Historien Tjøme Telefonforening/ Telegrafverket

Historien Tjøme Telefonforening/ Telegrafverket

VEDR. OVERDRAGELSE AV TJØME TELEFONFORENING TIL TELEGRAFVERKET 01. JULI 1960

Nedtegner litt historie som jeg ikke tror er gjort tidligere vedr. overdragelsen av Tjøme Telefonforening til Telegrafverket.
Jeg hadde også litt innsyn”bak kulissene” som du kan lese nedenfor. Vi var et privat selskap hvis jeg ikke husker helt feil fra 1895 til 1960, som het Tjøme Telefonforening (det første årstallet er jeg ikke helt sikker på men jeg kan få det sjekket hvis det er av interesse).
Vi ble lønnet med 66% fra Telegrafverket og resten fra Tjøme Telefonforening. Grunnen til den fordelingen var at vi fungerte ikke bare som landsentral, men vi var egen Rikstelefonstasjon og telegraf. En stor del av jobben vår gjorde vi direkte for Televgrafverket. Vi var egen stasjon det var viktig vår bestyrerinne var sjef for eget ”bord”. Hun hadde meldeplikt til først og fremst til Telefonforeningen. Hvis det var ting som gjaldt Telegrafverkets saker, så var det Telegrafbestyreren i Tønsberg som vi sorterte under. Dette kunne gjelde f.eks. feil ved rikslinjene eller ting som gjaldt rikstelefon/ og eller telegraf.
Hele nettet og abonnentene tilhørte Telefonforeningen. Telegrafverket eide linjene fra Tønsberg til Hvasser, via Tjøme sentral. Hvasser sentral var under Telegrafverket hele tiden. Tjøme sentral hadde abonnenter på Hvasser i mange år etter Hvasser sentral var oppe å gå.
Det var riktelefon til Hvasser da jeg begynte på sentralen i okt. 1953, det kostet 45 øre for 3 min. Det var samme rikstakst som til Nøtterøy og Tønsberg. Rikstelefon til Hvasser ble borte ganske raskt etter jeg begynte. Jeg kan tenke meg i løpet av 1954. (Husker ikke helt).
Telegrafverket kjøpte Tjøme Telefonforening 01. juli 1960. Da ble vi statsansatte med pensjonsordning. (Det var noe mine foreldre var meget fornøyd med). Jeg gav vel egentlig blaffen i det, jeg var 24 år og hadde helt andre ting å tenke på enn pensjonsordning, opptjening og pensjonsalder. Det er jo egentlig noe jeg beklager i dag, for alle de ”gamle” jentene på Tjøme Rikstelefonstasjon (det var bare meg som var ung, alle de jeg jobbet sammen med kunne vært mødrene mine alle sammen) de fikk godkjent alle sine år i Telefonforeningen. Bestyrerinnen sier til meg den gangen at ”jeg har fått ordnet full statspensjon til alle jentene unntatt deg, men du er så ung at du klarer å jobbe opp full pensjon allikevel”. Vi var den gang organisert i NTTF og Rackel (bestyrerinnen) var personlig venninne med Dagmar Johannessen som var «litt oppe i det” i NTTF. Dagmar Johannessen klarte nemlig det «kunststykket” som jeg ingen andre i landet klarte, nemlig å få full statspensjon til de gamle damene på sentralen. Det var ikke noen andre som fikk det til.
Den første hos oss gikk av med full statspensjon var i 1967. Hun hadde med andre ord betalt til pensjonskassen i 7 år. Jeg har forsøkt å finne litt ut av dette senere, men har ikke klart å spore noe om dette med pensjonen. I tiden jeg var på Fellestjenesten i Telegrafverket (alle de gamle protokollene fra Tjøme lå der) hadde jeg adgang til alle avtaler i forbindelse med overdragelsen fra Telefonforeningen til Telegrafverket. Der sto det ikke et ord om pensjon til jentene. Ved siden av det hadde jeg litt ekstra informasjon vedr. overdragelsen. Min far var nemlig kasserer i Tjøme Telefonforening den gangen som Telegrafverket kjøpte oss. Styret i Telefonforeningen jobbet bevist for at jentene skulle få pensjon, ja- de var sogar villig til å betale inn kjøpesummen til (det som Telegrafverket skulle betale for å kjøpe Telefonforeningen) til et fond eller noe slikt som skulle stå som pensjon til jentene. Pensjon til de gamle jentene sa Telegrafverket rett og slett nei til. Det var ikke aktuelt.
En annen ting som Telefonforeningens styre så som viktig, var å få opphevet rikstelefonen mellom Tjøme og Tønsberg. Det var med i forhandlingene med Telegrafverket i forbindelse med overdragelsen, men det var også et «bastant” nei til det også. Det svaret de fikk på det var at ”det var ei melkeku de ikke kom til å kvitte seg med”. Telegrafverket eide jo rikslinjene, så Telefonforeningen hadde nok ikke noen sterk sak. Det gikk jo heller ikke.
