AOCR 295b

SØSTER MILLY fyller 90 år

ÅPENT HUS: I går fylte søster Milly Zeiner 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjaer på Tjøme.

SØSTER MILLY fyller 90 år

Hun hadde bestemt seg som liten pike. Hun skulle jobbe i sykepleien og stelle for andre når hun ble stor. Og slik ble det. I hele sitt yrkesaktive liv har søster Milly Zeiner jobbet i hjemmesykepleien og fartet fra hjem til hjem på Tjøme og Hvasser.
I går fylte den ennå så aktive damen 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjær. Her kunne jubilanten friste både med den ene og andre kakesorten som hun hadde bakt til den store dagen.
– Ja, en må stå på litt. Nytter ikke å sette seg ned i en stol. Jeg forsøker å være aktiv og følge med for ikke å forfalle, kommenterer 90-års-jubilanten med et smil.
Fortsatt like aktiv
Milly Zeiner, eller Judith Emilie som er døpe-navnet, er fortsatt med på det meste som rører seg i av aktiviteter på Tjøme.
– Jeg er på trimmen en gang i uka. Det er for oss gamle det, humrer Milly. – Ja, så er jeg på tirsdagsmøtene på Fredtun. Misjonen er hjertebarnet mitt. Og i kirkestua er jeg fast annenhver onsdag. Og så er jeg på sykebesøk, forteller Milly om noe av det hun er med på.
Hjemme har hun også nok å gjøre. Milly har ingen offentlig hjelp i huset, for her i gården skal alt gjøres selv – tilmed veden sørger hun for å få i hus.
– Jeg får hjelp til å klippe plenen, da. Ellers har jeg lært meg til å være selvhjulpen, sier Milly beskjedent.
Tidlig voksen
Milly Zeiner ble tidlig voksen. Av en søskenflokk på tre var det hun som ble hjemme for å stelle for sine syke foreldre. Ikke før etter deres bortgang kunne Milly begynne å tenke på egen fremtid. Og slagplanen var klar den:
– Sykepleien har ligget i meg siden jeg var bam. Så det måtte bare bli det, sier Milly Zeiner.
I 27 år arbeidet hun i hjemmesykepleien på Tjøme, og ga seg ikke før fylte 70! Søster Milly Zeiner på mopeden var et velkjent syn på Tjøme og Hvasser. Hun tok oppdrag hjemme hos eldre i hele kommunen, og det ble jobbing både sent og tidlig.
– Det var doktor Solem og doktor Oftedal som rekvirerte meg. Jeg ble godt kjent med hele geografien her ute, sier Milly.
PS. For dem som lurer på Millys forbindelse til Zeiner iTønsberg: Det var hennes onkel, Anthon L. Zeiner, som startet den kjente bedriften i byen.
An-Magritt Larsen

 AOCR 295b AOCR 294

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Gammleordfører’n

VA 26/9-1988
Gammleordfører’n
MONA WÆRLAND OG AAGE LARSEN 

HVASSER: Arbeidet som los og ordførervervet i to turbulente perioder har gjort at Egil Jahre har beina solid planta på bakken. Født og oppvokst som han er på Hvasser og med røt-tene djupt forankret på øya pusler han daglig rundt huset i Hvasserveien, og holder hus og hage i orden. Farmors gamle hus får ikke forfalle.

Han har sitt daglige virke på losstasjonen, og er slett ikke så gammel som uttrykket gammelordfører’n skulle tilsi. Selv klarer han over at han rekker så lite om dagen.
-Den gang jeg var ordfører rakk jeg alt mulig. Jeg hadde jo jobben ved siden av. Nå for tida har jeg mer enn nok med arbeidet. Jeg skjønner ikke hvor tida blir av, sier Jahre.
HER HAR VI DET BRA
-På Hvasser har vi det bra. Det finnes ikke noe bedre sted å bo. Vi har faktisk hatt en svak vekst i innbyggertallet også, og jeg tror vi er bortimot fem hundre fastboende i dag.
Det har vært på tale å legge ned skolen tidligere, enkelte spådde at det ikke ville være unger igjen i slutten av åtti-åra. Det er hyggelig å konstatere at de tok grundig feil. I dag er det fullt på skolen. FERIEFOLKET
-Det er vel fare for at jeg blir upopulær når jeg sier dette, men jeg tror det ville ha vært trist her uten feriefolket. Det er klart at det er ulemper med dem, men hvis vi veier ulemper og fordeler opp mot hverandre så tror jeg vi vil innse at vi på mange måter er avhengige av turistene. De fleste holder seg for seg selv på hyttene sine. Og heldigvis har vi ikke dans og campingplass, da tror jeg først vi skulle fått noe å klage over.
Den største feilen med hytteeierne er at de legger igjen for lite penger. Tidlig på 80-tallet hadde vi seksti sjømenn som betalte mere skatt til kommunen enn 2500 hytteeiere.
LOKALPOLITIKK
-Det er litt betenkelig at vi ikke har arbeidsplasser til ungdommen. Ellers vil jeg si at kommunen aldri har behandlet Hvasser som en utkant. Vi har fått bedre behandling enn vårt engasjement i lokalpolitikken skulle tilsi. Jeg synes det er trist at interessen for lokalpolitikk er så minimal. Vi burde hatt mange representanter i kommunestyret.
LOSSTASJON
Egil Jahre avslutter med å si at det vil bli et stort slag for Hvasser hvis de flytter losstasjonen.
-De har bråket med denne flyttingen i alle år. Etter stortingsvedtaket om at den framtidige lostjenesten i Oslofjorden skulle styres fra Hvasser trodde vi endelig at vi skulle få fred. Det er ikke så underlig at vi reagerer med frustrasjon over den plutselige snuoperasjnen. Her på Hvasser er vi redde for å miste den gode bussforbindelsen vi har og posthuset hvis losstasjonen forsvinner.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 

3/3-1992 TB
HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 
ELLEN BERING

Det er tittelen på et hefte som i disse dager er klar til utgivelse, og som faktisk er det første selvstendige skrift som skildrer Hvassers historie fra 1891-1941. Det er de to helstøpte hvasslendingene Einar Christian Erlingsen, mangeårig journalist, idag forlagsredaktør med utgivelse av syv fagtidsskrifter, og Øyolv Sandvik, tidligere rektor ved Hvasser skole som har skrudd tiden 100 år tilbake, og fulgt utviklingen frem til annen verdenskrig.

Heftets tittel er hentet fra referatet til Tjøme skolestyrets møte 17. juni 1963, da formannen, gartner Normann uttalte:
«Straks efterat vi hadde bygget den nye skolen på Fredheim blev jeg klar over at vi hadde begått en gresselig bommert idet det hadde vært naturlig at man skaffet en sentralskole – omfattende kretsene Kirkely, Bjøme-våg og Fredheim. Jeg tenkte da ikke på Hvasser, som jo er likesom et kongerike for sig selv.» Identitet
Hvorfor en så lokal lokalhistorie – for en gruppe øyer med rundt 500 innbyggere såvel idag som for 100 år siden? Dette spørsmålet innleder Erik S. Rei-nert forordet i heftet med.
-Vi tror den økende interessen for lokalhistorie fyller et behov hos folk flest. Et økende behov for samhørighet, for tilhørighet midt i en verden der de store krefter – økonomiske, politiske og sosiale – trekker den motsatte vei, vekk fra det lokale, sier Reinert.
Heftet gir ifølge Reinert noe av bakgrunnen for hvorfor Hvasser føler identitet så separat fra «hovedøya» Tjøme. På samme måte som det går an å være nordmann og europeer samtidig, går det godet an å være hvasslending i Tjøme kommune.
Selvberging
Hvassers historie er historien om en utkant av en kommune som allerede selv var en utkant i de tider dette heftet handler om. Øyas lærer gjennom mange år. F. W. Sundene forteller om «periferiens» kamp mot «sentralmakter», både på Tjøme og i Christiania for 100 år siden. Løsningen dengang for Hvassers vedkommende er klart nok sammenfattet av Sundene: «Skulle noe settes igang, måtte en selv greie det». Det imponerende er at så meget av den innstillingen Sundene beskriver, fremdeles er tilstede på Hvasser idag, fastslår Reinert.
Vriene tjømlinger..
-Joda, mye av heftet handler om hvor vriene tjømlingene var, smiler Einar Christian Erlingsen, som selv tråkket sine barnsben på Hvasser. Både veien og kirken ble bygget mer eller mindre på dugnad av hvasslendingene, og da kirken omsider sto ferdig manglet man penger til tårn. En ny tiggergang
fulgte, og til slutt gikk de høyere makter, det vil si Tjøme kommunestyre med på at kirken skulle få sitt høydepunkt.
-Heftet er først og fremst kommet til ved initiativ fra Øyolv Sandvik. Sammen med sin kone Torbjørg har han stått for skolegangen til minst to generasjoner hvasslendinger – inn-klusive min egen – fra 1955 til 1991, forteller Einar Christian Erlingsen. Når det gjelder redigeringen av stoffet har vi fulgt de enkelte forfatteres stavemåte på stedsnavn, for eksempel Kjøn-naberget eller Tjønnaberget. Kun feil som var helt opplagte, også da teksten ble skrevet er rettet. På den måten synes vi at noe av tidskoloritten er bevart, sier Erlingsen.
Egen historiebok
Både han og Sandvik er skjønt enige om at arbeidet med heftet har vært både artig, interessant og lærerikt.
– Meningen er at skriftet skal være forløperen til en egen historiebok for Hvasser. Det vi greier å få inn av inntekter på de 2000 eksemplarene som nå er til salgs, skal finansiere de neste publikasjonene, sier de to. forfatterne, som møtte Tønsbergs Blad en solblank februar-dag i idylliske Sandøsund.
-Dere har vel en liten Tjøme/ Hvasser-vits på lager?
– Den tror jeg vi sparer. Det er nemlig et legat på Tjøme som har bidratt til å finansiere utgivelsen, smiler Øyolv Sandvik.

De to lokalhistorikerne, Øyolv Sandvik (f.v) og Einar Christian Erlingsen i sitt rette element, idylliske Sandøsund som om noen måneder invaderes av feriefolket. (Foto: Eivind Eriksen)

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Livskunstnerene på Hønsø

Livskunstnerene på Hønsø
Av: Einar Chr. Erlingsen og Eiv. Eriksen

Hans Johansen dukket ut av vedskjulet da vi kjørte inn på gårdsplassen. Vi hadde ventet oss en smule skepsis, eftersom vi ikke hadde kunnet varsle vårt komme på forhånd. Men langtifra. Velkomsten vi fikk, var som om vi skulle være lenge savnede venner. Og vi oppdaget noe mer enn gjestfrihet på Hønsø — vi oppdaget også en egen livsstil. En livsstil vi alle kan ta lærdom av i vår travle hverdag. For selv om veien til nærmeste nabo er lang for Hans og Jenny Johansen, selv om gården er nærmest isolert vinterstid, selv om livet ofte er strevsomt, så har det gamle ekteparet greid noe som mange andre mislykkes med: De har skapt seg en lykkelig hverdag. Vi oppdaget snart den spesielle tonen som eksisterer mellom de to.
For selv om de er gamle av år – han 82, hun 80 – er deres kjærlighet for hverandre fortsatt ung. Svaret vi fikk da vi spurte om de ikke synes det blir ensomt på Hønsø, bekrefter også dette: – Nei, vi har jo hverandre
Deres hverdag har vært preget av slit. Livet som fisker og jordbruker har ikke vært en dans på roser, men typisk for Hans er at det er de gode minnene han husker. Som den gang han fikk syv tonn makrell på samme dag. De dagene han kom hjem uten fangst, husker han ikke.
Kjøkkenet er det første rommet man kommer inn i hos Hans og Jenny Johansen. I en krok durer vedkomfyren koselig, vannbøtten står på plass ved siden av. Riktignok rommer kjøkkenet også en elektrisk komfyr men Jenny betror oss at det fremdeles er vedkomfyren hun setter mest pris på. – Dessuten blir brødene mye bedre i den, tilføyer Hans.
Det er nemlig han som står for brødbakingen.
De tar det lett fornærmelig opp når vi spør hvor veden kommer fra. Den hugger de nemlig selv, skjulet er velfylt for vinteren. — Det er ingen sak etter at jeg fikk motorsag, forteller den gamle kruttgubben Hans. — Nu er vedsagingen omtrent som å skjære gulrøtter. Og så smiler han sitt lune smil, som gjør ham førti år yngre.
Inne i dagligstuen durer det i nok en ovn. – Vi fyrer bare med ved, svarer Jenny da vi spør. – Synes likesom det blir koseligere i huset på den måten. Og som i alle eldre hus med respekt for seg selv, har også huset på Hønsø en finstue. Og hvilken flnstue!
En antikvitetshandler hadde vel sannsynligvis gått amok blant alle herlighetene. Personlig falt vi pladask for den gedigne lysekronen i kobber og giass.
Tapetet er en historie for seg. Mer enn hundre år gammel, og følgelig uerstattelig. Tidligere laget man ting for at de skulle vare, så mønsteret er like vakkert og fremtredende som dengang tapetet kom på veggen.
Finstuen er et rom som ikke brukes — bortsett fra ved festlige anledninger. Som for eksempel julaften.
Rommet er stort og upraktisk å fyre opp for lengre perioder, dessuten har det gamle ekteparet plass nok i huset for øvrig. Så finstuen er blitt et rom hvor de vakreste ting og minner er plasert. Og dermed blir også et opphold i rommet et avbrudd i hverdagen.
Julefeiringen på Hønsø er nok også et kapitel lor seg. Nu er det ikke lenger dyr på gården — bortsett fra to katter.
Men den gang det sto ku på båsen og hest i stallen, var dagene før jul en hektisk tid. Slaktingen skulle unnagjøros. Og Hans er overtroisk på det punktet Grisen måtte slaktes ved nymåne, betror hun oss. — Da blir nemlig flesket drøyere.
Men Jenny ryster bare på hodet av slikt prat.
Hvorom dette nu enn har seg:
Etter slaktingen fulgte salting, pølse-laging, røking. Lite kjøtt ble spist ferskt, lagringsmulighetene var ikke de samme.
Derfor er kanskje fryseboksen den av den moderne tids velsignelse som de to på Hønsø setter størst pris på. — Jeg kan ikke tiske torsken ferskere selv, enn den jeg fisker ut av fryseboksen, hevder Hans.
Og han burde vite det. For selv om fisket ikke lenger er et livsgrunnlag for de to, er han fortsatt ute på fisketur en gang iblant. Men han klager på forurensningene. Fisken blir borte, mener han. Dagene på Hønsø blir sjelden lange. Det er det rett og slett ikke tid til. Et utall av gjøremål må avvikles.
Vann skal hentes i brønnen. Pumpe har de riktignok innendørs, men de gamle jernrørene avgir rust en gang iblant. Så de to foretrekker å hente vannet direkte fra kilden. Men det er mer å gjøre: Båten skat passes og øses. Om våren settes potetene, om høsten skal grøden høstes inn. Huset trenger sitt daglige vedlikehold, ved skal hugges.
Hans er forøvrig ikke snauere enn at han brenner av en dynamittgubbe eller to også, dersom det er en gjenstridig stubbe han skal ha bukt med.
Vinteren fører også sin dei av strevet med seg. Særlig hvis det er meget sne. Det har faktisk hendt at Hans har måttet grave tunne! frem til brønnen. Deretter må øksen frem, for å få hugget hull i isen.
Vinteren medfører også en større grad av isolasjon. Særlig for Jennys vedkommende. – Jeg kan ikke gå på ski, betror hun oss. Så er hun da også født og oppvokst i strandkanten på Hønsø, hvor sneen sjelden ligger lenge ad gangen.
Hans derimot er skiløper. Han er født i Sandar, og hadde tidlig ski på bena. Og han er ikke dårligere kar enn at han fremdeles spenner dem på og unnagjør nødvendige turer til butikken.
Inne i dagligstuen er kaffekoppene kommet på plass. Vi setter oss omkring bordet – Hans er nøye på at han får plassen sin. De to greier ikke la være å småerte hverandre av og til.
Da vi kommer inn på spørsmålet alder, svarer Hans: — Jeg blir 83 år i mai. Og ikke 93, som du av og til sier, tilføyer han og skotter over på sin kone. Men som de fleste pv sitt kjønn, greier hun som regel allikevel å få inn det siste ord.
Praten går livlig rundt bordet. De gamle er de rene oppkommer av gode historier, opplevet og erfart gjennom et langt liv. Hans forteller om dengang to predikanter fra Østfold stakk av med gjessene hans. –
Da holdt jeg på å fly på loftet etter Krag’en min, forteller han. — Fem, seks skudd gjonnom styrhuset på båten sin var det de skulle hatt, de fantene!
Tiden flyr dessverre fort i godt selskap. Så den tid kom også, da det var på tide å si farvel til Jenny og Hans på Hønsø. – Vær forsiktig i dumpene på veien, roper Hans etter oss. Og rusler inn igjen til sin lune hverdag på Hønsø.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Bomber og granater

Bomber og granater

Kjære Kaare! Takk for at du ga oss en slik inngående innføring på festen vår fra dagene rundt 9. april 1940. Det var veldig interessant å få nærmere rede på historien bak historien i det området vi befant oss i.

Østre Bollærne, 30. mai 2007
Hjertelig tusen takk!

Alle vi andre fra

 

SJØFORSVARSDISTRIKT #1. (SFD#1)

YTRE OSLOFJORD SJØFORSVARS AVSNITT. ( YOSA )

OSLOFJORD FESTNING.

HÅØYA FORT-BOLÆRNE FORT-RAUØY FORT-MÅKERØY FORT- TORÅS FORT

  1. – 14. april 1940

Foredrag holdt på Bolærne 30. mai 2007 for Tønsberg-russen 1957, i anledning 50 års jubileet av

Kaare 0, Næss

Formålet.

Er å gi en historisk gjennomgang av et emnet som ikke var særlig godt

og korrekt gjort rede for i historiebøkene, verken den gang vi gikk på skolen for femti år siden eller i dagens historiebøker for den videregående skolen.

Da emnet omhandler steder i vårt nærmiljø og oppvekstområde i Tønsberg- distriktet er det mitt håp at dere vil finne det interessant.

Kilde materiale.

Den historiske framføringen jeg skal legge fram bygger på dels autentiske

rapporter og bilder som har vært klassifisert som ” Strengt hemmelig” av

Forsvaret i mer enn 65 år, dels på tyske rapporter fra det tyske Oberkommando der Wehrmacht (OKW) om angrepet på Norge i 1940 og fra et fransk militært tidsskrift utgitt i Frankrike så sent som 9.april 2007 Bildematerialet er tillatt vist av Forsvarets overkommando og i all vesentlighet stilt til rådighet av Oscarsborg festningsmuseum, Forsvarsmuseet Akershus samt Riksarkivet. En fullstendig kildeoversikt er vedlagt det trykte manuskript.

Stor takk for utvist hjelpsomhet og velvilje til Forsvarsmuseet og personellet på biblioteket, samt til Oscarsborg festningsmuseum ved orlogskaptein Kjell J. Glosli.

 

FORHISTORIE.

YTRE OSLOFJORDS FREMSKUTTE BEFESTNINGER

11916 ble det satt i bestilling flere kanoner og haubitsere til de fremskutte befestningene i Oslofjorden. Materiellet ble imidlertid ikke levert før etter at verdenskrigen var slutt, fra 1921 til 1922. Ved Bofors fabrikkene i Sverige ble det bestilt 13 stk 15 cm kanoner med kaliberlengde 50 og modell år 1916. Litt senere i 1918 ble det bestilt 4 stk 30,5 cm haubits fra samme fabrikk, også til Oslofjorden. Det bestilte skytemateriellet ble lagt på lager etter hvert som det ble mottatt.

De første byggarbeidene på Bolæme og Rauøy hadde så smått startet i 1915. Etter mye om og men begynte utbyggingen på Rauøy i 1932 med montering av fire 15 cm kanoner fordelt på to batterier. Utbyggingen fortsatte på Bolæme, hvor 3 stk 15 cm kanoner ble montert i 1935 — 36, men nå i et mye dårligere og billigere fortsanlegg enn etter de opprinnelige

utbyggingsplanene fra 1919. Tunnelbatteriet var enda ikke ferdig, materiellet var montert, men ikke prøveskutt. Det var fremdeles under administrasjon av Ingeniørvåpenet.

  • 1 1938-39 ble to haubitsere montert i et batterianlegg på Måkerøy med monteringsskyting sist i mai 1939. Til sist var tre kanoner under montering på Torås på Tjøme våren 1940.

Av de i alt mottatte 16 stk 15 cm kanonene og 8 stk haubitsere, mottatt ca. 20 år tidligere, var kun 7 kanoner og 2 haubitsere ferdig montert i batterier og 3 kanoner under montering i april 1940.

Etter 1933, da Hitler tok makten i Tyskland, burde det være mange tegn på at Europa var på vei inn i en ny krigsperiode. Ut fra dette hadde det kanskje ikke vært så dumt å ha bevilget penger til montering av det skytset som var lagret i landet.

Beklageligvis hadde våre politiske myndigheter heller ikke bevilget nok penger til disposisjon til å prøve materiellet og ammunisjonen etter skytsmonteringen.

Etter skytsets lange lagringstid kan det virke naturlig at det burde vært gjennomført omfattende prøver, både av skyts og ammunisjon. Å unnlate dette straffet seg i 1940, for da fungerte verken skyts eller ammunisjon slik det var ventet.

I tillegg hadde ikke Kystartilleriet fatt bevilgninger til øvelser med det nymonterte artillerimateriellet. Det var bare to års rekruttkontingenter som fikk opplæring på det nye skytset. Det ble heller ikke bevilget penger til en eneste repetisjonsøvelse. Resultatet var at i april 1940 hadde våpenet svært dårlig utdannede besetninger på det mest moderne skytset.

En god del av besetningene hadde aldri sett skytset før, og mange hadde bare noen få dagers øvelse bak seg da krigen kom.

Nøytralitetsoppsetningene i september 1939.

Oppsettingen av nøytralitetsvernet ga straks et befalsproblem. Antall fastlønte (stadig tjenestegjørende) offiserer var blitt redusert til et minimum, og det ga vanskeligheter. I stor utstrekning måtte oppsetningene basere seg på distriktsbefal og ulønt befal. Det var for det meste tidligere fastlønnede offiserer som pga. organisasjonsendringer var blitt overtallig og hadde tatt avskjed, de fleste før 1934.

I henhold til ordre fra Kommanderende Admiral skulle oppsetting av et nøytralitetsvern gå inn som erstatning for 1. trinn i mobiliseringsoppsettingen.. Ved Oslofjord festning ble 400 mann fordelt på de fire fortene Håøya, Måkerøy, Bolæme og Rauøy.

Etter at personell var blitt innkalt, tilspisset situasjonen seg drastisk da krigen brøt ut ved det tyske angrepet på Polen den 1. september 1939. Regjeringen ga derfor Kommanderende Admiral fullmakt til ytterligere å utruste flere fartøyer og å kalle inn mer befal og mannskaper den 3. og 5. september.

Oslofjord festning ble satt opp med 73 befal og 456 menige fordelt slik :

Håøya fort:

Festningsstab og kommandantskap. (Festningskommandoplass på Vetan på Nøtterøy var på denne tiden ikke ferdig innredet. I alt på Håøya 27 befal og 49 menige.

Bolærne fort:

Fortskommandoplass

15 cm batteri å 3 kanoner

  • 2 luftvemtropper å 3 stk Colt mitraljøser
  • 3 lyskastere (Gamholmen, Skarvesete og Ramsholmen)

1 etterretnings- og sambandstropp med fremskutt signalstasjon på Fuglehuk fyr

Forpleiningstropp

Sanitetsgruppe og arbeidskommando I alt 21 befal og 175 menige

En infanteritropp på 1 befal og 14 menige i tillegg.

Rauøy fort:

Fortskommandoplass

Søndre 15 cm batteri å 2 kanoner

Nordre 15 cm batteri å 2 kanoner

1 mitraljøsetropp å 3 stk Colt mitraljøser

40 mm Lv-tropp å 2 kanoner (luftvern)

3 lyskastere, 2 på Rauøy og 1 på Misingen

1 etterretnings- og sambandstropp med fremskutt signalstasjon på Misingen

Forpleiningsgruppe

Sanitetsgruppe. I alt 25 befal og 232 menige

En infanteritropp på 1 befal og 12 menige i tillegg

Måkerøy fort:

Var den første og eneste rekruttskole som ga utdanning på 30,5 cm Bofors haubits L / 30 M 1916. Etter ammunisjonstildelingen å dømme fikk ikke rekruttkontingenten løsnet skudd med haubitserene under utdanningen. Deler av rekruttstyrken skulle ha 6 måneders

gamisonstjeneste og ble ikke dimittert før 2. januar 1940. Erstatningsmannskap for disse hadde fått forskjøvet sin innkalling ca. 4 uker i forhold til dem som var innkalt til nøytralitets­vern og hadde svært liten trening med haubitseme.

Kystfestningene i kamp 8. -10. april 1940.

Den 21. januar 1940 ga Hitler ordre til Oberkommando der Wehrmacht (OKW) om å planlegge for angrep på Norge. Alle tre forsvarsgrener _ Heer, Kriegsmarine og Luftwaffe skulle delta i angrepet. Operasjonen ble gitt dekknavnet ”Weseriibung”. I planleggingsstaben var oppfatningen at Hitlers interesse for operasjonen var liten.

Altmark saken den 16. februar 1940 endret situasjonen. Saken skal ha gjort Hitler rasende, han mente den beviste at Norge ikke håndhevet sin nøytralitet. 19. februar ga han derfor ordre til OKW om å forsere planarbeidet.

  1. februar kalte Hitler inn generalløytnant Nicolaus von Falkenhorst og beordret ham som sjef for planleggingen og utføringen av angrepet på Norge. 3. mars bestemte Hitler at Weseriibung skulle gjennomføres før angrepet mot Vestmaktene.
  2. mars hadde von Falkenhorst angreps planen ferdig, og Hitler ble underrettet om det.
  3. april fastsatte Hitler starttidspunktet for Weseriibung til 9. april 1940 kl, 0515,

mellomeuropeisk tid (norsk tid kl, 0415). Troppene i første angreps bølge skulle overføres på krigsskipene.

Angrepsplanen var:

Sikringsstyrken, ledet av viseadmiral Liitjens, besto av slagskipene ”Gneisenau” og ”Schamhorst”. Disse fartøyene sikret spesielt de tyske angreps styrkene mot Narvik og Trondheim.

Gruppe 1.

10 jagere med 2 000 soldater om bord, under kommando av kommandør Bonte, skulle angripe Narvik. Soldatene tilhørte Bergregiment 139, et forparti til 3. Bergdivisjon, marineartilleri og marinesambandsavdelinger.

Gruppe 2.

Under kommando av skipssjefen på den tunge krysseren «Admiral Hipper”, kommandør Heye, besto videre av de fire jagerne «Friedrich Eckholdt”, «Bruno Heilemann”, «Theodor Riedel” og «Paul Jacobi”. Gruppen skulle angripe Trondheim. Om bord på krigsskipene var ca. 1 700 soldater fra Bergregiment 138, Pionerbataljon 83 av 3. Bergregiment samt marineartilleri-, sambands- og flypersonell.

Gruppe 3.

