Øyer og Øynavn i Tønsberg skjærgården

Øyer og Øynavn i Tønsberg skjærgården
Av rektor dr. Einar Sigmund

Hvis jeg spurte folk flest hvorfor heter det Hvaløy eller Lindholmen, ville vel mange svare som så, at disse navnene må nok ha noe med hval eller lind å gjøre. Og spurte jeg så videre, hvorfor heter det Nøtterøy og Håøya, ville formodentlig de fleste gjette på at på Nøtterøy er det meget nøtter, og ved Håøya har folk kanskje fisket svært meget hå (håkjerring, håbrann), siden øya har fått et sånt navn.
Det er nokså liketil å forklare navn på denne måten. Men det er ikke sikkert at forklaringen alltid er riktig.
At Hvaløya og Lindholmen har fått navn etter dyret og treet, er sikkert nok. På den sist nevnte øya, men ikke på noen av de andre øyene pst for Nøtterøy, vokser det adskillig vill lind, og det har det vel gjort fra gamle, gamle dager, og så har folk kalt øya for Lindholmen. Ved Hvaløya er det i alminnelighet ingen hvaler, men sannsynligvis har det hendt engang at en hval har kjørt seg fast eller drevet i land på denne. Vi møter det samme ved navnet Grindholmene i det nåværende Vren-gen, som før ble kalt Grindholmsun-det. Her har det vel engang vært et innsig av «grind» (småhval), sånn som det hvert år er på Færøyene, og så har dette gitt holmene og sundet navn. At dette siden ble kalt Vren-gen (det vrange sund), er sikkert et resultat av den økede skipsfart og de større fartøyer, for med sånne er • det av og til nokså vrangt å navigere , i Vrengen.
. For Lindholmen, Hvaløy og Grindholmene er da forklaringen både lett og grei og riktig. Men å forklare Nøtterøy-navnet av nøtter og Håøy-navnet av hå, det duger nok ikke. For det finnes da nøtter på andre øyer også, og hå kan man jo være så heldig (eller uheldig!) å få på noe hvert sted i fjorden. Nei, man må nok gå en annen vei skal man få ordentlig grunnlag for disse navneforklaringer.
At en øy får et navn, kan komme av forskjellige årsaker. Det kan være øyas utseende som helt naturlig skaper navnet, f. eks. Flatskjær eller Svartskjær. At navnet kan komme av vekstlivet, har jeg alt nevnt (Lindholmen), likeså av dyrelivet (Hvaløy, Gåsøy). Et sjømerke kan være et godt grunnlag for et navn (Leiestein). Den som eier en øy, kan sette gårdsnavnet sitt på øya (Mostein, Roppestadholmen), og hvis det er eller har vært hus på en øy, ‘kan det godt gi øya et navn (Burøy).
Det er altså mange ting som kan sette navn på en øy, og sikkert er det mange f ler enn de som jeg her har nevnt. Men i tidens løp blir navnene svært lett forandret, for det er med navn som med klær: De blir etter hvert slitt! Ofte blir navnet så slitt at man mest ikke kan forstå hva de egentlig betyr, eller hva de engang har betydd. Skal man få greie på dette, må man enten se etter i gamle dokumenter eller protokoller, hvordan navnene ble skreVet i gamle dager, eller også må man finne forklaringen ved å studere hvordan navnet rent sproglig er oppstått.
La meg straks nevne et par eksempler. Ja, det har det vært skrevet meget om. Før i tiden mente alle at navnet måtte komme av «fjord», som også er et oldnorsk ord, og som i genitiv (eieform) heter «fjardar». Det skulle ha blitt til Færder. Men nå er vitenskapen kommet til et annet resultat. Færder, sier professor Magnus Olsen, kommer ikke av «fjord», men av et gammelt ord for tallet 4. Som «grunntall» sier vi «fire» og som «ordenstall» heter det «fjerde» (for eks. Kristian den fjerde).
Men hvorfor fire?
Jo, blir det svart — det nye Færder fyr ligger nå på en av de tre holmer (Tristeinane), men inntil 1861 lå det gamle fyret på den største av de fire holmene Store Færder, Hof tøya, Hjerteskjær og Knappen. Antagelig må da øya Store Færder engang ha hett noe annet (kanskje Storøya?), men siden den er den største av dem, er’ fire-navnet blitt’ festet til den.
Vest for Store Færder ligger en holme som heter Hoftøya. I gamle dager — for en hundre år siden — bodde det en losfamilie der. Det gjaldt jo for losene å komme først til skutene den gangen, og derfor, bodde do oftest så langt ute som mulig. Men lenge, lenge før den tid har det visstnok også bodd folk der, for på nordsiden av øya, rett opp fra fjæren, ligger det et par steinringer i bakken. Det er ikke urimelig at disse steinringene kan ha vært en slags grunnmur for noen primitive hus, og hvis det er tilfelle, så skriver de seg kanskje helt fra bronsealderen, for en to-tre tusen år siden. Lignende steinringer finnes også på Hvaler (Hvaløyene) utenfor Fredrikstad. — Det har vært sagt at øya skulle ha fått navnet Hoftøya fordi det i sagatiden skal ha stått et avgudstempel (et «hov») der. Men det er høyst usannsynlig. Alle hov var knyttet til storgårdene i distriktet, og på Hoftøya har det nok aldri vært noen storgård. Men hva navnet på denne øya betyr, har jeg ikke kunnet få greie på. Håøya. Den første del av navnet («hå») er oldnorsk og betyr «høy». Kåøya betyr altså «den høye øya», og det stemmer jo. Navnet kan man godt si er en parallell (eller motsetning) til f. eks. Flatskjær.