Det kom til litt «klammeri” med Rackel (bestyrerinnen) og styret i Telefonforeningen. Det sittende styret var nemlig ikke helt «modne” for salg av Telefonforeningen enda. Grunnen til det var at de hadde slitt med et gammelt sentralbord (fra attenhundre tallet «arvet” fra Oslo) som hadde 286 nummer i bordet. Det var mange B abonnenter og et dårlig nett. Telefonforeningen hadde gått med underskudd i flere år. Dette nye styret hadde investert i nytt sentralbord (riktignok med snorer, men med lamper isteden for klaffer som det gamle) i det nye sentralbordet var det plass til 800 nummer. Ved siden av dette hadde de delautomatisert den ytre og den indre delen av Tjøme med 100 nummer hver. De fikk telefoner med skive og kunne ringe innbyrdes i sine respektive sentraler uten å ringe om sentralen. Dette betydde igjen at de nye ekstra nummerene de hadde fått utvidet ved å kjøpe nytt sentralbord ville holde lenge enda. Mange av abonnentene vi hadde i det gamle bordet ble flyttet til sine respektive delsentraler (Bjømevåg ytre eller indre del Sundene). Nettet ble også betraktelig forbedret i disse årene ved siden av det som sagt ble investert i nytt sentralbordet. Det nye sentralbordet ble montert vinteren 56-57 eller 57-58. Det er jeg ikke helt sikker på, for jeg hadde permisjon og var i USA fra nov. -56 til sommeren 1958. Da var det nye bordet på plass. Det nye bordet var oversiktlig og lett å ekspedere ved.
Telefonforeningen lånte penger og investerte i nytt sentralbord, så nå gikk Telefonforeningen så det suste.
Grunnen til det var selvfølgelig at de begynte å få mange nye abonnenter. Folk sto i kø i årevis for å få telefon. Nå fikk alle som ønsket det telefon. De begynte også å ta 10 øre pr. lokalsamtalen. Det var ikke noe stort beløp, men det ble penger av det. Overskuddet de følgende år var meget bra. Det sittende styret var klar over at de ikke kunne «stoppe utviklingen” ved å nekte salg, men de kunne tenkt seg å vente noen år til nå som det gikk så bra. Telegrafverket kjøpte oss i 1960 og de ble ikke automatisering før 01.april 1972. Telefonforeningen kunne teoretisk ha drevet sentrale noen år til, men nå var driften lønnsom. Telegrafverket så det mest tjenlig å innløse Telefonforeningen nå. De hadde for noen år siden fått tilbud fra Telefonforeningen om å overta selskapet for gjelden, men da var ikke staten interessert. Nå så de det som en fare at Tjøme Telefonforening kunne komme til å bli for dyrt å innløse. Nå var det overskudd hvert år og det betydde at de kunne komme til å risikere å betale mer for overtagelse.
Da det kom Rackel for øre at Telefonforeningen kunne tenke seg å vente noen år med å selge, ble hun rasende (hun var ei bestemt dame). Hun kontaktet formannen i Telefonforeningen og sa at ” hvis de sørget for at Telegrafverket kjøpte Tjøme Telefonforening så, skulle hun sørge for pensjon til jentene”. At Telefonforenignen kunne tenke seg å sette salgssummen i pensjonfond til jentene, var helt uinteressant for Rackel. Hun skulle ordne med pensjon til jentene, bare de sørget for at salget gikk i orden.
Telefonforeningen ble solgt og de gamle jentene fikk pensjon. Det med pensjon var nok en hysjh -hysjh affære. Det Dagmar Johannessen og Rackel Christensen klarte var nok unikt. Da jeg begynte å interessere meg for saken i 1984 -85 var både Rackel og Dagmar Johannessen døde. Jeg kjente ikke noen og klarte heller ikke å finne noen som hadde mulighet for å vite noe om dette. Jeg fant ikke noen jeg kunne kontakte for å se i gamle papirer for evt. å få greie på hva som egentlig hadde foregått. (Det måtte jo vært i NTTFs papirer. I de gamle protokollene for Telefonforeningen sto det ikke et ord om pensjon). Jeg hadde likt å sett litt om argumentasjonen om hvorfor jeg var den eneste som ikke fikk godkjent mine 7 år fra Telefonforeningens tjeneste som pensjonsgivende år slik som de andre jentene fikk. Rackel fikk jo rett, jeg rekker å jobbe opp full pensjon, men jeg må jobbe til jeg er 66 år. Det er også greit for jeg har tenk å jobbe til jeg er 70 år. Jeg liker å jobbe. Det er nye systemer på lufta hele tiden, så det er noe nytt å sette seg inn i hele tiden.