Under kommando av kontreadmiral Schmundt, skulle angripe Bergen. Styrken besto av de lette krysserne «Køln” og «Køningsberg”, artilleriskoleskipet «Bremse”, torpedobåtene «Leopard” og ”Wolf’. 1. S-båtflotilje ( 5 MTB-er) samt moderskipet «Karl Peters” Om bord hadde skipene 1 900 fra 69. Divisjons stab, to bataljoner av Infanteriregiment # 159, to kompanier av Pionerbataljon 169 og to kompanier marineartillerister.

Gruppe 4.

Under kommando av skipssjefen på den lette krysseren «Karlsruhe”, kommandør Rieve, skulle angripe Kristiansand og Arendal. Foruten «Karlsruhe” besto gruppen av torpedobåtene «Greif’, «Luchs” og «Seeadeler”, 2. S-båtflotilje (7 MTB-er) og moderskipet «Tsingtau”.

Om bord på krigsskipene var 1 100 soldater av 1. bataljon og 9. kompani av Infanteriregiment 310 av 163 Divisjon, en hjulryttereskadron og et kompani marineartillerister, postpersonell mv.

Gruppe 5.

Under kommando av kontreadmiral Kummetz skulle angipe Oslofjord-området og Oslo. Gruppen besto av de tunge krysserne «Blucher” og «Lutzow”, den lette krysseren ” Emden”, torpedojageme ”Møwe”, «Albatross” og «Kondor”. !. R-båtfltilje ( 8 båter) og hvalbåtene «Rau 7” og «Rau 8”.

Om bord var det 2 000 soldater, tilhørende deler av Armégruppe XXIs og Infanteridivisjon 163s staber, to bataljoner av Infanteriregiment 307, en bataljon av Bergregiment 138, pionerer, marineartillerister, flypersonell samt et musikkorps fra IR 307.

Gruppe 6.

Under kommando av orlogskapein Thoma skulle angripe Egersund. Gruppen besto av 2. minesveiperflotilje (4 sveipere). Om bord på fartøyene var det en hjulryttereskadron (150 mann) av Infanteriregiment 169s oppklaringsavdeling, X. Flieger-Korps, under kommando av generalløytnant H.Geissler skulle gi luflstøtte til angrepet.

  1. Flieger-Korps fikk underlagt seg fire kompanier av 1. fallskjermregiment.

To av kompaniene ble flytransportert til Fornebu og to kompanier landet i fallskjerm på Sola fltplass, med etterfølgende landing av flybårne tropper etter at norsk motstand var slått ned. Handelsskip skulle utnyttes for transport av materiell til første angreps bølge og for personell og materielltransport for de etterfølgende styrkene.

Handelsskipene som transporterte materiell, ble sendt av gårde på forhånd, de skulle nå de forskjellige havnene samtidig med, eller før angreps styrken. Det skulle også komme et tankskip til Narvik, for å bunkre de tyske jagerne før returen til Tyskland.

( Her fletter du inn historien omkring Walter Rau og Jan Wellem.)

Det første hvalkokeriet som fikk føling med krigen var det tyske kokeriet Fl/k «Jan Wellem”.

I god tid før 9. april 1940 var det sendt nordover og lå i byen Polamoje på Murmannkysten og ventet på ordre. Om ettermiddagen 8. april ankret det opp på havnen i Narvik med 8 500 tonn brenselolje beregnet på å bunkre de tyske jagerne for deres tilbaketur til Tyskland etter at de hadde landsatt troppene. Da den engelske eskadren løp inn på Narvik havn, ble «Jan Wellem” halt inn til malmkaien og skutt i brann. Her ble den senket av tyskerne selv da de i mai for en tid trakk seg ut av byen. Senere ble fartøyet hevet og ført til Tyskland, etter krigen utlevert til England og hugget opp i 1948.

«Walter Rau” var et annet tysk hvalkokeri. Det het tidligere Fl/k «KOSMOS IV” og ble eiet av Anders Jahre i Sandefjord. Hele ekspedisjonen med hvalbåter ble solgt til et firma i Tyskland i 1938 der Anders Jahre var storaksjonær. Hvalbåtene ble bygget om til minesveipings fartøyer, men beholdt sine opprinnelige navn – Rau 1 til Rau 8.

Fartøyene tjenestegjorde i tyske Kriegsmarine under krigen 1939 – 45.

Etter krigen ble det en drakamp mellom England, Nederland, USA og Norge som stater om eierrettighet til «Walter Rau”. Den norske staten vant, og de solgte eierrettigheten til fimaet Anders Jahre i Sandefjord, som bygget skipet opp igjen og ga det navnet ” KOSMOS IV”.

Utdrag av 163. Infanteri\s ordre for angrepet på Oslofjordfestning.

Angreps styrken var sammensatt av styrker fira 163. Inf. Div. og artillerister fra Kriegsmarine som angitt nedenfor.

Angreps styrken mot Rauøy var 1 tropp fra Infanteriregiment 307 og 2 tropp fra Infanteri­regiment 307. Begge kompaniene var innskipet på krysseren ”Emden”. Medregnet marine- artilleristene var styrkene tilammen ca. 510 mann. Hver av styrkene skulle overføres fra ”Emden” til Rauøy eller Bolæme med 2 R-båter. På Rauøy skulle styrken gå i land på østsiden.

På Bolæme skulle styrken gå i land på vestsiden. To R-båter skulle bli i nærheten og støtte angrepet med ild.

Med tanke på farvannets beskaffenhet vest for Østre Bolæme kunne dette ha blitt en interessant operasjon.

Hele styrken, avsatt for begge fortene, ble satt inn mot Rauøy om morgenen 9. april.

Senere på dagen forsøkte fienden to ganger angrep på Bolæme fra Rauøy uten å lykkes.

Orderen sa også at det skulle tilstrebes en fredlig overtakelse av batteriene i forståelse med nordmennene, men hvis det ikke lyktes, skulle all motstand slåes ned, raskt og hardt.

Den norske besetningen skulle sendes hjem.

Tysk forsering av Oslofjord festning. De etterfølgende kamper ved de ytre festninger.

Været om kvelden 8. april var bra, men litt før midnatt satte det inn med tåke og regn.

Kl, 2300 den 8. april meldte bevoktningsfartøyet i ytre bevoktningslinje, ”Pol III”, sjef L. Welding Olsen, at ”flere fartøyer trenger frem”

Kl, 2312 melder Færder fyr til Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt (YOSA) at skip med slukte lanterner ble belyst av bevoktningsfartøy i nordøstlig retning. Det ble også hørt skyting i samme område..

Meldingen hadde sammenheng med at ”Pol III” skjøt varselskudd og deretter ble angrepet. Under beskytningen av ”Pol III”, som rente inn i siden på den tyske båten «Albatross”, ble kaptein Welding Olsen livstruende såret. Han falt i sjøen og druknet. Krigen var begynt. Norge hadde fatt sin første falne, men datoen var fortsatt 8. april 1940.

Kort etter kl, 2300 fikk festningens kommandant, oberstløytnant K.K.Notland telefon fra YOSA om ”Pol III”s meldig. Kommandanten beordret straks festningsalarm og orienterte fortene.

Mellom kl,2300 og 2310 ble det gitt ordre til fortene Bolæme og Rauøy om at minelinje- merkene på fortene skulle klargjøres, men først settes opp på nærmere ordre.

KL, 2330 ble det meldt at to røde raketter var skutt opp i nærheten av Færder, og kl, 2335 ble kanontorden meldt. Samtidig beordret sjøforsvarssjefen mørklegging av Vestfold-fylke. Dette tok effekt litt over midnatt.

Kl, 2315 meldte gruppekommandoplass Rauøy fort, under fortgruppesjef major H. Engers kommando, at det var observert en rakett sør for Struten fyr, og at det ble sett en lyskaster i virksomhet på samme sted.

Kl. 2328 meldte Rauøy fort til festningen at de var klare til strid.

Bolæme fort meldte det samme kl.2331.

Lyskasterne avsøkte frontalsperringen (linjen Bolæme – Rauøy). Det var allerede nå blitt mer disig, og lys kastemes rekkevidde var redusert.

Ca. 2330 observerte batterisjef Gullichsen på søndre 15 cm batteri på Rauøy konturene av to krigsskip i lyskegelen fra sin 150 cm lyskaster.

Identifisering var ikke mulig. Avstanden var ca. 5 600 m og fartøyene gikk inn fjorden med middels fart. Fartøyene var kommet så langt inn da de ble oppdaget at de var i søndre kommandoplass siste observasons sektor mot vest, og forbi oberservasons sektoren til nordre kommandoplass. Bolæme fort observerte ikke disse fartøyene.

Kl, 2332 skjøt Søndre batteri på Rauøy fort et løst og deretter et vanlig varselskudd foran baugen på første fartøy. Krigsskipene stoppet ikke, men satte to sterke lyskastere mot fortet for å blende.

Søndre batteri åpnet ild kl, 2335 med brisantgranater (sprenggranater) mot forre fartøy. Skytingen pågikk frem til kl, 2342 på avstander mellom 4 800 og 4 200 m. Det ble bare tid til 4 skudd før tåken kom så tett at ikke engang strandlinjen kunne sees.

På kanon # 1 oppsto en mekanismefeil, selv om feilen ble rettet, hadde den sinket ildgivningen. I batteriet var oppfatningen at det var treff i første salve. Det ble hørt et brak i retning skipet, samtidig som lyskasteren slukket og fartøyet satte farten ned.

Bolæme fort observerte tre mindre fartøyer kl, 2332, da de nesten hadde passert kommando- plassens observasjonsfelt. Fortsjefen, major F.W. Færden, beordret ild med brisantgranater, men batterisjefen var så inneksersert med nøytralitetsreglene at han startet med varselskudd. Fartøyene svarte på varselskuddet med å blende fortet med lyskastere. Sikten var nå bare 3 -3 500 m.

Da fortssjefen fikk batteriet til å skyte skarpt, ble ordren til lyskasteren om sideretning i streker repetert til kanonene som avstand i meter av den uøvde betjeningen. Dette skapte så stor forvirring at batteriet ikke fikk skutt før fartøyene var kommet ut av orografens sektor. Kort etter kom tåken og intet mer kunne sees.

Både Rauøy og Bolæme rapporterte skytingen til sjef YOSA. Major Færden snakket også med kommandanten på Oscarsborg festning om hendingene.

Senere på natten ga YOSA ordre om at minelinjemerkene på Rauøy og Bolæme skulle være reist innen kl, 0500 den 9.april. De var reist på begge fortene kl, 0445. To mineleggere hadde lastet miner fra lageret på Vestre Bolæme og var klar til å legge miner, men leggingen ble stoppet på grunn av kampenes utvikling.

Ca. kl, 0400 fikk fortssjefen på Rauøy telefon fra disponent Johnsen i Engelsviken om at tyske soldater hadde vært i land i Engelsviken og spurt hvor Rauøy lå.

På fortet ble det satt ut sterk vakt. Fortssjefen konfererte med kommandanten om situasjonen, og fikk ordre om å be Infanteriregiment # 1 i Fredrikstad om hjelp. Hjelp ble lovet, men et kompani derfra kom først til Engelsviken etter at fortet var overgitt.

Under ledelse av batterisjef kaptein E.H. Sørlie ble det fra Nordre batteri på Rauøy sett at to fartøyer landsatte soldater i Revebukta ca. kl, 0530. Litt etter kom ytterligere to fartøyer med soldater. Tidspunktet er noe usikkert. Forskjellige rapporter oppgir divergerende tider, så selve landgangen kan ha foregått noe senere. Melding om landgang er gitt festningen før kl, 0615.

Besetningen fra Søndre 15 cm batteri og fra luftvernet ble sendt til Nordre batteri som forsterkning medbringende fire mitraljøser, To mitraljøser fikk stilling på høyden opp for vakten og to mitraljøser på platået under batteriet (ved arbeiderbrakken).

Mellom landgangsstedet og Nordre batteri var det en liten fjellknaus (høyde 13 m) som ga landgangsstedet dekning mot gevær- og mitraljøse ild. Mannskapene fra Søndre batteri samt fra kanon # 1 i Nordre batteri, som pga. terrenget ikke kunne beskyte landgangsstedet, dannet en halvsirkelformet forsvarslinje ca 100 m nord for batteriet.

Foruten en patrulje som var sendt til Rauøykalven, deltok vaktstyrken fra infanterikompaniet i forsvarslinjen ved Nordre batteri. På grunn av den nevnte fjellknausen fikk fienden satt i land styrken fra alle 4 fartøyene relativt uhindret. Dette tok nærmere en halv time først ca. kl, 0615 var fartøyene losset.

Styrken som kom i land var to kompanier, ca. 300 mann. Med kanon # 2 åpnet batterisjefen ild med brisantgranater på ca. 900 meters avstand mot landgangsstedet. Han var selv retter på kanonen, og etter 2-3 skudd var kanonen innskutt på målet.

Under landsettingen var et fartøy kommet noe sørover slik at det kom fram foran fjellknausen. Fartøyet åpnet ild mot kanon # 2 med automatkanon. Kanon # 2 skiftet mål til fartøyet som da la ut røyk og forsvant nordover.

Hele fjellknausen ved landgangsstedet ble beskutt. Dette ble utført med små korreksjoner i side og lengde. Som OP (observasjonspost) fungerte batterioffiseren, ltn. Eriksen. Han gikk frem til et åpent felt nordvest for batteriet hvor han kunne observere skuddene. OP ga korreksjonene ved at han løp tilbake og meldte :”Litt for langt (kort), litt mer til venstre (høyre)”. Dette var en ild ledelse som sto helt i stil med det forsvaret våre politikere hadde kostet på landet vårt.

Ilden fra kanonen sammen med ilden fra den foranliggende skytterlinjen og mitraljøsene holdt fienden nede på landgangsstedet. Kanon # 2 skjøt i alt ca. førtifem granater mot fjellknausen. Granatsplintene, sammen med steiner fra fjellknausen, såret og drepte mange fiender. Mitraljøsene skjøt i alt ca. 2 500 skudd. Hvor mye ammunisjon geværskytteme brukte er ikke kjent. Det ble ikke planlagt, beordret eller iverksatt noe motangrep fra fortssjefens side i løpet av den tiden kampene pågikk.

Over tåken hørtes flyvirksomhet. Etter sol oppgang løste tåken seg opp og da ble et nordgående fly tatt under ild på ca. 1 700 m avstand. Det ble skutt 14 skudd. Flyet gjorde et kast på seg, men fortsatte.

Batteriet var straks klar for neste mål, men da kom ordren ”all skyting opphører” over telefonen. Klokken var nå ca. 0755. Ordren om å oppgi kampen kom noen minutter tidligere til fortet fra YOSA, som igjen hadde fatt ordren fra SFD i Horten.

Etterretnings- og sambandsoffiseren fikk ordre om å kontrollere ordren. Ordren ble bekreftet; sjef YOSA hadde fatt ordren to ganger fra SFD 1. Ordren vakte harme og forferdelse blant fortsbesetningen som hadde stor kampvilje og var innstilt på videre kamp. På det tidspunkt syntes det som fortets soldater hadde ”takef ’ på fienden med en rimelig mulighet til å nedkjempe dem.

Fortet innstilte skytingen, og fortssjefen tok selv en ropert og fra taket på kommandoplass ropte han i retning fienden; ”Das Schiessen wird von uns eingestellt”. (Skytingen blir innstilt fra vår side).

Fienden fortsatte å skyte. Etter ca. 5 minutter kontaktet fortssjefen kommandanten og ba om å få fortsette kampen da fienden ikke stoppet ilden. Kommandanten sa ordren sto ved lag, og fortet skulle heise hvitt flagg. En hvit soldatskjorte på en lekte gjorde tjeneste som hvitt flagg og ilden stoppet fra tysk side.

Senere viste det seg at ordren om overgivelse var feil, admiralen hadde bare overgitt Karljohansvem og fartøyene på havnen, ikke de underlagte leddene.

Etter kort tid var tyskerne i Nordre batteri og avtalte betingelsene for kampens avslutning.

De tyske kravene var:

Fortet skulle straks overgis.

Sersjanter og menige soldater skulle hurtigst mulig levere inn sine militære effekter og sendes hjem, helst sivilkledde.

Offiserene skulle pakke sine private effekter og avvente nærmere ordre. De skulle fortsatt bære uniform

For å nedkjempe fortsbesetningen hadde fienden rekvirert flystøtte over radio. Flyangrepet kom etter overgivelsen, men uten skadevirkninger. Flere angrep ble avverget av tyskerne, de la ut jordtegn.

Kravene for overgivelse ble godtatt etter fortssjefens konferanse med kommandanten.

Under kampene falt to norske soldater, elev av korporalskurset, Ragnar Kongsgaard fra Skotfoss og en menig tilhørende Nordre batteri, Harald S. Johansen fra Sandar.

Noen få soldater ble lettere skadet under kampene.

Tyskerne oppga at de mistet 60 mann, men øyenvitner som så oppfiskingen av falne fra sjøen og innsamling av falne på landgangsstedet, mente at tallet var ca 200.

Patruljen på Rauøykalven meldte at flyet som ble beskutt, styrtet i sjøen nordvest for Rauøykalven. Fortets oppsynsmann så at besetningen fra flyet ble begravd på Rauøy dagen etter.

Sersjanter og menige ble sendt hjem med en gang. Ca. kl, 1400 ble de 18 offiserene på fortet transportert til Horten med tyske R-båter, der offiserene fikk ordre om å melde seg for avsnittssjefen i Tønsberg. Den 12. april ca. kl, 1630 fikk fortssjefen ordre om at offiserene skulle dimitteres og sendes hjem.

På Bolæme fort var det stille om morgenen den 9. april, fortet ble ikke angrepet. Etter hvert lettet tåken og sikten ble relativt god..

Mellom kl, 0900 og 1000 forsøkte fienden et angrep mot Bolæme. Tre mindre fartøyer rundet Rauøykalven med kurs mot Bolæme. Det ble sett mange soldater om bord. Fortssjefen lot fartøyene komme ca. midtfjords før han ga ild ordre til kapein K.A.Telle, sjefen for 15 cm batteriet. Den første salven var dekkende med et langt og et kort skudd. Det så ut som om det ene skuddet hadde virkning om bord i det ene fartøyet. Fartøyene endret formasjon, og gikk over til sikk-sakk kurser. De neste to skuddene var banesprengninger, først det femte skuddet gikk normalt. Fartøyene fikk nok, snudde, og under røyklegging returnerte de til Rauøy.

På grunn av røykleggingen var den fortsatte ildgivning fra Bolæme antakelig uten virkning. Det oppsto også flere banesprengninger.

Under skytingen og også ved senere ildgivninger var det vanskeligheter med tenn patroner og slag låser. Tenn patronene smeltet og nærmest loddet delene i slag låsen sammen. Videre syntes stålet i slag låsen å ha vært for bløtt, de ble deformert under skyting med stridsladning. Våpensmeden hadde sin fulle hyre med å skifte ut deler og å reparere slag låsene.

Etter angrepet ble fortet bombet. Bombeangrepet var rettet mot kommandoplass. Her ble sjefen for den ene mitraljøsetroppen, fenrik G.A.Kvisle, såret av en bombesplint gjennom kjeven. En menig soldat ble også lettere skadet. De to sårede ble kort tid etter sendt i land og innlagt på sykehus.

Fienden gjorde et nytt angrep mot Bolæme ca. kl, 1200. To fartøyer angrep, Fortet åpnet ild, men vanskeligheter med kanonene oppsto på nytt, og skytingen ble lite effektiv.

Kl, 1214 ble det meldt at kanon # 1 var ute av funksjon og kl, 1223 var også kanon # 2 ute. Tyskerne var fortsatt skuddredde og avbrøt angrepet. Kl, 1300 meldte Bolæme at batteriet var i orden igjen. Feilen på kanon # 2 var at mekanismen hadde satt seg fast.

Fortet fikk flere flyangrep utover ettermiddagen. Flyene angrep både med bomber og mitraljøser. Etter hvert som det ineffektive luftvernet ble oppdaget fra flyene, gikk de lavere og bestrøk området med mitraljøser. Egen mitraljøsebetjening så at de traff fordi malingen føyk av flyene, men det var hele virkningen.

Personell som ikke hadde direkte stridsoppgaver, ble samlet i tunnelen bak tunnelbatteriet. Der var de i god dekning, men uten lys eller andre bekvemmeligheter.

Ca. kl, 1500 meldte major Ringe seg for fortssjefen. Han hadde vært fortssjef inntil major Færden overtok. Etter avtale med fortssjefen skulle major Ringe være fortets artillerisjef. Han tok derfor plass i fortets og 15 cm batteriets felles kommandoplass.

I løpet av ettermiddagen og kvelden møtte ca. 50 soldater på Bolæme. Etter at de hadde fatt utlevert uniformer og utstyr, ble de plassert i tunnelene bak tunnelbatteriet. Det var ikke kalt inn befal til styrken, fortssjefen hadde heller ikke befal til overs, soldatene kunne derfor ikke beskjeftiges. Stemningen blant disse ble etter hvert laber.

12 cm batteriet besto av en improvisert kommandoplass (tre skur) og to kanoner.

Standplassene var dårlig, kanonene sto nærmest på blanke fjellet 150 – 200 m nord for 15 cm kommandoplass. Det fantes ikke dekningsmuligheter for betjeningen eller håndmagasiner for ammunisjonen. Under fiendens totale luftherredømme kunne ikke batteriet klargjøres eller besettes.

De to 12 cm kanonene som var montert i tunnelbatteriet samt tilhørende permanente kommandoplass (bygd 1935), var fortsatt under Ingeniør våpenets administrasjon fordi bevilgninger til ferdigstilling av anlegget ikke var gitt. Alle arbeider var stilt i bero etter avgjørelse av Forsvarsdepartementet den 22. februar 1938.

Det synes som fortssjefen ikke hadde tenkt på å klargjøre tunnelbatteriet. Årsaken var sannsynligvis befals mangel. Slik de senere kampene utviklet seg, spilte det ingen rolle, de angripende fartøyene var utenfor tunnelbatteriets ild sektor. Som tjeneste og moralsk oppstiver for det personellet som satt uvirksomme i tunnelen bak batteriet kunne en klargjøring kanskje hatt effekt.

Fordi mitraljøsene ikke hadde virkning mot flyene og da den tildelte infanteristyrken ca. 15 mann fikk fullstendig sammenbrudd, ble mitraljøsene omdisponert. Siden major Ringe tidligere hadde lang tjenestetid på fortet, og derfor best terrengkjennskap, sørget han for valg av stillinger til mitraljøsene.

I løpet av natten 9.-10. april fikk alle på fortet et varmt måltid. Det ble videre kjørt frem mer ammunisjon til batteriet, og fortssjefen sørget for at mannskapene fikk litt søvn.

For kommandanten måtte situasjonen utover dagen den 9. april synes uklar. Sjef YOSA var nå høyeste militære myndighet i området. Etter korte kamper mellom mineleggeme «Olav Tryggvasson” og «Rauma” og tyske fartøyer på Horten havn, hadde admiralen (sjef SFD 1) måttet overgi Horten og Marinens hovedbase om morgen den 9. april.

Sjef YOSA fikk ikke kontakt med Kommanderende Admiral før kl, 1900 den 9. april. Etter å ha vurdert YOSs rapport, skulle han gi sin forholdsordre. Kl, 2120 kom følgende ordre til YOSA (sitat):

«Slåss så lenge som mulig og når fortene ikke lenger lar seg holde, demoler kanonene. Generell ordre til fartøyer som spør: Fartøyer skal angripe tyske stridskrefter når anledning gis.” (sitat slutt)

Ordren ble gitt videre til kommandanten på Oslofjord festning kl, 2130 som igjen ga ordren videre til fortene.

På Håøya fort, som var under kommando av kaptein K. Aas, møtte det i løpet av 9. april ca. 100 mann. Et 12 cm batteri å 2 kanoner og et 65 med mer batteri med 2 kanoner ble satt opp. Fortets sivile beboere ble evakuert om morgenen. Etter meldinger om flyangrep ble mannskaper som ikke tilhørte stridsleddene sendt midlertidig bort fra fortet fordi fortet var helt blottet for bombesikre rom. Angrep uteble, og personellet ble derfor hentet tilbake utpå dagen. Diverse forberedelser, henting av ammunisjon og øvelser på kanonene og i batteriet pågikk hele dagen.

Måkerøy fort fortsatte klargjøringen under kaptoein K. E. Wølner. Det var stor flyvirksomhet over fortet, men uten at det ble angrepet.

Onsdag 10. april flyttet kommandanten sin kommando plass fra Håøya til den nye, men ikke ferdig innredede festningskommandoplassen på Vetan på Nøtterøy. Flyttingen var gjennomført kl, 1400. Håøya fort fortsatte klargjøringen. Nye 60 mann møtte i løpet av dagen, og nye avdelinger ble satt opp. Det var en del flyvirksomhet, og et lavt gående fly ble beskutt, men uten virkning.

Måkerøy fort fortsatte også sine forberedelser. Fra infanterikompaniet på Torød fikk fortet en tropp på 24 mann som overtok fortets vakthold. Det var stor flyvirksomhet, men fortet ble ikke angrepet.

Bolæme fort var nå det eneste ved Oslofjord festning som kunne hindre tysk sjøverts forbindelse til Oslo. Om morgenen 10. april ca. kl, 0700 ble det fra Bolæme observert et større handelsfartøy, for inngående. Fartøyet hadde ikke påmalt nasjonalflagg slik nøytrale skip skulle ha, og fartøyet var ikke meldt. Major Ringe spurte kommandanten om forholdsordre. Kommandanten tok saken opp med sjef YOSA og fikk følgende ordre som prosedyre i slike tilfeller: «Fremmede krigsfartøyer gis først skarpt varselskudd. Hvis fartøyet ikke stopper skal fartøyet beskytes. Handelsfartøyer passerer uhindret, med mindre man er sikker på at det er tyske transportfartøyer”

Ordren ble øyeblikkelig gitt til Bolæme, der den ble dårlig mottatt av major Ringe som hevdet at fartøyet ikke kunne være annet enn tysk.

Ild åpning ble forbudt hvis det tyske flagget ikke kunne sees. Fortssjefen var på dette tidspunkt i tunnelen for å sette mot i det personellet som oppholdt seg der.

I ettertid synes ordren om ikke å åpne ild i dette tilfellet nærmest utrolig. Landet hadde vært i krig i over 30 timer og dette faktum måtte være kjent. Et handelsfartøy uten kjennetegn som

 

Av sjef YOSA fikk kommandanten følgende ordre (sitat):

«Demoler kanonene mv., avverg landgang så godt vi kan ” (sitat slutt)

Ordren ble omgående gitt til Bolæme fort. Kort etter ringte major Ringe til kommandanten og ba om forhåndsordre, han sa det var lite hensiktsmessig å bli på Bolæme.

Kommandanten konfererte på nytt med sjef YOSA og ga deretter Bolæme fort ordre om ikke å yte motstand ved landgang. Klokken måtte være ca. 1000.

Fortet ble etter siste ildgivning utsatt for vedvarende flyangrep. Angrepene var

sammenhengende frem til kl, 1130.

I Nordre leir ble de to nordre brakkene antent og brant ned. Fortskontoret lå i den ene brakken, og alle arkivene brant derfor opp. Slukking var umulig på grunn av flyangrepene. Lenger sør på øya brant låvebygningen til oppsynsmannen ned og sykehuset ble sterkt skadet av et bombenedslag i nærheten. Omtrent alle hus var gjennomhullet av skudd fra flymitralj øsene eller av bombesplinter.

