AOCR 279

Feriegjester siden 1920

FERIEGJESTER siden 1920

Overlæge Valentin Fürst kjøpte Bukkholmen på Tjøme sammen med to brødre i 1918. Syv av øyas åtte ferieboliger tilhører i dag etterkommerne. Ikke rart øya bare går under navnet «Fürstholmen».
Tomtene ble kjøpt i 1918, betalt i 1919 og siden 1920 har familien feriert på øya. 92 år gamle Christian Fürst er en av etterkommerne. Han er sønn av over-læge dr. med. Valentin Fürst, og var ni år da han første gang kom til Bukkholmen i 1920.
– Min søster var syv og jeg husker vi gikk hånd i hånd opp fra bryggen. Det var mørkt. Må ha vært overskyet og regn, for dette var jo i slutten av juni. Vi kom reisende med dampski-bet. Kan skjønne det var spennende, vet du. Vi startet fra hovedstaden klokken tre og kom frem til Ormelet
klokken 21.00. Det var der skipet la til. Husker vi hadde med oss 13 kolli første gang. Vi måtte jo ha med alt mulig rart, forteller Christian Furst.
Halvt tjømlinger
Hver sommer har han tilbrakt på Bukkholmen, og kan ikke forestille seg en sesong uten.
– Vi føler oss nesten som halvt tjømlinger, sier datteren Christiane.
Hun har med seg sønnen Marius på 29. Dermed er de tre generasjoner Furst som ferierer i sommerhuset ytterst ute på Bukkholmen.
– Det er åtte hytter til sammen her
på øya, syv av dem tilhører familien. Pluss at vi har familie i Dalen, forteller Christiane.
Hun er «oppvokst» i Sørhuset som ligger omtrent midt på øya. Dette huset har opp gjennom tidene fungert som samlingspunktet. I 1962 – etter Valenting Fursts bortgang – fikk Christianes familie bygge der de har sommerbolig i dag. Det såkalte samlingshuset er det Christianes fillenevø som har overtatt.
– Min bestefar og hans to brødre fikk i sin tid peke ut hvert sitt sommerhus her på Bukkholmen. Det var Nordhuset på toppen, Østhuset og Sørhuset. Og det var mange barn som fikk glede av det. Far, hvor mange hadde de tre brødrene til sammen?
– 16. 16 barn til sammen, så det var nokså folksomt her til tider. Og så gikk det kuer og geiter her før i tiden også. Det var veldig fint, for de holdt vegetasjonen nede, forteller far Christian Furst, som også forsøkte med sauer et år. Det var ikke like vellykket:
– De snauklipte omtrent bare rose-buskene. Da ble jeg lite populær!
Slapper av
Vi møter de tre generasjonene Fürst ute på sommerresidensen. Innerst i Bukkholmveien tar Christiane oss i mot ved parkeringsplassen. Hun viser vei innover stiene i det tette buskaset, før landskapet igjen åpner seg ut mot havet. Og der til venstre ligger sommerhuset. Et beskjedent sådan. Sjansen for å få tillatelse til å bygge ut noe på ferieboligen i strandsonen er omtrent lik null i Tjøme kommune. Dermed må familien nøye seg med det de har. Brygge har de i alle fall fått lov å oppføre. Og den benyttes flittig. Denne dagen er en av de varmeste, og sønnen Marius holder seg der nede ved vannet. Rettere sagt i vannet.
– Nå er det så varmt at jeg tror jeg flytter terrassemøblene inn i skyggen, sier Christiane.
På bordet har hun satt frem norske jordbær, farris og lightbrus.
– Hva liker dere best med å feriere på Tjøme?
– For meg er det beste bare å være her nede.

 AOCR 279

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 241

Lager hyggetreff for de eldre

HYGGELIG: Evelyn Abrahamsen gleder seg over å kunne arrangerer hyggetreff for hvasserpensjonistene.

Lager hyggetreff for de eldre

De har en fast dag i måneden hvor de kommer sammen, pensjonistene på Hvasser. Det sørger Evelyn Abrahamsen for. Hun er damen bak klubben «Hvasserpensjonistene».
Til høsten har de holdt på i ti år med hyggetreffene sine. Nøtterø Bakeri har bistått med lokaler i «Den Blå Brygge» i Sandøsund, men nå har klubben flyttet hjem til Evelyn i Krukeveien. Og der i huset vanker det bestandig noe godt til kaffen – og mer til. For Evelyn Abrahamsen har god erfaring med mat fra sitt yrkesaktive liv. Hun sto for matlagingen på Eidene pa dr. Solems klinikk, og hun har også jobbet som kjøkkensjef på Skjerpe
Garasjefest
Hver 17. mai er tradisjonen garasjefest hjemme hos henne og samboer Oskar Schei. Eller garasje og garasje. Det likner mer et lite oppholdsrom som Oskar har innredet. Der steller de i stand med bord og stoler og dekker på til fest.
– Garasjefestene er alltid populære Da pleier vi å være rundt 25 eldre som møtes. Og sa serverer jeg giyterett og karamellpudding, den de ønsker seg alle sammen, forteller Evelyn.

 AOCR 241

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 270

De ramsalte hverdagsheltene

Men nå fosser våte, tøffe loser og deres dramatiske historie inn på TV-skjennene.
De ramsalte hverdagsheltene

LARS-LUDVIG RØED ROLF M. AAGAARD

– Hvor dypt det er akkurat her? Tja, omtrent 30 meter, tenker jeg.
«Gamlelosen» Egil Jahre kikker ut på de grå bølgene mellom Store Færder og Tristein. Og han nikker fornøyd da sonaren kontrollmåler dybden til 36 meter, joda, dette kan han, dette er hans farvann.
Selvfølgelig kan han det. En los skal kunne. Så kanskje er det derfor vi hører så lite til dem? For det er jo ikke noe å rapportere om -at alt går som det skal, at alt er normalt, at skip etter skip finner veien til kai.
-Der inne forliste han Per Johan, peker Jahre inn i tåken. Og forteller om en annen tid, den gang losen ikke satt trygt og tørt i los-skøyta «Hvasser» som frakter oss i 25 knops fart mellom staker og lanterner, assistert av GPS og sonar og alskens elektronikk er vi dessuten. Den gang i 1867, i «den skrækkelig-ste storm i nogen nulevendes minde», forsvant losen Hans Jørgen i bølgene her, mens losgutten Per Johan fikk båten sin splintret på Sandøbåene og i ett døgn målte krefter med uværet før han utkjørt vasset i land og var merket for livet.
Det er klart mindre dramatisk da «Los 112 Hvasser» denne desemberdagen stikker snuten helt inntil bulkskipet «Rysen» av Emden. Selv om «Rysen» ikke slakker på farten, selv om frisk bris får det til å gynge adskillig her ute ved Færder. Erfarent lar losbåtfører Kåre Johansen «Hvasser» fosse kloss inntil «Rysen», og mens de to båtene stamper side om side, spretter los Thune Angelsen kjapt ombord til tyskerne, han skal føre dem trygt til Drammen. «Hvasser» bøyer av, et nytt oppdrag er utført, nok en gang er alt normalt. Og losskøyta vender tilbake til Sandøysund ytterst på Hvasser for å vente på neste telefon, neste båt, her går det døgnet rundt med 11 mann i to skift. Bundet fast til masten
Joda, vi kjenner beretningen om Terje Vigen, kanskje har vi lest «Losen og hans hustru» (av Jonas Lie). Men trolig fyller NRK Fjernsynet et stort historisk hull når fire programmer om «Den norske los» denne julen inntar skjermene. Han er lite beskrevet, losen, lite fremme i våre overskrifter. Men altså på post døgnet rundt 365 dager i året. I dag statsansatt, godt utdannet, velutstyrt med moderne båter og teknologi. Men også på post på minst like tøffe havstrekninger som dengang, med hylende vær, beksvarte netter, ubarmhjertige bølger.
Så det er ikke rart han i blant måtte bindes fast til masten, NRKs Edvard Hambro. Å filme loser i arbeid krever sin mann og sine forholdsregler.

«Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket»

Mens «Hvasser» kaster loss for et nytt oppdrag, forteller Hambro om idéen til serien, om losen Edvard Wiksnes han møtte på «SS Norway» i en knipetrang indre lei på Helgeland. Midt mellom to 90-graders svinger oppdager kapteinen at sjøkartet varsler om 12 meters dybde, oppskjørtet forklarer han at skipet hans stikker 14 meter dypt. «Ta det rolig», sa losen, «det er trykkfeil i kartet». Og hadde rett.
Historiene er blitt mange etterhvert. Så er det da heller ikke førstereisgutter som får los-sertifikatet. Før Egil Jahre (Hvasser-los fra 1958-1993 og idag ivrig loshistoriker) slapp til som losgutt (som altså håndterer skøytene), hadde han vært i utenriksfart, på hvalfangst
Etter halvannet år i nærkontakt med losene og deres historie har filmskaper Hambro fått enda mer vondt i ryggen og stor respekt for losyrket. og tatt styrmannsskole. – Det var gjevt, vet du, å bli los, jeg vokste opp med dette. Og det var bedre å jobbe her hjemme enn å seile ute 18 måneder i strekk, forklarer Jahre. Etter året som losgutt tok han skipperskole før han ble losaspirant.
Med den jobben fulgte intensiv lesing i ett år før eksamen ble avlagt. Da kunne han til gjengjeld alt om alle leder og skjær på strekningen Jomfruland -svenskegrensen. En kunnskap han senere har brukt til å veilede flere tusen skip – og til å uteksaminere 50 nye loser.

Åpne båter

Jahres forgjengere hadde ingen eksamen. De tidligste losene hadde i det hele tatt temmelig lite, bortsett fra store kunnskaper og en beskjeden båt. I små, åpne seilbåter lå de nemlig utaskjærs og ventet på kundene, skipene som søkte norske havner for å bringe og hente last og passasjerer. I flere dager og i allslags vær kunne de mange små losbåtene krysse frem og tilbake på sin ivrige skipsjakt. Helt til Skagen og Marstrand kunne de seile i blant, i en nærmest desperat kamp for å kapre kunder. Alle var de sin egen lykkes smed. Når de fikk jobb og kløv ombord, vanket det fri kost og losji, men hjemreisen måtte de selv besørge. Den kunne bli lang og besværlig (og fuktig, skjenkestedene var mange langs skipslede-ne), selv om losgutten og seilbåten ofte fulgte i losens kjølvann og plukket ham opp etter endt oppdrag. Ikke før i 1911 kom «felleskassen», systemet som gikk ut på at losene i et område delte på de såkalte milepengene som skipene betalte for lostjenesten. Da hadde losvesenet, som sørget for å holde ukyndige unna tjenesten, eksistert siden 1720. Ikke før i 1983 ble systemet med fast loslønn etablert. I dag har Kystverket 270 loser på lønningslisten, de arbeider ut fra 22 los-stasjoner fra sør til nord. I tillegg kommer 120 losbåtførere og 30 trafikkledere (ved trafikksentralene) .
Og losenkene, de er blitt betydelig færre. På slutten av 1800-tallet var det på et tidspunkt 14 losenker og 36 farløse barn bare i havnen Svinør. Og der alternativet til å være losenke var å gifte seg med en ny los. Selv om første losbåt med dekk dukket opp i 1802, og dermed økte sikkerheten, var farene mange. Ikke minst i de kritiske bordingsøyeblikkene. Når losbåten listet seg inntil skipene i styggvær, mistet den vinden i eget seil og kunne bli knust. Dinglende, kanskje islagte leidere kunne – og kan ennå! – være en dødsfelle. Mang en gang måtte losen også hoppe i sjøen for så å hales om bord. Da tilsa skikken minst en gerie-ver-dram. Det sies at den vidgjetne Ula-losen (nær Sandefjord) Ulabrand ble svært mutt en gang han ikke fikk drammen han så vel hadde fortjent. Losene var tøffe på sjøen, ofte var de tøffe også på land. Drikking var tillatt og anerkjent – dengang. -De kunne jo ikke drikke brus mens de ventet, smiler Egil Jahre.
Men en aktet person var han, losen, nærmest som en skipper eller reder i lokalmiljøet. Det er han fortsatt, og rekrutteringen er god. Vår knudrete kyst og våre sårbare skipsleder tåler ikke et eneste skip på villspor.