Jentene på Tjøme hadde organisert seg i 1950-52 jeg vet ikke riktig hvilket årstall, men det var ikke så veldig lenge før jeg begynte der. Grunnen til at det ble NTTF var nok at Rackel hadde Dagmar Johannessen som sommergjest hos seg nede i Langvika på Tjøme. Hun var flink til å få jentene på Tjøme opp i lønn pluss at hun til slutt klarte å få full statspensjon til alle uten meg.
Vi hadde 5 ekspedisjonsplasser både før og etter ombyggingen. Før de nye bordene kom var det først et bord med 3 ekspedisjonsplasser. Sa ble det kjøpt 2 bord (gamle) som ble brukt om sommeren. De kalte vi riksbord. Den ene ekspedisjonsplassen ble brukt til å ekspedere Oslo, den andre satt på Tønsberg. Dette var på sommeren. Om vinteren ble ikke disse bordene brukt. De nye bordene var 5 enkeltbord som sto ved siden av hverandre. Vi var 7 fast ansatte de første årene hadde vi 3 reserver, men de siste årene hadde vi 4 reserver. Reservene var vesentlig i bruk om sommeren. En av reservene gikk som ferie og sykeavløser.
Vi hadde aldri sommerferie. De 2 første gikk på ferie ca. 8-10 august. Dette var ting vi var vant til så det falt oss ikke inn at vi hadde krav på ferie om sommeren noen ganger. Fra St. Hans til 8-10 august var det ”full rulle” for alle. Om vinteren hadde vi en kjempe fin vaktplan. Vi hadde en vaktturnus på 6 uker. i løpet av de 6 ukene hadde vi arbeidet de timene vi skulle på den tiden. Noen uker jobbet vi mye, mens andre var det mye fri. Det jevnet seg ut på tumusukene. Vi hadde formiddagsvakt fra kl. 08.00 til 14.30, ettermiddagsvakt fra kl 14.30 til 21.00, og natt fra 21.00 til 08.00. Vi hadde fri 2 V2 dag etter nattevakt. Dette en flott vaktordning som rullet og gikk år ut og år inn. Turusrunden tok 6 uker, så var det ny runde. Det var kjempe fint. Om sommeren ble det annerledes. Da hadde vi ikke fri etter nattevakt, og det ble noen uker litt for stritt. Vi ble skikkelig nedkjørte og fikk søvnproblemer. Det var for stri jobbing, men det var jo bare noen uker så var det over og hele Tjøme la seg til ro. Sommernettene var lite søvn, det ble ikke til å legge seg før ved 2 Vi 3 tiden. Opp ved 6 tiden, hjem og på vakt kl. 14.30 igjen, uke etter uke. Det var jobbing i helgene også. Vi kunne ekspedere 450-500 rikstelefoner på en formiddagsvakt. Ved siden av det hadde vi alle lokalsamtaler og telegrammer. Hver ekspedisjonsplass hadde 3 periode klokker. Periodeklokkene gikk til 12 min. den sa et lite ”pling” etter hver 3de min. Vi hadde ofte både 2 og 3 samtaler på hver klokke. Det ble litt vanskelig å holde styr på hvilken samtale tilhørte de min klokken viste. Det var nok mange som fikk litt lange samtaler bortsett fra den travleste tiden på sommeren. Da var alle bordene i bruk og vi hadde 2 timers ventetid til Oslo på ilsamtale. Det betydde dobbelt takst. Vi brukte også lynsamtaler den travleste tiden på formiddagen. Det var 3dobbelt takst. Vanlige samtale kom ikke igjennom på formiddagen.
Vi hadde direktelinjer til Tønsberg. Om sommeren fikk vi 2 direktelinjer til Oslo, men der skulle en være en fra Oslo til Tjøme og den andre var fra Tjøme til Oslo. Det var mer trafikk fra oss, så det hente vi fikk ”låne” Oslos linje når den var ledig. Så fikk vi ”låne” hos Tjøme Radio noen ganger. De hadde også direktelinjer til Oslo. Det var vel ikke mer enn et par linjer, men de var ikke så opptatte som våre linjer var.
Jeg kunne sikkert skrevet mye mere, men det for helle komme frem hvis det kommer på ”snakk” en gang.

Tags: No tags