Basert på våpensmedens rapport tålte hver slag lås 10-11 skudd før den var helt ødelagt. Hver kanon hadde en slag lås i reserve. På to kanoner var begge helt ødelagt, og den brukbare slag låsen på den tredje kanonen ville maksimalt tåle 3-4 skudd. Ut fra dette er det sannsynlig at 15 cm batteriet på Bolæme avga 60 – 65 skudd under kampene 9.-10. april.

Som tidligere nevnt skulle major Ringe lede artilleriet på fortet. Mens fortssjefen var rundt på fortet, holdt major Ringe til i kommandoplass. Av denne grunn var det han som hadde kontakt med kommandanten, og ble til dels oppfattet som fortssjef. Etter at fortssjefen, major Færden ca. kl, 1000 var blitt orientert om situasjonen, måtte besetningen vente til bombeangrepene opphørte før de kunne ødelegge fortets stridsmidler.

Det har i ettertid, blant annet i avisene, vært skrevet mye om hvordan Bolæme avsluttet kampen. Her har det beklageligvis blitt gitt uttalelser på sviktende grunnlag og uten fullt kjennskap til fortssjefens disposisjoner.

Major F.W. Færden døde 12.09.1945, lenge før disse forholdene kom opp i Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 (MUK 46). Det var derfor ikke noen som kunne stå fram og rette opp det feilaktige inntrykket som oppsto. Av en eller annen grunn er også uttalelser i major Færdens rapport gått hus forbi hos MUK 46.

Major Ringe sier i brev til Sivilforvaltningen for hær og marine, Innenriksdepartementet, følgende (sitat):

«Kampen opphørte fordi noen menige på egen hånd firte det norske flagget og heiste hvite flagg oppe i leiren, meget langt fra kommandoplassen hvor de ansvarlige var. Major Færden foretok grundige forhør angående dette. Skytingen opphørte ikke efter noen ordre, men den opphørte av seg selv, da de eneste kanoner vi kunne bruke, – de tre 15 cm – ikke tålte skytingen med stridsladning, så slagmekanismen blev stuket. Alle reservedeler blev innskiftet, og også de blev ødelagt. ” (sitat slutt)

I sitatet omtales to hendelser som bevirket at fortet avsluttet kampen. De to hendelsene var ikke samtidig, kanonene ble meldt ubrukelige kl, 0940 av major Ringe, mens hvitt flagg ble heist ca kl, 1230. Følgelig må den virkelige grunnen ha vært at kanonene var ødelagt. Dette er også i samsvar med de notatene som kommandanten gjorde under telefonsamtalene med major Ringe mellom kl, 0940 og ca. kl, 1000. Det er også dokumentert at major Ringe i disse nøytralt skip, og som ankommer en krigssone uten forhåndsmelding, måtte tilhøre fienden. Selv etter nøytralitetsinstruksen skulle et fartøy som det omtalte stoppes.

På tross av ordren åpnet major Ringe ild kl, 0725, men bare for å stoppe fartøyet. Det ble skutt tre skudd, hvorav ett var banesprengning. Fartøyet snudde og gikk ut ijorden igjen. Episoden ble meldt til kommandanten.

Etter ild åpningen ble fortet igjen bombet og beskutt, og dette var i seg selv et bevis på at skipet var tysk.

Under flere av ild givingene denne formiddagen ble det i radioen hørt ordrer til Bolæme om å stanse kampen. Dette ble det ikke tatt hensyn til.

Kl, 0929 meldte Bolæme at det beskjøt en torpedojager som kom i full fart nordfra. Ilden ble åpnet på avstand ca, 8 000 m. Jageren besvarte ilden, men etter å ha avgitt noen virknings løse skudd, snudde den og gikk innover igjen.

Søndre batteri på Rauøy åpnet også ild mot Bolæme, men skjøt over, og skuddene havnet i sjøen vest for Bolæme.

Etter hver ild kamp ble flyangrepene mer intense. Fortet ble bombet og bestrøket med mitraljøse ild. Angrepene mot stridsmidlene var lite effektive. Mange bomber var blindgj engere, og mange gikk i sjøen øst for fortet, verken kommandoplass eller kanonene fikk alvorlige skader.

Blant personellet i fortskommandoplass og i 15 cm batteriet var moralen god. Besetningen var på plass og avga ild når det ble beordret på tross av flyvirksomheten. Blant personellet som satt uvirksomme i mørket i tunnelen og bare hørte flyangrepene og ildgivningen fra eget batteri, ble moralen etter hvert frynset.

Kl, 0930 – 0940 åpnet Bolæme fort ild mot fire tyske fartøyer som kom nordfra og gikk på vestsiden av Ijorden. Fartøyene var sannsynligvis to torpedojagere og to hvalbåter. Fartøyene var utenfor orografens sektor, batterisjefen sammen med major Ringe sto derfor utenfor kommandoplassen og ledet ilden. Avstanden ble bedømt, ild åpning på ca. 8 000 m.

Fartøyene besvarte ilden. Batteriet fikk problemer både med kanonene og ammunisjonen.

Slag låsene ble deformert og satte seg fast, og det var mange banesprengninger. Søndre batteri på Rauøy beskjøt også Bolæme, men uten virkning.

Kl, 0935 var kanon # 2 ute av funksjon og kort etter ytterligere en kanon med feil.

Kl, 0937 hadde de fiendtlige fartøyer stanset, deretter snudde de og gikk nordover igjen.

Av rapportene om den tyske virksomheten den 10. april går det fram at den tyske

torpedobåten ”Albatross” gikk på grunn i Oslofjorden, men uten at årsaken til dette kan sees av dokumentene. Det er heller ikke notert noe i rapportene fra de forskjellige offiserene på Bolæme eller ved Oslofjord festning om dette. Britiske og tyske kilder er derimot meget klare. Kildene oppgir at ”Albatross” grunnstøtte under beskytning fra Bolæme. Grunnstøtningen var så kraftig at fartøyet måtte oppgis. Den tyske kilden sier følgende (sitat): ”Um dieselbe Zeit lief «Albatross «, wårend einer Geleit aufgabe von Bolaerne beschossen, auf Grund und musste aufgegeben werden “ (sitat slutt)

Kl, 0940 meldte Bolæme til kommandanten at to av kanonene nå var helt ubrukelige og den tredje og siste, bare ville tåle 3 å 4 skudd før også den totalhavarerte. Alle reservedeler var oppbrukt. Kommandanten konfererte med sjef YOSA om situasjonen kl, 0945.

 

samtalene før kl, 1000 på formiddagen har fatt beskjed om at fortet ikke skal yte motstand mot landgang etter at stridsmidlene var blitt ødelagt.

Etter fortssjefens rapport ble flagget strøket og hvitt flagg beordret heist ca. kl, 1230 etter at fortets stridsmidler var ødelagt. Fra nevnte rapport siteres .

«Kapitulasjonen foregikk ved heising av hvite flagg. Selv efter heising av disse hadde vi et par flyangrep med mitraljøsebeskytning, men disse ophørte efterhvert” (sitat slutt)

Sitatet fra major Færdens rapport angir helt klart at heising av hvite flagg var en beordret handling og intet mytteri, slik major Ringe antok. Det er forståelig at fortssjefen heiste hvitt flagg for å få stoppet flyangrepene mot fortet etter at stridsmidlene var ødelagt. Det er sannsynlig at major Ringe, som satt i kommandoplass, ikke var orientert i detalj om det fortssjefen utførte på fortet. Sambandet var bombet og forbindelser brutt.

Menig Hans Christian Furuseth, født 04.05.16, ble beordret til å fire det norske flagget og heise et improvisert hvitt flagg på flaggstangen ved Nordre leir. Under heisingen av det hvite flagget ble fortet angrepet enda en gang. En bombe falt så nær at Furuseth ble drept, samtidig som lufttrykket fra bomben kastet ham bort fra flaggstangen. Dette skjedde ca. kl, 1230 den 10. april 1940.

Den lO.april hadde det etter hvert kommet flere transportfartøyer inn i Oslofjorden. De la seg på vestsiden av fjorden sør for Bolæme. Opptredenen til krigsskipene og transportskipene tydet på at tyskerne var svært skuddredde. Som rapportene viser var krigsskipene lettskremte, det skulle ikke mange skuddene til før de oppga sine angrep og nærmest flyktet. Dette er desto mer påfallende fordi fienden må ha registrert at ammunisjonen virket dårlig.

Banesprengningene kunne sees, samtidig som skuddene ikke hadde treff eller nedslag på vannet.

At transportfartøyene stanset og ble liggende sør for Bolæme i lang tid viser det samme. Det antas at en forsering på østsiden og gjennom Rauøy fjorden, dekket av batteriene på Rauøy ville ha lykkes uten særlige tap. I stedet ble fartøyene liggende sør for Bolæme til den 11, april før de gikk inn til Oslo, hvor de først var fremme om ettermiddagen. Bolæme hindret derfor etterforsyninger tilfiendens styrke i Oslo-området i nærmere 2 14 døgn. Dessverre var vår hær ikke i stand til å utnytte den fordelen.

Ut på ettermiddagen den 10. april kom en tysk hvalbåt nordfra mot Kongshavnsunds østside. Major Ringe gikk ned til bryggen og en båt kom og hentet ham. Hvalbåten tok major Ringe til en av jagerne utenfor Horten. Major Ringe ble enig med fiendens forhandler om at Bolæme skulle overgis og at alle norske skulle sendes hjem mot løfte om ikke å bekjempe tyskerne mer, dvs. avgi æresord. Major Ringe fulgte med hvalbåten tilbake til Bolæme hvor han førte den inn til bryggen i Kongshavnsund ca. kl, 1900 – 1930.

Den tyske styrken på 10 matroser, ledet av et yngre befal, ble fulgt av major Ringe. Styrken gikk over fortet og fikk alle nøkler utlevert. Sjefen for styrken var meget misfornøyd med at stridsmidlene var gjort ubrukelige.

Fortssjefen, som på ettmiddagen hadde oppholdt seg ved kommandoplass, kjente ikke til, og ble ikke orientert av major Ringe om at han ville kontakte fienden. Fortssjefen ble heller ikke orientert om hva major Ringe ville forhandle om. Det er derfor klart at major Ringe tiltok seg myndighet som han ikke hadde, verken formeldt eller reelt.

Befal og mannskaper fikk en kort frist til å ta med seg private saker, befalets sabler ble beslaglagt.

Ca. kl, 2100 var alle stuet om bord i den tyske hvalbåten som ble helt overfylt. Befalet ble plassert i en liten befalsmesse, de menige måtte stå på det åpne dekket. Det ble en lang og sur reise, særlig for de menige. Hvalbåten gikk på grunn i Kongshavnsundet og ble stående der til morgenen den 11. april før den kom seg løs. Den gikk sørover og forente seg med de tyske fartøyene sør for Fuglehuk fyr. Major Ringe oppga at det var ca. 30 fartøyer, andre kilder sier det var 9-10 transportfartøyer med eskorte.

Nordmennene ventet at Måkerøy fort skulle åpne ild mot fartøyene, men det skjedde ikke.

Først ca. kl, 1300 den 11. april kom hvalbåten til Horten. Etter noe venting på havnen ble personellet fra Bolæme sluppet i land og frigitt. Et befal og en menig fra hver tjenestegruppe på Bolæme under ledelse av batterisjefen ble holdt tilbake. Disse ble tatt med tilbake til Bolæme for å avlevere materiellet. Etter et par dager ble de sendt hjem.

Major Ringe tok med seg de fleste soldatene og den falne soldat Furuseth til

jernbanestasjonen i Horten. I nærheten av stasjonen kom de til en forretning som solgte lik kister. Her ble det skaffet til veie en kiste til den falne. Flagget som var tatt med fra Bolæme ble lagt over kisten, og kisten ble ekspedert til Furuseths hjemsted med jernbanen. Det ble også rekvirert tog billetter til hver av soldatene så de kunne komme hjem.

Kommandanten fikk på dagen 11. april vite at fiendtlige patruljer i biler hadde vært på Nøtterøy frem til Strengsdal. For ikke å bli tatt av fienden, flyttet kommandanten til Måkerøy. Flyttingen var ferdig den 12. april kl, 0030.

Den 12. april meldte major Ringe seg til tjeneste for kommandanten på Oslofjord festning, han oppholdt seg da på Måkerøy. Kommandanten nektet å ta major Ringe inn i tjeneste igjen fordi han hadde avlagt æresord.

På Håøya fortsatte forberedelsene. I løpet av den 11. april møtte nye 80 mann til tjeneste. To befal og 20 mann ble sendt til Torås som vaktstyrke. Det ble også avgitt soldater til vakt ved sambandsknutepunkter og på Vetan. Flyvirksomheten var mindre denne dagen.

Fra Måkerøy fort ble det i grålysningen den 11. april observert flere handelsfartøyer med eskorte. Været var disig, nasjonalitet kunne ikke fastslås – avstanden var 12 – 14 ooo m. Fartøyene ble også sett fra Vetan. Kl, 0650 konfererte kommandanten med sjef YOSA om hvordan fortet skulle forholde seg.

Hvis det ble åpnet ild, ville batteriet antakelig bare få ut to skudd, batteriet hadde bare to hylseladninger, en til hver haubits. Det var antatt at med en godt øvet betjening som fikk arbeide i ro, kunne uttak av den meget varme hylsen, rengjøring, tørking, skifting av tennskrue og ladning av hylsen på nytt, bli utført på ca. 5 minutter. Den batteribetjeningen fortet hadde, var langt fra godt øvet, og flyangrep var sannsynlig etter at batteriet hadde åpnet ild. Det ville derfor ta lengre tid enn 5 minutter mellom hvert skudd.

Skandalen med bare en hylse pr. haubits hadde vart fra skytset ble innkjøpt. Etter 1922 var anskaffelse av hylser en årlig post på budsjettforslagene, men bevilgning ble ikke gitt.

Selv ikke etter at batteriet ble bygd i 1938 / 39, ble det anskaffet hylser. Produksjonen skulle begynne i 1940, i mars 1940 var en proto type prøveskutt. Hylsen ble imidlertid tatt med tilbake til ammunisjonsfabrikken igjen etter skyteforsøket.

Det synes ganske håpløst å starte et engasjement med et 30,5 cm haubitsbatteri når det bare er en hylse til hver haubits, og en må regne med mer enn 5 minutter før neste skudd.

Sjef YOSA var fortsatt meget forsiktig, og ga ordre om ikke å skyte før nasjonaliteten var kjent. Å se nasjonalitetsmerker på fartøyene var ikke mulig. Når fartøyene ikke ble beskutt fra Rauøy (kanonene på Bolæme fort var ødelagt), burde det kunne konstanteres at fartøyene var tyske.

Med i vurderingen var også at Norge var lovet hjelp fra Vestmaktene, og det var ønskelig å ha batteriet intakt i et slikt tilfelle. Etter krigen, i 1947, ble denne episoden slått stort opp, både i avisene hvor major Ringe hadde noen skarpe innlegg, og i MUK 46 som major Ringe også henvendte seg til. Saken er best kjent under overskriften : ”Hvorfor skjøt ikke Måkerøy ?”. MUK 46 kjente til at det bare var en hylse til hver haubits på Måkerøy fort, men denne meget vesentlige opplysningen for allmennhetens bedømmelse av fortets situasjon ble ikke offentliggjort av kommisjonen.

Det må være tillatt å spørre hvorfor ikke opplysningen om at Måkerøy fort i heldigste fall hadde mulighet til å få ut ett skudd pr. haubits pr. 5 minutter ble offentliggjort ?

Basert på erfaringene fra Bolæme om flyangrep etter ild åpning, er det tvilsomt om betjeningene på haubitsene ville ha fatt arbeids ro i 5 minutter til å klargjøre hylseladningene for nytt skudd. Hvordan skulle en innskytning, for ikke å nevne virkningsskytning, mot et mål på 12 – 14 000 meter ha blitt utført under slike forhold ?

Enhver artillerist vil si at det ville bli lite effektivt.

Offentliggjøring av dette bedrøvelige faktum kunne ha stoppet den opphissede avisdebatten som gikk i lang tid. I debatten ble det bl.a. satt fram beskyldninger om landsforræderi. Saken ble etter hvert så betent at det måtte tas opp krigsforhør av involvert personell. Deretter ble hele saken vurdert av den militære påtalemyndigheten.

Saken ble avsluttet ved kgl.res. av 18.03.49 hvor avgjørelsen fra MUK 46 ble stadfestet, men fortsatt uten at offentligheten fikk vite at fortet bare hadde mulighet til å skyte to skudd, og ved noe flaks, ett eller to skudd 5-7 minutter senere.

Senere på dagen den 11. april skjedde det ikke noe av betydning på Måkerøy eller Håøya fort. Det samme kan stort sett sies om fortene for 12. og 13. april. Styrken på Håøya fort ble etter hvert økt til 300 mann. Dette viser at soldatene møte frem til tjeneste for å gjøre sin plikt.

Kl, 1145 den 13. april fikk kommandanten melding om at Tønsberg var besatt av fienden, men at han trakk seg ut igjen kort tid etter. YOSAs stab var da flyttet til Skien.

På søndag 14. april var det tåke og regn. Ved 10 – tiden ble det et oppgløtt og fra Måkerøy ble det observert en større transportflåte. Fartøyene hadde eskorte og gikk inn Oslofjorden. Avstanden var 13-14 000 m. Haubitsbatteriet ble gjort klart til ildgivning, men været tyknet til og fartøyene kunne ikke lenger sees.

Kl, 1100 fikk kommandanten melding om at Infanteriregiment # 3 på Heistadmoen ved Kongsberg hadde overgitt seg. Festningen hadde ikke lenger noen ryggdekning.

Ca. kl, 1400 meldte politimesteren i Tønsberg at byen var besatt av fienden. Kommandanten ble også kontaktet med krav fra tyskerne om overgivelse. Kravene ble fulgt av den vanlige tyske trusselen om terrorbombing av sivile mål, i dette tilfellet Tønsberg by og Nøtterøy. Festningen var helt avskåret og overlatt til seg selv. Kommandanten fant det derfor håpløst å fortsette kampen og overga festningen ved forhandlinger med fienden i Tønsberg. Overgivelsen fant sted kl, 1630 på betingelse av at alt personell fikk dra hjem uten avgivelse av æresord. Dette skjedde utover kvelden og natten etter at militært utstyr var innlevert.

Okkupasjonen og tysk oppbygging av forsvaret.

Generaloberst Nicolaus von Falkenhorst ble tidlig klar over at det var nødvendig med er sterkt forsvar av innfallsportene til vår lange kyst. Han prioriterte derfor forsvaret av kystsonen høyt. Ganske snart viste det seg at den tyske Kriegsmarine – som Kystartilleriet sorterte under – ikke hadde kapasitet til den ønskede utbygging av kystforsvaret i Norge.

Den tyske marine hadde overtatt og bemannet de tidligere norske kystfort. I tillegg startet de en storstilt utbygging av forsvarsanlegg ved de viktigste områder på kysten vår, så som i Oslofjorden, ved Kristiansand, i Bergensområdet, i Trondheimsfjorden, i Vestfjorden og Harstad samt på Finnmarkskysten.

Utbyggingen trakk store tekniske og materielle ressurser. Man konsentrerte seg om utbygging av batterier med 12,7 cm, 15 cm, 17 cm, 28 cm, 38 cm og 40,6 cm kanoner. Disse kanoner var i utgangspunktet konstruert for bruk om bord i fartøyer, men de fikk bygget om affutasjene, slik at kanonene kunne monteres i batterier på land.

Mens Hærens kystartilleri oppsetninger – i følge von Falkenhorst – ble bygget ut med ”en fot i bakken”, og med høy ild beredskap i hele byggeperioden, ble Marinens anlegg bygget av innleide entreprenører og først overtatt og bemannet etter full ferdig stillelse. Marinens anlegg manglet, etter det von Falkenhorst mente, mye hva angikk kamuflasje og utbygging av nær­forsvar stillinger.

Marinens utbygging av batteristillinger var imidlertid ikke tilstrekkelig for å oppfylle de fire hovedoppgaver von Falkenhorst ga kystforsvaret.

Disse oppgavene var:

Beskyttelse av skipsfarten langs kysten.

Bekjempelse av fiendtlige sjøstridskrefter på stor avstand hvis de nærmet seg kysten. Avverge landgangsforsøk.

Gripe inn mot og medvirke i strid i kystområdet etter en suksessfull fiendtlig landing.

Disse oppgaver var stort sett bakgrunnen for den tyske fordeling av styrker til kystforsvaret samt delvis fordeling av Wehrmachts divisjoner i Norge.

Hitler beordret vinteren 1940 / 41 OKH (Oberkommando des Heeres) å stille 160 batterier – skyts og personell – til rådighet for forsvaret av kysten her i Norge. Materiellet var erobret feltskyts og personellet var eldre årganger samt de artillerioppsetninger fra tyskernes Westwallstilling som var blitt overflødige etter Frankrikes fall.

Utbyggingen startet for fullt våren 1941. Det sees av dokumentene i FD’s oppgjørsarkiv at de tyske beslag startet våren 1941 (mars – mai). Blant annet var det engelskmennenes raid mot Svolvær i mars 1941 som satte fart i den tyske satsing på et sterkt forsvar av kystområdet. Hvordan dette forsvar skulle organiseres, var det ikke full enighet om på tysk side.

Hitlers ordre gikk ut på at Hærens kystartilleri operativt skulle underlegges Marinen. Marinen skulle også bestemme batterienes plassering, samt avgjøre når og hvor ild skulle avgis. Etter en faktisk landgang skulle batterienes operative ledelse tilbakeføres til Hæren, selv om det fortsatt var mål å bekjempe på sjøen.

Det ansvar den tyske hær satt igjen med til daglig var utdanningsansvaret og

øvingsvirksomheten foruten de disiplinære forhold. Hærens kystartilleriregimenter ble satt under operativ kontroll av de enkelte marinestaber (Seekommandanten) i området. Regimentsjefen ble innlemmet den sjømilitære stab.

Von Falkenhorst anså utdannelse av kystartilleripersonellet meget viktig. En artillerigeneral – generalløytnant Goettke – ble stillet til rådighet for å samordne og lede utdannelsen. Generalen skulle rådføre seg med den tyske marines overkommando i Oslo vedrørende utdanningsspørsmål,

Genltn. Goettke opprettet etter kort tid en kystartilleriskole i Stavern, hvor offiserer og underoffiserer gjennomgikk kurs i kystartilleridisipliner. Kursene var av flere ukers varighet. Et nærliggende kystbatteri, Rakke, ble brukt som øvingsbatteri under eksersis og skyteøvelser. I en viss utstrekning ble også Vesterøen (Folehavna) batteri utenfor Sandefjord brukt som øvingsbatteri for kystartilleriskolen.

Den organisasjon som Hitlers direktiv foreskrev, var lite heldig. Det var mange uklarheter i organisasjonen, særlig var kommandoforholdene og fordeling av forsvarsoppgavene uklare. Disse forhold forårsaket mange ergrelser og meningsforskjeller mellom Hæren og Kriegsmarinen. Dette var ikke tilfelle i Norge; samme vanskeligheter hadde feltmarskalk von Rundstedt i Frankrike.

Problemet bunnet i første rekke i den store forskjell i Hærens og Kriegsmarinens utdannelse av sine artillerioffiserer, særlig hva angikk spørsmål om ledelse av artilleriet (innsetting og angivelse).

Åpne eller overdekkede batteristillinger, kamuflering av objektene, dekningstiltak, hinderarbeider, kringvem osv, var spørsmål som marinens artillerioffiserer ikke, eller svært dårlig, behersket. De nevnte forhold var ikke aktuelle problemer om bord, og

marineoffiserene var derfor ikke utdannet på disse felt.

De Heereskustenartillerie Regimenten (HKAR) som ble stillet til rådighet var inndelt i Heereskustenartillerie Abteilungen d.v.s. bataljoner (HKAA) og Heereskustenartillerie Batterien (HKB). Organiseringen av avdelingene i hærkystartilleriet var den samme som ved de vanlige feltartilleriavdelingene. I løpet av 1941 var de fleste av de batterier som kom til Norge, satt opp i Tyskland, og deretter overført til Norge.

Kvaliteten på HKB’ene som sjøfrontbatteri var dårlig, særlig til å begynne med. Batteriene var satt opp med feltkanoner, ofte av eldre modell, eller av skyts som var erobret fra andre nasjoner under felttogene 1939 – 1942.

For å bedre muligheten til å rette kanonen i side, og derved kunne følge et mål med sideforflytning, ble kanonene satt på en dreieskive og festet til denne med wire og strekkfisker. Ved å bakse lavettsvansen i side kunne kanonen grovrettes i side.

Fininnstillingen fikk man ved kanonens sideretning i lavetten.

I den første tiden var den vanligste måte å bekjempe et sjømål på, å skyte sperreild slik man kjente det fra vanlig landmålsskytning. Etter hvert bedret de artilleritekniske forhold seg.

Dette var bl.a. et resultat av kystartilleriskolens virke i Stavern, samt at batteriene etter hvert fikk tilført bedre materiell.

Tidlig i 1944 (februar / mars) ble det levert ca. 210 sokkelaffutasjer fra Tyskland. Sokkelaffutasjene var laget for 10,5 cm fransk feltkanon M 1913. Affutasjene ble fordelt til de batterier som hadde denne kanontype. I Vestfold var dette batteriene på Oddane ved

Nevlunghavn og Bolæme. Vaktbatteriet i Horten, som hadde en mer moderne fransk feltkanon M 1936, fikk sokkellavett 2-3 måneder senere.

For å øke tempoet i utbyggingen av kystforsvaret i Norge ga Hitler ut et eget direktiv om dette den 14. desember 1941. Etter direktivet skulle Hæren være ansvarlig for utbyggingen, mens Marinen som før skulle bestemme beliggenheten av batteriene.

Dette resulterte stort sett i at batteriene ble plassert i åpne stillinger i strandkanten. Dette var von Falkenhorst uenig i, han ville besette selve kystlinjen med svake styrker og ha en sterk reserve noe tilbaketrukket. Et slikt forsvarskonsept ble forbudt av Hitler. Alle stridskrefter skulle være fordelt i selve kystområdet.

Krangelen mellom Hæren og Marinen om ledelse og gruppering av styrker i kystsonen varte ved.

Den 23. mars 1942 grep Hitler personlig inn i striden ved å sende ut det senere omstridte ”Direktiv # 40”. Direktivet var ikke særlig klargjørende. Det laget like mange nye problemer som det løste gamle. Den gamle uenighet mellom Hæren og Marinen angående forsvaret av kystsonen, vedvarte helt til krigens slutt.

Organiseringen av forsvaret av Oslofjordområdet.

Den tyske «Kommandierender Admiral Norwegen” og hans stab «Marineoberkommando Norwegen” opprettet sitt stabskvarter i Oslo. Norges kyst ble delt i 5 kommandoer. Osloljordområdet (Østlandet) under «Kommandant der Seeverteidigung Oslofjord” med stabskvarter i Horten.

Etter den tyske inndelingen omfattet Osloljordområdet kysten fra den norsk / svenske grense til og med Langesundområdet.

Den tyske «Seekommandant” i Horten var ansvarlig for kontroll med farvannet og forsvar av Osloljordområdet mot angrep ført fram over sjøen. For å løse oppdraget hadde han underlagt seg følgende operative ledd :

Egen operativ stab i Horten.

”Hafenschutzflottille Osloljord” Horten.