Iars-ludvig.roed

 AOCR 270  AOCR 273
 AOCR 274  AOCR 275

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 247b

Ny sommer på Gamle Ormelet

Ny sommer på Gamle Ormelet

Så er sommerkjøret i gang på Gamle Ormelet. Nå lørdag den 19. åpner den årlige sommerutstillingen -og så den 26. trår Sjøbod-koret og Ole Paus til på den nye utescenen. Den som heter Mamelukka og markerer seg med utdater-te klesplagg på stativ.
– Bare noe vi fant på, forklarer Dorthe Endresen.
Hun har tatt plass på første rad i Mamelukka, på en stein som egentlig er reservert Dionysos:
-Teaterets gud, vinguden og de irrasjonelle krefters gud.
– Han skal få navnet sitt på steinrygglenet her.
– Store ambisjoner?
– Alt er relativt. Noe av det vi håper å få til med denne scenen er å gi unge talenter fra Vestfold muligheter til å presentere seg sammen med kjente og etablerte musikere og kunstnere som er knyttet til huset her. Det er jo mange. Og den 3. juli kan vi invitere til konsert med Aage Kvalbein og Vestfold Ungdomsstrykeorkester!
Utescenen ligger lunt til i
hjørnet mellom hovedhuset og sidebygningen, på baksiden – bygget inn i terrenget med skiferbelagte platåer og store steiner foran en scene med plankegulv og bred trapp ned til neste avsats. Muliggjort med 100.000 i støtte fra Norsk Kulturråd, to tonn skifer sponset av Lieskifer gjennom Stensenteret på Sem – samt to måneders innsats av to polske kunstnervenner som dukket opp på vårparten og viste seg å kunne litt av hvert..
– Og her, sier Dorthe,
– her skal for eksempel
GJENBRUK1: Dører fra det gamle pensjonatet på Ormelet gjør nytte som vegg for utescenen.
GJENBRUK2: Gamle materialer strategisk plassert, skaper en flott ramme rundt scenen.
Anne Helgesens figurteater få flotte muligheter. «Bodies in motion» skal vises flere ganger, den forestillingen som er inspirert av Kjartan Slettemarks helt spesielle dukker. Han skal forresten delta selv også – på sin like spesielle måte – mens han samtidig er en av hovedutstillerne i år, med maleri, objekter og grafikk.
– Det som har fast plass inne på Haugar?
– Der er det jo stengt for tiden, bygningen pusses opp, så vi syns det er viktig at han får en filial her ute på landet
mens kunstmuseet ligger i dvale.
Over tredve konserter og andre arrangementer ute og inne står på programmet frem til punktum settes med den tradisjonelle soppturen 28. august, den blir som vanlig avsluttet med Edgar Ludls gourmetmåltid, og denne gang supplert med orale godbiter fra Niels Chr. Geelmuyden.
Og er det mange kjente og publikumslokkende navn i konsertprogrammet, er det ikke dårligere på utstillings-siden, med mange etablerte
og kjente kunstnere blant de tyve som deltar med maleri, grafikk, skulptur, glass og krukker. Og den driftige galleristen er fornøyd:
– Ekstra hyggelig syns jeg det er i år – med det at vi har fått inn folk som er spesielt aktuelle i billedkunstmiljøet nå. For eksempel en som Frank Brunner, en av de unge malerne som har gjort seg veldig gjeldende.
Og så har vi en jente fra Krakov! Edyta Sobieraj heter hun og begynner å få et navn i polsk kunstmiljø. Henne er det da flott å få presentere her på Tjøme?
Og hun er kommet i godt selskap.
– For oss blir utstillingene her på Ormelet viktigere og viktigere, sier Dorthe.
-Vi merker at det de siste årene har vokst frem en helt ny interesse for billedkunst. Ikke minst blant unge! Og etter en periode hvor det er forsket så mye innen data- og videokunst viser maleriet seg å være like aktuelt – det lever godt ved siden av de nye impulsene.
ELSE MARIE HØST

 AOCR 247b  AOCR 248

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 295b

SØSTER MILLY fyller 90 år

ÅPENT HUS: I går fylte søster Milly Zeiner 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjaer på Tjøme.

SØSTER MILLY fyller 90 år

Hun hadde bestemt seg som liten pike. Hun skulle jobbe i sykepleien og stelle for andre når hun ble stor. Og slik ble det. I hele sitt yrkesaktive liv har søster Milly Zeiner jobbet i hjemmesykepleien og fartet fra hjem til hjem på Tjøme og Hvasser.
I går fylte den ennå så aktive damen 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjær. Her kunne jubilanten friste både med den ene og andre kakesorten som hun hadde bakt til den store dagen.
– Ja, en må stå på litt. Nytter ikke å sette seg ned i en stol. Jeg forsøker å være aktiv og følge med for ikke å forfalle, kommenterer 90-års-jubilanten med et smil.
Fortsatt like aktiv
Milly Zeiner, eller Judith Emilie som er døpe-navnet, er fortsatt med på det meste som rører seg i av aktiviteter på Tjøme.
– Jeg er på trimmen en gang i uka. Det er for oss gamle det, humrer Milly. – Ja, så er jeg på tirsdagsmøtene på Fredtun. Misjonen er hjertebarnet mitt. Og i kirkestua er jeg fast annenhver onsdag. Og så er jeg på sykebesøk, forteller Milly om noe av det hun er med på.
Hjemme har hun også nok å gjøre. Milly har ingen offentlig hjelp i huset, for her i gården skal alt gjøres selv – tilmed veden sørger hun for å få i hus.
– Jeg får hjelp til å klippe plenen, da. Ellers har jeg lært meg til å være selvhjulpen, sier Milly beskjedent.
Tidlig voksen
Milly Zeiner ble tidlig voksen. Av en søskenflokk på tre var det hun som ble hjemme for å stelle for sine syke foreldre. Ikke før etter deres bortgang kunne Milly begynne å tenke på egen fremtid. Og slagplanen var klar den:
– Sykepleien har ligget i meg siden jeg var bam. Så det måtte bare bli det, sier Milly Zeiner.
I 27 år arbeidet hun i hjemmesykepleien på Tjøme, og ga seg ikke før fylte 70! Søster Milly Zeiner på mopeden var et velkjent syn på Tjøme og Hvasser. Hun tok oppdrag hjemme hos eldre i hele kommunen, og det ble jobbing både sent og tidlig.
– Det var doktor Solem og doktor Oftedal som rekvirerte meg. Jeg ble godt kjent med hele geografien her ute, sier Milly.
PS. For dem som lurer på Millys forbindelse til Zeiner iTønsberg: Det var hennes onkel, Anthon L. Zeiner, som startet den kjente bedriften i byen.
An-Magritt Larsen

 AOCR 295b AOCR 294

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 268ab

Endelig er protokollen tilbake.

TB 22/12-2001
Even Grinvoll

Endelig er protokollen tilbake.

TJØME: Protokollen fra Tjøme Idrettslags stiftelsesmøtet for 75 år har nylig kommet til rett etter å ha vært på avveie i årevis. Akkurat i tide til jubileet.
Og er igjen i idrettslagets forvaring til jubileumsfesten i romjulen, fredag den 28. desember, hvor rundt 60 medlemmer vil være til stede på Grepan Pensjonat.
Det var Aksel Bjørnskaug som ledet stiftelsesmøtet på ungdomslokalet på Solhaug den 17. januar i 1926. De over 70 som var til stede valgte enstemmig ved akklamasjon Johan Gundersen til den første formannen.
De fire øvrige plassene i styret ble besatt etter avstemning hvor fru Stangeby fikk 33 stemmer, Gabriel Normann 14, Petter Vossgraf 13 og lensmann Johnsen 12 stemmer.
Mye har vært ukjent
– Inntil vi fant protokollen fra de første årene for ikke lenge siden har mye fra de første årene vært ukjent, men mye tyder nåJpå at det har gått litt i bølgedaler. Ingenting har gitt seg selv, og alt som har skjedd opp gjennom årene er for det meste båret frem av entusiastiske enkeltpersoner, sier Ben te Bjerke som er Tjøme ILs leder i jubileumsåret.
– Idrettsgrener er kommet og gått, for vi har hatt en rekke forskjellige idretter i Tjøme IL som boksing, fotball, ski, skøyter, friidrett, sykling og kapp-gang, mens det er fotball, håndball og innebandy som er igjen i dag. Og med fotball som den desidert største gruppen gjennom all tider, legger hun til.

Blomstret opp.

– Hvordan tok det i gang etter stiftelsen i 1926?
– Aktiviteten bare blomstret opp i et organisert idrettslag. I 1929 var det idrettslaget som arrangerte 17. mai, og for å skaffe penger ble det holdt basarer og ulike tilstelningen Revyer og fester var det mye av de 10 første årene.
Idrettslaget leiet Arbeidere på Ormelet til gymnastikk og turn for damer. For å komme i gang med fotball fra starten kjøpte idrettslaget fotball-støvler til dem som ikke hadde anledning til å gjøre det selv og hver søndag var det kamp.
Tjøme spilte mot Nesbryggen Idrettsforening, Kaldnes-kameratene og Jarlsberg Idrettslag.
– Til bortekampene fylte man opp rutebilen med spillere og publikum og dro av gårde. Til å spille fotball på Tjøme ble det leiet et jorde på Solvang i mange år. Hvor spillerne fikk skifte i uthuset, sier Bente Bjerke.
– Ble det et permanent sted?
– Det ble det ikke, for idrettslaget lette i mange år etter et mer permanent sted for en idrettsplass. Ødejordet ble tilbudt idrettslaget av ordfører Sundene. Og i protokollen fra det året står det at ordføreren er en kjempekar. Men noe bane på det stedet ble det ikke noe av. For Ormeletbanen
som ble permanent bane, kom først i 50-årene, og har siden vært idrettslagets bane og tilholdssted, sier Bente Bjerke.
På Ormeletbanen var det i 70-årene et gammelt falleferdig klubbhus som etter mye frem og tilbake ble erstattet av et flunkende nytt og moderne klubbhus. Et arbeid som nåværende ordfører Roar Tandberg og stortingsrepresentant Per Ove Width var med på å kjempe igjennom, etter en skikkelig kamp med Tjøme kommune.

