l sitte ved en fjellbekk, 

l sitte ved en fjellbekk,

Følge dens -ut løp med øynene og lytte til det melodiske silderet, er en fin feriebeskjefti-geise. Gresset ved bekken er så saftig og grønt, steinene skinner så blanke gjennom det klare vannet, solflekker danser over bunnen. Her burde barn leke. For et sted for en liten kvernkall!
En kunne demme opp bekken i kulpen under det lille fallet, og båter kunne seile med strømmen over til den andre siden. Vi slipper barkbiter i vannet. De dupper en stund i strømhvirvlene før de glir nedover og blir borte for oss.
Plutselig har vår tanketomme lek ført oss tilbake til barndommen. Mens vi stirrer i vannet blir årene borte.
På landet — Bekken gikk i skogkanten og var like vakker som denne bekken. Vi lekte ved den og vasset i den. Når den gikk stor, hendte det at de vasket tøy der. Vann og åpen varme, — tiltrekkende elementer! Ungene flokket seg om den svarte gryta hvor tøyet kokte i lutvannet, fikk stikke pinner under brannjernet og hjelpe til med å holde varmen vedlike og hente vann i bøtter og spann. Det måtte være spennende å følge bekkefaret helt dit opp hvor bekken kom fra, et hemmelighets fullt sted høyt oppe i skogen. Men det var nok langt dit for den som liten var.
Å være liten — så liten at voksne mennesker raget høyt opp i luften over en, så liten at enga rakk en over hodet.
Enga var tett og brun, og vinden fikk gresset til å bølge. Enga var en sjø, en velluktende sjø. Vi var syv år og kunne ikke svømme. Mange av kameratene i byen kunne allerede. Derfor øvde vi oss daglig, i vannet og i enga. Vi.vasset inn over og kavet med armene. Det ble brede veier etter oss. Men her på landet var alle så utrolig snille. Ingen skjente noensinne på barn.
Den gang var autoritets frykten større enn i dag. Respekten for verdier var også meget større. Et barn aksepterte at hvis det ødela klærne, knuste en rute, mistet noe, ja da var en hjem f allen til straff. Å lyve var heller ikke riktig. Men ofte føltes straffen urettferdig.
De voksne var ofte «dumme». Det var av og til uendelige avstander mellom deres og vår verden. I barnas vokabular var ikke uttrykkene varierte. Det var bare «snille og sinna» voksne, i hjemnene, på skolen når den tid kom, overalt. Vi kaptes om å gå ærend til den butikken hvor «dama var snill».
På tross av autoritetsfrykten, på tross iv pliktene som barna tidlig fikk, var friheten stor, friheten til å leke overalt og til å streife omkring i byen og omegnen. Grensen satte vi selv, vi gikk tå langt vi orket.
Lenge var bakken ved Jordfallen «Verdens Ende». Vi gikk dit med eldre barn for å bade. Det var skyggefullt og kjølig under trærne ved Baldershagen. Når de nådde hit, stormet bestandig ungene ned mot stranda hvor solen flommet over sanden, og hvor luften var varm og luktet sjø.

Følge dens -ut løp med øynene og lytte til det melodiske silderet, er en fin feriebeskjefti-geise. Gresset ved bekken er så saftig og grønt, steinene skinner så blanke gjennom det klare vannet, solflekker danser over bunnen. Her burde barn leke. For et sted for en liten kvernkall!
En kunne demme opp bekken i kulpen under det lille fallet, og båter kunne seile med strømmen over til den andre siden. Vi slipper barkbiter i vannet. De dupper en stund i strømhvirvlene før de glir nedover og blir borte for oss.
Plutselig har vår tanketomme lek ført oss tilbake til barndommen. Mens vi stirrer i vannet blir årene borte.
På landet — Bekken gikk i skogkanten og var like vakker som denne bekken. Vi lekte ved den og vasset i den. Når den gikk stor, hendte det at de vasket tøy der. Vann og åpen varme, — tiltrekkende elementer! Ungene flokket seg om den svarte gryta hvor tøyet kokte i lutvannet, fikk stikke pinner under brannjernet og hjelpe til med å holde varmen vedlike og hente vann i bøtter og spann. Det måtte være spennende å følge bekkefaret helt dit opp hvor bekken kom fra, et hemmelighets fullt sted høyt oppe i skogen. Men det var nok langt dit for den som liten var.
Å være liten — så liten at voksne mennesker raget høyt opp i luften over en, så liten at enga rakk en over hodet.
Enga var tett og brun, og vinden fikk gresset til å bølge. Enga var en sjø, en velluktende sjø. Vi var syv år og kunne ikke svømme. Mange av kameratene i byen kunne allerede. Derfor øvde vi oss daglig, i vannet og i enga. Vi.vasset inn over og kavet med armene. Det ble brede veier etter oss. Men her på landet var alle så utrolig snille. Ingen skjente noensinne på barn.
Den gang var autoritets frykten større enn i dag. Respekten for verdier var også meget større. Et barn aksepterte at hvis det ødela klærne, knuste en rute, mistet noe, ja da var en hjem f allen til straff. Å lyve var heller ikke riktig. Men ofte føltes straffen urettferdig.
De voksne var ofte «dumme». Det var av og til uendelige avstander mellom deres og vår verden. I barnas vokabular var ikke uttrykkene varierte. Det var bare «snille og sinna» voksne, i hjemnene, på skolen når den tid kom, overalt. Vi kaptes om å gå ærend til den butikken hvor «dama var snill».
På tross av autoritetsfrykten, på tross iv pliktene som barna tidlig fikk, var friheten stor, friheten til å leke overalt og til å streife omkring i byen og omegnen. Grensen satte vi selv, vi gikk tå langt vi orket.
Lenge var bakken ved Jordfallen «Verdens Ende». Vi gikk dit med eldre barn for å bade. Det var skyggefullt og kjølig under trærne ved Baldershagen. Når de nådde hit, stormet bestandig ungene ned mot stranda hvor solen flommet over sanden, og hvor luften var varm og luktet sjø.

Tags: No tags