Havnekapteiner i Fredrikstad, Oslo, Horten, Larvik og Brevik. Marineartilleribattaljon (MAA) 501, MAA 501’s stab ble flyttet fra Horten til Torød på Nøtterøy i oktober 1940, og flyttet videre til Måkerøy på Tjøme på slutten av krigen.

Radarstasjoner.

Marineetterretningsavdeling Oslo, overført til Horten i juni 1944.

I tillegg var HKAR 980 operativt underlagt ”Seekommandant Oslofjord”. Regimentsjefen, oberstløytnant Sprockhoff, inngikk i Marinens stab i Horten.

Den operative stab i Horten ledet de underlagte avdelingers virksomhet. Havneforsvarsflotilljen overvåket og kontrollerte skipstrafikken i hele Oslofjordsområdet, samme oppdrag hadde de forskjellige havnekapteiner innen den havn han tjenestegjorde ved.

MAA 501, Art.gr. Maakerø under ledelse av Korvettenkapitån Wegener, hadde under seg sju kanonbatterier og ett torpedobatteri. Av disse lå ett i Østfold (Rauøy) og to batterier og ett torpedobatteri i Akershus (Oscarsborg), de resterende fire lå i Vestfold.

For fjemvarsling på»sjøen hadde ”Seekommandant Oslofjord” en varslingsradarstasjon underlagt seg, foruten to ild lednings radarer. De to sistnevnte kunne også brukes til fjemvarsling i de perioder stasjonene ikke var opptatt med hovedoppdraget. Varslingsradarstasjonen ble bygget i 1942 / 43 og var en såkalt ”Seetakt” ( Seetaktisch) – stasjon. De to ild lednings settene var fordelt med ett sett på hver side av Oslofjorden.

Tysk forkortet betegnelse på radar var FuMo, dette var forkortelse av FunkMessortungsgeråt.

(Tilsvaende : radar er forkortelse for Radio Detection and Ranging.)

Den tyske radarutvikling begynte på 1930 – tallet. Forskerne var i tvil om hvilken bølgelengde som ga best effekt, og som derfor skulle velges. Skulle cm-båndet eller dm- båndet benyttes ? Tyskerne gjorde feil valg. 1 1936 droppet de cm-båndet til fordel for dm- båndet. Først i 1943 ble tyskerne klar over sin fatale feil. Dette ble oppdaget etter nedskytning av et britisk bombefly hvor radarsettet fortsatt var så helt at det kunne bli undersøkt.

På den tid var det imidlertid for sent. Hitler hadde allerede høsten 1940 gitt ordre om at all videre utvikling av radar skulle avsluttes, dersom prosjektet ikke kunne ferdigutvikles i løpet av året.

Tyskernes radarsett var således teknisk langt underlegne de alliertes radarsett under hele krigen. Bl.a. var deres ild ledningsradar mye dårligere, både i avstandsnøyaktighet og i skilleevne (evnen til å skille mellom flere nærliggende mål)

HKAR 980 hadde opprinnelig et annet regiments nr da det ble opprettet i Mannheim i Tyskland i april 1941 og umiddelbart ble satt inn i Osloijordområdet. Regimentet var delt i to bataljoner, HKAAI / 980 som rykket inn i sitt bataljonskvarter i Larvik i april / mai 1941, og HKAAII / 980 som opprettet sitt bataljonskvarter på Rauøy i Onsøy.

HKAA I / 980 hadde opprinnelig seks batterier under seg. Dette ble senere økt til sju. Batteriene var plassert langs kystlinjen, på fastlandet eller på øyer, fra Langesund til Horten.

De enkelte kystforsvarsanlegg i Vestfold.

Ved omtale av enkeltanlegg synes det naturlig å begynne med de anlegg som lå direkte under ”Seekommandant” i Horten, nemlig varslingsradarstasjonen som ble bygget på Kjønneberget på Hvasser (på eiendommen til gartner Amt Gjertsen ).

Høsten 1942 begynte arbeidet på stasjonen på Hvasser. Foruten radarstasjonen ble det også bygget en lyskasterstilling for 150 cm lyskaster, hørende under Torås fort på stedet.

Radaren som ble montert i stillingen, var en FuMo 2-Calais, produsert av det tyske firma GEMA.

Antennen til radarsettet besto av en rektangulær ramme med mange dipolantenner. Peilingen ble tatt ved innstilling av antennen mot det største utslag av ekkoet. Peilingsnøyaktigheten var ca. 0,5 grader. Utgangseffekten var litt under 20 KW.

FuMo 214 Wurtzburg-Riese var opprinnelig produsert av Telefunken for ”Luftwaffe”, men et større antall ble overtatt av Marinen. Radarantennen, en parabolantenne med diameter ca. 7,5 meter, kunne svinges 360 grader. Foruten antennen, besto radarstasjonen av et hus hvor instrumentene var plassert. Her oppholdt også betjenningen seg når radaren var i drift. Hele radaranlegget sto på en betongsokkel. Komplett veide radarstasjonen ca. 15 tonn.

Av de to kombinerte varslings- / ild lednings radarene, type FuMo 214 Wurtzburg-Riese, var stasjonen på Rauøy den eldste.

Stasjonen på Vardås ble påbegynt i forbindelse med byggingen av Vardås batteriet i 1944, og radarstasjonen var knapt ferdig da krigen sluttet.

I varslingsrollen var rekkevidden 80 kilometer, men som ild lednings radar gikk rekkevidden ned til 55 kilometer. På større avstander enn 55 kilometer ble peilenøyaktigheten for dårlig. Avstandsnøyaktigheten var + / – 50 meter. Utgangseffekten var 7-11 KW.

Torås fort var under bygging i 1940. Nordmennene var kommet så langt at 2 av de planlagte 3 stk 15 cm Bofors kanoner

M 1919 var montert i standplassene sine, men de var ikke monteringsskutt.

Tyskerne overtok prosjektet og bygget batteriet ferdig. Batteriets kommandoplass ble bygget opp fra den høyeste toppen bak kanon # 4, pga. oppbyggingen ble kommandoplassen et bra seilingsmerke. Den tyske utbygging var ferdig i 1941, men i 1942 ble en 4. kanon overført Torås fra Rauøy. Denne kanonen ble også satt på toppen av en svær betongoppbygging litt vest for de øvrige 3 kanoner. Det var MKB 4/501 som bemannet batteriet.

  1. desember 1942 skjedde det en ulykke på fortet. Da eksploderte ca. 700 stridsvognminer. Lageret var i fjell, og hele veggen i lageret ut mot det fri ble sprengt vekk. Hvor mange som ble drept og skadet er ikke kjent.

Området rundt fortet ble beslaglagt og minelagt samt sperret av med piggtrådsperringer. Det gjorde tilgangen til beitemarken umulig for gårdbrukerne i nærheten. 1 1942 ble lyskasterstasjoner for fortet, en på Kjønneberget på Hvasser, og en på Skåefjell (under Helgerød gård) vest for Verdens ende, bygget ut og sperret med piggtråd.

Tyskerne fikk store problemer med sommerturistene på Tjøme. Ett av årene ble bl.a. campingplassen på Verdens ende stengt.

Fortet har vært i bruk av nordmennene etter krigen, men det ble nedlagt for flere år siden.

Måkerøy fort ble overtatt av tyskerne og bemannet av MKB 6/501 i 1940. fortet hadde 2 stk 30,5 cm Bofors haubits M 1916, bygget ferdig i 1938. Tyskerne demonterte batteriet i mars 1941 og sendte skytset til Lødingen i Nordland fylke, hvor det ble satt opp i et nytt batteri anlegg på Nes fort. Måkerøy ble beholdt som et marinestøttepunkt og tilført skyts av mindre kaliber og bygget ut med minefelt, piggtrådhindre og nærforsvarsstillinger. Rundt det tidligere norske fortsområdet beslagla tyskerne et relativt stort område. 8 eiere av hus og / eller jord fikk alt eller deler av sine hus / eiendommer beslaglagt.

Minefeltet ble renset i juni / juli 1945. Dette kan ikke ha blitt utført grundig nok, en hest gikk på en mine og ble drept i området til et gammelt minefelt i 1947.

Da Bolæme fort ble overgitt i kveldingen den 10. april 1940, var det for det meste infanteristyrker som kom i land. Kort tid senere bemannet MKB 3/501 fortet. Fortet hadde da et 3 kanoners 15 cm batteri og et 4 kanoners 12 cm batteri. De 4 stk gamle 12 cm ble byttet ut med andre kanoner.

Tyskerne tilførte en fjerde 15 cm kanon, tatt fra Rauøy, i 1942. På øya ble det bygget flere Mg-bunkere, løpegraver og andre nærforsvarsanlegg foruten piggtrådsperringer og minefelt.

På slutten av 1943 ble et HKA-batteri tilført Østre Bolæme. Batteriet gikk i stilling på nord vest enden av Østre Bolæme. Det kom fra Trolldalen i Bamble, Telemark.

På Mellom-Bolæmes sydøstre skråning mot Kongshavnsund og Østre Bolæme, opprettet tyskerne en krigsfangeleir for russiske krigsfanger. Fangene ble brukt som arbeidere ved den tyske utbyggingen på Bolæme. Leiren besto av 13 mindre brakker. Fangene bodde meget tett, og brakkene var dårlige. Fangene fikk lite mat, hard behandling, og var uten legetilsyn. Resultatet var høy dødelighet. I leiren var det ca. 30 fanger som døde av forskjellige årsaker. På Nøtterøy fikk tyskerne etter hvert flere anlegg i området Roppestad – Bergan.

Rett før krigsutbruddet hadde nordmennene bygget en ny festningskommandoplass på Vetan, den høyeste åsryggen på hele Nøtterøy (ca. 100 moh). Kommandoplassen var ferdig utbygget våren 1940, men ikke tatt i bruk. Tyskerne overtok anlegget og bygget det videre ut til sitt formål, bl.a. hadde de en radiostasjon på stedet. Til forsvar mot luftangrep ble det montert 3 stk 20 med mer luftvernkanoner. Området ble omgitt av piggtrådsperringer.

På Vardås startet tyskerne i april 1944 utbygging av et 38 cm kystbatteri. Batteriet skulle bestå av 3 kanoner med tilhørende kommandoplass. Batteriet ble bemannet av MKB 6 / 501. For varsling og ild ledelse ble det montert en FuMo 214, Wurtzburg-Riese. Batteriets våpen (kanon rør og vugge) var av fransk produksjon, tatt fra det franske slagskipet ”Jean Bart”, mens affutasjen var den vanlige tyske for tungt landoppstilt skyts. Ved krigens slutt var kun en kanon montert ferdig og prøveskutt. Batteriets rekkevidde var 42 000 meter. Dette batteriet, sammen med et tilsvarende batteri på Skagen i Danmark, lappet over hverandre midt i Skagerak.

Ammunisjonen til kanonene ble losset ved kommunebrygga i Nesbryggen, og dette ble bivånet og huskes av fortelleren, som den gang var liten gutt.

I til knytning til batteriet ble det bygget noen brakker og piggtrådgjerder, foruten

luftvemstillinger. For å få fram det tunge skytset ble det bygget en ny veg med betongdekke fra Skallestad til batteriområdet.

På batterianlegget arbeidet opptil 1 000 personer, både norske arbeidere og russiske krigsfanger fra den nærliggende krigsfangeleir på Bergan.

Som opplags sted for i land tatt materiell i Tønsberg hadde tyskerne beslaglagt Hovdes Autos område på Nøtterøy siden av Kanalen i Tønsberg. Rett nedenfor Hovdes Auto var det brygge hvor materiellet ble tatt i land.

1 1949 ønsket franskmennene å få tilbake sine kanon rør i bytte med tyske rør av samme kaliber. Dette ønske ble imøtekommet og utskiftningen begynte i 1949. Da kanon rørene ble fraktet fra Vardås, ble de lagt på bryggen ved Hovdes Auto, i påvente av lasting. Bryggen tålte ikke vekten, og det hele raste ut i Kanalen. Man fikk en vanskelig ekstrajobb med å få kanon rørene opp av sjøen, pusset og levert om bord på det franske lasteskipet.

For komplekset Vetan, Vardås og Bergan hadde tyskerne beslaglagt større områder, bl.a. Nøtterøys pleiehjem på Oserød, Totalt var 26 hus- og / eller grunneiere berørt.

I april 1944 beslagla tyskerne et område ved Bergan på Nøtterøy. På området ble det anlagt en krigsfangeleir for ca. 700 russiske offiserer. Krigsfangene ble benyttet til arbeider ved batteri anlegget på Vardås. Det området som ble beslaglagt berørte 7 grunneiere.

Leiren var omgitt av piggtrådgjerder samt minefelter i skogen vest for leiren, som besto av et antall brakker samt vakttårn.

I tilknytning til fangeleiren hadde tyskerne også forlegning for egne tropper, bl.a. vaktmannskapene i fangeleiren. Det området som selve fangeleiren lå på, ble frigitt høsten 1946. For de øvrige områder ble deler frigitt allerede høsten 1945, mens batteriområdet til 38 cm batteriet ble overtatt av Staten noen år etter krigen.

Rett etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945 begynte rydding av piggtråd- og

minesperringene rundt de tyske anleggene. Minefeltene ble ryddet av tyske pionersoldater og kontrollert av en norsk / alliert kontrollgruppe. Det har vist seg ved flere anlegg at de tyske minekartene og oppgaver over forbrukt minemateriell ikke kan ha vært riktige, da man senere har hatt ulykker med miner som ikke har blitt fjernet.

Så også ved Bergan, den 29. september 1946 gikk en hest på en ikke Ijemet mine i skogen vest for fangeleieren. Hesten ble drept og eieren, gårdbruker Th. Tjomstøl, krevde kr 1 800 i erstatning.

Batteriene til Hærens kystartilleri i Vestfold hørte under HKAA 1 / 980, Artillerigruppe Larvik. (Bn I av 980 Art.Reg.) Hvert batteri besto av 100 underoffiserer og menige samt et fåtall offiserer. På slutten av krigen var de fleste batterier underbemannet.

Av bevæpning hadde hvert batteri som hovedskyts 4 kanoner fra 12 cm til8,8 cm, de fleste hadde 10,5 cm kanoner. I tillegg hadde man 2-3 stk 20 med mer luftvernkanoner samt 2-4 kanoner som sekundærskyts mot landfronten. Der det kunne være fare for angrep med stridsvogner hadde man 1-2 stk panservemkanoner av kaliber 25 med mer eller 47 med mer. For øvrig hadde man vanlig feltkanoner av kaliber7,5 cm – 7,65 cm.

I tillegg fikk hvert batteri en del tyngre nærforsvarsvåpen, så som 81 med mer og 50 med mer bombekastere, stasjonære flammekastere og tunge Mg / mitraljøser. Batteriene fikk ikke ekstra personell til de forskjellige våpen. Mannskapene ble derfor opplært på alle våpen batteriet rådde over, og fordelt på disse, avhengig av den taktiske situasjon.

På Langesundtangen i Telemark bemannet HKB 1 / 980 et 4 kanoners batteri. I tillegg hadde fortet noe skyts til luftvern og mot landfronten. Det beslaglagte området tilhørte daværende Langesund kommune.

På Oddane ved Nevlunghavn lå det vesentligste av de tyske kystbatterier i Vestfold. Batteriets oppgave var å forsvare innløpet til Skiens ljorden samt Larviks område. Batteriområdet ble beslaglagt fra april 1941. 5 grunneiere / hus- og hytteeiere ble fratatt sine eiendommer og måtte avstå bruk av sine eiendommer for resten av krigen.

Oddane ble bemannet av HKB 2 / 980. Det tyske navn på fortet var Nevlunghavn. Fortet ble bygget etter hvert, og besto i 1945 av et hovedbatteri med kommandoplass og 4 kanoner i sokkellavett. Av disse var 2 kanoner satt inn i kasematt. 1 1943 fikk fortet forsterkning med 2 stk ex-russiske 8,8 cm luftvernkanoner.

I tillegg hadde fortet 2 stk 20 med mer luftvernkanoner, 1 stk 25 med mer panservemkanon, 2 stk 7,5 cm ex-norske feltkanoner, 2 stk lyskastere, 1 stk 60 cm lyskaster, 1 stk 81 med mer bombekaster, 1 stk 50 med mer bombekaster og et antall stasjonære flammekastere, foruten Mg / mitraljøser. Fortet ble beholdt av nordmennene etter krigen, men er nå under nedlegging.

Rakke fort i Brunlanes. Et mindre område på stedet ble leid av Lufivemregimentet som skyte plass for luftvernartilleri allerede i 1934. Tyskerne etablerte et batteri på Rakke i april / mai 1941. De beslagla da et større område, fra eiendommen Grevle alene ca. 440 dekar. I tillegg ble et par hytter med tomt beslaglagt. Rakke fort ble bemannet av HKB 3 / 980. På området ble det anlagt to batterier, ett med engelske 9,4 cm luftvernkanoner og noe senere 4 stk 12 cm belgiske kanoner M 1931 på feltlavett og dreieskive.

Batteriet hadde i tillegg luftvernkanoner og kanoner i nærforsvaret, foruten nærforsvarsvåpen og piggtråd- og minesperringer. Fortets oppgave var å forsvare innløpet til Larvik samt kunne ta under ild mulige landgangssteder i vestfold innenfor kanonenes rekkevidde.

Tyskerne bygget i alt 14 forlegnings / forpleiningsbrakker på Rakke. Batteriet ble i stor utstrekning brukt som øvelsesbatteri for Kystartilleriskolen på Fredriksvem (Stavern).

Etter krigen ble det meste av området frigitt og igjen overtatt av Luftvernartilleriet som skyte plass.

I det gamle ærverdige Fredriksvem opprettet tyskerne ”Heereskttsten-Lehr-Batterie Stavern” direkte underlagt staben til HKAA 1 / 980.1 januar 1943 ble skolen tilført to 15,5 cm franske felt haubitser for utdannelsesformål, men var ved kapitulasjonen bestykket med 4 engelske 8,38 cm feltkanoner som et rent skolebatteri. På Fredriksvem bygde tyskerne 6

forlegningsbrakker samt et stort «Soldatenheim”. Denne «Soldatenheim” ble i 1945 hovedkvarteret for Mil.org. i Larviks område.

Malmøya fort i Larviks- fjorden, Tjølling. Hele øya er på ca. 1 330 dekar. Tyskerne rekvirerte hele øya fra 1. juni 1942, men forpakteren ble gitt tillatelse til å fortsette å bli boende i forpakterboligen på øya. Eier av Malmøya er godseier Treschow. Det var HKB 4 / 980 som bemannet fortet. Hovedskytset var 4 stk ex-russiske 8,8 cm luftvernkanoner, brukt som sjømålskanoner. To 20 med mer luftvernkanoner ble satt opp i to tårn, bygget av treverk og så høye at kanonene kom over trekronene. For øvrig var fortet utstyrt med lyskastere og nærforsvarsvåpen, minefelt og piggtrådsperringer. Fortets oppgave var, sammen med batteriet på Rakke, å forsvare innløpet til Larvik. På fortet bygde tyskerne 11 brakker og et større for- pleiningsbygg. Fortet har vært i bruk av nordmennene etter krigen, men er nå under nedleggelse.

Vesterøen fort (Folehavna) anla tyskerne på syd spissen av Vesterøya utenfor Sandefjord. Området ble beslaglagt i april 1941 og bestykket med 4 stk 12 cm belgiske kanoner M 1931. Området var eid av A/S Folehavna, et aksjeselskap som var stiftet av skipsrederfamilien Klavenes. Det var HKB 5 / 980 som bemannet batteriet, og dette forsvarte innløpene til Sandefjord samt vestre innløp til Tønsberg.

Foruten hovedskytset ble Vesterøen tilført 2 stk ex-russiske 8,8 cm luftvernkanoner våren 1943.1 tillegg hadde fortet de vanlige to 20 mm luftvernkanoner, kanoner i nærforsvaret, bombekastere og flammekastere. Den ene av 20 mm luftvernkanonene, som sto på høyden nord for selve batteriet, hadde forsvinningsaffutasje, dvs. kanonen sto på en plattform som kunne senkes ned i en vertikal sjakt når den ikke skulle benyttes.

På landsiden, det vil si nordsiden, hadde fortet en kraftig piggtrådsperring, ca. 5 meter bred.

I tilknytning til denne, minefelter som dekket hele fronten og godt utbygget nærforsvarsstillinger. Før Kystartilleriskolen i Stavern fikk sitt eget skolebatteri, var Vesterøen brukt som skolebatteri sammen med batteriet på Rakke.

På Folehavna bygget tyskerne i alt 19 mindre brakker samt et stort forpleiningsbygg. I tillegg brukte tyskerne de sommerhus som sto på stedet. Fortet ble opprettholdt etter krigen, men er nå nedlagt.

Batteriet Kongshavn, Bolæme. Da tyskerne i november 1943 la ned sitt batteri i Trolldalen, Bamble, ble personellet overført til et nyanlagt 10,5 cm batteri på nord enden av Østre Bolæme. Dette batteriet var først klart i juni 1944, og fikk betegnelsen HKB 8 / 980.

På Bolæme bygget tyskerne i alt (for både HKB 8 / 980 og MKB 3 / 501) 16 brakker av forskjellig størrelse. Det store antall brakker ble nødvendig å bygge pga. at mange hus var bombet og ødelagt under kampene 9.-10. april 1940. Batteriet ble nedlagt kort tid etter tyskernes kapitulasjon.

Alarmbatteriet Horten hadde 3 stk 10,5 cm franske kanoner. Batteriet skulle bare bemannes i spesielle tilfeller, og da med personell fra HKAAI / 980. Skytset kom fra det nedlagte batteri i Trolldalen, Bamble. Batteriet ble plassert på syd spissen av Karljohansvem og var klart i mars 1944. Batteriet ble nedlagt med en gang etter kapitulasjonen.

Epilog i år 2007. De fleste av kystfortene er i dag nedlagt, bare noen få er tilbake og da som museum med minner om en svunnen tid. Kystartilleriet med mange stasjonære kystfort, slik vi kjenner det, har utspilt sin rolle og forsvinner som egen Forsvarsgren ved en seremoni 17. juni 2007.

Da fires flagget for siste gang.

En ny æra er innledet med anskaffelse av sjømobile lette missilbatterier basert på spesielle strids båter etter svensk mønster. Høsten 1995 ble det bestilt 36 stk Stridsbåt 90N fra Dockstadvarvet i Sverige. Fram til 1997 foregikk all trening av mannskaper og evaluering av utstyr som var lånt fra Sverige. Dette materiellet ble levert tilbake i 1997, ettersom leveransene av det norske utstyret startet. Den første prøveskytingen med de nye Hellfire- missiler mot bevegelige mål ble gjennomført ved Grøtavær utenfor Harstad i juni 1997 med godt resultat.

Utfordringen for framtidens Kystartilleri blir å kjempe med andre enheter om vernepliktige som det vil stilles strengere fysiske krav til enn det en stasjonær struktur hadde behov for.

Små fra svunnen tider

Luftspeiling over Nøterø

Tre troværdige mænd forteller os, at de torsdag ettermiddag ved femtiden iagt-tog en tydelig luftspeiling over Nøterø. I retning fra øst saaes først 3, senere 7-8 krigsskibe av forholdsvis klare konturer.

(Tønsbergs Blad 15. september 1917).

Undervandsbaat-divisionen paa Teie

I dag kommer undervandsbaatdivisio-nens utskrevne folk til Teie. Det er omtrent 21 mand, hvorav omtrent halvparten fordeles paa de 3 undervandsbaater «B 1», «B 2» og «A 3» som fast besæt-ning, mens resten blir paa Teie som re-servebesætning. De nye folk vil nu straks faa instruktion i undevandstje-neste, og dykkerøvelsene vil bli igang-sat med fuld kraft for at række mest mulig før isen blir for generende.

(Fra Tønsbergs Blad 16. nov.1925).

Gris hoppet av på Smidsrødveien

Forleden kveldkjørte en lastebil innover Smidsrødveien. Den hadde en grisunge bakpå. Grisungen likte sig øiensynlig ikke, kanskje fordi karene kjørte for fort. Den hoppet av og kom forunderlig nok helskinnet fra dødsspranget.

Den befinner sig nu i beste velgående hos gårdbruker Lotherington på Sjølyst, som har den i bevaring inntil eieren mel­der sig.

(Fra Tønsbergs Blad 5. april 1932.)

Også Tjøme kjøper torskeyngel

I Tjømø herredstyres møte i går referer tes tilbud fra Flødevigens utkleknings- anstalt om leveranse av torskeyngel. Ordfører Sundene minnet om at man tidligere hadde sluppet ut yngel og syn­tes at man igjen burde slipp ut en del og da fortrinsvis i de lune bukter.

Aarholt pekte på at fiskerinæringen var av stor betudning forTjømø, og selv om man ikke hadde full oversikt over hvorle­des utslipningen virket, burde man bevil­ge til 10 millioner yngel. Ved voteringen bevilgedes enstemmig

150 kroner.

(Fra Tønsbergs Blad 6. april 1932.)

Brilliant drikkevann

fra Akersvannet til Nøtterøy og Tønsberg. Ingeniør Holmsen, som forestår det store rørled-ningsarbeidet fra Akersvannet, opplyser at grav-ningsarbeidet er fullført på Stokkesiden, men at det gjenstår en del gravningsar-beide og fjellsprengning på Nøtterøy siden. En stor del av rørledningene er forøvrig allerede lagt. Det er store rør, 4 meter lange og 400 millimeter i diameter, med en tyngde på 600 kilogram. Rørene som er kommet fra Nottingham, kom frem i god behold.

–              Det blir godt drikkevann?

–              Brilliant! Med det kjemiske renseanlegg får Nøtterøy og Tønsberg det mest moderne vannverksanlegget i Norge.

Vannet vil bli renset så det vil bli absolut rent og klart, hvilket man slett ikke kan si om det vann man nu får fra Grorud. Det er ingeniør Selmer som har med dette arbeidet å bestille, og arbeidet er allerede begynt både ved Akersvannet med pumpeanlegget og bassenget på Teiehøiden. Vannet skal som bekjent trykkes op de 80 meter fra Akersvannet til bassenget på Teiehøiden , hvorfra ledninger skal legges til Nøtterøy og Tønsberg.

(Fra Vestfold Arbeiderblad 04.04.1932)

Automobilkjørsel Tønsberg -Nøtterøbakken

i henhold til fylkesveistyrets bestemmelser skal automobilkjørsel paa strekningen Tønsberg -Nøtterøbakken herefter ikke foregaa med større hastighet end 15 km. i timen, hvilket herved bekjendtgjøres til almindelig etterretning og iagttagelse.

Vestfold fylkesingeniørkontor, 12. juni 1919. Hjalmar Conradi.

(Tunsbergeren)

Fra Nøterø Provianteringsraad

Kaalrot. Utsalg av kaalrot fra vort lager foregaar hver fredag, første gang 7. februar, prisen er kr. 0,25 pr.kg. Da poteter neppe vil kunne skaffes, bør alle være meget forsiktig med disse og gjemme mulig til sæt, og i stedet bruke kaalrot til mat.