Sterkt fotball-lag i 30-årene

TJØME: De idrettslige prestasjonene har svingt mye gjennom Tjøme ILs 75 år, men utfra en tidligere jubileumsberetning hadde idrettslaget et sterkt fotballag på slutten av 30-årene. I den perioden var Rolf, Erik og Hans Eriksen, Fridtjof Øhr-feldt, Øyvind Simonsen, Sverre Larsen, Asbjørn Olsen, Gunnar og Sven Svendsen og Harald Sørensen sentrale spillere.
Laget lå på den tiden på topp i sin serie og spilte mot Stokke, Ivrig, Ramnes, Hauk, Store Bergan, Nøtterøy og Husø.
Laget var med på å innvie Husøbanen, men tapte for vertene i finalen.
En som var veldig aktiv i Tjøme IL både før og etter krigen var Erik Ørfeldt. Han var med både som aktiv og i ledelsen. Deltok i både i fotball, langrenn og friidrett. Løp 1500 meter i den berømte Tjøme-stafetten da han var 15 år gammel.
Etter krigen ble det oppgaver i styret. Var både kasserer og sekretær før han ble formann fra 1949 og i noen år fremover.
Eriksen-navnet har gått igjen i Tjøme IL. Hans Eriksen spilte fotball på kretslaget og deltok i langrenn. Randi var primus motor i revyene i snekker Sørensens lokaler. Mens sønnen Bjarne gikk i farens fotspor som fotballspiller og har gledet mange på Ormeletbanen.
Dugnad i 30-årene
TJØME: Driftsbygningen på gården Solvang ble nesten som et klubbhus for Tjøme IL i 30-årene. Fru Pedersen på Solvang vasket og strøk draktene og fungerte som materialforvalter.
Datteren i huset, Malska, kan ifølge en tidligere jubileumsberetning stå som eksempel på all dugnadsinnsatsen i et lite idrettslag. Foran en søndagskamp slo hun seks mål med en halv meter høyt gress med ljå. Dugnadsånden har vært stor i Tjøme idrettslag gjennom historien.

Tjømling imponerte i bakken

TJØME: Av alle idretter valgte Johan Jacob Normann skihop-ping som sin hovedidrett. Det var flere bakker på Tjøme. Han begynte i Sandbekkbakken hvor han hadde bakkerekor-den på 20 meter. Senere ble det Krogstadbakken på Haug.
Han deltok i Hovedlands-rennet i Bjellandbakken i 1937, som var forløperen til dagens norgesmesterskap, og det siste Hovedlandsrennet før NM ble
innført året etter. I Bjelland-bakken laget tjømlingen kjempesensasjon. Han hadde 35 meter som lengste hopp før Hovedlandsrennet. Men i første omgang hoppet han 56 meter og en kunne lese på tavlen at Normann og den mer kjente Asbjørn Ruud fra Kongsberg begge hadde 56 meter.
Folk på sletta mumlet om feil, og det ble snakket om at denne tjømlingen umulig kunne ha hoppet så langt. Han fulgte opp med 54 meter i andre omgang og kom på syvendeplass og hadde kun de store kanonene foran seg. Deriblant flere av verdens beste, de berømte Kongsberg-hopperne og noen til. Hans to brødre Gabriel og Fridtjof var også habile skihoppere og Tjøme hadde i 30-årene en brødretrio som Kongsberg hadde i Ruud-brødrene. fjerdeplasserte Silvano Beltra metti brakk ryggen og ble lam. Lasse Kjus kjørte klokelig ut, mens Kjetil André Aamodt trakk seg fra rennet i St. Anton.
■ Proffstevner i boksing gjør størst suksess når hjemmehåpene vinner, og det gjør de som regel i Danmark, takket være kvaliteten på motstanderne. Da pressen pekte på at danskene har vunnet 567 og tapt bare 20 kamper de siste 12 årene, slo promotor Anders Vester tilbake med følgende logiske mesterstykke: -Selv om man kan trekke fram statistikk som sier at danskene vinner 19 av 20 kamper, så betyr ikke det at danskene nesten alltid vinner.
■ De bejublede norske skismørerne må bare finne seg i å stille bak i køen. Den sørkoreanske idrettslederen Kim UnYong tar prisen. Han unngikk så vidt å bli sparket ut av IOK da OL-komi-teen kvittet seg med korrupte medlemmer, men stilte freidig som kandidat i årets presidentvalg. Valgkampen hans gikk ut på å tilby medlemmene de samme frynsegodene de nettopp hadde frasagt seg, og til og med lønn for vervet. Kim tok en urovekkende annenplass da Jacques Rogge ble valgt.
■ Frode Olsens lagkamerat Francisco Gallardo ble hengt ut som årets styggis da han feiret en Sevilla-scoring ved å bite i målscorerens penis. Men han slapp billigere enn Nord-Kore-as VM-lag i 1966, som etter å ha seg en fest for å feire Asias første og hittil eneste virkelige VM-bragd. slått ut Italia og hatt Portugal i kne ble dømt til 20 års straffarbeid i hjemlandet. Årsaken var at de på dekadent vestlig vis tok.
Årets GO’BITT: Frode Olsens Sevilla-lagkamerat Francisco Gallardo ble verdenskjent da han feiret en scoring ved å bite i målscorerens penis.
■ Da Michael Jordan la opp i 1998, gjorde han det på helt uslåelig måte: Med vinnerpo-engene fem sekunder før slutt i NBA-flnalen. Tidenes beste basketballspiller klarte å gi seg på toppen. Men i år sprakk han, og gjorde comeback for Washington Wizards. Dermed vil de siste minner om idrettsmannen Jordan være av en god, men langt fra suveren 38-åring i en liga hvor mange spillere er bedre enn ham.
■ Den nye proffligaen i amerikansk fotball het XFL og skulle utfordre NFL ved å tilby store doser vold (spillerne) og sex (heiajentene). Den debuterte som en løve med strålende seertall, men interessen varte i bare en uke. Noen måneder senere var det kroken på døra for ligaen som ble startet av fribrytersirkuset WWF og TV-nett-verket NBC.
■ Den spanske førstedivisjons-klubben Rayo Vallecanos fot-ballproffer fikk noe å tygge på, eller rettere sagt ingenting å tygge på, da klubben for å spare penger avviklet ordningen med gratis tyggegummi. På det sparer klubben 5000 kroner i året. Byrival Real Madrid, som også har hatt trøbbel med økonomien, betalte samtidig 600 millioner kroner for Zinedine Zidane. Mens Real har kjøpt seg til topps i verdens beste fot-ballserie, har Rayo spart seg til bunns.
■ Tyggegummi manglet hun.

AOCR 268ab

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 250ab

Under vann på Verdens Ende

Øyene 4/9-2003

Under vann på Verdens Ende

Det ble ikke noe av planene om et kystsenter på Verdens Ende. Men hva med en undersjøisk tunnel hvor besøkende kan oppleve livet under havoverflaten?
Ikke før stormen har lagt seg rundt debatten om bygging av et økologisk kystsenter på Verdens Ende, dukker et nytt spektakulært utbyggingsforslag opp. Ideen om en tube under havoverflaten kommer fra Bjørn «Big Bear» Johansen: Livet i havet
– Forslaget mitt er foreløpig en reise i fantasiens verden. Tenk hvilken opplevelse det blir for besøkende – både for barn, ungdom, voksne, eldre, funksjonshemmede og rullestolbrukere, sier Johansen.
Han ser for seg en slags tube eller tunnel som bygges fra fjellsiden bak eller foran gangbrua og utover i havet. På innerveggene skal det opp informasjonstavler om livet i havet. Utenfor foreslår Johansen at det kan settes opp teiner og ruser og kanskje også et utradert skipsvrak, samt at fisken blir matet for at den skal bli sted-bunden.
– Fangsten fra rusene kan tas inn i tuben slik at besøkende får ta for eksempel hummeren, sjøstjernen og krabbene i nærmere øyesyn før fangsten blir hevet ut igjen i havet, forklarer Johansen.
Han understreker at spørs målet om hvor lang tuben skal være og hvor dypt den skal gå, må i tilfelle under-vannsentreprenører og marinbiologer ta seg av.
-1 denne tuben, som jeg har valgt å kalle den, kan du gå og se på livet i havet. I den bakre og bredeste delen av tuben ser jeg for meg at det lages et opplysnings-/under-visningsrom med dataskjermer og kanskje en storskjerm. Her kan det være fagfolk som kan gi informasjon om floraen og fuglelivet du kan oppleve både på land og under vann, forklarer Johansen.
Sponsorer
– Du tør å komme med et slikt forslag nå rett etter debatten om kystsenter på Verdens Ende?
– Jeg tror tvert imot at motstandere av store bygg på Verdens Ende kan se annerledes på en undersjøisk konstruksjon. Dette er ingen konstruksjon som skal stå på en fjelltopp eller ødelegge
horisonten, men er tenkt nedsenket i havet og vil ikke visuelt forstyrre bildet av Verdens Ende. En skjult skatt! Oppsummerer Johansen.
Finansieringen vil han overlate til noen av landets største bedrifter, mot at de får logoen sin og en presentasjon over hva de driver med og deres produkter strategisk plassert et eller annet sted inni konstruksjonen.
– Tror du på gjennomslag for ideen?
– Jeg har tro på at dette er en idé som kan bli tatt godt imot av besøkende. Men antagelig vil analytikere, forståsegpåere, synsere, svarte-dau- og dommedagsprofeter, byråkrater, politikere og andre stemme i at dette er nok en dum idé fra Bjørn «Big Bear» Johansen. Kanskje vil de enes om et slagord: «Verdens Ende skal være som det er – ikke tenk nytt. Verken her eller der».
An-Magritt Larsen

AOCR 250ab

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Små fra svunnen tider

Luftspeiling over Nøterø

Tre troværdige mænd forteller os, at de torsdag ettermiddag ved femtiden iagt-tog en tydelig luftspeiling over Nøterø. I retning fra øst saaes først 3, senere 7-8 krigsskibe av forholdsvis klare konturer.

(Tønsbergs Blad 15. september 1917).

Undervandsbaat-divisionen paa Teie

I dag kommer undervandsbaatdivisio-nens utskrevne folk til Teie. Det er omtrent 21 mand, hvorav omtrent halvparten fordeles paa de 3 undervandsbaater «B 1», «B 2» og «A 3» som fast besæt-ning, mens resten blir paa Teie som re-servebesætning. De nye folk vil nu straks faa instruktion i undevandstje-neste, og dykkerøvelsene vil bli igang-sat med fuld kraft for at række mest mulig før isen blir for generende.

(Fra Tønsbergs Blad 16. nov.1925).

Gris hoppet av på Smidsrødveien

Forleden kveldkjørte en lastebil innover Smidsrødveien. Den hadde en grisunge bakpå. Grisungen likte sig øiensynlig ikke, kanskje fordi karene kjørte for fort. Den hoppet av og kom forunderlig nok helskinnet fra dødsspranget.

Den befinner sig nu i beste velgående hos gårdbruker Lotherington på Sjølyst, som har den i bevaring inntil eieren mel­der sig.

(Fra Tønsbergs Blad 5. april 1932.)

Også Tjøme kjøper torskeyngel

I Tjømø herredstyres møte i går referer tes tilbud fra Flødevigens utkleknings- anstalt om leveranse av torskeyngel. Ordfører Sundene minnet om at man tidligere hadde sluppet ut yngel og syn­tes at man igjen burde slipp ut en del og da fortrinsvis i de lune bukter.

Aarholt pekte på at fiskerinæringen var av stor betudning forTjømø, og selv om man ikke hadde full oversikt over hvorle­des utslipningen virket, burde man bevil­ge til 10 millioner yngel. Ved voteringen bevilgedes enstemmig

150 kroner.