Nøtterøy-navnet har også røtter langt tilbake. Egentlig hette den største gården på øya Njotarvin, og opprinnelsen til dette navn må man søke i de to gammelnorske ord «njota» og «vin». Det siste ord betyr «gress-slette», og «njota» er det samme som «nyte» (nyde). Da nå det som nytes i alminnelighet er noe godt, kan vi altså omsette «Njotarvin» med «den gode (eller fruktbare) gress-slette». Og det stemmer jo — Nøtterøy er en fruktbar øy. At så gårdsnavnet etter hvert er gått over til å betegne hele øya, er noe som ikke er så ualminnelig, og som vi senere kommer tilbake til å se et annet eksempel på.
Det er ikke lett å si hvorfor denne øya er blitt kalt en øy, for det er den jo opprinnelig ikke, det ble den først da Kanalen ble gravd. Men man kan finne flere eksempler på det forhold at en halvøy eller en fremstikkende tange blir kalt en øy — jeg nevner bare Måg er øy.
Tjøme er en øy — det er sikkert nok. Men hvorfor skriver man da — offisielt iallfall — Tjøme og ikke Tjømøy? Det henger sammen med opprinnelsen til navnet. Sprogforskerne mener nemlig at siden øya er så lang og smal, har folk opprinnelig kalt den en «tom» eller «tømme», sånne som man bruker når man kjører en hest. Så sier iallfall de lærde.
Nå vil jeg ta leserne med på en liten tur i skjærgården, fra Færder til Bolærne, og fortelle hva man har funnet ut om navnene på noen av de øyer, holmer og skjær som vi da passerer, og som jeg ikke alt har nevnt.
Vi starter ved Færder fyr ved Tristeinane, Det navnet forklarer seg selv, for fyret står på en av de tre holmene («steinane») der ute.
Men hva kommer så navnet Færder av? urar vi sa nordover, kommer vi til østre og vestre Bustein. På disse øyene har det visstnok aldri bodd folk, men bøndene på Tjøme har antagelig slått gresset der og lagt høyet i løer («buer»), og derav er nok navnet oppstått. På samme måte kan man forklare navnet «Burøy», som i gammelnorsk må ha hett «Budarøy» — øya som det står «buer» på.
Vest for Bustein ligger noen skjær, Selskjær — det navnet er greit nok. Østenfor er det noen holmer som var kjent nok i smuglertrafikken etter den første verdenskrig, Fjære-skjærene! De vekker saktens minner om den tiden hos noen hver….
Naboøya nordenfor Busteinane heter Eldverket — en stor og fin øy. Der har det nok vært folk fra gammel tid, og det er vel ikke urimelig å tenke seg at kvinnfolkene kan ha tent bål eller gjort opp ild («eld»), når de ventet mannfolkene hjem, så disse kunne ha noe å styre etter. Og derav er kanskje navnet kommet? Det samme kan man også, si om naboøya nordenfor — Skrøsslingen. Opprinnelig har den nok hett Kross- eller Korslingen, og det tyder på at det må ha stått et kors som et slags seilmerke der. Vi finner noe tilsvarende i øynavnet Steinkløss lenger nord, for dette navn er bare en forvanskning av ordet Steinkors.
Skrøsslingen var forresten en av de øyene som sist ble forlatt. Vi har alt hørt at det bodde folk på flere av øyene ute i skjærgården (Hoftøya, Eldverket). Men etter hvert ble det for tungvint eller for ensomt å bo der ute, og så flyttet folk innover. Det er ikke mer enn omkring 20 år siden at denne «folkevandring» tok slutt. Da forlot de siste øyboerne både Eldverket og Skrøsslingen. Jeg snakket engang med den karen som da bodde på Skrøsslingen. Det var i alminnelighet bra nok å bo der, sa han, men somme tider kunne det være vanskelig nok. Hans kone ventet en liten en ved juletider et år. Men henne måtte han få anbragt i Tønsberg mens farvannet ennå var åpent. Det kunde hende, fortalte han, at isen stengte. Da var det uråd å komme frem med båt. Men kanskje var isen ikke sterk nok til at man kunne gå den heller, og sa var man helt avskåret fra doktor og jordmor. At folk forlater ut-øyene har en interessant parallell i en tilsvarende flukt fra de øverste fjell- og heigarder. Jeg kom engang over en gård inne på fjellet mellom Voss og Hardanger. Der hadde det for ikke så svært lenge siden bodd en stor og staut familie, ble det sagt. Nå stod husene og råtnet ned.
Langt nord ligger Bolærne — tre store og fine øyer, hvor det sikkert har bodd folk fra de eldste tider. Nå er de kastet ut av «militære hensyn», og skilter med «Adgang for-