Nøterø Provianteringsraad, 25/1 1919

Halvor Eid

(Tunsbergeren 30.01.1919)

Debat om kinematograf på Tjømø

Det blev atskillig debat i herredstyret om Chr. Nygaards andragende om tillatelse til at drive kinematograf paa Tjømø. Ordf. E.M. Olsen var for andragendet, idet han mente, at en kinematograf kunde by paa nyttig lærdom og samtidig bidra til at ungdommen ikke søkte saa hyppig til andre steder. TYonseth var enig heri og vilde støtte andragendet. Ludvig Kaspersen var avgjort imot kinematograf. Han dvæ-let særlig ved det, at det vilde bli en plage for de forældre, som hadde barn, idet de daglige utgifter derved vilde øke, samt det usunde i at barn og ungdom færdedes ute paa veiene om kvelden. James Jensen var enig med Kaspersen. Han mente ogsaa at foreningslivet, som der arbeides for, kunde hemmes i sit virke for at holde ungdommen inden døre.Th.Thorsen vilde denne gang stemme for kinematograf. Han hadde aldri hørt om no-gen utskeielser paa kinematografer. Naar det fremholdes, at foreningslivet mer holder ungdommen inden døre, saa kunde han ikke forstaa andet, end at det maa bil akkurat det samme, idet ungdommen jo maa gaa hjem efter foreningsmøter ogsaa. P.M.Vosgraff var ogsaa stemt for kinematograf. Han mente, det vilde spare ungdomm-men for at cykle til byen for at faa no-gen adspredelse, som i mange tilfæl-der kan være mer farlig.

Ved voteringen blev Nygaards andragende ikke indvilget, idet 9 stemte mot og 8 for.

(Tunsbergeren 01.04.1919).

Sportsmænd!

Øen Ildværket til salgs. Indtægt av laksefisket 1921 ca. kr. 7000. Havnegang, 50 faar eller gjeder for ysting. Eller hvor mange harer og kaniner??

Pris kr. 10 000.

  1. Søyland, Fossan st.

(Tønsbergs Blad 08.10.1921)

Fra Nøterø Provianteringsraad

Amerikanske herrestøvler utselges fra kommunelokalet paa Borgheim hver dag fra kl. 2-6. Pris kr 23.50 pr. par. Barne- og pikestøvler ventes en av de første dagene. For disse kr. 18.00 pr. par.

Nøterø Prov.raad 08.03.1919 Halvor Eid.

Glede på Tjømø over fredsslutningen i München

Formannen i skolestyret på Tjømø, gartner Normann, ringer oss og forteller at man også på Tjømø er begeistret over fredsslutningen i München. Skolestyret har funnet at begivenheten er av så stor betydning at det er besluttet å la lærerne gi en redegjørelse for situasjonen når barna er samlet i skolen i dag og derefter gi barna fri. Skolestyret har funnet at det vil bli et godt minne for barna, sier hr. Normann, og det vil kanskje feste sig i erindringen når vi gjør noe ekstra ved det.

Vi synes det er en smukk tanke som Tjømø skolestyre har ære av.

(Tønsbergs Blad 07.10.1938)

Monitor «Thor I» sunket ved Hoftøen

Norsk monitor Thor I er inat sunket ved Hoftøen ved Store Færder. Monitoren var under slæpning fra Horten til Stavanger Der var stærk snestorm, da ulykken skjed de. Monitoren står med baugen over vand, mens der like utenfor der strandingen fandt sted er dypt vand. To mand (vistnok Stavanger-gutter) er druknet. Taugbåten ligger nu i Sandøsund.

(Tønsbergs Blad 08.03.1919)

Nøterø – Nøtterøy,

Tjømø – Tjøme

Nøterø herredstyre nedla som bekjændt ved enstemmig beslutning av 25. nov. 1917 en enstemmig protest mot kirkedepartementets bebudede forandring av herredets navn fra Nøterø til Nøterøy eller Nøtterøy. Ved kgl. resolution er imidlertid bestemt at navnet skal være Nøtterøy. Nøterø herredstyre fastholdt imidlertid sin protest og begjærte saken forelagt amtstinget. Ljkeledes protesterte Tjømø herredstyre mot at navnet Tjømø blev forandret til Tjøme.

Amtmanden bemerker, at da spørsmaalet er avgjort ved kgl. resolution, har amtstinget ingen adgang til her at gripe ind uten rent petitionsmessig. Komitens flertall var enig heri og indstillet til amtsting-en at fatte saadan beslutning: Saken gir ingen anledning til nogen forføining fra amtstinget side.

(Tønsbergs Blad 10.03.1919)

Veierlendinger blir utestengt fra badestrender

I Stokke herredstyres møte i går tok Hobæk, Veierland, op spørsmålet om få sikret en del badestrender for kommunen.
Hr. Hobæk bemerket at det snart ikke var et sted i bygden «hvor man kunde få dukka sig»

– og grunnen selges til «utlendinger» og private, som setter op gjerder og stenger folk ut fra badestrendene. Lensmann Andersen og ordfører Ellefsen erklærte sig enige med Hobæk og begge vilde støtte et forslag om en komite for å se på saken. (Tønsbergs Blad 04.06.1938)

Red. bem.: Veierland ble overført til Nøtterøy 1. jan. 1964.

Nedlagt skole på Bolærne

Vi begynner skolen i morgen med i alt 1248 barn i folkeskolen, sier Nøtterøy skolestyres formann, pastor Stabell. Ved enkelte skoler er det svært små klasser, således ved Tømmerholt skole hvor det bare er 3 – tre -elever i første klasse. Videre har vi nu nedlagt skolen på Bolærne og de 8 barn derfra er overflyt- ° tet til Foynland skole. Ellers er å bemerke at middelskolens 160 elever er fordelt på 6 klasser, altså parallellklasser på hvert trinn.

(Vestfold Arbeiderblad 18.08.1936)

Hilsen fra «Svend Foyn »

Gjennom Norges Røde Kors er det fra Svenska Røde Korset kommet hilsen fra «Svend Foyn». Hilsenen er adressert til Teie poståpneri og enhver som hører hjemme i dets distrikt og har pårørende eller kjente pa hvalfangst-ekspedisjonen

«Svend Foyn» kan ta hilsenen til inntekt for sig.

(Tønsbergs Blad 21. juni 1940).

Neptun Canning på Kaldnes

Hvor mye råvarer har bedriften tatt imot i sommer? spør vi disponent Børresen.

6000 skjepper brisling, sier Børresen. Og da fabrikantene regner med at en skjeppe brisling gir om lag en kasse sardiner, skulle produksjonen være vel 6000 kasser – eller vel 600 000 bokser sardiner. Og det er et pent resultat.

(Vestfold Arbeiderblad

22.07.1953)

Junioren Anker Enger

Junioren Anker Enger, Nøtterø, deltok i det internasjonale friidrettsstevnet i Oslo i går, der han stilte op på 1500 meter sammen med seniorene. Engers start var imøtesett med stor interesse, ikke minst på bakgrunn av hans mange utmerkede tider og gode plasseringer i det siste. Han er uten tvil vår aller mest lovende mellom-distanseløper, men at han skulle kunne plassere sig som nr. 2 med den fremragende tid 4.10.7, bare 1/10 sek. efter vinneren i den hårde konkurransen, var mer enn ventet.

(Fra Tønsbergs Blad 31. august 1936)

Tjømø kristelige ungdomsforening i eget hus

Ved juletider skulde Tjømø kristelige ungdomsforening, hvis alt går efter planen, kunne flytte inn i eget hus. Huset skal opføres på foreningens tomt – vel 3 mål – i nærheten av kirken. Foruten tomten disponerer foreningen ca. 14 000 kroner, hvorav 5000 blev skjenket foreningen ved juletider. Bygget er bortsatt til Kristen Kruge for 20 85 kroner. Byggets arkitekt er arkitekt Hansson.

(Fra Tønsbergs Blad 31. juli 1936)

Billigbuss fra Nøtterø

I anledning Høires fylkesstevne ved kongegravene i Borre f.k. søndag blir det satt op billigbuss også fra Nøtterø. Deltagerne på turen må tegne sig innen fredag kl. 14 enten hos kjæb-mann C. Fosaas, Borgheim, kjøbmann E. Svendsen, Kjøbmannskjær eller kjøbmann Henriksen, Oterbekk.

(Tønsbergs Blad 8. august 1936)

25 år som los i Siam

  1. august 1936 kan kaptein Albert Petersen fra Husø se tilbake på 25 års virksomhet som los i Bangkok. Det er sikkert ingen norske sjøfarende i det fjerne Østen eller folk ellers som har hatt noget med skibsfart å gjøre i de farvann som ikke kjenner denne godlynte, trauste sailor. Han har i den tid han har opholdt sig i Bangkok, på grunn av sitt gode humør, sitt gode hjertelag og sin store gjestfrihet vært det naturlige midtpunkt for norske sjøfarende.

(Utdrag fra artikkel i Tønsbergs Blad 6. august 1936)

En elgko fundet død

En mann fra Foynland fant forleden en død elg halvt op i fjæren ved Store Færder. Han meldte fra til lensmannen i Tjømø, som dro ut for å undersøke saken. Koen er antagelig død som følge av overanstrengelse efter svømmeturen. Lensmannen varslet også dyrlege Kjølberg, som i går dro dit ut for å se på dyret, idet man ikke kan være forsiktig nok i disse milt-brandtider. Dyrlege Kjølberg oplyser på vår henvendelse at det ikke er tale om miltbrand, men at dyret mest trolig er død av overanstrengelse.

(Fra Tønsbergs Blad 20. september 1937)

37 biler i kø ved kanalbroen

I går middag vedl4-tiden var der plutselig blitt liv og trafikk gjennem kanalen. Hele 3 undervannsbåter, rutebåten «Husvik», en fiskeskøite og en lekter skulde gjennem, og det blev som rimelig kan være stor kø på begge sider av broen. Det fortelles at køen på den ene siden av broen bestod av 37 biler, og dessuten en mengde folk for øvrig.

Det må vel være en av de største køer på lenge, eller hvad sier vakten?

(Tønsbergs Blad 10. august 1937)

Fra Ishavet til Kjøbmandskjær

I onsdags ankom til Kjøbmandskjær Sælfangeren «Albert», kapt. Jens Hansen, fra Nordishavet med fangst af: 7005 Sælskind, hvorav 6048 Ung-sælskind, 710 Klapmytskind samt 7 bottlenoser og ca. 970Tønder Spæk

(Fra Tønsbergs Blad 8. august 1887)

Kommunevalget på Nøtterø 1937

Bergan skole er stemmested foruten for skolekretsen også for øene Hvalø, Gåsø, Bolærne og Fuglehuk. Torød skole er stemmested foruten for kretsem også for øene Skrøsling-en, Lindholmen, Kjøleholmen og Vakersholmen.

(Annonse i VestfoldArbeiderblad 16.oktober 1937)

Torød Kapel

Basar til Indtækt for Kapel paa Torød afholdes paa Oserød Tirsdag 16. Januar og følgende Dage. Basaren aapnes Kl. 4 Eftermiddag. Gaver modtages af: Lina Andersen, Aarø-sund, Marie Karlsen, Oterbæk, Hanna Knudsen, Svendsrød,Tinka Torgersen, Stranden, Nancy Jensen, Brevik og Kristine Paulsen, Movik. (FraTunsbergeren 2. januar 1907)

Tak

Da vi Fattige i Nøterø Fattiggaard har modtaget en stor Gave til Jule-træfest, men ikke ved hvor Giveren eller Giverne er, frembringer vi her vor hjerteligste Tak og ønsker Guds Velsignelse over eder, thi Herren vil lønne en glad Giver. Et velsignet godt nyt Aar ønskes eder, af os Fattige i Nøterø Fattiggaard paa Oserød.

(FraTunsbergeren 4.januar 1907)

En jordrystelse

af ikke helt ubeydelig Styrke har inat Kl. ca 1.40 gaaet over større Dele af vort Land. Her i Byen mærkedes den paa sine Steder noksaa stærkt. Ovne klirrede, Senge ryste-des og Folk vaagnede. Umiddelbart før og under Rystelsen hørtes et hult Drønn. Fra Nøterø og Husø foreligger lignende Meldinger.

(Fra Tønsbergs Blad 10. januar 1907)

Aarfuglen

hørtes en Times Tid spille ved Aarø igaar.

(FraTunsbergeren den 10. januar 1907).

Lærer Thor Hansen,

Nøterø, fyldte igaar 80 Aar. Fra nær og fjern modtog den gamle hedersmand, der trods for sin høie Alder endnu i fuld Vigør kan skjøtte sin Skolegjerning, de hjerteligste Lykønskninger i Anledning Dagen. (Tunsbergeren 26. mars 1907)

Lodsskøite nr. 21 av Vrængen redder 2 mand

Under snestormen søndag ettermiddag paatraf lodsskøite nr. 41 av Vrængen vest for Struten 2 mand i en snekke. Mændene var ute paa alkejakt da motoren slo klik. Det er meget uvisst om de hadde blit reddet hvis de ikke hadde blit paatruf-fet av losskøiten. Mannskapet paa lodsskøiten klarte aa faa sleper over i snekken og redde de to mændene om bord i skøiten, som tok snekken paa slep ind til Brevik i Vrængen.

(Fra Tønsbergs Blad 25. oktober 1921)

Vandboring paa Nøterø-haugen

Boringen paa Teie paa Nøterø skaffer 30 000 liter klart og deilig vand i døgnet og forsyner hele Teie og Ørs-nes. Nu bores der ved privat foranstaltning paa Nøterø-haugen. Kommunen deltar med en mindre del av utgiftene av hensyn til at midddelskolen mangler vand

(Tønsbergs Blad 6. november 1921)

Skøiteløb paa Føinsundet

Paa Føinsundet avholdtes sidste Søndag Skøiteløb for Gutter med en efter Forholdene meget god Tilslutning baade fra Deltagere og Publikum, der med sine hurraer tiljublede Pristagerne. Resultatet saa saadan ud:

Kl. 1 – 500 Meter

  1. Pr. Hartvig Engebretsen, Husø – 1,23
  2. Pr. Nikolai Kristensen, Føinland – 1,24

Kl. 2 – 500 Meter

  1. Pr. Sofus Korneliusen, Husø – 1,13
  2. Pr. Anders Hansen, Aldershvile – 1,23
  3. Pr. Nordal Nilsen, Husø – 1.28

Kl. 3 – 250 Meter

  1. Pr. Ivar Iversen, Husø – 0,39
  2. Pr. Magdal Olsen, Føinland – 0,44

Naar hensyn tages til den daarlige Bane og Isforholdene med Snesørpe, maa Resultatet siges at være godt.

(Tønsbergs Blad 24.01.1905)

Orgel til Tjømø Kirke

Det af Skibsreder L.H. Bache og Frue for-ærede Orgel til Tjømø Kirke er nu opsat og taget i Brug. Giverne fortjener Menighetens Tak for den verdifulde Gave, som i høi Grad vil bidrage til at gjøre Gudstjenesten skjøn og opbyggelig. Orgelfabrikanterne, Olsen & Jørgensen, har al ære af sit Arbeide. Smukt Udstyr, behagelige Toner og godt at spille paa.

(Tønsbergs Blad 16.12.1905)

Ordfører Syse ved nyttårs-skiftet

For 1934 vil jeg uttale at det slutter bedre enn det begynte, mere liv og endel nedgang i arbeidsløsheten. Av større arbeider som er gjennomført på Nøtterøy vil jeg i første rekke nevne anlegget av permanent dekke på Smidsrødveien som blv gjort mulig ved fylkets forskudtering. Videre må nevnes herredstyrets vedtak om å oprette husmorskole på Nøtterøy, en skole som vi setter store forhåpninger til. Vannverket har vært i drift hele året og virker til vår fulle tilfredshet.

(Vestfold Arbeiderblad 31.12.1934)

Ambulansebil til Spania

Nøtterøy Arbeiderparti har møte til inntekt for en ambulansebil til det kjempende spanske folk, torsdag 15. ds. kl. 8. Foredrag av Trond Hegna. Fremvisning av ny Spaniafilm. Adgang for alle. Entre 50 øre.

Styret.

(Vestfold Arbeiderblad 14.09.1938)

Kronprinsens bryllup og Nøterø

Nøterø fædrelandslag følger Tønsbergs fædrelandslags eksempel og lægger ind radio med høttaler i Nøterø Middelskoles gymnastiksal torsdag for at de som ikke har radio hjemme kan ha anledning til at følge bryllupshøitidelighetens gang. Der er adgang for alle. Kringkastingen tar til kl.11.

(Tønsbergs Blad 20.03.1929)

Nøtterøymann debuterer hos Gyldendal

Vi fikk igår besøk av en en ung mann, men forøvrig en gammel kjenning. Det var sakfører Lauritz Johnson, Nøtterøy.

–              Hvad har du på hjertet, du ser så fomøiet ut?

–              Jeg har skrevet en bok som Gyldendal sender ut i morgen.

–              Du er altså debutant da?

–              Ja, når det gjelder romaner.

–              Fortell, fortell.

–              Ja, boken heter «Mens vi venter», og handler om, hvad skal man si, overutdannede ungdommer.

(Kort utdrag fra intervju)

(Vestfold Arbeiderblad 23.11.1934)

Brændevinfartøier

Vi har tidligere bragt meddelelser om det misforhold som har opstaat paa Vasser ved at brændevinsfartøier har lagt beslag paa havne-padserne, slik at det blir vanskelig for fiskeflaaten at ligge der. Det er fra tid til anden ikke ganske faa brændevinskuttere som sø-Kfer «nødhavn» og blir liggende der i optil maaneder. Spesielt har brændevinsfarkosteme lagt til ved Krugehavn. Paa grund av situationen som har opstaat, har en fiskerforening fra Engelsviken set sig nødsaget til at henstille til departementet om at faa forholdet rettet. Departementet har oversendt saken til politimester Hedels til uttalelse. Vi har henvendt os til politi-mesten, for at høre hva han mener om saken.

– Det er meningsløst, at havnepladsen skal være op-tat av utenlandske brende-vinsfarkoster. til fortræng-sel for vore egne fiske-og lodsbaater. Jeg har i min uttalelse til departementet foreslaat at man forhøier havneavgiften. Dette mener jeg nemlig er den eneste vei at komme misforholdet til livs. For tiden betaler bræn-devinsfartøiene ikke mer end 50 øre pr. døgn i havneavgift, fastsat ved kngl. res. av 31te mars 1905. Nu fore-slaar jeg at man forhøier avgiften til 20. kroner pr. døgn og saa faar man se om om ikke dette skulde hjælpe til at bedre forholdet.

(Fra Tønsbergs Blad 16.03.1922)

5 bygninger i flammer på Nøtterø

Det største ildhav som har luet mot himmelen på Nøtterø de siste 20 år, hvelvet sig i går over gården Søndre Roppestad på Oserød.og jevnet i løpet av en par timers tid hele 5 bygninger med jorden .1 den friske brisen fra syd – dreiende sydøst – kunde ikke branden hatt et uheldigere utgangspunkt. Det knusktørre høet i låven, halmen fra i fjor, det solide gamle tømmer i våningshus, stall og løe, alt var liksom filtret inn i en sammensetning til gunst for den røde hane. Det ble foretatt utrykning så vel fra Nøtterø som fra Tønsberg brandvesen, men ved fremkomsten var halve våningshuset i full fyr, og flammene sprang i vindpresset fra bygning til bygning og var dømt til undergang. 3 familier på 4 barn og 8 voksne ble husville og mistet alt de eide. Eiendommen tilhører Nøtterø kommune, som har fullverdiforsikret bygningene for 75 000 kroner.

(Tønsbergs Blad 06.08.1949)

Nøterø

Basar til indtægt for husdyravlens fremme, avholdes paa Borgheim tirsdag 6., onsdag 7. og torsdag 8. januar. Aapnes hver dag kl. 5.Verdifulde gjenstande. God underholdning.

Nøterø landbrukslag

31-12-1919 (Tønsbergs Blad)

En av verdens hurtigste travere

Champlain, er innkjøpt fra Amerika av skibsreder Thorvald Berg, Nøtterø. Dermed har Vestfold æren av å være det nye hjemsted for den mest berømte traver som har satt sine ben på norsk jord. Champlain avslørte sig i fjor som en av U.S.A.s hurtigste tre-åring-er, med en rekord på 1.15.7. Det florerer endel rykter om prisen, men hr. Berg benekter bestemt å fortelle om den. Det må være en rent privat sak, lyder svaret.

(Fra Tønsbergs Blad 19.07.1939)

Tjømes ordfører får 4000 i årlig «honorar»

Ordfører Lysgaard «gikk på gangen» under saksbehandlingen da spørsmålet om ordførerens godtgjørelse var oppe til drøfting i siste møte i Tjøme herred-styre. Varaordfører Stenli foreslo ordførerens årlige godtgjørelse hevet fra 3000 til 4000 kroner årlig. I debatten ble det anført at sammenlignet med Sem, Våle, Stokke og Nøtterøy ville Tjøme kommune med dette komme på topp. Nøtterøys ordfører hadde 3600, Våles 1000, Sems 2600, Stokkes 2000. Varaordføreren pekte på de spesielle omstendigheter og de mangehånde gjøremål som var knyttet til ordførerver-vet på Tjøme. Han fik støtte av Sv. Kristiansen som pekte på at det på Tjøme falt mye arbeid på ordføreren, bl.a. fordi kommunen ikke har noe ingeniørvesen.

Mot fem stemmer ble det vedtatt å heve ordførerens godtgjørelse til 4000 kroner.

(Vestfold Arbeiderblad 03.07.1953)

400 meter vei ned lagt på Tjøme

Da brua over Røssesund ble åpnet tidlig i vår, ble en stump av fylkesveien over Brøtsø overflødig. Det var det stykket som førte fra det gamle ferje-stedet til der hvor den nye veien fra brua kommer inn på den tidligere fylkesveien. Etter at veisjefen ogTjøme herredstyre hadde funnet det riktig å nedlegge dette stykket, fattet Fylketinget vedtak om det, og nå har Statens Veivesen i brev stadfestet nedleggelsen med Samferdselsdepartementets godkjenning.

(Vestfold Arbeider- ved’ blad 11.08.1952)

2000 liter brændevin beslaglagt ved Aarøsund

Paa en holme ved Aarøsund har toldvæsenet beslaglagt et større parti brændevin, som nu er bragt til toldkammeret her i byen. Partiet bestod av ca. 1500 liter sprit og omkring 200 flasker konjak og whisky. Antagelig er flere personer infi-cert i affæren, da det neppe kan tænkes at enmand sitter med et slikt lager ute i skjærgaarden.

(Tønsbergs Blad 02.09.1921)

Kjøper pinnsvinn

«Flere pinnsvinpar ønskes kjøpt for utsetting på øy utenfor Nøtterøy.

Henv.: Samuelsen, Sørbyhaugen 20, Oslo 3, tlf. 14 34 38.»

– Mannen bak annonsen forteller at pinnsvinene skal ta huggorm.

Det har ikke vært orm på Kjølholmen på mange år, men i fjor dukket de opp igjen. Det er masser av rotter og mus også, så pinnsvinene skal få nok å gjøre. Øya er på vel 250 mål. Man ønsker ca. fire pinnsvinpar, for pinnsvinene liker seg ikke alene.

(Tønsbergs Blad 04.05.1973)

Nøtterøy ingeniørvesen

Stillingen som kontordame ved Nøtterøy ingeniørvesen er ledig.

Lønnen er kr. 1200,- pr. år. Ansøkning med gjenpart av eksamenstestemonium og attester kan sendes undertegnede innen 1. sept. fk.

Nøtterøy kommuneingeniørkontor 21-8-37. J.Th. Mortensen.

(Vestfold Arbeiderblad)

Senkning av Foynlandsbrua

I herredstyrets møte mandag forelå det beregning av reparasjon av

Foynlandsbrua i tre alternativer. Forslaget om å senke brua med 1 meter og beholde samme kjørebredde, blev vedtatt mot 9 stemmer. Mindretallet stemte for et forslag om å utvide kjøre-bredden til 4,5 meter og senkning av brua med 1 meter.

Nilsen Foyn (H) var enig i senkningen av brua, for nu kunne ikke bilene se hverandre fra hver side, men møttes ofte på toppen og måtte rygge tilbake. Andersen (H) mente at hvis to bilister møtte hverandre på toppen av brua med den oversikten som var, burde de miste certifikatet. Helle (V) svarte til dette at det hadde hendt ham at han møtte en bil på toppen når han kjørte langsomt og den andre fort.

(Vestfold Arbeiderblad 08.09.1937)

Kjøpet av Verdens Ende iorden

Tjøme herredstyre behandlet igår kjøp av Verdens Ende. Ordfører Granøe opplyste at Tjøme og Tønsberg kommuner var enige om å overta den fjerdeparten som Nøtterøy kommune skulle ha hatt i foretaket, men som det ikke ville. Summen var 5000 kroner, som de to interessenter da delte. Et par privatmenn på Nøtterøy har tilbudt sig å overta herredets andel, men vi vil ikke at det skal komme noen private interesser inn her, sa taleren.

(Vestfold Arbeiderblad 19.01.1940)

Doktor Binneballe, Tjømø

Kontortid: Hver dag kl. 9-11 formiddag i lægeboligen, Sundene, hver tirsdag kl. 1-2 ettermiddag paa Wasser hos madam Sara Kruge, hver mandag og torsdag kl. 3-4 ettermiddag paa Skjerve hos hr. Halvor Pedersen.

(Annonse i Tunsbergeren 30.01.1883)

Fotballkamp på Husø

Husø mot sammensatt lag Gåsø og Hvalø idag onsdag kl. 19.30. Kom og se en morsom kamp. Billetten gjelder som lodd på en gjenstand.

(Annonse i Tønsbergs Blad 19. juli 1939)

Resultat af Folkeafstemmingen:

Nøterø Ja til kongedømme: 665               Nei til kongedømme: 14

Ja Nei
 Tjømø  391  7
 Sem 894 25
Tønsberg 1012 83

(Tunsbergeren 14. nov. 1905)

 

Lodsskøite gaat under ved Færder

FraVasser telefoneres os:

Losskøite nr. 48, en av Færder-vagthol-dets største skøiter, er gaat under i den voldsomme storm nat til fredag. Skøiten, som eides av lodsene Hans og Peder Pedersen, saaes siste gang torsdag kveld ved Færder. Om bord befant sig lodserne Hans Jørgen Hansen (et barnebarn av den bekjente lods «Ulabrand») og Hans Jørgen Pedersen samt lodsguttene Sigvard og Lars . Pedersen, alle sammen gifte mænd i 30-40 aars alderen . Da skøiten ikke kom hjem i løpet av søndagen, be-

gyndte man at frygte for dens skjæbne og man har senere telefoneret kysten rundt, men uten resultat. Igaar var mandskap ute for muligens kunne gjøre noget, men man fandt kun vrag-stumper og en lue, som gjenkjendtes tilhørende en av de omkomne. De forulykkede efterlater sig enker i smaa kaar og 18 ukonfirmerte barn. For at avhjelpe den første nød, er vi fra flere hold blit anmodet om at sætte i gang en indsamling til dem, og det gjør vi med glæde. Liste er utlagt i ekspedisjon.        _

(Tønsbergs Blad 4. februar 1913)

Bilen

har nu overtat postbefordringen over Nøterø ogTjømø. En hestedil lgence er sat i rute paa Tjømø og tar passajerer og gods helt til Tjømø kirke – Om søndagene blir det anledning tli en behalig tur og retur Tønsberg-Tjømø.