(Fra Tønsbergs Blad 6. april 1932.)

Brilliant drikkevann

fra Akersvannet til Nøtterøy og Tønsberg. Ingeniør Holmsen, som forestår det store rørled-ningsarbeidet fra Akersvannet, opplyser at grav-ningsarbeidet er fullført på Stokkesiden, men at det gjenstår en del gravningsar-beide og fjellsprengning på Nøtterøy siden. En stor del av rørledningene er forøvrig allerede lagt. Det er store rør, 4 meter lange og 400 millimeter i diameter, med en tyngde på 600 kilogram. Rørene som er kommet fra Nottingham, kom frem i god behold.

–              Det blir godt drikkevann?

–              Brilliant! Med det kjemiske renseanlegg får Nøtterøy og Tønsberg det mest moderne vannverksanlegget i Norge.

Vannet vil bli renset så det vil bli absolut rent og klart, hvilket man slett ikke kan si om det vann man nu får fra Grorud. Det er ingeniør Selmer som har med dette arbeidet å bestille, og arbeidet er allerede begynt både ved Akersvannet med pumpeanlegget og bassenget på Teiehøiden. Vannet skal som bekjent trykkes op de 80 meter fra Akersvannet til bassenget på Teiehøiden , hvorfra ledninger skal legges til Nøtterøy og Tønsberg.

(Fra Vestfold Arbeiderblad 04.04.1932)

Automobilkjørsel Tønsberg -Nøtterøbakken

i henhold til fylkesveistyrets bestemmelser skal automobilkjørsel paa strekningen Tønsberg -Nøtterøbakken herefter ikke foregaa med større hastighet end 15 km. i timen, hvilket herved bekjendtgjøres til almindelig etterretning og iagttagelse.

Vestfold fylkesingeniørkontor, 12. juni 1919. Hjalmar Conradi.

(Tunsbergeren)

Fra Nøterø Provianteringsraad

Kaalrot. Utsalg av kaalrot fra vort lager foregaar hver fredag, første gang 7. februar, prisen er kr. 0,25 pr.kg. Da poteter neppe vil kunne skaffes, bør alle være meget forsiktig med disse og gjemme mulig til sæt, og i stedet bruke kaalrot til mat.

Nøterø Provianteringsraad, 25/1 1919

Halvor Eid

(Tunsbergeren 30.01.1919)

Debat om kinematograf på Tjømø

Det blev atskillig debat i herredstyret om Chr. Nygaards andragende om tillatelse til at drive kinematograf paa Tjømø. Ordf. E.M. Olsen var for andragendet, idet han mente, at en kinematograf kunde by paa nyttig lærdom og samtidig bidra til at ungdommen ikke søkte saa hyppig til andre steder. TYonseth var enig heri og vilde støtte andragendet. Ludvig Kaspersen var avgjort imot kinematograf. Han dvæ-let særlig ved det, at det vilde bli en plage for de forældre, som hadde barn, idet de daglige utgifter derved vilde øke, samt det usunde i at barn og ungdom færdedes ute paa veiene om kvelden. James Jensen var enig med Kaspersen. Han mente ogsaa at foreningslivet, som der arbeides for, kunde hemmes i sit virke for at holde ungdommen inden døre.Th.Thorsen vilde denne gang stemme for kinematograf. Han hadde aldri hørt om no-gen utskeielser paa kinematografer. Naar det fremholdes, at foreningslivet mer holder ungdommen inden døre, saa kunde han ikke forstaa andet, end at det maa bil akkurat det samme, idet ungdommen jo maa gaa hjem efter foreningsmøter ogsaa. P.M.Vosgraff var ogsaa stemt for kinematograf. Han mente, det vilde spare ungdomm-men for at cykle til byen for at faa no-gen adspredelse, som i mange tilfæl-der kan være mer farlig.

Ved voteringen blev Nygaards andragende ikke indvilget, idet 9 stemte mot og 8 for.

(Tunsbergeren 01.04.1919).

Sportsmænd!

Øen Ildværket til salgs. Indtægt av laksefisket 1921 ca. kr. 7000. Havnegang, 50 faar eller gjeder for ysting. Eller hvor mange harer og kaniner??

Pris kr. 10 000.

  1. Søyland, Fossan st.

(Tønsbergs Blad 08.10.1921)

Fra Nøterø Provianteringsraad

Amerikanske herrestøvler utselges fra kommunelokalet paa Borgheim hver dag fra kl. 2-6. Pris kr 23.50 pr. par. Barne- og pikestøvler ventes en av de første dagene. For disse kr. 18.00 pr. par.

Nøterø Prov.raad 08.03.1919 Halvor Eid.

Glede på Tjømø over fredsslutningen i München

Formannen i skolestyret på Tjømø, gartner Normann, ringer oss og forteller at man også på Tjømø er begeistret over fredsslutningen i München. Skolestyret har funnet at begivenheten er av så stor betydning at det er besluttet å la lærerne gi en redegjørelse for situasjonen når barna er samlet i skolen i dag og derefter gi barna fri. Skolestyret har funnet at det vil bli et godt minne for barna, sier hr. Normann, og det vil kanskje feste sig i erindringen når vi gjør noe ekstra ved det.

Vi synes det er en smukk tanke som Tjømø skolestyre har ære av.

(Tønsbergs Blad 07.10.1938)

Monitor «Thor I» sunket ved Hoftøen

Norsk monitor Thor I er inat sunket ved Hoftøen ved Store Færder. Monitoren var under slæpning fra Horten til Stavanger Der var stærk snestorm, da ulykken skjed de. Monitoren står med baugen over vand, mens der like utenfor der strandingen fandt sted er dypt vand. To mand (vistnok Stavanger-gutter) er druknet. Taugbåten ligger nu i Sandøsund.

(Tønsbergs Blad 08.03.1919)

Nøterø – Nøtterøy,

Tjømø – Tjøme

Nøterø herredstyre nedla som bekjændt ved enstemmig beslutning av 25. nov. 1917 en enstemmig protest mot kirkedepartementets bebudede forandring av herredets navn fra Nøterø til Nøterøy eller Nøtterøy. Ved kgl. resolution er imidlertid bestemt at navnet skal være Nøtterøy. Nøterø herredstyre fastholdt imidlertid sin protest og begjærte saken forelagt amtstinget. Ljkeledes protesterte Tjømø herredstyre mot at navnet Tjømø blev forandret til Tjøme.

Amtmanden bemerker, at da spørsmaalet er avgjort ved kgl. resolution, har amtstinget ingen adgang til her at gripe ind uten rent petitionsmessig. Komitens flertall var enig heri og indstillet til amtsting-en at fatte saadan beslutning: Saken gir ingen anledning til nogen forføining fra amtstinget side.

(Tønsbergs Blad 10.03.1919)

Veierlendinger blir utestengt fra badestrender

I Stokke herredstyres møte i går tok Hobæk, Veierland, op spørsmålet om få sikret en del badestrender for kommunen.
Hr. Hobæk bemerket at det snart ikke var et sted i bygden «hvor man kunde få dukka sig»

– og grunnen selges til «utlendinger» og private, som setter op gjerder og stenger folk ut fra badestrendene. Lensmann Andersen og ordfører Ellefsen erklærte sig enige med Hobæk og begge vilde støtte et forslag om en komite for å se på saken. (Tønsbergs Blad 04.06.1938)

Red. bem.: Veierland ble overført til Nøtterøy 1. jan. 1964.

Nedlagt skole på Bolærne

Vi begynner skolen i morgen med i alt 1248 barn i folkeskolen, sier Nøtterøy skolestyres formann, pastor Stabell. Ved enkelte skoler er det svært små klasser, således ved Tømmerholt skole hvor det bare er 3 – tre -elever i første klasse. Videre har vi nu nedlagt skolen på Bolærne og de 8 barn derfra er overflyt- ° tet til Foynland skole. Ellers er å bemerke at middelskolens 160 elever er fordelt på 6 klasser, altså parallellklasser på hvert trinn.

(Vestfold Arbeiderblad 18.08.1936)

Hilsen fra «Svend Foyn »

Gjennom Norges Røde Kors er det fra Svenska Røde Korset kommet hilsen fra «Svend Foyn». Hilsenen er adressert til Teie poståpneri og enhver som hører hjemme i dets distrikt og har pårørende eller kjente pa hvalfangst-ekspedisjonen

«Svend Foyn» kan ta hilsenen til inntekt for sig.

(Tønsbergs Blad 21. juni 1940).

Neptun Canning på Kaldnes

Hvor mye råvarer har bedriften tatt imot i sommer? spør vi disponent Børresen.

6000 skjepper brisling, sier Børresen. Og da fabrikantene regner med at en skjeppe brisling gir om lag en kasse sardiner, skulle produksjonen være vel 6000 kasser – eller vel 600 000 bokser sardiner. Og det er et pent resultat.

(Vestfold Arbeiderblad

22.07.1953)

Junioren Anker Enger

Junioren Anker Enger, Nøtterø, deltok i det internasjonale friidrettsstevnet i Oslo i går, der han stilte op på 1500 meter sammen med seniorene. Engers start var imøtesett med stor interesse, ikke minst på bakgrunn av hans mange utmerkede tider og gode plasseringer i det siste. Han er uten tvil vår aller mest lovende mellom-distanseløper, men at han skulle kunne plassere sig som nr. 2 med den fremragende tid 4.10.7, bare 1/10 sek. efter vinneren i den hårde konkurransen, var mer enn ventet.

(Fra Tønsbergs Blad 31. august 1936)

Tjømø kristelige ungdomsforening i eget hus

Ved juletider skulde Tjømø kristelige ungdomsforening, hvis alt går efter planen, kunne flytte inn i eget hus. Huset skal opføres på foreningens tomt – vel 3 mål – i nærheten av kirken. Foruten tomten disponerer foreningen ca. 14 000 kroner, hvorav 5000 blev skjenket foreningen ved juletider. Bygget er bortsatt til Kristen Kruge for 20 85 kroner. Byggets arkitekt er arkitekt Hansson.

(Fra Tønsbergs Blad 31. juli 1936)

Billigbuss fra Nøtterø

I anledning Høires fylkesstevne ved kongegravene i Borre f.k. søndag blir det satt op billigbuss også fra Nøtterø. Deltagerne på turen må tegne sig innen fredag kl. 14 enten hos kjæb-mann C. Fosaas, Borgheim, kjøbmann E. Svendsen, Kjøbmannskjær eller kjøbmann Henriksen, Oterbekk.

(Tønsbergs Blad 8. august 1936)

25 år som los i Siam

  1. august 1936 kan kaptein Albert Petersen fra Husø se tilbake på 25 års virksomhet som los i Bangkok. Det er sikkert ingen norske sjøfarende i det fjerne Østen eller folk ellers som har hatt noget med skibsfart å gjøre i de farvann som ikke kjenner denne godlynte, trauste sailor. Han har i den tid han har opholdt sig i Bangkok, på grunn av sitt gode humør, sitt gode hjertelag og sin store gjestfrihet vært det naturlige midtpunkt for norske sjøfarende.

(Utdrag fra artikkel i Tønsbergs Blad 6. august 1936)

En elgko fundet død

En mann fra Foynland fant forleden en død elg halvt op i fjæren ved Store Færder. Han meldte fra til lensmannen i Tjømø, som dro ut for å undersøke saken. Koen er antagelig død som følge av overanstrengelse efter svømmeturen. Lensmannen varslet også dyrlege Kjølberg, som i går dro dit ut for å se på dyret, idet man ikke kan være forsiktig nok i disse milt-brandtider. Dyrlege Kjølberg oplyser på vår henvendelse at det ikke er tale om miltbrand, men at dyret mest trolig er død av overanstrengelse.