Wigert flytter til Tjøme og kjemper for Dirhue

Wigert flytter til Tjøme og kjemper for Dirhue
10/5-1988 TB

TJØME: Knut Wigert og hans kone Sone Helene vil om kort tid flytte til Tjøme. Paret ønsker å bli fastboende på familiens praktfulle eiendom Dirhue på Tjømes vestside. Deres eiendom er forøvrig meget aktuell i disse dager. Fylkets miljøvernmyndigheter har varslet at man ønsker å oppheve fredningsbestemmelsene for denne eiendommen. Det kan foreligge en innstilling i denne saken allerede idag, og etter hva Tønsbergs Blad har grunn til å tro foreslås det at almenheten skal ha tilgang til større deler av Dirhue/Rød-området enn tilfelle er idag.
TERJE WILHELMSEN
Knut og Sofie Helene Wigert bor i dag så mye som mulig på Dirhue. Tønsbergs Blad besøkte paret i helgen, og begge ga klart uttrykk for at de vil ta opp hansken og kjempe imot alle forsøk på å åpne Dirhue fullstendig for almenheten.
— Egentlig skjønner jeg ikke helt hva dette dreier seg om. Det er ingen som idag blir nektet å gå tur her på Dirhue. Området er, ved behandling to ganger i statsråd og i Stortinget, pålagt ad-ferdsbestemmelser. De går i korthet ut på at folk som går tur i området skal følge oppmerkede stier, og at camping er forbudt. Men om folk beveger seg ute i naturen og langs sjøen blir de ikke jaget av den grunn.
— Hvorfor er dere da så redde for å forandre fredningsbestemmelsene?
— Dersom fredningsbestemmelsene for Dirhue blir forandret er vi redde for at området her vil bli utsatt for samme slitasje som de øvrige friluftsområdene her på Tjøme. Vi behøver ikke gå lenger enn til Moutmarka hvor flere tusen russ har vært med på å slite ned naturen. Dette ønsker vi ikke skal skje med Dirhue.
— Man må huske på at denne fredningen er gjort etter initiativ fra oss selv. Forfatteren Alf Larsen fredet, som den sanne Tjøme-patriot han var, sin eiendom, Rød. Han spurte om vi kunne tenke oss å gjøre det samme med Dirhue. Vi gikk selvfølgelig med på dette. Fredningsbestemmelsene som ble innført gjelder selvsagt også for oss selv, slik at heller ikke vi kan bruke vår eiendom slik det passer oss. Videre må man huske på at vi også har frasagt oss muligheten til å utnytte området økonomisk. Vi kunne tjent oss styrtrike på å selge hyttetomter. Da vi fredet området var det nemlig ingen restriksjoner for fradeling av tomter for hyttebygging her på Tjøme.
— Hvorfor denne strenge fredningen?
— For det første vil vi ikke si at fredningen er så streng. Folk får lov til å bruke området. Men grunnen til at Dirhue og Rød har strengere fredningsbestemmelser enn andre områder er at norske myndigheter representert ved Universitetet ønsker å bevare dette unike naturområdet som et referanseområde. Både Alf Larsen, oss selv og norske myndigheter har innsett betydningen av, i et så presset område som Tjøme, å ta vare på dette stykke unike natur. At en lokal ordfører og noen miljøvernmennesker i fylket nå ønsker å bryte ned igjen det som er bygget opp gjennom årtier er for oss uforståelig. Og vi vil Kjempe imot, sier Knut og Sofie Helene Wigert til Tønsbergs Blad.