Bilens folk overtar ogsaa kommisjoner i byen for folk paa Nøterø og Tjømø

(Tønsbergs Blad 17. september 1912)

Tjømø-kvindernes indsamling til forsvaret

Som ledd i denne indsamling avhold tes 2den juledag det føraverterte forsvarsbal i Klubben paa Tjømø. Ca. 130 ældre og yngre damer og herrer del-tok Fr/doktor Stoltenberg ønsket velkommen og gav samtidig kvkter»?g for de av en del unge damer paa ister indsamlede midler, der androg til 292 kroner. Under desserten holdt ordfører Bache tale for kongen, og hr.Ths  Thorsen en tale for forsvarssaken og fædrelandet. Talerne blev efterfulgtt av hurraer, kongesangen og fedrelandssangen. Ballet skaffet et overskud stort 150 kroner

(Tønsbergs Blad 31. des. 1912 )

Stevning

Baadsmand Torger Johnsen, født 7de september 1872, hvis sidste opholdssted her i riket var Dalen.Tjømø, var forhyret med bottlenose-fanger «Margaret» av Tønsberg. Skibet avgik fra hjemstedet 22de mars 1910, bestemt for bottlenosefangst i de nordlige farvand omkring Shetland, Island . Nogen direkte efterretning fra skibet efter avgangen har man ikke havt. Anstillede undersøkelser har git som eneste oplysning, at «Margaret» sidst i mars 1910 blev observeret ut for Utsire, styrende kurs for Shetlandsfeltet. Efter den tid hadde man paa disse fangstfelter i april-mai overordentlige sterke stormer, og fantes siden ved Shetland en Iivbøie, merket «Margaret, Tønsberg». Skibet maa saaledes antages forlist og mandskapet omkommet.

FraTorger Johnsen er der aldrig siden hørt noget og maa han derfor formodes død.. For overenstemmende med loven om opløsning av egteskap 28/8 1910, nr. 1 § 16 og loven om forsvundne 12/10 1857 § 28, at faa egteskapet mellemTorger Johnsen og Ellen Johnsen opløst, stævner jeg paa sidstnevnte vegne baadsmandTorger Johnsen til at møte mig eller fuldmægtig inden maanedstinget paa Tjømø, der avholdes paa Tønsberg raadhus 17de juli 1913, kl. 10, for der at legimetere sig, da i motsat fald bevisligheter vil bli iretteført og ethvert til sakens fremme sigtende skridt foretat, hvorefter dom for nævnte egteskaps opløsning ventes avsagt over-enstemmende med nærmere paastand i retten.

Enhver, som kan gi nogen oplysning om den forsvundne, opfordres til at møte til samme tid og samme sted og fremkomme derved.

Tønsberg den 5te april 1913. Overretsakfører Sam. Meyer v/ Moltke Spilleth, overretssakfører (Kunngjøring i lokalpressen)

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mahisen

En sjømanns dagbok

Dette er kopi av dagbok, eventuelt brev skrevet av H.Kjørbo Hansen. Han var bror av min
bestemor, Anna Dorothea Hedvik Kjørbo Fagelund. F.Hansen

En gave til Tjøme Historielag fra A.F.Hansen

TIL BOTLENOSEN !

Stakkels Dyr,hvor du maa lide, Førend Døden brat Ende gjør
paa dine Kvaler, Medens vi af Livet haler For at faa dig fat.

Naar nu Kampen er forbi,
Og du ligger taus og rolig, Bliver du istykkerrevet,
Sønderlfænget og partert. Derpå bliver du placeret Ned i
Kjedlens skumle Bolig.

Digtet paa ” Ishavet ” af H.Kj. Hansen,
OmbordiBrig ” Christiane ”, Capt. R.Knudsen af Tønsberg.

Mandag den 23. Marts 1885.

Dampskibet peb, og av sted gikk det. Jeg tillige med flere andre af Mandskabet paa m/Briggen ” Christiane ”,stod forud paa Dampskibet i det deilige Solskinsveir, ogventede hvert øieblik at se ” Christiane ” ,efter at have gaaet igjennem Piren og over Trælen.

Det var med taarefyldte øine, at jeg for siste Gang skuede min Fødeby og dens Omegn,før jeg reiste. Nu er vi ved Briggen. Om bord i denne er alle i en travel Virksomhed. Ned i Lugaren, der er omtrent propfuld af Mennesker, kom vi da endelig, og efiterat vi havde slængt Tøiet ind i vore Køier, satte vi os paa vore respective Kister og begyndte at betragte Skuespillet omkring os. Her stod en af Matroseme fuld som en Alke, og curtiserede nogle Bondepiger, der fulgte sine Kjærester og Brødre om bord, her stod en og stegte og brasede og brændte saa det blev en afskyelig Lugt. Men nu nok derom. Det var med blandede Følelser jeg gikk tilkøis Den Aftenen tilligemed mine to Køiekameraater, en Styrmand fra Laurvig, og en Bondegut Fra Ramnes. Det blev saa trangt at det var næsten ikke til at holde du. Men endelig sovnede vi.

Tirsdag den 24. Marts 1885.

Klokke 4 om Morgenen blev jeg vækket ved at høre Kokkon skrige: ” Reis du og skaffe ”. Dette var uvane for mig, og jeg sprang med Forbauselse op, og klædte mig paa.Han havde da Kaffeen færdig, og vi begyndte at drikke. Jeg havde lidt Fløde med mig hjemmeifra, saa at jeg Klarte mig noksaa godt. Vi har enden ikke faaet noget fast Arbeide, men gaar omkring og

 

Hjælper de nyankomne med at faa Tøiet om bord,og skyder med Kanoneme. Man laver nemlig en Sæk med Høvelspaan, som man lægger på Våndet paa en Træramme. Man sigter paa denne og forsøger at træffe. Jeg skjøt 2 Skud fra Bakken. Det første traf Sækken i det ene Hjørne og det andre passerte forbi,men lige i Nærheden. Begge Skuddene vilde have truffet Botlenosen. Jeg var ikke lidet stolt. I dag er det pent Veir. I dag kom mine to Brødre om bord med noget Smaateri som jeg hadde glemt.

Onsdag den 25. Marts.

Klokken 4gjentoges det samme Skuespil som igaar. Jeg tømed du med det samme. Jeg skulde hjælpe Tømmermanden med at gjøre Kanoneme klare på Bakken. Som jeg stod og holdt en Medtrykker til Bolten,kom han nær Armen saa den gikk tilsøs. Jeg blev lei, og gikk agterut til Capt. Og spurgte om jeg kunde gaa til Byen og kjøbe en ny. Jeg fik Skrub, men slap at gaa til Byen, da vi havde Smed om bord. Jeg kom ikke tilkøis før kl. 12 om Natten, da jeg skulde staa og vente paa Capteinen, der var i Byen for at udklarere ved Toldboden. Da han kom, fik vi høre at vi skulde lette kl. 4 næste Morgen, hvis Vinden tillot det.

Thorsdag den 26. Marts.

K1.4 lettede vi Anker og seilte udigjennom ollæeme efiter Lodsens Kommando for svag men gunstig Vind. Nu er vi endelig paa ”Blaamyren ”. Hist i Horizonten har vi Færder Fyr, ellers ser vi ikke mer Land.

Fredag den 27. Marts.

Begynder saa smaat at blive søsyg. Stod nu for første Gang til Rors. Som jeg stod i mine egne Betænkninger, lod jeg Briggen falde af. Strax kom Capteinen agterud og begyndte at skjælde mig du. Vi sre mange Fugle saasom Kraaker,Dompapper, Stærer og Spurver, som nu er paa Opturen til Norge. En nydelig Dompaphan var saa træt at jeg næsten kunde tage den med Haanden. Var i Ettermiddag skrækkelig søsyg. Jeg havt sat mig fast i Kappen eller Nedgangen til Lugaren, og forlod kun min Stade naar Maven fordrede det, for at gaa bort til Rækken. En af Matroseme fik truet i mig nogle Sildestykker og Kavringsmuler, hvilke imidlertid strax kom samme Vei tilbage igjen. Begynder at længte hjem.Tænker ofte paa Kontoret, mine Forældre og Søskende. Ønsker mig hjemme igjen. Det er godt og varmt om Dagen i Lugaren, saa man kan ofte ikke faa sovet for bare Røg. Jeg har nu ikke spist paa 2 Dage. Stjal mig tilkøis i Ettermiddag.

Lørdag den 28. Marts.

Er nu omtrent fri for Søsygen. Var i dag agterud og hjalp Capteinen med at pudse hans Bøsser. Vil ALDRIG mer paa Søen, (hvilke alle Begyndere i Sømandsfaget forresten siger naar de ere Søsyge ). Jeg vaskede mig i dag for første Gang siden Mandag. Man pleier ikke at vaske sig saa ofte her, men man har heller ikke Tid til saadant, ialfald er det forferdelig uvane for mig. Tiden gaar om Aftenen med Sang, Trækspil og Kogning. Røger gjør man bestandig naar man har fri. Nogle staar og steger Dænge, eller en Blanding af Poteter og Brød opløst i

 

Vand, stegt i smør, andre steger Pandekager af mel og Vand. Vi befmder os nu paa Høiden af Arendal. Har seet mange Fyrer.

Søndag den 29. Marts.

Er nu omtrent tvers af Lindesnæs. Medens jeg nu sidder i Lugaren og skriver dette, hagler det med Fornærmelser og Vittigheder angaaende Journalen, som de kalder min Dagbok for. Forresten ere de svært nyskjærrige efter at se hva jeg skriver. En Aften forrige Uge, da jeg havde lagt mig paa en af Kisteme for at sove, blev jeg temmelig ublidt vækket ved at jeg fik et Spark paa venstre Arm. Det forholdt sig saaledes at en Svenske havde lagt sig til at sove paa min Kiste ret over for mig ; med det samme Skibet gjør en Overhaling , vælter Kisten, der ikke var fastspigret overende, og alt som var i den du over Gulvet eller Dørken som det kaldes. Smøret og sukkeret kom i en ubehagelig Nærhed med det næsten af Vand oversvømmende Dæk, hvorfor jeg varpede altsammen. Smørkoppen min gik såå sund som Knas ved samme Leilighed. Nu i dette Øieblikk ligger jeg på Bakken og røger mig en Cigar, Knækker Valnødder som Moder har stappet ned i kisten, og har det noksaa gemytligt. Nydelig veir. Har Lindesnæs agter om Bagbord. ((Her mener nok unge Hansen styrbord.)).f.anm.)

Har i dag spanderet 1 eg paa Baadsmand og Kokken, hvilket vakte stor Sensation i Lugaren. Men nu skal vi du at aksffe til Middag, derfor adjø for denne Gang. Til Middag fik vi fersk Suppe og Kjød, samt Budding, lavet af Mel, Vand og Rosiner. Er ikke meget god, men er rene Lækkerbidsken om bord.Saa en Springhval ved Siden i Eftermiddag. Eftersom det er Skig og Brug blant Ishavsfareme, har vi surret en slaktet Ko fast til Merset for at Kjødet skal bevares bedre. Men nu maa jeggaa tilkøis efter at have stegt Dauge.

Mandag den 30. Marts.

Har i dag malet Tal paa Baadene, hvilket Arbeide jeg skilte mig meget godt fra, saa til ikke at have gjort det før. Har Risengrynsgrød til middag, kogt i Vand og med condinsered Meld i. Stygt Veir, Regn og Blæst. Den gamle Kasse slingrer forfærderligt, som næsten alle Smaaskuder jo gjør. Men eftersom, saasom og dasom de slaar 1 Glas, og jeg skal paa Udkig, maa jeg sige Stop for denne Gang. Død og Pine nu praier Styrmanden i Kappen for Afløsning paa Udkik.

Tirsdag den 31. Marts.

I dag har vi stiv Kuling ,næsten Storm. Den gamle Brig flyver fremad med rasende fart ,for bare Stumpeme. Søsygen begynder saa smaat igjen. Er ikke rigtig frisk, hvorfor jeg har faaet engelsk Salt af Capteinen, som vi faar som Raad for alle Sygdomme. Kunde ikke spise noget af Middagsmaden som bestod i Erter, Flesk og jød. Dag læste jeg lidt i Testamentet for første Gang. Man læser ikke Guds ord formeget her oppe.

Onsdag den 1. April

Er nu omtrent tvers af Bergen. Stiv uling. Lapskaus til Middag, hvoraf jeg spiste en god del. Har igjen faaet en Dosis engelsk Salt af Capteinen. Inat var jeg for første Gang paa

 

Vagt.Det var forfærdeligt. Det regnede, blæste , sneede og haglede.Der maatte jeg staa i 4 Timer og fryse. Stod og passiarede med Styrmanden omtrent 1 Time.

Nu mens jeg har god Tid, vil jeg søge at skildre Mandskabet om bord i Briggen. Øverst i Lugaren thronervor for sin Styrke og Størrelse bekj endte Baatsmand, siddende ved et mat Lys af en tilrøgt Lampe, og halvsaaler et Par Støvler, idet han med sin Basstemme synger en Drikkevise, paa hvilken Resten af Mandskabet hører med Beundring. Ved siden af ham sidder en af Matroseme og syer paa en Seilpaase, medens han af og til hjælper Baatsmanden at stemme i. Foran Kabyssen staar Kokken i al sin Storhed ogGlands og ribber en Alke medens Stewarden laver Deigen til Brød.BBag disse sidder jeg og skriver og har til vis-a-vis et par Dæksgutter, der sidder noksaa gemytlig med sine Snadder i Munden, og med den største Ærefrygt hører paa Baatsmandens monotone stemme, der mer ligner Brøl end Sang. Nu er jeg omtrent færdig. Nei stop, jeg glemte jo rent begge Ladølingene, der gaar under Navn af Belman” og ”Bismark”.De er nu blevet uenige, forde den ene beskylder den anden for at have stjaalet Smør og Tobak fra ham, og af og til ledsagende Skjellsordene med Puf og Slag. Disse volder Mandskabet i Lugaren usigelig Moro, idet de ærter begge paa hinanden næsten til hver Dag. Naar en Stakker overvældet af Søvnen lagde sig ned paa en Kiste til at lure, blev han strax vaagen ved en varm Tingeste som kom i Berørelse med enten Benene eller et andet sted på Kroppen. Man tager nemlig et Stykke Seildug og væder det i søvand, tager derpaa et gløende Stykke Kul og tuller det ind. Efter en liden Stunds Forløb skvædter Vedkommende op, slaar til ”Hvepsen” , som man kalder dette Torturinstrument, saa Filleme fyger. Ladølingene stakkar fik ofte føle «Hvepsen”.

Skjærtorsdag 2. April.

Blæser haardt, høi Sø.Imorges vaskede og redede jeg mig , og læste derpaa lide i Testamentet. Derpaa syede jeg et par Knapper ind i Armvesten. Sidder nu og skriver lidt, medens Våndet ofte render ned igjennom Skylightet og ned i Lugaren,hver Gang en Sprut kommer over Rækken. Næsten alle Ting er levende. Alt maa surres fast. Begynder nu at se Bootlenoser. Men nu tager jeg mig en Pille og gaar derpaa tilkøis, derfor adjø.

Langfredag den 3. April.

Sad inat oppe i Merset og digtede følgende Sang, medens Skuden slingrede , og Natten var saa mørk som en Sæk :

Imedens jeg sidder i Merset Paa Udkig i sorte Nat Jeg tænker og tænker paa Verset Medens Vinden læger Tagfat.

Jeg tænker paa Alle derhjemme Paa store saavelsom Smaa,

Jeg kan dem slet ikke glemme, Ei heller af Tankerne faa.

Agnes og Magda og alle,

Selv Julius ‘sine Duer smaa

 

Jeg frem i Tankerne kalde Mens Vinden friskner paa.

Læste litt i min Køiekamerat Friis’s Bibel. Begynder saa smaat at komme ind i Husholdningssager.

Lørdag den 4.April. (Paaskeaften.)

Blev i aften trakteret udmærket. Vi sluttede med Arbeidet Klokken 4, hvorefter vi vaskede os. Aftensmaden bestod i stegt Flesk og Buf, derefter en Dram til Risengrynsgrøden, med hvilken der fulgte en delikat Saft, som Mandskabet kaldte Vin. Senere paa Aftenen fik vi Toddy. Vi var næsten alle lidt øre i Hovedet. Den ene Drikkevise afløste den anden.Tilslut blev det bare Skraal. Jeg sad paa Køiekanten og skraalede med de andre. Pludselig fikk jeg en Tanke. Jeg slog til Stilhed paa en Tintallærken, hvorefter jeg begyndte et tale for den fraværende ædle norske Kvinde, hvilken Tale blev hilset med stormende Jubel. Man bar mig paa Guldstol rundt Kabyssen.

Eg ,der aldrig før har drukket en Dram, maa nu til min skam bekjende , at jeg nu styrter i mig en saadan uden at blunke med Øinene. Den smager fortræffeligt i Kulden. Vi faar ofte Drammer om om Hverdagene, men regelmæsig hver Søndag efter maden. Jeg er nu aldeles frisk for Søsyge.

Søndag den 5. April.

1 .Paaskedag

Ser stadig Bootlenoser. Noksaa pent Veir. En Masse med Alker og Maager.

Mandag den 6. April.

Jo, en deilig 2. Paaskedag. K1.4 var jeg og de andre paa Vagten oppe og begyndte at gjøre i stand Kanoneme,Lineme, Harpuneme og Baadene. Jeg fikk ikke lagt mig før kl. 10 om Aftenen. Kl. 12 var det at tørne du igjen. En af Skytterne har skudt mange Bommer fra Bakken i dag. Men i dag skulde det alligevel blive den Dag vi skjød vor første Bootlenose. Den blev skudt om Middagen af Carl Ludvig Sørensen fra Melsomvig. Vi fik ikke dræpt den, og buxerede den til Skibet før Kl. 6. Saa begyndte Flensningen. Man skar først Spækket, der vel kunde være 8 Tommer tykt rundt omkring Nakken helt til Kjødet. Derpaa skar manlangsefter Bugen mellem begge Bagfinneme og begyndte saa at ( skrændse)

Skjønske (?) agterover rundt Fisken Med Flensespadene skar,eller rettere hug mellem Kjødet og Spækket til det løsnede sig en god Del. Derpaa skar man et lidet Hul i Spækket, igjennem hvilket man stak en Ters med en Strop i. Man skar nu Taljen , der hang i en Mantel, der var fastgjort i begge Mers, ind i Stroppen, og begyndte saa at hive Flensen om bord eftersom man løsnede det. Medens dette stod paa havde man surret Fisken fast til Skibet. Man skar nemlig Hul under Næbbet ved en Sene, og stak Stroppen gjennem Hullet og rundt Næbbet. Dette blev nu sat fast oppe paa Rækken. Derpaa tog man et Toug rundt Halen paa Fisken, og satte det fast paa samme Maade.Fisken var nu klar til Flensning. Nu firedes Flensebaaden paa Våndet, bemandes med enten 3 eller 4 Mand, hvoraf 2 til at holde Baaden an i en passende Afstand fra

 

Fisken ; thi naar Skuden satte og slingrede, blev Baaden ofte fyldt af Våndet der randt ned fra Fisken, der somme laa dybt under Våndet, og sommtider langt over Våndet, idet den maatte følge med Skibet. Naar nu lensen var kommet op paa Dækket, blev Huden skrabet op, og derefterblev det hugget i Smaastykker og Kastet paa Kjedleme. Hele Skibet begynder at blive fettet. Eg er meget søvnig.

Tirsdag den 7. April.

Holder fremdeles paa med Flensningen. Ligger i Køien og skriver dette, men maa nu slutte for at jeg kan faa sove, derfor God Nat.

Onsdag den 8. April.

Inat medens jeg var paa Udkig digtedte jeg den lille Digt om Bootlenosen ,som staar foran paa Titelbladet.

Thorsdag den 9. April.

Har i dag faaet Sukker og Smørvegt og Brødvegt, hvilke skal vare i 8 Dage undtaget Sukkeret der skal vare i 14 Dage. Stegte inat baade Hvalbeef og Pandekage. Jeg lagde til Smør, og en anden lagde til Mel, hvorefter vi drog paa at stege.Hvalbeefen er noksaa god, naar den bliver saltet og pebret i Panden. Den vandes først godt du, koges derpaa i Stegepanden, og steges tilslut. Ak ja, i morgen er det min Geburstsdag.

Fredag den 10. April.

Geburtsdagen oprandt klar og straalende. Jeg begyndte Dagen med at skure Dækket Kl. 4 om Morgenen. Men desværre, det pene Veir vårede ikke længe. Snart begyndte der at hagle og snee. Jeg stod paa Udkig paa Bakken og havde det temmelig koldt. Vi skal have Bønner, Flesk og Kjød til Middag.Har i dag læst lidt i Friis’s Bibel paa Frivagten fra 8 – 12. eg bad Stewarden om et Stykke Beef, hvilket jeg ogsaa fik, samtidig spanderte Kokken Labskaus paa mig. Nu gaar jeg altsaa i mit 18. Aar. Tilslut vil jeg nu tage mig en Cigar og gaa tilkøis.

Lørdag den 11. April.

Har i dag skiftet og vasket mig. Det er en behagelig Følelse at faa rent paa sig, og vasket sig, efterat have gaaet hele Ugen saa sort som en Neger. Sild, der er saa salt at den tager Huden af Tungen, og Sødsuppe, der er saa sød, at den sætter Huden paa Tungen paa igjen er vor Middag. Jeg passer bestandig paa at fiske Svenskeme, som Svidskeme her kaldes , op af Kjedlen, før de kastes over bord.

Søndag den 12. April.

 

Ak ja, i dag staar min Broder til Confirmation. Jeg leste lidt i Testamentet. Gid jeg var hjemme igjen. Staar nu udpaa Eftermiddagen og bruner lidt Kjød og Poteter, medens man nu maaskje hjemme staar og gjør i stand Confirmationsmaden. Noksaa pent Veir. Men Friheden den Dag vårede ikke længe. Vi skjød nemlig fast en Bootlenose. Jeg havde Arbeide hele Natten med at staa og holde paa isken, der blir slæbt ved Siden. Det var lange Timer. Styrmanden skjød Kl. 2 om Natten fast Fisk fra Bakken. Jeg var den eneste der ikke sov hele Natten. Ved ikke hhvoraf det kom, at jeg ikke blev afløst.

Mandag den 13. April.

Om Morgenen spurgte jeg Capteinen om at faa Lov at gaa tilkøis, da jeg havde været paa Dækket hele atten og frosset, hvortil han svarede Vil du gaa tilkøis nu, vi skal til at flense Fisken ?. Jeg mærkede mig disse Ord, og gikk til mit Arbeide igjen, men var næsten ikke i stand til at faa Øinene op. Vi skjød i dag fast 2 Fisker til. Havde igaar næsten forspist mig paa Budding, idet jeg kjøbte en Lons, og fik en til Geburtsdagpresent af Rikard Kittelsen fra Hoxnæs, saaat jeg i alt havde 3 Lonser.

Tirsdag den 14. April.

Skjød i dag fast 4 Bootlenoser. Det begynder nu at blive temmelig fedt paa Dækket. Vi maa formelig krybe omkring og bide i Tougendeme, da hele Tougværket er saa fedt at vi næsten ikke kan komme nogen Vei. Hele Dækket er nemlig fuldt af Spækstykker. Fik i aften varmt Flæsk og Poteter.

Onsdag den 15. April.

Skjød i dag fast 2 Bootlenoser. Har forferdelig travelt med Flænsningen. Vi falder ved hvert Skridt vi gaar; thi Dækket er saa fuldt af Spæk, Blod og Fedt. Ar nu i alt faaet 11 Bootlenoser, men har mistet en 4 a 5 Stykker, enten ved Kapning av linen, eller ved at Sjakelen gaaet itu. Holder nu paa at skrabe, kjødtet og hugge Spækket i stykker og derpaa hælde det ned paa Kjedleme. Har nu 2 A Kjedel med Spæk.

Torsdag den 16. April.

Holder fremdeles paa med Spækket. Det trænger sig tvers igjennom Klædeme og Støvleme saa at man kan tage Strømpeme af sig og vride Fedtet du af dem.Har flere Gange skaaret mig med Flænsekniverne. Fik om Aftenen Brisling og varme Poteter. Jeg spiser verken Brød eller Smør, da begge Dele er daarlige.

Fredag den 17. April.

Blev om Middagen ferdig med Spækket. Om Eftermiddagen var jeg ifærd med at tømme Poteter af en Kjedel. Det var et ækelt Arbeide. Fingerspidseme bleve ganske saare efter at grave i Poteteme Det er just ingen let Atmosphære nede i Kjedelen, da vi har en Lampe uden Glas, der oser ffygtelige. .Sort som en Tater i Ansigtet.

 

Lørdag den 18. April.

En mindeværdig Dag. Vi havde nemlig i dag stor L—visitation. En 4-5 Svensker og Laurdølinger blev fundne fulde at visse 8 benede flade Graatasser. Et forferdelig Syn.Jeg var blant de lykkelige der var frie. Vi som befandtes at være frie gikk omkring og raabte: ”Aldeles fri”.De stakler der befandtes fulde, blev skjældt du af Hjertens rund, og blev formanede at holde sig rene, thi ellers skulde de varpes du paa Banjeren, og sove der. Jeg havde om Eftermiddagen Frivagt, men sov slet ikke. Gjorde om Formiddagen rent paa Dækket, medens det regnede og blæste af alle Kræfter, og den gamle Brig slingrede og satte ganske forferdeligt. Det er frygteligt koldt at staa ude paa Banjeren og vaske sig omtrent nøgen. Det er næsten umulig at blive ren.

Søndag den 19. April.

Inat stegte jeg igjen Pandekager paa Vagten, da jeg af en af Matroseme har kjøbt en Del Mel. Har kjøbt alle Buddingeme og Sukkervegteme paa Turen af en af Matroseme . Men nu maa jeg slutte for denne Gang, da vi skal agterut og have en Dram. Under Flænsningen i forrige Uge, fangede vi flere Maager med Hændeme. De er saa tamme at de svømmer helt ind under Laaringenaf Flænsebaaden efter Fedtstykkeme. Kjødstykker hagler omkring Ørene paa os, saa Blod og Fedt render af os. Jeg fik mangen fed jødlons lige i Ansigtet. Vi har i dag stygt Veir.Skibet gaar for bare tumpeme. Matroseme gjør ofte Nar ad Journalen, som de kalder min Dagbog, men er meget nyskjærrige efter at læse den.

Mandag den 20. April.

Det sneer og hagler. Stygt Veir. Erter og Flesk. Jeg havde i Eftermiddag Arbeide med at træde igjennom Naalen til Sjakler.

Tirsdag den 21 . April.

T.YKKELTGE DAG.

I DAG SKJØD JEG MIN FØRSTE BOOTLENOSE FRA BAKKEN.

Det var temmelig langt Hold, saaat Harpunen ikke var kommet langt ind i Fisken. Da han havde løbet du tre Liner, begyndte vi at Kjække, og hale den ind ved Hjælp af Gangspillet. Da vi havde halet ind omtrent en og en halv Line, begyndte den (Linen) at blive temmelig let saa let, at vi kunde hale den ind med Hændeme. Jeg blev naturligvis lei, men lod mig ikke mærke med noget. Skipperen likte det heller ikke.Vi halede da Linen ind, til vi fik Harpunen paa Dækket. Den var fiild af Blod, Fedt og Kjødslintrer. ” Der ser du Fisken din Hans ” sagde Capteinen. ”Meningen har i det mindste været god ” svarede jeg, idet jeg pegede bort paa den krogede Harpunen.Men med det samme hørte vi Hurraskrig fra Baatene, der var ude for at lænse dem. Tømmermanden og flere andre mente at Bootlenosen var død, og at de havde fundet den. Capteinen saa gjennem ikkerten, men han kunde ikke se nogen Fisk. Men jeg tabte ikke Modet alligevel. Efter en Stunds Forløb saa jeg Baadene komme buxerende med

 

Fisk. Eg fik først se den.De havde den nemlig paa Slæb saaat man bare kunde se lidt av Halen der stod over Våndet. Da de kom til Siden, begyndte Flænsningen. Det merkeligste er at Bootlenosen har gaaet aldeles løs, medens de lænsede den. Men den har formodentlig været sprængt saa den ikke kunde gaa ned.