(Fra Tønsbergs Blad 20. september 1937)

37 biler i kø ved kanalbroen

I går middag vedl4-tiden var der plutselig blitt liv og trafikk gjennem kanalen. Hele 3 undervannsbåter, rutebåten «Husvik», en fiskeskøite og en lekter skulde gjennem, og det blev som rimelig kan være stor kø på begge sider av broen. Det fortelles at køen på den ene siden av broen bestod av 37 biler, og dessuten en mengde folk for øvrig.

Det må vel være en av de største køer på lenge, eller hvad sier vakten?

(Tønsbergs Blad 10. august 1937)

Fra Ishavet til Kjøbmandskjær

I onsdags ankom til Kjøbmandskjær Sælfangeren «Albert», kapt. Jens Hansen, fra Nordishavet med fangst af: 7005 Sælskind, hvorav 6048 Ung-sælskind, 710 Klapmytskind samt 7 bottlenoser og ca. 970Tønder Spæk

(Fra Tønsbergs Blad 8. august 1887)

Kommunevalget på Nøtterø 1937

Bergan skole er stemmested foruten for skolekretsen også for øene Hvalø, Gåsø, Bolærne og Fuglehuk. Torød skole er stemmested foruten for kretsem også for øene Skrøsling-en, Lindholmen, Kjøleholmen og Vakersholmen.

(Annonse i VestfoldArbeiderblad 16.oktober 1937)

Torød Kapel

Basar til Indtækt for Kapel paa Torød afholdes paa Oserød Tirsdag 16. Januar og følgende Dage. Basaren aapnes Kl. 4 Eftermiddag. Gaver modtages af: Lina Andersen, Aarø-sund, Marie Karlsen, Oterbæk, Hanna Knudsen, Svendsrød,Tinka Torgersen, Stranden, Nancy Jensen, Brevik og Kristine Paulsen, Movik. (FraTunsbergeren 2. januar 1907)

Tak

Da vi Fattige i Nøterø Fattiggaard har modtaget en stor Gave til Jule-træfest, men ikke ved hvor Giveren eller Giverne er, frembringer vi her vor hjerteligste Tak og ønsker Guds Velsignelse over eder, thi Herren vil lønne en glad Giver. Et velsignet godt nyt Aar ønskes eder, af os Fattige i Nøterø Fattiggaard paa Oserød.

(FraTunsbergeren 4.januar 1907)

En jordrystelse

af ikke helt ubeydelig Styrke har inat Kl. ca 1.40 gaaet over større Dele af vort Land. Her i Byen mærkedes den paa sine Steder noksaa stærkt. Ovne klirrede, Senge ryste-des og Folk vaagnede. Umiddelbart før og under Rystelsen hørtes et hult Drønn. Fra Nøterø og Husø foreligger lignende Meldinger.

(Fra Tønsbergs Blad 10. januar 1907)

Aarfuglen

hørtes en Times Tid spille ved Aarø igaar.

(FraTunsbergeren den 10. januar 1907).

Lærer Thor Hansen,

Nøterø, fyldte igaar 80 Aar. Fra nær og fjern modtog den gamle hedersmand, der trods for sin høie Alder endnu i fuld Vigør kan skjøtte sin Skolegjerning, de hjerteligste Lykønskninger i Anledning Dagen. (Tunsbergeren 26. mars 1907)

Lodsskøite nr. 21 av Vrængen redder 2 mand

Under snestormen søndag ettermiddag paatraf lodsskøite nr. 41 av Vrængen vest for Struten 2 mand i en snekke. Mændene var ute paa alkejakt da motoren slo klik. Det er meget uvisst om de hadde blit reddet hvis de ikke hadde blit paatruf-fet av losskøiten. Mannskapet paa lodsskøiten klarte aa faa sleper over i snekken og redde de to mændene om bord i skøiten, som tok snekken paa slep ind til Brevik i Vrængen.

(Fra Tønsbergs Blad 25. oktober 1921)

Vandboring paa Nøterø-haugen

Boringen paa Teie paa Nøterø skaffer 30 000 liter klart og deilig vand i døgnet og forsyner hele Teie og Ørs-nes. Nu bores der ved privat foranstaltning paa Nøterø-haugen. Kommunen deltar med en mindre del av utgiftene av hensyn til at midddelskolen mangler vand

(Tønsbergs Blad 6. november 1921)

Skøiteløb paa Føinsundet

Paa Føinsundet avholdtes sidste Søndag Skøiteløb for Gutter med en efter Forholdene meget god Tilslutning baade fra Deltagere og Publikum, der med sine hurraer tiljublede Pristagerne. Resultatet saa saadan ud:

Kl. 1 – 500 Meter

  1. Pr. Hartvig Engebretsen, Husø – 1,23
  2. Pr. Nikolai Kristensen, Føinland – 1,24

Kl. 2 – 500 Meter

  1. Pr. Sofus Korneliusen, Husø – 1,13
  2. Pr. Anders Hansen, Aldershvile – 1,23
  3. Pr. Nordal Nilsen, Husø – 1.28

Kl. 3 – 250 Meter

  1. Pr. Ivar Iversen, Husø – 0,39
  2. Pr. Magdal Olsen, Føinland – 0,44

Naar hensyn tages til den daarlige Bane og Isforholdene med Snesørpe, maa Resultatet siges at være godt.

(Tønsbergs Blad 24.01.1905)

Orgel til Tjømø Kirke

Det af Skibsreder L.H. Bache og Frue for-ærede Orgel til Tjømø Kirke er nu opsat og taget i Brug. Giverne fortjener Menighetens Tak for den verdifulde Gave, som i høi Grad vil bidrage til at gjøre Gudstjenesten skjøn og opbyggelig. Orgelfabrikanterne, Olsen & Jørgensen, har al ære af sit Arbeide. Smukt Udstyr, behagelige Toner og godt at spille paa.

(Tønsbergs Blad 16.12.1905)

Ordfører Syse ved nyttårs-skiftet

For 1934 vil jeg uttale at det slutter bedre enn det begynte, mere liv og endel nedgang i arbeidsløsheten. Av større arbeider som er gjennomført på Nøtterøy vil jeg i første rekke nevne anlegget av permanent dekke på Smidsrødveien som blv gjort mulig ved fylkets forskudtering. Videre må nevnes herredstyrets vedtak om å oprette husmorskole på Nøtterøy, en skole som vi setter store forhåpninger til. Vannverket har vært i drift hele året og virker til vår fulle tilfredshet.

(Vestfold Arbeiderblad 31.12.1934)

Ambulansebil til Spania

Nøtterøy Arbeiderparti har møte til inntekt for en ambulansebil til det kjempende spanske folk, torsdag 15. ds. kl. 8. Foredrag av Trond Hegna. Fremvisning av ny Spaniafilm. Adgang for alle. Entre 50 øre.

Styret.

(Vestfold Arbeiderblad 14.09.1938)

Kronprinsens bryllup og Nøterø

Nøterø fædrelandslag følger Tønsbergs fædrelandslags eksempel og lægger ind radio med høttaler i Nøterø Middelskoles gymnastiksal torsdag for at de som ikke har radio hjemme kan ha anledning til at følge bryllupshøitidelighetens gang. Der er adgang for alle. Kringkastingen tar til kl.11.

(Tønsbergs Blad 20.03.1929)

Nøtterøymann debuterer hos Gyldendal

Vi fikk igår besøk av en en ung mann, men forøvrig en gammel kjenning. Det var sakfører Lauritz Johnson, Nøtterøy.

–              Hvad har du på hjertet, du ser så fomøiet ut?

–              Jeg har skrevet en bok som Gyldendal sender ut i morgen.

–              Du er altså debutant da?

–              Ja, når det gjelder romaner.

–              Fortell, fortell.

–              Ja, boken heter «Mens vi venter», og handler om, hvad skal man si, overutdannede ungdommer.

(Kort utdrag fra intervju)

(Vestfold Arbeiderblad 23.11.1934)

Brændevinfartøier

Vi har tidligere bragt meddelelser om det misforhold som har opstaat paa Vasser ved at brændevinsfartøier har lagt beslag paa havne-padserne, slik at det blir vanskelig for fiskeflaaten at ligge der. Det er fra tid til anden ikke ganske faa brændevinskuttere som sø-Kfer «nødhavn» og blir liggende der i optil maaneder. Spesielt har brændevinsfarkosteme lagt til ved Krugehavn. Paa grund av situationen som har opstaat, har en fiskerforening fra Engelsviken set sig nødsaget til at henstille til departementet om at faa forholdet rettet. Departementet har oversendt saken til politimester Hedels til uttalelse. Vi har henvendt os til politi-mesten, for at høre hva han mener om saken.

– Det er meningsløst, at havnepladsen skal være op-tat av utenlandske brende-vinsfarkoster. til fortræng-sel for vore egne fiske-og lodsbaater. Jeg har i min uttalelse til departementet foreslaat at man forhøier havneavgiften. Dette mener jeg nemlig er den eneste vei at komme misforholdet til livs. For tiden betaler bræn-devinsfartøiene ikke mer end 50 øre pr. døgn i havneavgift, fastsat ved kngl. res. av 31te mars 1905. Nu fore-slaar jeg at man forhøier avgiften til 20. kroner pr. døgn og saa faar man se om om ikke dette skulde hjælpe til at bedre forholdet.

(Fra Tønsbergs Blad 16.03.1922)

5 bygninger i flammer på Nøtterø

Det største ildhav som har luet mot himmelen på Nøtterø de siste 20 år, hvelvet sig i går over gården Søndre Roppestad på Oserød.og jevnet i løpet av en par timers tid hele 5 bygninger med jorden .1 den friske brisen fra syd – dreiende sydøst – kunde ikke branden hatt et uheldigere utgangspunkt. Det knusktørre høet i låven, halmen fra i fjor, det solide gamle tømmer i våningshus, stall og løe, alt var liksom filtret inn i en sammensetning til gunst for den røde hane. Det ble foretatt utrykning så vel fra Nøtterø som fra Tønsberg brandvesen, men ved fremkomsten var halve våningshuset i full fyr, og flammene sprang i vindpresset fra bygning til bygning og var dømt til undergang. 3 familier på 4 barn og 8 voksne ble husville og mistet alt de eide. Eiendommen tilhører Nøtterø kommune, som har fullverdiforsikret bygningene for 75 000 kroner.

(Tønsbergs Blad 06.08.1949)

Nøterø

Basar til indtægt for husdyravlens fremme, avholdes paa Borgheim tirsdag 6., onsdag 7. og torsdag 8. januar. Aapnes hver dag kl. 5.Verdifulde gjenstande. God underholdning.

Nøterø landbrukslag

31-12-1919 (Tønsbergs Blad)

En av verdens hurtigste travere

Champlain, er innkjøpt fra Amerika av skibsreder Thorvald Berg, Nøtterø. Dermed har Vestfold æren av å være det nye hjemsted for den mest berømte traver som har satt sine ben på norsk jord. Champlain avslørte sig i fjor som en av U.S.A.s hurtigste tre-åring-er, med en rekord på 1.15.7. Det florerer endel rykter om prisen, men hr. Berg benekter bestemt å fortelle om den. Det må være en rent privat sak, lyder svaret.

