Agnes Mowinckel på Vasser.

Agnes Mowinckel på Vasser.

Av Bernhard Folkestad

Naar seilere kommer vestenfra, og frelst og fri for braat og elendighet kan svinge ind i Sandøsund og ta en fredelig gib -saa ser de straks et lite gult hus like ved strandkanten inde paa Vasser.

Det har sterkt blaa vinduslemmer og en liten hyggelig veranda, som gir huset fasade. Der – i den vesle lodshytte – har fru Inger til Østraat – fru Alving – Lady Macbeth – Alice i «Dødsdansen» – kort sagt: fru Agnes Mowinckel sin sommerresidens. – Man skulde forsværge at saa mange store skulde kunne rummes i en sæk!

Det gaar heller ikke.

Og derfor har fru Mowinckel bygget sig en sidefløi – et lite Thalias tempel hvor de celebre størrelser kan ta ophold naar de indtræffer.

Hele godset – haveport og pilebusker iberegnet – heter «Abergeldie» -«Abergeldie» er et ord fra havet. Et iland-drevet navnebret.

Fru Mowinckel har slaat det op over sin dør.

Jeg stod derutenfor en dag og stavet mig igjennem det besynderlige navn. Imens hørte jeg tunge Shakespearske veklager inde fra den lille sidebygning. Jeg lyttet. Det var Lady Macbeth, som ikke var videre begeistret over til værelsen. Hun mumlet ord – støtte dem fra sig – trak dem tilbake -. «Alt for slapt – om igjen mor!» tordnet Agnes Mowinckel. Lady Macbeth tok sagmodig fat paa ny – «Ja, det var bedre – men det er endnu for svakt!».

Agnes Mowinckel var ubønhørlig. Fruen arbeidet.

En gammel fisker var stoppet op ved siden av mig. Han rystet på hodet: «Jeg

bodde paa en plads hvor det var en gær’n kjerring – ja hun var virkelig gal, ser De -hun dreiv og prata slik med sig sjæl saan som fru Mowinckel her, men ikke braat saa rivendes som detta .Nei, det maa være en svær gjerning aa ha paa sig.»

Jeg gikk ind i huset. Kom ind i kjøkkenet. Det var holdt i blek rødt – av den gode riktige farven, som man stundom f inder hos Harriet Backer. Det glitret i gule boller – salatfater -fløte – kobber -røket ål – bretagnerstentøi.

Jeg gik videre ind i en blaamalt stue. Hvite gardiner, solfyldte blomstrende blomster i vinduerne. Et rundmavet hyggelig birketræs skap stod i et hjørne, bekranset av efeu, som krøp ind gjennem væggen. Gjengivelser efter malerier av Picasso og Manet hang over en sofa. Et bredt og tjenestvillig bord og noen ikke uvillige stoler bød velkommen.

Et straalende farverikt italienersjal, hen-slengt over sofahjørnet, repræsenterte vertinden. Jeg hilste og gikk videre, ut paa verandaen. Sandøsunds salte vover strømmet langs stranden og sendte sin friske aande ind over roser og ribsbuske.

Men tilvenstre laa «galehuset», Thalias tempel. Jeg hørte fru Agnes mase med Lady Macbeth.

Døren gikk op.

Ladyen stod der.

Søvngjengerscenen.

Hun tumlet i søvntrin ned den lille avsats. -(« altfor liten trap!»)

Hun saa i trance utover havet. Den fru-esterke arm svinget i en bue fra Kløvningbaaen til Færder fyr. «Aah -Macbeth – Geud Beærnhard, e’ det deg! -Macbeth! Du skal bli konge!

-Tak, jeg vil heller ha en pjolter.

Fruen arbeidet. Jeg vilde ikke forstyrre.

Vilde heller komme igjen i aften..

En liten motorbaat knattet mig utover

Sandesund.

Fuldmaane.

Baaten slængte bølgende blanke maa-neslanger fra baugen. De bugtet sig ind mot de natlige strande.

Ute i havgabet samlet maanelyset sig i en stor gyngende tunge, som laa og slikket indover holmer og skjær. Jeg nærmet mig «Abergeldie» s ombuskede husklynger.

Der var sceneforandring.

Ned fra den lille have skred et besynderlig optog. Sorte skikkelser bar en båre. Løftet op over skuldrene. Paa baaren laa et menneske. Jeg kjendte fru Mowinckels profil.

Hvad nu da? Hvad spiller hun for et stykke?-

Baaren førtes mot stranden. Et stenkast ute laa en motorbaat. Bærerne skred ut i havet. De vadet i sjø og skvulpende maa-neskin – ut mot skøiten. Jeg manøvrerte mig derhen. Baaren løfteds om bord.

I Herrens navn, hva staar paa?

Gud, Bernhard – jeg er saa syk – jeg skal operereres – har du set no’ så skjønt – slik en kveld! – Skal til Tønsberg – Sykehuset – for en vidunderlig nat – jeg skal dø -hils.

Skøiten bakket ut. Lodserne stod i vand til livet.

«Det skulde naa være faen om hu daua -kjækkande fruentimmer -»

Men hun døde ikke.

I kveld er det fest hos hende -.

Tags: No tags