Onsdag den 22. April.

I dag er Mandskabet sysselsat med at skrabe og kjødte min Fisk. Jeg kan desværre ikke være med, da jeg har faaet ondt i Halsen, saa jeg maa holde mig nede i ugaren.

Thorsdag den 23. April.

Blir om Middagen færdig med Fisken. Fik igaar et Middel af Capteinen for Halsen, hvilket svier forfærdeligt. Jeg har ingen Madlyst. Vi har i flere Dage seet et Skonnerskib med Damp . Formodentlig enten ” Franklin ” eller ” Cito ”, Capt. Otto Nilsen af Laurvig. Ferdinand Friis har i disse Dage ogsaa have ondt i Halsen. Vi er nu 4 Mand i Lugaren, der har Halsesygdom.

Fredag den 24. April.

Det er i dag bedre med Halsen. Jeg har formodentlig forkjølet mig under L— vis- Itationen. Det er noksaa pent Veir. Vi saa i dag et Par Bootlenoser. Jeg er hver Dag ifærd med at skure og vaske i Lugaren, og hvis det ikke er pent nok, er der Skrub at faa, og at gjøre det om igjen. Jeg har lidt ondt i Hovedet og Tandpine.

Lørdag den 25. April.

LYKKELIGE OG ULYKKELIGE DAG.

Inat Kl. 1 skjød jeg fast min 2. Bootlenose fra Bakken. Det gikk saaledes til: Jeg og vor blant Søfolk og til dels Landkrabber overalt bekjente Baatsmand Olaves Larsen, Busterud var paa Udkig. Som vi gikk og pratede, skriger Baatsmanden plutselig: Fisk om Bagbord.

Jeg springer op paa Bakken.Det var en enkel Slænger et Stykke borte.Pludselig hører jeg den puste om Styrbord. Jeg naturligvis springer over til Styrbords Kanon. Med det samme siger Baatsmand ”Skyd,Skyd ”, Men da Hanen stod igjen, blev jeg ikke færdig. Efter en kort stunds Forløb kommer Fisken op et Stykke forud. Med det samme fyrer jeg af Skuddet, der traf godt og Fisken begynder at sætte afsted med Linen med en rasende Fart.en da Linen var surret fast til Staget med et Kabelgam, og dette ikke vilde gaa itu, sprang jeg op paa Linekassen, drog op Kniven, og vilde til at Kappe Kabelgamet. Men da jeg skulde til at kappe , rykker Hvalen til, og jeg faar et Slag af Linen ret over det høire Øine. Jeg faldt ned paa Dækket, og Blodspruten stod du af baade Næse og Mund, og Øielaaget hovnede forfærdeligt op, saa jeg næsten ikke kunde se.

En af Matroseme fulgte mig agterover til Capteinen, der var tilkøis. Han gav mig nogle Filler, og gav mig Ordre til at gaa ned i Lugaren og vaske mig med koldt Vand, hvilket jeg øieblikkelig gjorde.Der sat jeg i 3 Timer og badede Øiet, medens hele det øvrige Mandskabet holdt paa med Fisken. Capteinen var flere Gange nede og saa til mig. Jeg holdt paa hele Formiddagen med den trættende Forretning at bade Øiet. Det begynder nu at blive bedre.

 

Den ( Fisken), var svært lang og smal, og gav omtrent 10 Tønder Spæk.

Søndag den 26. April.

Var i dag inde hele Dagen. Stygt Veir. Høi Sø. Vi har nu ikke mer ferskt Kjød igjen, hvorfor vi faar preservert Kjød. Det er noksaa godt, og især bliver Suppen stærk. Inat stegte jeg Pandekager paa Vagten igjen.

Mandag den 27. April.

Tyk Taage, høi Sø. Kan næsten ikke se en Skudelængde forover. Hele Tougværket er fuldt af Is. Vi maa uakladelig lure. Men nu maa jeg gaa tilkøis, efterat have spist op Resten af Risengrynsgrøden fra Middagen. Har nu faaet Værk i Fingeren.

Tirsdag den 28. April.

Ja igaar var det Frithjofs Geburtsdag. Han fyldte vel da sit 13. Aar. Igaar vaskede jeg og min Køiekamerat Marthinius vort Uldtøi isammen. Det gikk noksaa hurtig fra Haanden. Vi har i dag lige tyk Taage.

Onsdag den 29. April.

Samme tykke Taage. Vi var inat oppe og revede 2 Gange. Hele Riggen er fuld af Is. Eg klorede mig fast saa godt jeg kunde. Har nu faaet fast Post hver Gang vi gaar out; thi jeg skal nemlig passe paa Røghatten til Kahytten, saa den bliver vendt efter Vinden. Bliver hver Gang temmelig sort baade i Ansigtet og paa Hændene. Iggen om bord er temmelig forslidt.

Thorsdag den 30. April.

I dag begynder Veiret at klarne. Taagen kommer og gaar i et og samme Minut her oppe. I dag saa jeg en Bootlenose, hvilket vi ikke har seet paa lang Tid. Medens jeg stod paa Udkig i Ettermiddag, saa jeg en Maage, der fløi omkring med et stort Baand i Næbbet. Den er formodentlig engang bleven fisket, og Baandet er gaaet itu. Stakkels Dyr, den er forfulgt af en hel Del andre Maager.

Fredag den 1. Mai.

Bededag.

Kl. 54 12 blev vi purrede til Baadheis. Der havde nemlig været Baatfald paa den anden Vagt. De havde seet 3 stk. En af Skytterne havde endog skudt 2 Bommer paa dem fra Bakken. Men de passer sig nok for at komme nær Skibet paa min Vagt. Vi har nu 2 seilere i Læ, men det er umulig at skjelne hvem det er. Jeg sidder nu og skriver lidt i Bogen nede i Lugaren ved Lampelys (daarligt) Kl. 3 om Morgenen, men nu maa jeg stoppe da Kaffen begynder at Koge , og jeg er p.t. Kaffekoger. Jeg er nu omtrent bra i Øiet.

 

Lørdag den 2. Mai.

Inat havde vi en varm Nat. En af Skytterne fyrede nemlig op under Byssen, saa den var aldeles rød overalt,thi Stewarden holdt bestandig Leven, forde det var for koldt. Vi havde Vagt paa Dækket. Ingen af den anden Vagt fik sove. Hist og her stak et Hoved du af Køien, saa rød som en kogt Hummer, og bandede og sværtrde og endte tilslut med at krybe du af Køien og komme op for at trække frisk Luft. Vi har i dag seet Mængde Hval.

Søndag den 3. Mai.

Vi ser stadig store Hvaler. En stor Blaahval laa en halvhundre alen fra Skibet og boltrede sig. Den var rent som et Fjeld. I dag saa jeg en forkommen Bogfinke og Linerle, der sad paa Fokkraaen. Stormen havde formodentlig dervet dem du af Coursen til Island. Hvis Lykken inat ei havde været mig utro, havde vi havet en Bootlenose til. Jeg stod nemlig paa Bakken og med det sammekommer en stor Tøndebaand op ved Siden. Men Skuddet i Kanonen var bleven vaade, saa det gikk ikke af,men Tændsatsen havde alligevel saa meget Kraft at Harpunen gled du af Kanonen og faldt ned lige ved Skibssiden.Idag fik vi en Bootlenose til.Vi har nu i alt 14 stk. Vi har sovet lidet de siste Nætter. Vi bliver ret som det er purret du enten til Baatfald eller Baadheis.

Mandag den 4. Mai.

Jeg saa i dag en Falk, der sad i Merset. Vi forsøgte at fange den, men forgjæves. Vi blev ferdige med Bootlenosen før Middag. Det er noksaa pent Veir. Vi har en skonnert ret forud.Den vendte ifra os, men vi haler nu ind paa den.

Tirsdag den 5. Mai.

I dag er det stygt Veir. Det sneer og blæser af alle Kræfter. Men nu maa jeg slutte, da jeg skal bort og faa Smørvegt.

Onsdag den 6. Mai.

Amme stygge Veir. Vi har «Eskimo ” af Tønsberg ret forud. Forresten er der flere Seilere i Synskredsen. Eg har i dag faaet tre Sukkervegter.

Torsdag den 7. Mai

I dag er det noksaa pent Veir. Ser flere Dampskibe. Men nu begynder det at sne og

blæse.

Fredag den 8. Mai.

 

Inat forfærdeligt stygt Veir. Vi var oppe og revede. Det haglede og blæste saa man ikke kunde holde Øinene oppe. Det var stygt at være i Masten. Forferdelig koldt. Jeg havde næsten faldt ned.

Lørdag den 9. Mai

Kulingen vedvarer.

Søndag den 10. Mai.

Dag skjød Tømmermanden fast fra Bakken. En af de andre Skyttere skjød ogsaa fast ,men forløperen gikk tvers af, saa at vi mistede Fisken. Om Eftermiddagen praiede vi det engelske Dampskibet ” Activ ” af Dundee. Den havde været i Ungfangsten, og havde faaet 1700 Ungsæl, og havde om Morgenen fundet en død Bootlenose. Det var sikkert den, der gikk for os samme Morgen. Det var et gammelt stygt Skib. Stygt Veir om Eftermiddagen. Sneede og blæste.

Mandag den 11. Mai.

I morges blev vi purrede til Baatfald. Det var en mængde Fisk. Vi skyder fasr i et væk.

Tirsdag den 12. Mai.

Vi skyder fast saa fort som staa og trække kan. Vi har arbeidet hele Natten. Jeg er forferdelig søvnig. Vi Stakleme som er igjen paa Skibet, naar Baadene har forladt, springer frem og tilbage fra den ene Ende til den anden, saa Sveden perler ned fra Ansigtet. Vi begynder nu at flænse. Vi har en hel Del døde Bootlenoser paa Sleb.

Onsdag den 13. Mai.

Vi sov Inat i 4 Timer. Vi holder fremdeles paa med Flænsningen. VI HAR NU 30 BOOTLENOSER:, men har 2 paa sleb, som endnu ikke er flenset. Vi har altsaa i dette Baadfald faaet 15 Bootlenoser, eller ligesaamange som vi havde før. Sandhed et smukt Resultat paa 2 Døgn. Men vi har ogsaa maatet arbeide for dem.

Torsdag den 14. Mai.

Kr. Himmelfartsdag.

Blev i morges Kl. 5 purret du til Flænsning. Vi holdt paa hele Dagen. Vi blev endelig ferdige til Aften. Jo, i Sandhed en deilig Kr. Himmelfartsdag. Ret som det er, sneer det, ret som det er regner det, og hele Tiden blæser det. Skuden slingrer forferdelig. Ret som det er ,førend vi ved Ordet af det, seiler vi ovenpaa Spækhuggeme fra Borde og til Borde, som det heder i Sømandssproget.Ret som vi sidder og skjærer af Kjødet paa Fedstykkeme , faar vi en

 

Kjødlons om ørene, saa hele Ansigtet er fuldt af Fedt og Blod. Tougværket er saa fedt saa vi maa bide i det med Tændeme , fordi hændeme glider.

Fredag den 15. Mai.

Holdt i dag paa med at heise Tomfademe op paa Dækket fra Agterlugen. Frisk Kuling. Det er temmelig Koldt.

Lørdag den 16. Mai.

I aften fik vi Punsch, fordi vi havde faaet 30 Fisk. En af Letmatroseme ,en gut paa min Alder fik Krampeslag. Han havde drukket formeget stakkar. Vi maatte formelig binde ham, og arbeidede med ham til Kl. 1 om Morgenen. Det var stygt at se paa.Han spændte, bed, rev og sled og brølte, saa det var en Gru. 6 voxne Mand havde nok med at holde ham. Han bed Tendeme sammen ,saa andstykkeme fløi du af Munden paa ham, og Blodet flød. Det var stygt at se paa, og især for mig, der aldrig har været Vidne til Saadant før.

Søndag den 17. Mai.

En deilig 17. Mai for os. Vi blev purret du Kl. 6 om Morgenen til Flænsning af de to Fiske vi havde paa Sleb..Holdt paa med dem til Kl. 4 om Eftermiddagen. Noksaa pent Veir.Sjøvagten er nu blevet sat igjen. Før om Ugen har vi været Dagmænnner.Vi har to store Ladølinger om bord, der gaar under Navn af ”Belman” og ”Bismark” . Disse volder Lugaren meget Moro, thi Baadsmandens største Glæde er, naar han kan faa disse to isammen. Den der vinder, han faar Tobak og andre Smaateri.

Mandag den 18. Mai.

Vi sov 4 Timer inat. Blev purret Kl. 12, da fast fisk fra Bakken. Det var 2. Styrmanden ,der skjød fast. Om Middag havde vi Visit om bord af Capteinen ogFlændsemandskabet paa Skonnert ” Eskimo ” . Jeg talte med en Gut fra Tønsber. Den havde faaet 25 Bootlenoser. Vi fik høre mange Nyheder af dem, om andre Skibe, som den havde praiet.

Tirsdag den 19. Mai.

Noksaa pent Veir. Vi holder paa med at flænse Fisken.

Onsdag den 20. Mai.

Nydelig Veir. Det er lyst baade Nat og Dag nu. Blev purret igjen Kl. 12 efterat have sovet i 2 Timer. Igjen fast Fisk fra Bakken. Der var 2. Styrmanden der igjen skjød fast. 2 af Baademe har faaet hver sin Fisk. Jeg skjød en bom fra Bakken inat. Bjønness skjød fast fira Bakken, men vi mistede den strax. OM EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG MIN 3.

 

BOOTLENOSE. Fra Bakken. Vi har altsaa nu 35 Fisk. Om Aftenen passerede vi igjen Eskimo ”, der havde faaet 6 Fisk til, altsaa i alt 31 Bootlenoser. Jeg sov hele Natten.

Torsdag den 21. Mai.

Blev purret Kl. 6 om Morgenen til Flændsning og Kjøtning af to Bootlenoser. Vor vagt skal tilkøis nu, hvorfor jeg maa slutte at skrive for denne Gang.

I Efitermiddag blev jeg skjældt stygt du af Skipperen, fordi jeg, som han sagde, var for sen, hvilket jeg i Grunden ikke var. Jeg stod nemlig ved Vinsen, og skulde tage Tøm rundt samme med Løberen til Gjeinen. Med det samme begynder ” Belman ”,Koksmathen at hive ind, saaat en af Sveiveme næsten havde slaaet til mig i Hovedet. Stewarden stod ogsaa ved Vinsen, og han sagde til ” Belman Pas dig, saaat du ikke slaar Hovedet af Gutten ! Med det samme siger Capteinen saa hovent: ” Det gjør INGENTING om de SLAAR HOVEDET af ham, han gaar og sagger alligevel”. Det var pent sagt. Altsaa kunde hvilken som helst om bord slaa Hovedet af mig, DET GJORDE INGENTING. –

Om EFTERMIDDAGEN SKJØD JEG FAST MIN 4. BOOTLENOSE FRA BAKKEN: Det var en stor hun, der havde unge i sig, der var mellom 10 og 11 fod lang. Vi har altsaa nu 38 Fisk og en unge. Holdt om Natten paa med at flændse og kjødte den. Vagt om Vagt. Vi har i en og samme Time tyk Taage, Regn, Sne og Blæst.

Fredag den 22. Mai.

Amme taage og Kulde.

Lørdag den 23. Mai. Pindseaften.

Samme slags Veir. Skjød fast en Fisk fra Bakken i aften. Stiv Kuling. Var saa heldig at faa dræbt den næsten med det samme. Vi blev trakteret med Risengrynsgrød og preservert Kjød og Punsch.

Søndag den 24. Mai.

  1. Pintsedag.

Skjød inat fast en Fisk til. Vi kan ikke faa flændset den for Veirets skyld. Samme styggeveir.

Mandag den 25. Mai. 2. Pinstedag.

Samme slags veir. Vi har nu en Fisk paa Sleb, og en ude paa Linen.

Tirsdag den 26. Mai.

 

Samme slags Veir. I dag er Fisken paa Linen gaaen. Har altsaa 39 igjen.

Onsdag den TI. mai.

Samme slags Veir.

Torsdag den 28. Mai.

Samme Taage og Kuling. Jeg havde inat næsten faldt over bord fra Merseraaen. Jeg var nemlig ude for at klare Stikbauten, og laa med Hovedet udover mod Nokken, fordi jeg ikke kunde staa paa Perten. Med det samme slingrede Skibet over, og jeg havde næsten gledet du, men fik dog kloret mig fast.

Fredag den 29. Mai.

Kulde og stiv Kuling.

Lørdag den 30. Mai.

Samme Slags Veir.

Søndag den 31. Mai.

Penere Veir. Vi havde Alkefald, men fik ingen. Ser Dampere baade på Luv og paa Læ Boug. Praiede i Ettermiddag op ” Hertha” capt. Morten Pedersen, Røri. Jeg stjal mig med i Baaden, og blev med om bord. Vi spiste agterud, og blev trakteret med ferskt mygt Brød og Kaffe med Fløde i (preservet) og preservert Labskaus, hvilket var Søndagskost for os. Jeg traf om bord Semis Eriksen, Petter Andersen og Severin Olsen, Broder af Gustav Olsen, som var paa Trykkeriet, hvilket var meget morsomt. Ligeledes hilste jeg paa Styrmanden, der kjendte mig igjen, endskjøndt jeg var sort, fedtet og iført mine fedtede seildugsklæder og en stor lubben Helsingørslue. ” Hertha” havde faaet 1700 Ungsæl og 28 Bootlenoser. . Alle som kjendte mig om bord sagde at jeg var blevet meget federe. Det er noksaa hyggelig at træffe kjendte Mennesker der oppe.

Mandag den 1. Juni.

Vi havde Baadfald Kl. 10 om Formiddagen. Vi fik 3 Bootlenoser, hvoriblandt 1 Tøndebaand med hvid Ring om Halsen og aldeles hvid i Panden, der ser du paa Formen som en Tønde. Kom tilkøis Kl. 12 om Natten. Det er stygt Veir og det sneer.

Tirsdag den 2. Juni.

Holdt paa hele Dagen med at Kjødte. Det er koldt og Sneveir.

 

Onsdag den 3. Juni.

Samme Veir. Det løiede af udpaa Aftenen.

Torsdag den 4. Juni.

Blev purred Kl. 10 om Formiddagen til Baadfald, men fik ingen.

Fredag den 5. Juni.

Blev inat purret til Baadfald, men fik ingen.

Lørdag den 6. Juni.

Vi skjød iaftes fast fra Bakken. Jeg var saa uheldig at skyde Bom.

Søndag den 7. Juni.

Inat blev der igjen skudt fra Bakken. Stor Sø. Vi holdt paa med at kjødte til Middag. Har nu 44 Bootlenoser.

Tirsdag den 23. Juni.

Jeg har nu ikke faaet Tid til at skrive paa 14 dage, thi der har været Baadfald uafbrudt Dag som Nat. Vi har preiet ” Freden ” af Sandefjord, og ” Ora ” af Arendal, med resp. 27 og 19 Fisk. Vi har i Mellemtiden faaet 70 Fisk om bord. Jeg har i denne Tid skkudt 3 FRA BAKKEN, og har i alt altsaa skudt 7 FISKER OG 1 UNGE. Vi fik en Sæk med sagmug af ” Freden ”. ”Ora ” fik en del Harpuner og Liner af os. Capteinen paa ” Ora ” er en meget hyggelig Mand. Vi har seet ”Piscator ”, ” Skemer ” og «Reykjavik ”. Den sidste føres af Lauenburg. Fter Sigende skal ” Magdalene ” have mistet 2 Baade med Mandskabeme. Jeg er frisk som en Fisk.

Onsdag den 24. Juni.

Igaaraftes ( Sancthansaften ) blev vi trakteret med unsch og Labskaus, og havde det noksaa hyggelig. Vi preiede igjen ” Ora ”, der nu havde faaet 31 Bootlenoser.

Torsdag den 25. Juni.

I dag blev «Bismarck ” fundet fuld af visse fire eller otte-benede Graatasser. Jeg kan ikke bestemme hvadenten de har 4,6 eller 8 Ben, da jeg aldri har seet dem paa nærmere Hold.

 

Fredag den 26. Juni.

Inat havde vi Baadfald, men fik ingen. Jeg var med i Baaden. Vi skjød 4 Terner og 1 Maage. Seiler nu Sydover.

Lørdag den 27. Juni.

Stiv Kuling. Ingen Fisk at se.

Søndag den 28. Juni.

Fremdeles ingen Fisk. Vi saa i dag begge Hr. T.M.Bryde i Sandel] ord , tilhørende For and Afit Skonnerter, til Luvart.

Mandag den 29. Juni.

Iaftes havde vi meget Moro, thi jeg og Rikard Kittelsen havde nemlig klædt os du som Damer, og dansede paa Dækket, medens en af Matroseme , en tyg liten Rug, ved navn «Stangebyknotten ”, spillede paa Trækspil. Vi blev trakteret med en Dram.

Tirsdag den 30. Juni.

Gaaraftes praiede vi ” Skimer ”, som havde faaet 28 Bootlenoser. Medens Capteinen var om bord hos os, skjød de fast fra ” Skimer ”. Frisk Vind.

Onsdag den 1. Juli.

Capteinen og jeg var i dag ude paa Alkejagt,men vi fik ikke mer end 2, som Capteinen skjød fra Bakken. Vi ser mange Knuvelhvaler nu om Dagen.

Torsdag den 2. Juli.

Havde Baatfald, men fik ingen. Pent Veir. Jeg begynder atter at længte Hjem.

Fredag den 3. Juli.

Vi fik i dag vor 71. og Sidste Bootlenose. Det var en Tøndebaand, men vi var ved Flænsningen saa uheldig at miste Hovedet. Vi har i den sidste Tid ruslet saa smaat hjemover. Saa i dag en dansk Skonnert.

Lørdag den 4. Juli.

 

Et begynder nu at friske paa, saa igjen en vakker dansk Skonnert. Vi maa nu ikke være langt fra Færøeme.

Søndag den 5. Juli.

Saa i dag en Haakjerringfisker, formodentlig en Hollandsk. Pent Veir. Vi satte i dag af for at seile hjem, hvilket vakte stor Glæde.

Mandag den 6. Juli.

Jeg saa i dag en Flok Spækhuggere. De var sorte med gule flekker, og havde store skarpe Rygfinner.

Tirsdag den 7. Juli.

Stygt Veir. Regntyk Luft. Vi styrer nu Cours sydover.

Onsdag den 8. Juli.

I dag er det Agnes’s Geburtsdag. Gid jeg var hjemme. I dag passerede vi Færøeme. Jeg var med i en af Baademe for at fiske Torsk, men vi fik ingen, da der var for dybt, antagelig 85 Favne Vand.

Torsdag den 9. Juli.

Kuling og stor Sø. Hele Lugarens Dæk er fyldt med Vand. Det er aldeles mørkt ,thi Skylightet er er surret over med Seildug.

Fredag den 10 . Juli.

Taage og Kuling. Det begynder at blive mørkt om Nætteme nu.

Lørdag den 11 .Juli.

Har 3 a 4 Seilere i Horizonten. I dag havde vi besøk af en Fiskerbaad fra Marstrand, i Sverige, og kjøbte en Helleflyndre og Lange af den, og gav dem Erter og Flæsk og en Flaske med ider i stedet. Vi er nu omtrent 18 Mil tvers af Stadt. Daarlig Vind med delvis Taage.

Søndag den 12. Juli

 

Fik Helleflyndre igaaraftes, samt Fiskesuppe. Jeg haaber det er sidste søndagen vi er om bord i Briggen.

Mandag den 13. Juli.

Vi begyndte i dag at skure Skandseklædningen med Søvand og Aske. Det regner svert. Det er et ækelt Arbeide. Jeg har faaet fast Post med at bære op Vand til Rikard Kittelsen.

Tirsdag den 14. Juli.

Vi skal nu skrabe hele Bandjem. Det er stygt Veir. Vi skal ligeledes skrabe Masteme fra Dækket til Toppen, og olje dem.

Onsdag den 15. Juli.

Holder paa med at skrabe Mastemeog Banbjem. Det er stygt Veir,

Torsdag den 16. Juli.

Vi blev i dag færdig med skrabningen og holder nu paa med at hænge Lineme op til ørkning. Efter gjort rent over hele Bandjem, begyndte vi at holde Dansemorro og Cirkus. Skytteren Chr. Busterud var Bjømetrækker, Rikard Kittelsen var Bjørn, og jeg var Abekat. Det var en Selvfølge at vi havde svertet os i Ansigtet, og saa havde vi trækt 2 Islandske Uldtrøyer paa os, samt Hale af en Ende. Disse Uldtrøyer gaar under Navn af Lusevad. Nok af det vi holdt Cirkus, og jeg red paa Ryggen af Rikard, medens ” Stangebyknotten ” spildte paa Trækspil, og en anden slog paa tromme paa et Tomfad. Kokken øvede sine musikalske Anlæg paa et Blikfad. Vi havde meget Moro.

Fredag den 17. Juli.

Har Laget Lineme ned i Rummet igjen. Er nu omtrent tvers af Bergen. Vi har paa Hjemreisen fisket 50 Stk. Makreller.

Lørdag den 18. Juli.

Er tvers af Jæderen. Jeg blev syg i dag, og maatte faa noget af Capteinen. Gikk tilkøis om Aftenen ,og sov hele Natten. Det er stygt Veir.

Søndag den 19. Juli.

Stygt Veir. Er nu omtrent tvers af Arendal. Vi passerede Lindesnæs inat. Briggen gjør god Fart, 8 Mil i Vagten. Jeg er daarlig. Vi ligger nu for 2 Stumper, da vi ikke har Landkjenning. En meget dum Seilads. Vi passerer nu Færder, og holder paa at seile ind

 

gjennem Øeme. Det er et deilig Syn at se Løvtrær og Grantrær igjen. Hist og her ser man et lille stykke Ager inde i Skoven, eller et lidet Hus, medens Aftensolen sender sine milde Straaler over Øeme.

Under Hurraraab svingede Briggen forbi Pynten, og lod sine Ankere falde. Vi gjorde nu fast Seilene og fortøiede (Ankeme ) den, medens Stewarden engang imellem skjænkede os en Dram. Mange Folk er kommet om bord. Kl. 12 kom jeg hjem til mine kjære Forældre og Sødskende. Jeg hvilede snart i Morpheus’s Arme, og drømte om Ishavet og Briggen og Bootlenosen og altsammen.

AVIS OCR 020b

«Den gode gane»

«Den gode gane»’s formann lytter seg til fisk på Tjøme.