(Fra Tønsbergs Blad 19.07.1939)

Tjømes ordfører får 4000 i årlig «honorar»

Ordfører Lysgaard «gikk på gangen» under saksbehandlingen da spørsmålet om ordførerens godtgjørelse var oppe til drøfting i siste møte i Tjøme herred-styre. Varaordfører Stenli foreslo ordførerens årlige godtgjørelse hevet fra 3000 til 4000 kroner årlig. I debatten ble det anført at sammenlignet med Sem, Våle, Stokke og Nøtterøy ville Tjøme kommune med dette komme på topp. Nøtterøys ordfører hadde 3600, Våles 1000, Sems 2600, Stokkes 2000. Varaordføreren pekte på de spesielle omstendigheter og de mangehånde gjøremål som var knyttet til ordførerver-vet på Tjøme. Han fik støtte av Sv. Kristiansen som pekte på at det på Tjøme falt mye arbeid på ordføreren, bl.a. fordi kommunen ikke har noe ingeniørvesen.

Mot fem stemmer ble det vedtatt å heve ordførerens godtgjørelse til 4000 kroner.

(Vestfold Arbeiderblad 03.07.1953)

400 meter vei ned lagt på Tjøme

Da brua over Røssesund ble åpnet tidlig i vår, ble en stump av fylkesveien over Brøtsø overflødig. Det var det stykket som førte fra det gamle ferje-stedet til der hvor den nye veien fra brua kommer inn på den tidligere fylkesveien. Etter at veisjefen ogTjøme herredstyre hadde funnet det riktig å nedlegge dette stykket, fattet Fylketinget vedtak om det, og nå har Statens Veivesen i brev stadfestet nedleggelsen med Samferdselsdepartementets godkjenning.

(Vestfold Arbeider- ved’ blad 11.08.1952)

2000 liter brændevin beslaglagt ved Aarøsund

Paa en holme ved Aarøsund har toldvæsenet beslaglagt et større parti brændevin, som nu er bragt til toldkammeret her i byen. Partiet bestod av ca. 1500 liter sprit og omkring 200 flasker konjak og whisky. Antagelig er flere personer infi-cert i affæren, da det neppe kan tænkes at enmand sitter med et slikt lager ute i skjærgaarden.

(Tønsbergs Blad 02.09.1921)

Kjøper pinnsvinn

«Flere pinnsvinpar ønskes kjøpt for utsetting på øy utenfor Nøtterøy.

Henv.: Samuelsen, Sørbyhaugen 20, Oslo 3, tlf. 14 34 38.»

– Mannen bak annonsen forteller at pinnsvinene skal ta huggorm.

Det har ikke vært orm på Kjølholmen på mange år, men i fjor dukket de opp igjen. Det er masser av rotter og mus også, så pinnsvinene skal få nok å gjøre. Øya er på vel 250 mål. Man ønsker ca. fire pinnsvinpar, for pinnsvinene liker seg ikke alene.

(Tønsbergs Blad 04.05.1973)

Nøtterøy ingeniørvesen

Stillingen som kontordame ved Nøtterøy ingeniørvesen er ledig.

Lønnen er kr. 1200,- pr. år. Ansøkning med gjenpart av eksamenstestemonium og attester kan sendes undertegnede innen 1. sept. fk.

Nøtterøy kommuneingeniørkontor 21-8-37. J.Th. Mortensen.

(Vestfold Arbeiderblad)

Senkning av Foynlandsbrua

I herredstyrets møte mandag forelå det beregning av reparasjon av

Foynlandsbrua i tre alternativer. Forslaget om å senke brua med 1 meter og beholde samme kjørebredde, blev vedtatt mot 9 stemmer. Mindretallet stemte for et forslag om å utvide kjøre-bredden til 4,5 meter og senkning av brua med 1 meter.

Nilsen Foyn (H) var enig i senkningen av brua, for nu kunne ikke bilene se hverandre fra hver side, men møttes ofte på toppen og måtte rygge tilbake. Andersen (H) mente at hvis to bilister møtte hverandre på toppen av brua med den oversikten som var, burde de miste certifikatet. Helle (V) svarte til dette at det hadde hendt ham at han møtte en bil på toppen når han kjørte langsomt og den andre fort.

(Vestfold Arbeiderblad 08.09.1937)

Kjøpet av Verdens Ende iorden

Tjøme herredstyre behandlet igår kjøp av Verdens Ende. Ordfører Granøe opplyste at Tjøme og Tønsberg kommuner var enige om å overta den fjerdeparten som Nøtterøy kommune skulle ha hatt i foretaket, men som det ikke ville. Summen var 5000 kroner, som de to interessenter da delte. Et par privatmenn på Nøtterøy har tilbudt sig å overta herredets andel, men vi vil ikke at det skal komme noen private interesser inn her, sa taleren.

(Vestfold Arbeiderblad 19.01.1940)

Doktor Binneballe, Tjømø

Kontortid: Hver dag kl. 9-11 formiddag i lægeboligen, Sundene, hver tirsdag kl. 1-2 ettermiddag paa Wasser hos madam Sara Kruge, hver mandag og torsdag kl. 3-4 ettermiddag paa Skjerve hos hr. Halvor Pedersen.

(Annonse i Tunsbergeren 30.01.1883)

Fotballkamp på Husø

Husø mot sammensatt lag Gåsø og Hvalø idag onsdag kl. 19.30. Kom og se en morsom kamp. Billetten gjelder som lodd på en gjenstand.

(Annonse i Tønsbergs Blad 19. juli 1939)

Resultat af Folkeafstemmingen:

Nøterø Ja til kongedømme: 665               Nei til kongedømme: 14

Ja Nei
 Tjømø  391  7
 Sem 894 25
Tønsberg 1012 83

(Tunsbergeren 14. nov. 1905)

 

Lodsskøite gaat under ved Færder

FraVasser telefoneres os:

Losskøite nr. 48, en av Færder-vagthol-dets største skøiter, er gaat under i den voldsomme storm nat til fredag. Skøiten, som eides av lodsene Hans og Peder Pedersen, saaes siste gang torsdag kveld ved Færder. Om bord befant sig lodserne Hans Jørgen Hansen (et barnebarn av den bekjente lods «Ulabrand») og Hans Jørgen Pedersen samt lodsguttene Sigvard og Lars . Pedersen, alle sammen gifte mænd i 30-40 aars alderen . Da skøiten ikke kom hjem i løpet av søndagen, be-

gyndte man at frygte for dens skjæbne og man har senere telefoneret kysten rundt, men uten resultat. Igaar var mandskap ute for muligens kunne gjøre noget, men man fandt kun vrag-stumper og en lue, som gjenkjendtes tilhørende en av de omkomne. De forulykkede efterlater sig enker i smaa kaar og 18 ukonfirmerte barn. For at avhjelpe den første nød, er vi fra flere hold blit anmodet om at sætte i gang en indsamling til dem, og det gjør vi med glæde. Liste er utlagt i ekspedisjon.        _

(Tønsbergs Blad 4. februar 1913)

Bilen

har nu overtat postbefordringen over Nøterø ogTjømø. En hestedil lgence er sat i rute paa Tjømø og tar passajerer og gods helt til Tjømø kirke – Om søndagene blir det anledning tli en behalig tur og retur Tønsberg-Tjømø.

Bilens folk overtar ogsaa kommisjoner i byen for folk paa Nøterø og Tjømø

(Tønsbergs Blad 17. september 1912)

Tjømø-kvindernes indsamling til forsvaret

Som ledd i denne indsamling avhold tes 2den juledag det føraverterte forsvarsbal i Klubben paa Tjømø. Ca. 130 ældre og yngre damer og herrer del-tok Fr/doktor Stoltenberg ønsket velkommen og gav samtidig kvkter»?g for de av en del unge damer paa ister indsamlede midler, der androg til 292 kroner. Under desserten holdt ordfører Bache tale for kongen, og hr.Ths  Thorsen en tale for forsvarssaken og fædrelandet. Talerne blev efterfulgtt av hurraer, kongesangen og fedrelandssangen. Ballet skaffet et overskud stort 150 kroner

(Tønsbergs Blad 31. des. 1912 )

Stevning

Baadsmand Torger Johnsen, født 7de september 1872, hvis sidste opholdssted her i riket var Dalen.Tjømø, var forhyret med bottlenose-fanger «Margaret» av Tønsberg. Skibet avgik fra hjemstedet 22de mars 1910, bestemt for bottlenosefangst i de nordlige farvand omkring Shetland, Island . Nogen direkte efterretning fra skibet efter avgangen har man ikke havt. Anstillede undersøkelser har git som eneste oplysning, at «Margaret» sidst i mars 1910 blev observeret ut for Utsire, styrende kurs for Shetlandsfeltet. Efter den tid hadde man paa disse fangstfelter i april-mai overordentlige sterke stormer, og fantes siden ved Shetland en Iivbøie, merket «Margaret, Tønsberg». Skibet maa saaledes antages forlist og mandskapet omkommet.

FraTorger Johnsen er der aldrig siden hørt noget og maa han derfor formodes død.. For overenstemmende med loven om opløsning av egteskap 28/8 1910, nr. 1 § 16 og loven om forsvundne 12/10 1857 § 28, at faa egteskapet mellemTorger Johnsen og Ellen Johnsen opløst, stævner jeg paa sidstnevnte vegne baadsmandTorger Johnsen til at møte mig eller fuldmægtig inden maanedstinget paa Tjømø, der avholdes paa Tønsberg raadhus 17de juli 1913, kl. 10, for der at legimetere sig, da i motsat fald bevisligheter vil bli iretteført og ethvert til sakens fremme sigtende skridt foretat, hvorefter dom for nævnte egteskaps opløsning ventes avsagt over-enstemmende med nærmere paastand i retten.

Enhver, som kan gi nogen oplysning om den forsvundne, opfordres til at møte til samme tid og samme sted og fremkomme derved.

Tønsberg den 5te april 1913. Overretsakfører Sam. Meyer v/ Moltke Spilleth, overretssakfører (Kunngjøring i lokalpressen)

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mahisen

AVIS OCR 020b

«Den gode gane»

«Den gode gane»’s formann lytter seg til fisk på Tjøme.

Tønsberg Blad 12 Juli 1965

NUVÆRENDE direktør i Kamerafilm er forhenværende grøftegraver, kelner, kokk, foredragsholder, vaktmann, journalist, forfatter, filmmann 1 Hollywood og for-lagssjef. Og han er oppfinner i det små. Finner opp smarte finesser 1 snekken sin, lysarrangementer på vei opp til hytta på Tjøme osv. Han er dessuten en av våre mest kjente gourmeter og innehar for øyeblikket formannsvervet i foreningen «Den Gode Gane». Kanskje nettopp i denne forbindelse har han gått til anskaffelse av de to eneste eksemplarer i Norge av «fistifone», apparatet som man bruker for å lytte seg til hva slags fisk som kommer mot snøret. Ja, for fisken «snakker». og det er denne snakkingen man kan oppfange med «fishfone». Med litt trening — —.

Erling Bergendahl er navnet på filmmannen og mat-speslalisten. Han har aldri ferie, tar til gjengjeld lange weekender, og da går turen som regel alltid korteste veien ned til Budal på Tjome, hvor han har en av Tjømes hyggeligste eiendommer: 3 mål tomt oppe på fjellet, med en ganske fantastisk utsikt over Langviken og Sjøhuset, Hudø, Veierland, glitrende vann og himmelen tett innpå. Sommerhuset er omgitt av små furuer, lyng og mose og fjell. Og selve huset er bygget på et sted hvor «ingen kunne tru, at nokon kunne bus>. Fjorårets Trepris-vinner, arkitekt Knut Knutsen, har tegnet det, og han har brukt gamle materialer, beisfarve og artige nisjer. Det er virkelig blitt litt av et sted med for hvile og avslapning. Adkomsten til eiendommen er både original og praktisk. Mange trapper slynger seg langs fjellsiden oppover. I rekkverket er lagt elektriske ledninger, slik at store lykter plasert i gammeldags gassbluss-stil får strøm til lys om kvelden. Mitt besøk hos Bergendahl skjedde midt på dagen, men jeg kan tenke meg hvor idyllisk det er med lyktene i mørke høstkvelder.

— «Tønsbergs Blad» er en av mine gode venner, jeg er abonnent, sier ex-eventyreren, som vandrer omkring i den hyggelige stuen iført hvit shorts og med pipe i munnen. — Vet De, Jeg tror jeg var Norges første freelance-journalist. 21 år gammel dro jeg til Amerika, og sendte artikler hjem til en rekke Høire-aviser, blant andre «Tønsbergs Blad». Men den gang var Ikke redaktørene så flinke til å betale honorarene som nu, så jeg måtte jobbe ved siden av for å leve. —

Og dermed forteller Bergendahl om sine mange opplevelser — som tømmerhugger i Canada, kokk i Mexico, vaktmann i Alaska osv. osv. — I New York fikk jeg en gang engasjement i Den norske kirkes hotellpensjonat. Jeg fikk gratis rom og frokost mot å holde foredrag hver torsdags kveld. Det kom meget beleilig.

— Hva snakket De om?

— Alt mulig; kunst, litteratur, politikk. Alt mulig.

— De var i Hollywood også?

— Ja, både foran og bak kameraet. Det var i Paramount og Universal-selskapene. Jeg begynte som «leser» og oversatte en hel del norske ting — bl. a. av Hamsun og Bojer. Jeg delte forøvrig kontor med den senere så kjente regissør David Selznick, berømt for filmer som «Tatt av vinden», «Rebecca» og «Farvel til våpnene».

— Hva gjorde De foran kameraet?

— Jeg hadde en del småroller som var litt mer enn vanlig statistarbeide. Jeg var altså ikke mobb-statlst, men bit-statist, som det kalles. Jeg satt f. eks. ved bordet ved siden av hoved-rolle-innehaveren o. 1. Ellers arbeidet jeg en del som propp-mann. d.v.s. med kulisser, og var også unit-manager, d.v.s. at jeg instruerte statister. Selv om Erling Bergendahl Ikke gikk inn for noen suksess foran kameraet, har han fått det i andre beslektede næringer. Han har skrevet flere bøker, hadde eget forlag i 30 år, og er nu sjef for Kamerafilm i Oslo, som representerer Columbia -film.

— Gode filmer til høsten?

— Det er temmelig fantastisk

hva vi får av verdifulle filmer nettopp i høst. Jeg vil bare nevne «The Collector» («Samleren») av regissøren William Wyler. Ellers merker vi i filmbransjen en økende interesse for verdifulle filmer; der er skjedd en veldig utvikling i folks interesse og forståelse for god filmkunst.

— Konkurransen med TV? — Den er ikke lenger så farlig. Folk vender tilbake til kinoene igjen. Oslos kinoinntekter hittil i år er allerede 1 mill. kroner mer enn på samme tidspunkt i fjor. Ennu går kinoer med tap i noen byer. men det skyldes ofte at kinosjefene dirigeres av sine styrer, som ikke tør ta chanse på filmer som ikke «går».

— Går De på kino selv?

— Å ja da. Vi har prøvesal for våre egne filmer. Dessuten ser jeg alle andre byråers filmer av sosial, kunstnerisk og litterær art. Også for konkurransen da, vet De.

— Vi kom for å snakke om «fishfone»-apparatet, men først dette spørsmålet: De er jo en kjent gourmet. Hvor og hvorfor ble De så interessert i mat?

— Det var mens jeg hadde jobb som vaktmann på en laksetrapp i Alaska. En båt kom opp hver lørdag for å hente fangsten. Den dumpet ned pakker og mat. Der var det ingen bønn: skulle jeg ikke sulte ihjel, måtte jeg lage mat. —

I kjøkkenet på hytta i Budal står 30 krydderkrukker pent oppmarsjert. Engelsk tekst og eksklusivt krydder, riktig noe for en feinschmekker som Bergendahl. — Jeg lager bare såkalt artistisk mat. Jeg overlater til min kone å lage sausen på rypen f. eks., sier Bergendahl.

— Hva sier De til at mannen lager maten, fru Alvhild?

— Det er bare deilig. Jeg tilhører heldigvis dem som er lykkelig uten å måtte lage maten selv, sier charmerende fru Bergendahl. — Dessuten får jeg da mer tid til min hobby.

— Som er…?

— Å male. Vi skal ha god kunst på veggene her ute. Derfor kopierer jeg Picasso, sier hun med smil i øyekroken.

Tykk bok om Picasso på det lave bordet ved den kjempestore og hyggelige sten-peisen. Og på veggene flere artige og far-veglade kopier av den store mester. Motiver finner nok fruen også fra utsikten på fjellet i Budal. Hele hyttas vestvegg er vinduer, og sitter man tilbakelenet i en stol, er det som om skyene kommer inn gjennom vinduet. — Jeg har aldri hatt himmelen så nær som her ute. Her kan vi sitte og bare se på utsikten og himmelen. Tiden går så altfor fort, sier Erling Bergendahl.

Så over til lytteapparatet, som kanskje blir fiskens fiende nr. 1. Apparatet er produsert i Canada. og fremdeles trekker mange på smilebåndet når de horer om det. Men Bergendahl og hans likesinnede vil nok smile sist. for fishfone’n kan bli virkelig effektiv. Apparatet består av en hydrofon. som skal senkes ned i vannet, en ledning man kan få så lang man ønsker den, og en liten kasse som kan henges i buksebeltet. Det er nærmest en radio. Videre et par høretelefoner. Det hele drives av et bittelite batteri på 1.5 volt. Mikrofonen har en rekkevidde på 75 meter, slik at man innen en diameter på 150 meter kan oppfange alle de lyder som fisker og skalldyr utstøter.

— Hvor lenge har De hatt fishfone’n?

— I to år. Jeg brukte den ikke så meget i fjor sommer, men skal ta det igjen nu. Den koster 700—800 kroner, og for yrkesfiskere må den være ypperlig. Vi horer når krabben og hummeren nærmer seg, når torsken og makrellen kommer osv. Med litt trening kjenner vi forskjell på «snakket» til de forskjellige fiskesorter. —

Store deler av den kanadiske fiskeflåte er utstyrt med fish-fone-apparater, og de gir ypperlige resultater. Professor Ruud ved universitetets marine-biologiske avdeling har bedt om å få utlånt et slikt apparat av Bergendahl, så interessen er altså tilstede også i Norge. Erling Bergendahl er selv en aktiv fisker når han oppholder seg på Tjøme. Han setter garn, har teiner og ruser fordelt på forskjellige plasser, og får også tid til turer langt, langt utpå med dorgen. Han har båt både i Langviken og på Engø. Han har radiotelefon ombord og er alltid 1 kontakt med kone og venner når han er utpå i sin spesial-innredede snekke.

— Jeg har det travelt på Tjøme, glemmer eventuelle sorger, og bekymringer. Jeg tar aldri ferie, jeg liker Ikke å være for lenge borte fra mitt arbeide. Nei, lange week’ender passer meg best. Da blir jeg akkurat passelig sulten på filmarbeidet igjen!
Sier formannen i «den gode Gane» som på den annen side sørger for at ingen forblir sulten efter et måltid god mat, tilbredt av Erling Bergendahl.

 AVIS OCR 020b  AVIS OCR 021  AVIS OCR 023  AVIS OCR 025
 Hvile og avslapping – og fiske får Erling Bergendal til i løpe av lange week-end’er på Tjøme Uanselig kanskje virker huset på fjellet i Budal ved første øyekast, men hyggeliger sommerhus finnes neppe påTjøme. Alvhild og erling Bergendahl på terrassen utenfor sommerhuset i Budal – med strålende utsikt vestover.  – Jeg hører noen komme, konstanterer Erling Bergendahl, som har tatt fishfone’n i bruk under demostrasjon utenfor Langviken.

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Den siste av de gamle

Den siste av de gamle.
Liv og skjebner på vår ø                                                  Tønsberg 15.04.1978

Når Mathiide satt på benken under den gamle eken og lente seg bakover, slik at hun hvilte behagelig, hendte det iblant at det var som hun forlot tid og sted og kon til en annen verden, en verden som var ingen ting, en absolut tomhet. Der var hverken lys elle] mørke, hverken ting eller skapninger, hverken duft eller farve Allikevel var det noe der, noe hun følte i sitt hjerte, fred og harmoni En gang efter en slik opplevelse lurte hun på om hun hadde vært i himmelen. Men hun fant snart ut at der hadde hun ikke vært, for i himmelen fantes det jo så meget hadde hun både lest og hørt. Der var de dødes sjeler, der var engler, hoteller med mange rom, slott med troner, gullgater og perleporter, palmer og mange slags dyr. Nei, i himmelen hadde hun ikke vært. Hun hadde nok heller ikke vært noe annet fremmed sted under sin hvile. Hun hadde sikkert hele tiden vært på «Plassen». Og her trivdes hun best. Hun ville naturligvis til himmelen når hun var død, men var i tvil om hun ville finne seg så godt til rette der. Det var så fint og storslagent der. Men Vårherre hadde nok også andre steder i sitt rike, steder hvor det var mer enkelt og almindelig, passende for henne og likestillede. Han var jo så vis og omtenksom. Helst ville hun flytte hele «Plassen» inn i himmelen. Det skulle ikke være henne imot å bo på den og stelle med den i all evighet.
«Plassen» hadde ikke noen jord-vidder å prale av. Den var ikke en gang et småbruk. Den besto simpelt hen av en stue med en større have til, men vel å merke have i gammeldags betydning. Her var frukttrær og bærbusker, grønn-saksenger og potetstykke. Det sis-saksenger og potetstykke. Det siste utgjorde nesten halvdelen av haven og hadde gitt det viktigste tilskudd til familiens matforsyning i mange år. Nu da hun var gammel og alene, måtte hun la en stor del av haven være udyrket. Hun hadde ikke krefter til full drift, dessuten var det ikke på langt nær behov lenger for det man kunne få ut av haven. Hun dyrket bare så pass meget at det strakk til for henne selv. Men hun syntes det var synd at ikke all jorden ble nyttet.
Huset på «Plassen» besto av kjøkken, stue og kammers. I kammerset var det en dør som førte ut til et lite skjul. Det var kjekt slik. Man slapp å gå ut om vinteren for å hente brensel. Ved å åpne en lem i kjøkkengulvet, kom man ned i kjelleren, som egentlig bare var et større jordhull. I et noe avsidesliggende skur var det ytterst primitivt innredet til do og hønsehus.
Mathilde hadde født fire barn, to av hvert kjønn. De levde alle, var gifte og bodde på andre kanter av landet. Den yngste av dem, «Spjælingen», bodde nærmest, i hovedstaden, og var ansatt i et departement. Han var forresten ikke så spinkel lenger, hadde heller aldri vært det, uten i forhold til sine søsken. Nu var han i full gang med å ta igjen broren Otto både i vekt og omfang. Otto hadde alltid vært en «brytær», og jentene var så kraftige og velutviklede allerede da de gikk for presten, at han hadde følt det som sin plikt å oppfordre henne, Mathilde, til å holde et ekstra våkent øye med dem. Nei, ingen skulle kunne si at ungene hennes hadde tatt skade av trang plass i hjemmet og av simpel mat.
Hilmer, mannen hennes, som hadde vært død i mange år, mintes hun hverken med sorg eller ærbødighet. Han var kjører hos en trelasthandler inne i byen den gang de giftet seg, og hadde store muligheter til A komme inn på lageret og avansere der. men ødela for seg ved fyll. Han drakk tett og stadig. I tillegg var han brutal I fylla, slo både henne og ungene og knuste gjenstander i huset. Det rettet opp meget at han den siste tiden han levde, angret og ba om tilgivelse. Men hun syntes nok at han kunne ha vist slikt sinnelag noe tidligere.
En ting ergret Mathilde. og det var at mange betraktet «Plassen» på en nedsettende måte. Ungdom som kom forbi, pekte og kalte den «gammelt røkkel». og voksne mennesker mente det var helsefarlig å bo som hun gjorde. Forleden hadde en dame spurt:
De har vel Ikke bad De. fru Karlsen?
— Nei. hverken bad eller vann-do! var Mathildes kontante svar.
I det samme husket hun at ungene. da de var små, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden vinterstid. løp barbente på do. De fikk ikke snue av det en gang. Og med hensyn til renslighet, så var ungene hver fredag blitt vasket grundig i herlig duftende briskelåg.
Menneskene var anderledes før. Da var det flere som syntes «Plassen» var et vakkert sted og at det virket koselig der. Ja. selv skipsrederen som pleide å gå forbi på sine spaserturer, hadde rost «Plassen» og kalt den «et lite Eden». Hun glemte aldri det, hadde forresten skrevet navnet ned på en lapp som hun oppbevarte i speserihyllen. Hun var glad i blomster. I vinduskarmene sto tett med kraftige potteplanter, og 1 rabatter langs veggene hadde hun sådd forskjellige slags blomsterfrø. Øverst 1 haven var et stort bed med stauder. pioner, georginer, floks og løytnantshjerter, og hvor solen kom til og det fantes muligheter til å feste klatretråder, vokste blomatererter.
Om hosten samlet hun inn fro, rensket dem og sorterte dem. Hun merket seg alltid farvene på de blomster hun hadde tatt frø av, og om våren sådde hun slik at de kommende blomster skulle danne praktfulle farvesymfonier. Hver gang ventet hun spent på resultatet. og var det vellykket, følte hun en glede som ble til dyp takknemlighet mot Ham som er all skjønnhets far og opprettholder.
Hønene hadde hun omsorg for. Det samme gjaldt overfor fuglene. Hun hadde til og med hjerte for reven, som skrek så stygt i skogholtet om nettene. Den hadde aldri greid å få fatt 1 noen av hønene hennes, og godt var det. Men hun unte den mat. Derfor gikk hun av og til 1 kveldingen bort i holtet og la noen matrester på en gammel, morken stubbe der. Hun kom ikke fra at hun hadde noen av sine hyggeligste stunder med hønene. Når hun bragte dem mat, ble de alltid så glade, og hun gjorde ofte ekstrabesøk hos dem for å slå av en «prat». Tidlig om våren, før hun plantet og sådde, fikk de løpe fritt omkring, og da fulgte de efter henne og var riktig pratsomme. Var ytterdøren åpen, våget de seg iblant inn i gangen, men ikke lengre, uten hun med blid stemme ba dem å tre over terskelen til kjøkkenet.
Til skjærene hadde hun et ambivalent forhold. I mange år hadde hun med ergrelse sett på at de var de aller første på fuglebrettet og stjal godbitene, når hun hadde lagt ut mat. Nu var det et slags tak over brettet, og en dag fant hun på å stenge alle sidene med kyllingnetting. Siden laget hun et hull i denne, så stort at småfuglene godt kunne komme inn, men for lite for skjærene. Disse sto ikke fast når det gjaldt å finne seg noe å spise, om ikke annet tok de godt for seg av hønsematen i den tiden hønene fikk gå fritt og hun foret dem ute.
Men det var også hyggelig iblant for en ensom sjel å ha skjærene på besøk. Det var ikke stille der de var. Men hun syntes det gjerne ble for meget skratting. og så likte hun ikke all sladderen deres. Selv om hun ikke forsto hva de sa. var det klart for henne at de for med megen sladder. De var jo i alle gårder og glante og lyttet. Hun var sikker på at de heller ikke unnlot å sladre om henne, når de var på besøk andre steder. Kanskje de fortalte om hvor slem hun hadde vært enkelte ganger, brukt riset på ungene og trukket Hilmer i hår og øreflipper. Men hva ellers skulle hun ha gjort når unger og mann var umulige? En i huset måtte forsøke å holde skikk og orden. Det skulle tatt seg fint ut om ulydighetens og ødeleggelsens ånd fritt hadde fått råde. Nei. hun hadde ikke alltid vært snill. Men hun likte ikke at ungene under besøk hos henne bestandig måtte si:
— Vi husker du ga oss ris mor. . . .
Det så ikke ut som de hadde tatt skade av riset, hverken på sjel eller kropp. De lo og spøkte, og de hadde bakdeler som de satt både godt og trygt på.
Hun grudde for å gå til landhandleren. Det skyldtes trafikken. Hun gikk så tidlig som mulig om morgenen, for da var det minst biler og motorsykler på veiene. Landhandleren hadde sagt at hun kunne sette opp en vareliste, så skulle han hente den og bringe varene. Men hun ville se varene og vurdere før hun kjøpte. Det hang sterkt i henne fra den tiden det var nød i pengepungen.
De fleste kjente av hennes egen generasjon var døde. Hun visste ikke om andre gjenlevende av disse enn fru Salvesen og skomaker Horn. Men de var begge så uklare i hodet at hun syntes ikke det lenger var noe hyggelig å snakke med dem. Selv hadde hun full orden på sine tanker, dertil husket hun godt. Men det merkelige var at minnet mer og mer søkte til hennes barndoms- og ungdomstid. Enda merkeligere var det at hun så tydelig kunne se alt fra den tiden, mennesker og hus, veier og landskaper, båter og brygger, fjord og hav, og alt hadde sine naturlige farver. Og det som var av liv, beveget seg. Hun elsket den gamle eken som sto på gårdsplassen og var et slags tuntre. Det var stadig liv og bevegelse i dens mektige krone, og det skyldtes ikke bare fugler og vind, men også usynlige vesener. For henne var de iblant synlige. En gang i året, om våren, når eken så vidt hadde begynt å vise sine grønne blad, pleide englene å ha en stor sammenkomst i treet. Hun kalte den for «englefesten», og allerede først i april kjente hun i sitt hjerte drag av lengsel efter den. Men hun visste at den alltid ble varslet god tid i forveien av bestemte fuglelåter eller av et eget sus i luften. Derfor lå hun ofte våken om nettene og lyttet. Men selve festen foregikk om dagen. Plutselig en dag i mai var englene der, og de stilte seg i grupper eller klasser, den ene gruppen over den andre. Det som bestemte rangen, skjønte hun, var styrken av det lys og den glans som utgikk fra dem. Ja, de besto forresten bare av lys og glans. Høyest oppe i treet befant selveste erkeenglen seg, og på et signal fra den, ved en krusning på dens leber, tok de øvrige englene til å synge. Sangen var dempet, myk og inderlig. Den var for det fineste i et menneske, og den grep henne slik at hun måtte gråte.
Den virkning «englefesten» gjorde på henne, holdt seg i dager og uker. Hun var i denne tiden som innvendig renset, og så fri og forløst. Det var intet som stengte eller bandt, og så godt som hun hørte. Hver eneste livets lyd kunne hun fange inn, ja, selv lyden av hjertet til en fjerntsittende fugl….
Hun stilte ikke store krav til livet. Men hun stilte de rette. Riktigst er vel å si at hun stilte ikke krav i det hele tatt. Hun fant frem til den glede og det behag som hennes kår kunne by, og det var meget for henne. Hun elsket blomster og trær, fugler og dyr, planting og innhøsting, sitt hjemme-bakte brød og den sterke kaffetår, skumringens stillhet og nattens trygge søvn, og hun hadde del i himmel og jord, i sol og stjerner, i Gud og Hans Sønn. Hun hadde aldri klaget. Men hun hadde vært redd mange ganger for at det ikke ville bli penger nok til avdrag og renter til banken, så man skulle la «Plassen» gå til tvangsauksjon. Avisen leste hun flittig. Hun kunne ikke unnvære den, skjønt hun syntes den var styggelig dyr. Hun hoppet over de store nyheter, unntagen når det sto om jordskjelv. Hun hadde opplevd jordskjelv selv, i 1904, da hele Skandinavia var gjenstand for bevninger. Politikk brydde hun seg ikke om. Hun var med andre ord ikke samfunns- og tidsorientert. Allikevel satt hun der og representerte, i kraft av sin visdom og holdning, det som må være det vesentlige i et kommende oppbrudd. I henne hadde det i livssammenhengen innsiktsfulle og det i de gamle dyder alltid gyldige, overvintret.
Det fantes en plan, en stor og djevelsk plan, generalplanen kalte man den, og av den gikk det frem hvordan det skulle se ut med hensyn til veier og bebyggelse på øen i fremtiden. På den planen var ikke «Plassen» med. I dens sted breiet en ny vei seg, som skulle lette gjennomgangstrafikken til naboøen. Mathilde fikk aldri kjennskap til dette. Hun fulgte jo ikke med i myndigheters styre og stell. Gjennomføring av planen var av økonomiske grunner heller ikke påbegynt da hun døde.
Kommunen kjøpte «Plassen», sikret seg den, som det heter. Hus og have ble liggende vanskjøttet. Men da «løse» eksistenser brøt seg inn i huset og overnattet der, fant man ut at man burde rive det, og en dag kom en mann med en stor gravemaskin for å utføre verket. Han lo ved synet av det vesle, lave huset, kjørte opp foran det, hevet den store «snabelen» på maskinen og ga pipen en «klask». Så lot han «snabelen» dunke kraftig et par ganger mot mønet, og siden puffet han til veggene. I løpet av bare noen minutter var huset en eneste skrothaug. Til slutt flyttet han haugen nærmere grinden. Det behøvdes ikke mange vendinger til det med den store, grådige maskinen han disponerte.
Han var ferdig, hoppet ned fra førerhytten og gikk bort til den lille plett hvor Mathildes hus hadde stått. Han oppdaget hullet i jorden, og nu var han nær et latteranfall. Og det der skulle være kjeller! Han hadde nylig fått bygget eget hus, finansiert ved husbanklån og tilleggslån i Sparebanken, og han hadde kjeller, han, bl.a. med hobbyrom og peisestue. Plutselig vendte han seg mot eken. I den var det jammen mye fin peis-ved! Da sprang en tanke opp i ham: Han skulle tilby å felle treet mot å få veden. Det var ingen dum tanke, syntes han. Han var en tidens mann, var om seg og for seg…

 

 

Aocr Svein-Åge Wærhaug-Mathisen