måte!»
– «Det verste er det som har hendt med abortloven!» sier han ettertenksomt. Han undres om vi ikke allerede lever i det Bibelen kaller «de siste tider».
Bibelen, ja. Den ligger på bordet, og daterer seg tilbake til hans kones slekt. Alle slektsopplysninger om foreldre og barn og barnebarn er ført sirlig inn på denSførste blader. Ingen er glemt. Han viser oss også en annen bok han leser om kveldene: Martin Luthers Sande Kristendom. Solid kristelig kost i gammeldags språk. Men Alf Hansen leser den for tredje gang – med glede!
– «Jeg ber hver dag til Gud for Tjømes befolkning, – og mest for mine na boer og de jeg kjenner best. Og så ber jeg Ham om å hjelpe meg å huske litt bedre».
En stor og rundhåndet bønn for andre – – og en beskjeden bønn for seg selv.
Takk for lærdommen, Alf Hansen, – og vel møtt igjen i kirken.

Storm P. – også i Vrengen

Storm P. – også i Vrengen

SVERRE SOLUM
Danmarks berømte tegner Robert Storm Petersen var sønn av en slakter i København, og det var visst meningen at han skulle overta sin fars forretning, den lå like ved Nicolai kirke. Men det ble det ikke noe av, for det hørte med til svenneprøven at man skulle slå et dyr ihjel, og det orket han ikke. Isteden gikk han på tegneskole om kvelden, men heller ikke det ville lykkes for den nittenårige dreng. Våren 1901 dro han til sjøs med onkelens bark «Anna Breum». Han var forhyrt som «overkomplett jungmann».

Turen gikk til Norge, nærmere bestemt Vrengen og Storevar, hvor de skulle laste pit-props. Derfra skulle de seile til England, hvor tømmeret skulle brukes til oppstiving i kullgrubene. Den unge Robert skrev dagbok på denne turen, og der forteller han detaljert om sine opplevelser.
«Så ankrede vi endelig op i Vrængen – som viser sig at være en lille Kystby, hvor små hyggelige Træhuse ligger spredt rundt omkring mellem Granerne på Klipperne. Her er hundekoldt, og idag har det sneet så vi vader i Sne til Knæene. Om Aftenen roede jeg med Onkel i Land og vi klatrede op ad Fjeldene og nåede endelig udmattede en Købmandshandel, hvor vi for gode ord og betaling fikk Lov til at Telefonere et Telegram til Odense.
Handelsmannen, som han kaldes heroppe, var overordentlig venlig og bød oss Limonade og Cigarer, samt sendte en Dreng pa Posthuset efter vore Breve, som vi jo selvfølgelig blev overordentlig glade for».
Neste dag dro han og onkelen inn til Tønsberg med en liten dampbåt, som gikk i rute mellom Kjøpmanns-kjær og byen. Det ble en minnerik tur – især for den unge slakterdreng. Han skriver i dagboken for torsdag 28. mars 1901:
«Tønsberg er en livlig Handelsby, hvor særlig Fisk, Olie og Tran spiller stor rolle. Jeg besøkte Byens største Slagterforretning, som eiedes af en umådelig elskverdig Mand ved Navn Johan Johannesen. Han fortalte mig sin Historie, og den lyder i Korthed således: Etablerede dem 1. Marts 1887 egen Slagterforretning i Tønsberg, hvilken Forretning i Årenes Løb er drevet op til at blive den første i sit Slags, ikke alene i denne By, men også i hele Amtet. Med stor Ihærdighed og skarpt Forretmngsblik har nemlig J. Forstået at udnytte den gode Anledning, som frembydes ved Tønsbergs Beliggenhed i Hjertet af Jarlsberg, det store Behov for Ishavsflåden, Marinen, den tæt befolkede Kyst osv.
I 1898 købte J. Landstedet Træleborg ved Tønsberg for at få større Plads. Købesummen var 30.000 kroner. I den korte Tid denne Ejendom har været i Herr J’s Besiddelse er den drevet betydelig op, særlig ved Anlæg af et tidsmessig Gartneri osv.
Efter at have vandret rundt i Tønsberg og besørget diverse Ærinder, gik vi ind på Hotel «Skandinavie» og spiste Middag. Efter Middagen vilde vi have Brød og Ost, hvilket opvartningsjomfruen blev meget forundret over og fortalte os at «slig Dessert tykker Noriefolket inte om». Men vi fikk det da alligevel, men hun sagde ved sig selv «Underlige karar disse Danske». Da utlossingen av ballasten var ferdig og innlastingen av props endelig kunne begynne, måtte de få hjelp av norske sjauere. Men det gikk langsomt, for de hadde ikke lagt til ved en brygge, «her er ingen Bolverk, kun den bare Klippe at lægge til, så det er jo ikke så nemt at laste på den Måde», skriver han i dagboken. Folkene som skulle hjelpe dem med innlastingen var han ikke meget imponert over. De var dovne log drakk for meget, skriver han. Så kom påskeuken og arbeidet stoppet nesten opp. Hver dag gikk han til postkontoret for å høre etter brev, eller han tok ert tur bortom landhandleren!
«Der findes lingen Spe-cialforretninger her i Vrængen, men dett er mange Landhandlerier som de kal-des. Det er en Forretning som har alt, lige fra Margarine til Træsko og Uldtrøjer. Nordmændene her i Vrængen ryger ikkel meget Tobak, men derimot drikker de meget Brændevin. Men her jo også meget koldt, idag frøs det 8 grader».
Ellers fikk den unge jungmann tiden til å gå ved å dra på turer innover land. Det ser ut til at han har vært oppe på alle de fjellknauser som finnes ved Kjøpmanns-kjær. En kveld diktet han en sentimental, romantisk historie om en fattig norsk særling som samlet på Stener, for de glitret så vakkert når solen skinte på dem. Hele historien er gjengitt i dagboken, den heter «Den underlige Gamle og Solgul-det. Eventyr fra Norge». Men aller viktigst var den daglige turen til posthuset for å høre etter brev. Det er tydelig at førstereisgutten lengter hjem. Endelig onsdag den 10. april kan han notere:
«Vejret meget klart med Solskinn. Idag slutter vi Lastingen her på Græsrønningen ved Vrængen. Så skal vi til Storevarstranden og have Resten».
Robert Storm Petersen hadde gått på tegnekursus
et par vintrer, og hans dagbok er forsynt med en mengde pennetegninger, blyanttegninger og akvareller. Men sant å si er det en meget umoden kunstner vi møter her. Det er ikke meget som røber den vordende mester med den underfundige replikk og den fabelaktige evne til å karakterisere mennesker med noen få streker.
Innlastingen i Stokke gikk raskt, og så satte «Anna Breum» kursen mot England, det var jo der propsen skulle brukes. Han forteller atskillig om oppholdet i England, men det er en annen historie. Den 17. mai 1901 var han hjemme igjen og fikk utbetalt 38 kroner og tre øre. Det var hans hyre som overkomplett jungmann på «Anna Breum».