Tønsberg Blad 12 Juli 1965

NUVÆRENDE direktør i Kamerafilm er forhenværende grøftegraver, kelner, kokk, foredragsholder, vaktmann, journalist, forfatter, filmmann 1 Hollywood og for-lagssjef. Og han er oppfinner i det små. Finner opp smarte finesser 1 snekken sin, lysarrangementer på vei opp til hytta på Tjøme osv. Han er dessuten en av våre mest kjente gourmeter og innehar for øyeblikket formannsvervet i foreningen «Den Gode Gane». Kanskje nettopp i denne forbindelse har han gått til anskaffelse av de to eneste eksemplarer i Norge av «fistifone», apparatet som man bruker for å lytte seg til hva slags fisk som kommer mot snøret. Ja, for fisken «snakker». og det er denne snakkingen man kan oppfange med «fishfone». Med litt trening — —.

Erling Bergendahl er navnet på filmmannen og mat-speslalisten. Han har aldri ferie, tar til gjengjeld lange weekender, og da går turen som regel alltid korteste veien ned til Budal på Tjome, hvor han har en av Tjømes hyggeligste eiendommer: 3 mål tomt oppe på fjellet, med en ganske fantastisk utsikt over Langviken og Sjøhuset, Hudø, Veierland, glitrende vann og himmelen tett innpå. Sommerhuset er omgitt av små furuer, lyng og mose og fjell. Og selve huset er bygget på et sted hvor «ingen kunne tru, at nokon kunne bus>. Fjorårets Trepris-vinner, arkitekt Knut Knutsen, har tegnet det, og han har brukt gamle materialer, beisfarve og artige nisjer. Det er virkelig blitt litt av et sted med for hvile og avslapning. Adkomsten til eiendommen er både original og praktisk. Mange trapper slynger seg langs fjellsiden oppover. I rekkverket er lagt elektriske ledninger, slik at store lykter plasert i gammeldags gassbluss-stil får strøm til lys om kvelden. Mitt besøk hos Bergendahl skjedde midt på dagen, men jeg kan tenke meg hvor idyllisk det er med lyktene i mørke høstkvelder.

— «Tønsbergs Blad» er en av mine gode venner, jeg er abonnent, sier ex-eventyreren, som vandrer omkring i den hyggelige stuen iført hvit shorts og med pipe i munnen. — Vet De, Jeg tror jeg var Norges første freelance-journalist. 21 år gammel dro jeg til Amerika, og sendte artikler hjem til en rekke Høire-aviser, blant andre «Tønsbergs Blad». Men den gang var Ikke redaktørene så flinke til å betale honorarene som nu, så jeg måtte jobbe ved siden av for å leve. —

Og dermed forteller Bergendahl om sine mange opplevelser — som tømmerhugger i Canada, kokk i Mexico, vaktmann i Alaska osv. osv. — I New York fikk jeg en gang engasjement i Den norske kirkes hotellpensjonat. Jeg fikk gratis rom og frokost mot å holde foredrag hver torsdags kveld. Det kom meget beleilig.

— Hva snakket De om?

— Alt mulig; kunst, litteratur, politikk. Alt mulig.

— De var i Hollywood også?

— Ja, både foran og bak kameraet. Det var i Paramount og Universal-selskapene. Jeg begynte som «leser» og oversatte en hel del norske ting — bl. a. av Hamsun og Bojer. Jeg delte forøvrig kontor med den senere så kjente regissør David Selznick, berømt for filmer som «Tatt av vinden», «Rebecca» og «Farvel til våpnene».

— Hva gjorde De foran kameraet?

— Jeg hadde en del småroller som var litt mer enn vanlig statistarbeide. Jeg var altså ikke mobb-statlst, men bit-statist, som det kalles. Jeg satt f. eks. ved bordet ved siden av hoved-rolle-innehaveren o. 1. Ellers arbeidet jeg en del som propp-mann. d.v.s. med kulisser, og var også unit-manager, d.v.s. at jeg instruerte statister. Selv om Erling Bergendahl Ikke gikk inn for noen suksess foran kameraet, har han fått det i andre beslektede næringer. Han har skrevet flere bøker, hadde eget forlag i 30 år, og er nu sjef for Kamerafilm i Oslo, som representerer Columbia -film.

— Gode filmer til høsten?

— Det er temmelig fantastisk

hva vi får av verdifulle filmer nettopp i høst. Jeg vil bare nevne «The Collector» («Samleren») av regissøren William Wyler. Ellers merker vi i filmbransjen en økende interesse for verdifulle filmer; der er skjedd en veldig utvikling i folks interesse og forståelse for god filmkunst.

— Konkurransen med TV? — Den er ikke lenger så farlig. Folk vender tilbake til kinoene igjen. Oslos kinoinntekter hittil i år er allerede 1 mill. kroner mer enn på samme tidspunkt i fjor. Ennu går kinoer med tap i noen byer. men det skyldes ofte at kinosjefene dirigeres av sine styrer, som ikke tør ta chanse på filmer som ikke «går».

— Går De på kino selv?

— Å ja da. Vi har prøvesal for våre egne filmer. Dessuten ser jeg alle andre byråers filmer av sosial, kunstnerisk og litterær art. Også for konkurransen da, vet De.

— Vi kom for å snakke om «fishfone»-apparatet, men først dette spørsmålet: De er jo en kjent gourmet. Hvor og hvorfor ble De så interessert i mat?

— Det var mens jeg hadde jobb som vaktmann på en laksetrapp i Alaska. En båt kom opp hver lørdag for å hente fangsten. Den dumpet ned pakker og mat. Der var det ingen bønn: skulle jeg ikke sulte ihjel, måtte jeg lage mat. —

I kjøkkenet på hytta i Budal står 30 krydderkrukker pent oppmarsjert. Engelsk tekst og eksklusivt krydder, riktig noe for en feinschmekker som Bergendahl. — Jeg lager bare såkalt artistisk mat. Jeg overlater til min kone å lage sausen på rypen f. eks., sier Bergendahl.

— Hva sier De til at mannen lager maten, fru Alvhild?

— Det er bare deilig. Jeg tilhører heldigvis dem som er lykkelig uten å måtte lage maten selv, sier charmerende fru Bergendahl. — Dessuten får jeg da mer tid til min hobby.

— Som er…?

— Å male. Vi skal ha god kunst på veggene her ute. Derfor kopierer jeg Picasso, sier hun med smil i øyekroken.

Tykk bok om Picasso på det lave bordet ved den kjempestore og hyggelige sten-peisen. Og på veggene flere artige og far-veglade kopier av den store mester. Motiver finner nok fruen også fra utsikten på fjellet i Budal. Hele hyttas vestvegg er vinduer, og sitter man tilbakelenet i en stol, er det som om skyene kommer inn gjennom vinduet. — Jeg har aldri hatt himmelen så nær som her ute. Her kan vi sitte og bare se på utsikten og himmelen. Tiden går så altfor fort, sier Erling Bergendahl.

Så over til lytteapparatet, som kanskje blir fiskens fiende nr. 1. Apparatet er produsert i Canada. og fremdeles trekker mange på smilebåndet når de horer om det. Men Bergendahl og hans likesinnede vil nok smile sist. for fishfone’n kan bli virkelig effektiv. Apparatet består av en hydrofon. som skal senkes ned i vannet, en ledning man kan få så lang man ønsker den, og en liten kasse som kan henges i buksebeltet. Det er nærmest en radio. Videre et par høretelefoner. Det hele drives av et bittelite batteri på 1.5 volt. Mikrofonen har en rekkevidde på 75 meter, slik at man innen en diameter på 150 meter kan oppfange alle de lyder som fisker og skalldyr utstøter.

— Hvor lenge har De hatt fishfone’n?

— I to år. Jeg brukte den ikke så meget i fjor sommer, men skal ta det igjen nu. Den koster 700—800 kroner, og for yrkesfiskere må den være ypperlig. Vi horer når krabben og hummeren nærmer seg, når torsken og makrellen kommer osv. Med litt trening kjenner vi forskjell på «snakket» til de forskjellige fiskesorter. —

Store deler av den kanadiske fiskeflåte er utstyrt med fish-fone-apparater, og de gir ypperlige resultater. Professor Ruud ved universitetets marine-biologiske avdeling har bedt om å få utlånt et slikt apparat av Bergendahl, så interessen er altså tilstede også i Norge. Erling Bergendahl er selv en aktiv fisker når han oppholder seg på Tjøme. Han setter garn, har teiner og ruser fordelt på forskjellige plasser, og får også tid til turer langt, langt utpå med dorgen. Han har båt både i Langviken og på Engø. Han har radiotelefon ombord og er alltid 1 kontakt med kone og venner når han er utpå i sin spesial-innredede snekke.

— Jeg har det travelt på Tjøme, glemmer eventuelle sorger, og bekymringer. Jeg tar aldri ferie, jeg liker Ikke å være for lenge borte fra mitt arbeide. Nei, lange week’ender passer meg best. Da blir jeg akkurat passelig sulten på filmarbeidet igjen!
Sier formannen i «den gode Gane» som på den annen side sørger for at ingen forblir sulten efter et måltid god mat, tilbredt av Erling Bergendahl.

 AVIS OCR 020b  AVIS OCR 021  AVIS OCR 023  AVIS OCR 025
 Hvile og avslapping – og fiske får Erling Bergendal til i løpe av lange week-end’er på Tjøme Uanselig kanskje virker huset på fjellet i Budal ved første øyekast, men hyggeliger sommerhus finnes neppe påTjøme. Alvhild og erling Bergendahl på terrassen utenfor sommerhuset i Budal – med strålende utsikt vestover.  – Jeg hører noen komme, konstanterer Erling Bergendahl, som har tatt fishfone’n i bruk under demostrasjon utenfor Langviken.

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Den siste av de gamle

Den siste av de gamle.
Liv og skjebner på vår ø                                                  Tønsberg 15.04.1978

Når Mathiide satt på benken under den gamle eken og lente seg bakover, slik at hun hvilte behagelig, hendte det iblant at det var som hun forlot tid og sted og kon til en annen verden, en verden som var ingen ting, en absolut tomhet. Der var hverken lys elle] mørke, hverken ting eller skapninger, hverken duft eller farve Allikevel var det noe der, noe hun følte i sitt hjerte, fred og harmoni En gang efter en slik opplevelse lurte hun på om hun hadde vært i himmelen. Men hun fant snart ut at der hadde hun ikke vært, for i himmelen fantes det jo så meget hadde hun både lest og hørt. Der var de dødes sjeler, der var engler, hoteller med mange rom, slott med troner, gullgater og perleporter, palmer og mange slags dyr. Nei, i himmelen hadde hun ikke vært. Hun hadde nok heller ikke vært noe annet fremmed sted under sin hvile. Hun hadde sikkert hele tiden vært på «Plassen». Og her trivdes hun best. Hun ville naturligvis til himmelen når hun var død, men var i tvil om hun ville finne seg så godt til rette der. Det var så fint og storslagent der. Men Vårherre hadde nok også andre steder i sitt rike, steder hvor det var mer enkelt og almindelig, passende for henne og likestillede. Han var jo så vis og omtenksom. Helst ville hun flytte hele «Plassen» inn i himmelen. Det skulle ikke være henne imot å bo på den og stelle med den i all evighet.
«Plassen» hadde ikke noen jord-vidder å prale av. Den var ikke en gang et småbruk. Den besto simpelt hen av en stue med en større have til, men vel å merke have i gammeldags betydning. Her var frukttrær og bærbusker, grønn-saksenger og potetstykke. Det sis-saksenger og potetstykke. Det siste utgjorde nesten halvdelen av haven og hadde gitt det viktigste tilskudd til familiens matforsyning i mange år. Nu da hun var gammel og alene, måtte hun la en stor del av haven være udyrket. Hun hadde ikke krefter til full drift, dessuten var det ikke på langt nær behov lenger for det man kunne få ut av haven. Hun dyrket bare så pass meget at det strakk til for henne selv. Men hun syntes det var synd at ikke all jorden ble nyttet.
Huset på «Plassen» besto av kjøkken, stue og kammers. I kammerset var det en dør som førte ut til et lite skjul. Det var kjekt slik. Man slapp å gå ut om vinteren for å hente brensel. Ved å åpne en lem i kjøkkengulvet, kom man ned i kjelleren, som egentlig bare var et større jordhull. I et noe avsidesliggende skur var det ytterst primitivt innredet til do og hønsehus.
Mathilde hadde født fire barn, to av hvert kjønn. De levde alle, var gifte og bodde på andre kanter av landet. Den yngste av dem, «Spjælingen», bodde nærmest, i hovedstaden, og var ansatt i et departement. Han var forresten ikke så spinkel lenger, hadde heller aldri vært det, uten i forhold til sine søsken. Nu var han i full gang med å ta igjen broren Otto både i vekt og omfang. Otto hadde alltid vært en «brytær», og jentene var så kraftige og velutviklede allerede da de gikk for presten, at han hadde følt det som sin plikt å oppfordre henne, Mathilde, til å holde et ekstra våkent øye med dem. Nei, ingen skulle kunne si at ungene hennes hadde tatt skade av trang plass i hjemmet og av simpel mat.
Hilmer, mannen hennes, som hadde vært død i mange år, mintes hun hverken med sorg eller ærbødighet. Han var kjører hos en trelasthandler inne i byen den gang de giftet seg, og hadde store muligheter til A komme inn på lageret og avansere der. men ødela for seg ved fyll. Han drakk tett og stadig. I tillegg var han brutal I fylla, slo både henne og ungene og knuste gjenstander i huset. Det rettet opp meget at han den siste tiden han levde, angret og ba om tilgivelse. Men hun syntes nok at han kunne ha vist slikt sinnelag noe tidligere.
En ting ergret Mathilde. og det var at mange betraktet «Plassen» på en nedsettende måte. Ungdom som kom forbi, pekte og kalte den «gammelt røkkel». og voksne mennesker mente det var helsefarlig å bo som hun gjorde. Forleden hadde en dame spurt:
De har vel Ikke bad De. fru Karlsen?
— Nei. hverken bad eller vann-do! var Mathildes kontante svar.
I det samme husket hun at ungene. da de var små, ofte tidlig om morgenen eller om kvelden vinterstid. løp barbente på do. De fikk ikke snue av det en gang. Og med hensyn til renslighet, så var ungene hver fredag blitt vasket grundig i herlig duftende briskelåg.
Menneskene var anderledes før. Da var det flere som syntes «Plassen» var et vakkert sted og at det virket koselig der. Ja. selv skipsrederen som pleide å gå forbi på sine spaserturer, hadde rost «Plassen» og kalt den «et lite Eden». Hun glemte aldri det, hadde forresten skrevet navnet ned på en lapp som hun oppbevarte i speserihyllen. Hun var glad i blomster. I vinduskarmene sto tett med kraftige potteplanter, og 1 rabatter langs veggene hadde hun sådd forskjellige slags blomsterfrø. Øverst 1 haven var et stort bed med stauder. pioner, georginer, floks og løytnantshjerter, og hvor solen kom til og det fantes muligheter til å feste klatretråder, vokste blomatererter.
Om hosten samlet hun inn fro, rensket dem og sorterte dem. Hun merket seg alltid farvene på de blomster hun hadde tatt frø av, og om våren sådde hun slik at de kommende blomster skulle danne praktfulle farvesymfonier. Hver gang ventet hun spent på resultatet. og var det vellykket, følte hun en glede som ble til dyp takknemlighet mot Ham som er all skjønnhets far og opprettholder.
Hønene hadde hun omsorg for. Det samme gjaldt overfor fuglene. Hun hadde til og med hjerte for reven, som skrek så stygt i skogholtet om nettene. Den hadde aldri greid å få fatt 1 noen av hønene hennes, og godt var det. Men hun unte den mat. Derfor gikk hun av og til 1 kveldingen bort i holtet og la noen matrester på en gammel, morken stubbe der. Hun kom ikke fra at hun hadde noen av sine hyggeligste stunder med hønene. Når hun bragte dem mat, ble de alltid så glade, og hun gjorde ofte ekstrabesøk hos dem for å slå av en «prat». Tidlig om våren, før hun plantet og sådde, fikk de løpe fritt omkring, og da fulgte de efter henne og var riktig pratsomme. Var ytterdøren åpen, våget de seg iblant inn i gangen, men ikke lengre, uten hun med blid stemme ba dem å tre over terskelen til kjøkkenet.
Til skjærene hadde hun et ambivalent forhold. I mange år hadde hun med ergrelse sett på at de var de aller første på fuglebrettet og stjal godbitene, når hun hadde lagt ut mat. Nu var det et slags tak over brettet, og en dag fant hun på å stenge alle sidene med kyllingnetting. Siden laget hun et hull i denne, så stort at småfuglene godt kunne komme inn, men for lite for skjærene. Disse sto ikke fast når det gjaldt å finne seg noe å spise, om ikke annet tok de godt for seg av hønsematen i den tiden hønene fikk gå fritt og hun foret dem ute.
Men det var også hyggelig iblant for en ensom sjel å ha skjærene på besøk. Det var ikke stille der de var. Men hun syntes det gjerne ble for meget skratting. og så likte hun ikke all sladderen deres. Selv om hun ikke forsto hva de sa. var det klart for henne at de for med megen sladder. De var jo i alle gårder og glante og lyttet. Hun var sikker på at de heller ikke unnlot å sladre om henne, når de var på besøk andre steder. Kanskje de fortalte om hvor slem hun hadde vært enkelte ganger, brukt riset på ungene og trukket Hilmer i hår og øreflipper. Men hva ellers skulle hun ha gjort når unger og mann var umulige? En i huset måtte forsøke å holde skikk og orden. Det skulle tatt seg fint ut om ulydighetens og ødeleggelsens ånd fritt hadde fått råde. Nei. hun hadde ikke alltid vært snill. Men hun likte ikke at ungene under besøk hos henne bestandig måtte si:
— Vi husker du ga oss ris mor. . . .
Det så ikke ut som de hadde tatt skade av riset, hverken på sjel eller kropp. De lo og spøkte, og de hadde bakdeler som de satt både godt og trygt på.
Hun grudde for å gå til landhandleren. Det skyldtes trafikken. Hun gikk så tidlig som mulig om morgenen, for da var det minst biler og motorsykler på veiene. Landhandleren hadde sagt at hun kunne sette opp en vareliste, så skulle han hente den og bringe varene. Men hun ville se varene og vurdere før hun kjøpte. Det hang sterkt i henne fra den tiden det var nød i pengepungen.
De fleste kjente av hennes egen generasjon var døde. Hun visste ikke om andre gjenlevende av disse enn fru Salvesen og skomaker Horn. Men de var begge så uklare i hodet at hun syntes ikke det lenger var noe hyggelig å snakke med dem. Selv hadde hun full orden på sine tanker, dertil husket hun godt. Men det merkelige var at minnet mer og mer søkte til hennes barndoms- og ungdomstid. Enda merkeligere var det at hun så tydelig kunne se alt fra den tiden, mennesker og hus, veier og landskaper, båter og brygger, fjord og hav, og alt hadde sine naturlige farver. Og det som var av liv, beveget seg. Hun elsket den gamle eken som sto på gårdsplassen og var et slags tuntre. Det var stadig liv og bevegelse i dens mektige krone, og det skyldtes ikke bare fugler og vind, men også usynlige vesener. For henne var de iblant synlige. En gang i året, om våren, når eken så vidt hadde begynt å vise sine grønne blad, pleide englene å ha en stor sammenkomst i treet. Hun kalte den for «englefesten», og allerede først i april kjente hun i sitt hjerte drag av lengsel efter den. Men hun visste at den alltid ble varslet god tid i forveien av bestemte fuglelåter eller av et eget sus i luften. Derfor lå hun ofte våken om nettene og lyttet. Men selve festen foregikk om dagen. Plutselig en dag i mai var englene der, og de stilte seg i grupper eller klasser, den ene gruppen over den andre. Det som bestemte rangen, skjønte hun, var styrken av det lys og den glans som utgikk fra dem. Ja, de besto forresten bare av lys og glans. Høyest oppe i treet befant selveste erkeenglen seg, og på et signal fra den, ved en krusning på dens leber, tok de øvrige englene til å synge. Sangen var dempet, myk og inderlig. Den var for det fineste i et menneske, og den grep henne slik at hun måtte gråte.
Den virkning «englefesten» gjorde på henne, holdt seg i dager og uker. Hun var i denne tiden som innvendig renset, og så fri og forløst. Det var intet som stengte eller bandt, og så godt som hun hørte. Hver eneste livets lyd kunne hun fange inn, ja, selv lyden av hjertet til en fjerntsittende fugl….
Hun stilte ikke store krav til livet. Men hun stilte de rette. Riktigst er vel å si at hun stilte ikke krav i det hele tatt. Hun fant frem til den glede og det behag som hennes kår kunne by, og det var meget for henne. Hun elsket blomster og trær, fugler og dyr, planting og innhøsting, sitt hjemme-bakte brød og den sterke kaffetår, skumringens stillhet og nattens trygge søvn, og hun hadde del i himmel og jord, i sol og stjerner, i Gud og Hans Sønn. Hun hadde aldri klaget. Men hun hadde vært redd mange ganger for at det ikke ville bli penger nok til avdrag og renter til banken, så man skulle la «Plassen» gå til tvangsauksjon. Avisen leste hun flittig. Hun kunne ikke unnvære den, skjønt hun syntes den var styggelig dyr. Hun hoppet over de store nyheter, unntagen når det sto om jordskjelv. Hun hadde opplevd jordskjelv selv, i 1904, da hele Skandinavia var gjenstand for bevninger. Politikk brydde hun seg ikke om. Hun var med andre ord ikke samfunns- og tidsorientert. Allikevel satt hun der og representerte, i kraft av sin visdom og holdning, det som må være det vesentlige i et kommende oppbrudd. I henne hadde det i livssammenhengen innsiktsfulle og det i de gamle dyder alltid gyldige, overvintret.
Det fantes en plan, en stor og djevelsk plan, generalplanen kalte man den, og av den gikk det frem hvordan det skulle se ut med hensyn til veier og bebyggelse på øen i fremtiden. På den planen var ikke «Plassen» med. I dens sted breiet en ny vei seg, som skulle lette gjennomgangstrafikken til naboøen. Mathilde fikk aldri kjennskap til dette. Hun fulgte jo ikke med i myndigheters styre og stell. Gjennomføring av planen var av økonomiske grunner heller ikke påbegynt da hun døde.
Kommunen kjøpte «Plassen», sikret seg den, som det heter. Hus og have ble liggende vanskjøttet. Men da «løse» eksistenser brøt seg inn i huset og overnattet der, fant man ut at man burde rive det, og en dag kom en mann med en stor gravemaskin for å utføre verket. Han lo ved synet av det vesle, lave huset, kjørte opp foran det, hevet den store «snabelen» på maskinen og ga pipen en «klask». Så lot han «snabelen» dunke kraftig et par ganger mot mønet, og siden puffet han til veggene. I løpet av bare noen minutter var huset en eneste skrothaug. Til slutt flyttet han haugen nærmere grinden. Det behøvdes ikke mange vendinger til det med den store, grådige maskinen han disponerte.
Han var ferdig, hoppet ned fra førerhytten og gikk bort til den lille plett hvor Mathildes hus hadde stått. Han oppdaget hullet i jorden, og nu var han nær et latteranfall. Og det der skulle være kjeller! Han hadde nylig fått bygget eget hus, finansiert ved husbanklån og tilleggslån i Sparebanken, og han hadde kjeller, han, bl.a. med hobbyrom og peisestue. Plutselig vendte han seg mot eken. I den var det jammen mye fin peis-ved! Da sprang en tanke opp i ham: Han skulle tilby å felle treet mot å få veden. Det var ingen dum tanke, syntes han. Han var en tidens mann, var om seg og for seg…

 

 

Aocr Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tjøme i våre hjerter

Tjøme i våre hjerter 

I barndommen varTjøme ferieparadiset som Wenche Tenvig stadig vendte tilbake til.Nå borden spreke pensjonisten her året rundt. Les hennes beretning om kjærligheten til Tjøme:

«Jeg vokste opp i Oslo, og dette er den første gangen jeg kan huske at min familie var «på landet» i sommerferien. Vi hadde leid et hus på vestsiden av sundet, og vi barna – min bror på 10 år og jeg, 7 år, var fulle av forundring over at huset var våningshuset på et lite bruk, og ennå mer forundret ble vi da vi forsto at familien, mor og to barn, skulle bo i bryggerhuset så lenge vi var der. Faren var «på sjøen» fikk vi høre. Bare det uttrykket – på sjøen – hadde en eventyrlig klang. Vi ble venner med barna på gården, og på barns vis var vi høyt og lavt i nabolaget, det var ikke så mange hus der den gang. Min bror og jeg, som var trygge i vannet, tilbrakte timevis i sundet hvor det nesten ikke var trafikk. Barna på gården kunne ikke svømme, og deres mor var engstelig for dem og nektet dem å gå helt ned på svaberget der vi holdt til. Min mor, som elsket å bade, synes dette var for galt, så hun gikk inn til moren og spurte om hun ikke kunne få lære disse barna å svømme. Med forsikringer om at hun skulle passe godt på, fikk de to barna være med oss. Spør om de var henrykt, de kastet begeistret klærne, jeg synes å huske at de til og med hadde lange strømper og «liv». De lærte raskt å svømme og kunne snart dele badegjestenes glede over å kunne boltre seg i vannet.

De gamle pensjonater

Dette var min første tur tilTjøme, siden ble det mange. Vi bodde på flere av pensjonatene, spesielt godt husker jeg Frednæs, der var det et fantastisk morelltre, og Kruge, for der var det makrell og rabarbragrøt til middag i alle fall annenhver dag.

I 1938 leide vi et hus på Ormelet. Da var jeg jo gammel nok til å kikke på guttene, og vi ble en slik sommergjeng som hang sammen hele dagen, ute og badet, rodde eller seilte i de relativt beskjedne farkostene vi hadde til disposisjon. Hver ettermiddag klokken seks var vi nede på dampskipsbrygga for å se hvem som kom med båten fra byen, og noen ganger var det dans til trekkspill på Eriksens brygge.

Festligheter på Havna

Jeg husker at vi rodde til Havna Hotell på lørdagskveldene. Vi fikk et bord på den store glassverandaen og der kunne vi sitte hele kvelden med en Solo, jeg vil ikke gjøre oss særskilt prektige eller dydige, men vi var – kanskje den siste – generasjonen som aldri hadde hørt om «drikkepress». Direktør Fjell som regjerte på Havna, sa at vi bare måtte komme inn oe danse, han svntes det var hyggelig med oss ungdommene, men bordene i spisesalen var reservert de gjestene som skulle ha servering. Det var selvsagt levende musikk, gjerne en trio som spilte tidens popmelodier. Til mine barns redsel, husker jeg fremdeles mange av refrengene!

Besøk fra Oslo

Ut på kvelden kom også de store seilbåtene på 10 og 12 meter fra Oslo til Havna, og stolte båteiere kom opp til hotellet for å innta sin suppe, iført hvite flanellsbukser, hvite sko, blå blazer med KNS emblem samt KNS lua kjekt på snei. Alle hadde gast om bord, det var gjerne unge studenter som hadde sommerjobb. Vi jentene kikket langt etter gastene, men vi var nok i yngste laget for dem. Men det var jo lov å håpe på en dans. Den gang som nå. Forelsket i Tjøme

Det skulle gå år før jeg kom tilbake til Tjøme, men jeg må ha fattet en stor kjærlighet til øya allerede første gang jeg var her, for nå på mine gamle dager har jeg flyttet hit, og har en underlig følelse av å ha kommet hjem Jeg er glad i turer og vandrer på alle stier og små veier jeg finner på turkartet, og jo mer jeg ser av Tjøme, jo gladere blir jeg for at jeg valgte å bosette meg her.»

WENCHETENVIG

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen