Øyer og Øynavn i Tønsberg skjærgården

Øyer og Øynavn i Tønsberg skjærgården
Av rektor dr. Einar Sigmund

Hvis jeg spurte folk flest hvorfor heter det Hvaløy eller Lindholmen, ville vel mange svare som så, at disse navnene må nok ha noe med hval eller lind å gjøre. Og spurte jeg så videre, hvorfor heter det Nøtterøy og Håøya, ville formodentlig de fleste gjette på at på Nøtterøy er det meget nøtter, og ved Håøya har folk kanskje fisket svært meget hå (håkjerring, håbrann), siden øya har fått et sånt navn.
Det er nokså liketil å forklare navn på denne måten. Men det er ikke sikkert at forklaringen alltid er riktig.
At Hvaløya og Lindholmen har fått navn etter dyret og treet, er sikkert nok. På den sist nevnte øya, men ikke på noen av de andre øyene pst for Nøtterøy, vokser det adskillig vill lind, og det har det vel gjort fra gamle, gamle dager, og så har folk kalt øya for Lindholmen. Ved Hvaløya er det i alminnelighet ingen hvaler, men sannsynligvis har det hendt engang at en hval har kjørt seg fast eller drevet i land på denne. Vi møter det samme ved navnet Grindholmene i det nåværende Vren-gen, som før ble kalt Grindholmsun-det. Her har det vel engang vært et innsig av «grind» (småhval), sånn som det hvert år er på Færøyene, og så har dette gitt holmene og sundet navn. At dette siden ble kalt Vren-gen (det vrange sund), er sikkert et resultat av den økede skipsfart og de større fartøyer, for med sånne er • det av og til nokså vrangt å navigere , i Vrengen.
. For Lindholmen, Hvaløy og Grindholmene er da forklaringen både lett og grei og riktig. Men å forklare Nøtterøy-navnet av nøtter og Håøy-navnet av hå, det duger nok ikke. For det finnes da nøtter på andre øyer også, og hå kan man jo være så heldig (eller uheldig!) å få på noe hvert sted i fjorden. Nei, man må nok gå en annen vei skal man få ordentlig grunnlag for disse navneforklaringer.
At en øy får et navn, kan komme av forskjellige årsaker. Det kan være øyas utseende som helt naturlig skaper navnet, f. eks. Flatskjær eller Svartskjær. At navnet kan komme av vekstlivet, har jeg alt nevnt (Lindholmen), likeså av dyrelivet (Hvaløy, Gåsøy). Et sjømerke kan være et godt grunnlag for et navn (Leiestein). Den som eier en øy, kan sette gårdsnavnet sitt på øya (Mostein, Roppestadholmen), og hvis det er eller har vært hus på en øy, ‘kan det godt gi øya et navn (Burøy).
Det er altså mange ting som kan sette navn på en øy, og sikkert er det mange f ler enn de som jeg her har nevnt. Men i tidens løp blir navnene svært lett forandret, for det er med navn som med klær: De blir etter hvert slitt! Ofte blir navnet så slitt at man mest ikke kan forstå hva de egentlig betyr, eller hva de engang har betydd. Skal man få greie på dette, må man enten se etter i gamle dokumenter eller protokoller, hvordan navnene ble skreVet i gamle dager, eller også må man finne forklaringen ved å studere hvordan navnet rent sproglig er oppstått.
La meg straks nevne et par eksempler. Ja, det har det vært skrevet meget om. Før i tiden mente alle at navnet måtte komme av «fjord», som også er et oldnorsk ord, og som i genitiv (eieform) heter «fjardar». Det skulle ha blitt til Færder. Men nå er vitenskapen kommet til et annet resultat. Færder, sier professor Magnus Olsen, kommer ikke av «fjord», men av et gammelt ord for tallet 4. Som «grunntall» sier vi «fire» og som «ordenstall» heter det «fjerde» (for eks. Kristian den fjerde).
Men hvorfor fire?
Jo, blir det svart — det nye Færder fyr ligger nå på en av de tre holmer (Tristeinane), men inntil 1861 lå det gamle fyret på den største av de fire holmene Store Færder, Hof tøya, Hjerteskjær og Knappen. Antagelig må da øya Store Færder engang ha hett noe annet (kanskje Storøya?), men siden den er den største av dem, er’ fire-navnet blitt’ festet til den.
Vest for Store Færder ligger en holme som heter Hoftøya. I gamle dager — for en hundre år siden — bodde det en losfamilie der. Det gjaldt jo for losene å komme først til skutene den gangen, og derfor, bodde do oftest så langt ute som mulig. Men lenge, lenge før den tid har det visstnok også bodd folk der, for på nordsiden av øya, rett opp fra fjæren, ligger det et par steinringer i bakken. Det er ikke urimelig at disse steinringene kan ha vært en slags grunnmur for noen primitive hus, og hvis det er tilfelle, så skriver de seg kanskje helt fra bronsealderen, for en to-tre tusen år siden. Lignende steinringer finnes også på Hvaler (Hvaløyene) utenfor Fredrikstad. — Det har vært sagt at øya skulle ha fått navnet Hoftøya fordi det i sagatiden skal ha stått et avgudstempel (et «hov») der. Men det er høyst usannsynlig. Alle hov var knyttet til storgårdene i distriktet, og på Hoftøya har det nok aldri vært noen storgård. Men hva navnet på denne øya betyr, har jeg ikke kunnet få greie på. Håøya. Den første del av navnet («hå») er oldnorsk og betyr «høy». Kåøya betyr altså «den høye øya», og det stemmer jo. Navnet kan man godt si er en parallell (eller motsetning) til f. eks. Flatskjær.
Nøtterøy-navnet har også røtter langt tilbake. Egentlig hette den største gården på øya Njotarvin, og opprinnelsen til dette navn må man søke i de to gammelnorske ord «njota» og «vin». Det siste ord betyr «gress-slette», og «njota» er det samme som «nyte» (nyde). Da nå det som nytes i alminnelighet er noe godt, kan vi altså omsette «Njotarvin» med «den gode (eller fruktbare) gress-slette». Og det stemmer jo — Nøtterøy er en fruktbar øy. At så gårdsnavnet etter hvert er gått over til å betegne hele øya, er noe som ikke er så ualminnelig, og som vi senere kommer tilbake til å se et annet eksempel på.
Det er ikke lett å si hvorfor denne øya er blitt kalt en øy, for det er den jo opprinnelig ikke, det ble den først da Kanalen ble gravd. Men man kan finne flere eksempler på det forhold at en halvøy eller en fremstikkende tange blir kalt en øy — jeg nevner bare Måg er øy.
Tjøme er en øy — det er sikkert nok. Men hvorfor skriver man da — offisielt iallfall — Tjøme og ikke Tjømøy? Det henger sammen med opprinnelsen til navnet. Sprogforskerne mener nemlig at siden øya er så lang og smal, har folk opprinnelig kalt den en «tom» eller «tømme», sånne som man bruker når man kjører en hest. Så sier iallfall de lærde.
Nå vil jeg ta leserne med på en liten tur i skjærgården, fra Færder til Bolærne, og fortelle hva man har funnet ut om navnene på noen av de øyer, holmer og skjær som vi da passerer, og som jeg ikke alt har nevnt.
Vi starter ved Færder fyr ved Tristeinane, Det navnet forklarer seg selv, for fyret står på en av de tre holmene («steinane») der ute.
Men hva kommer så navnet Færder av? urar vi sa nordover, kommer vi til østre og vestre Bustein. På disse øyene har det visstnok aldri bodd folk, men bøndene på Tjøme har antagelig slått gresset der og lagt høyet i løer («buer»), og derav er nok navnet oppstått. På samme måte kan man forklare navnet «Burøy», som i gammelnorsk må ha hett «Budarøy» — øya som det står «buer» på.
Vest for Bustein ligger noen skjær, Selskjær — det navnet er greit nok. Østenfor er det noen holmer som var kjent nok i smuglertrafikken etter den første verdenskrig, Fjære-skjærene! De vekker saktens minner om den tiden hos noen hver….
Naboøya nordenfor Busteinane heter Eldverket — en stor og fin øy. Der har det nok vært folk fra gammel tid, og det er vel ikke urimelig å tenke seg at kvinnfolkene kan ha tent bål eller gjort opp ild («eld»), når de ventet mannfolkene hjem, så disse kunne ha noe å styre etter. Og derav er kanskje navnet kommet? Det samme kan man også, si om naboøya nordenfor — Skrøsslingen. Opprinnelig har den nok hett Kross- eller Korslingen, og det tyder på at det må ha stått et kors som et slags seilmerke der. Vi finner noe tilsvarende i øynavnet Steinkløss lenger nord, for dette navn er bare en forvanskning av ordet Steinkors.
Skrøsslingen var forresten en av de øyene som sist ble forlatt. Vi har alt hørt at det bodde folk på flere av øyene ute i skjærgården (Hoftøya, Eldverket). Men etter hvert ble det for tungvint eller for ensomt å bo der ute, og så flyttet folk innover. Det er ikke mer enn omkring 20 år siden at denne «folkevandring» tok slutt. Da forlot de siste øyboerne både Eldverket og Skrøsslingen. Jeg snakket engang med den karen som da bodde på Skrøsslingen. Det var i alminnelighet bra nok å bo der, sa han, men somme tider kunne det være vanskelig nok. Hans kone ventet en liten en ved juletider et år. Men henne måtte han få anbragt i Tønsberg mens farvannet ennå var åpent. Det kunde hende, fortalte han, at isen stengte. Da var det uråd å komme frem med båt. Men kanskje var isen ikke sterk nok til at man kunne gå den heller, og sa var man helt avskåret fra doktor og jordmor. At folk forlater ut-øyene har en interessant parallell i en tilsvarende flukt fra de øverste fjell- og heigarder. Jeg kom engang over en gård inne på fjellet mellom Voss og Hardanger. Der hadde det for ikke så svært lenge siden bodd en stor og staut familie, ble det sagt. Nå stod husene og råtnet ned.
Langt nord ligger Bolærne — tre store og fine øyer, hvor det sikkert har bodd folk fra de eldste tider. Nå er de kastet ut av «militære hensyn», og skilter med «Adgang for-

Tags: No tags