Bildetekst
Sofie Helene og Knut Wigert foran sitt hus på Dirhue. Nå ønsker de å flytte til Tjøme for godt, og de vil kjempe mot alle forsøk på å forandre fredningsbestemmelsene for dette unike naturområdet. (Foto: Terje Wilhelmsen).
AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Verdens Ende skal bli mer attraktiv

Verdens Ende skal bli mer attraktiv
27/1-1990

TJØME: Verdens ende skal bli mer attraktivt for publikum. Tjøme kommune med ordfører Ola Gjertsen i spissen ønsker å legge forholdene til rette, slik at dette landskjente utfartsstedet på Tjømes sydspiss skal trekke til seg enda flere turister enn idag. Blant planene som skal gjennomføres er bygging av ny gjes-tebrygge, ny fiske-brygge og en strandpromenade langs sjøen på ned-siden av det gamle akvariet.
Ordfører Ola Gjertsen sier til Tønsbergs Blad at det er et spørsmål om penger for å kunne gjennomføre tiltak på Verdens Ende.
-Det er helt klart at kommunen ikke kan klare dette alene. Vi er avhengig av støtte fra staten, og herfra har vi mottatt endel penger allerede. Vi har blant annet fått bygget et servicebygg med dusj og toaletter.
-Hvilke er de neste planene som skal gjennomføres?
-Vi jobber nå blant annet med å utbedre gjestehavna. Det går blant annet ut på å legge en utstikker fra skjæret midt på moloen. På denne måten vil gjestehavnen få mye større kapasitet til å kunne ta imot båttu-ristene. Fra før har vi jo fått srevicebygget på land, så jeg tror nok dette med årene vil bli en enda mer populær gjestehavn enn den er idag, sier Ola Gjertsen.
Strandpromenade
I utbyggingsplanene for Verdens Ende er det også lagt opp til å anlegge en strandpromenade fra fiskerbryggen og bort til moloen, som går ut til skjærene utenfor Verdens Ende. På denne måten får man blant annet lagt forholdene mye bedre til rette for funksjonshemmede som ønsker å benytte området. Disse slipper å ta seg opp den bratte bakken. Når det gjelder strandområdet er det også planer om å legge forholdene bedre til rette for fiskerne. Disse skal ha sitt eget hjørne i havna. Her skal det bygges ny brygge, og det vil bli satt opp sjøboder i tilknytning til denne. Ordfører Ola Gjertsen legger ikke skjul på at fikseme så absolutt er en del av miljøet i havnen på Verdens Ende, og forholdene må legge best mulig til rette for dem.
Planer omkunstatelier
For en tiden siden ble det dannet en kunstforening på Tjøme som fikk navnet Kunstforeningen Verdens Ende. Foreningen lanserte først planer om å bygge opp et atlelier på samme stedet som det gamle akvariet hadde stått. Disse planene har man nå forlatt. I stedet er det fra kunstforeningens side utarbeidet planer å sette opp et bygg for kunstvirksomhet nedenfor restauranten. Dette er foreløpig bare kommet til planleggingsstadiet. I Tjøme kommune stiller man seg positivt til dette prosjektet, men understreker at det må gjennomføre for kunstforeningens egen regning.
AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Overdragelse av Tjøme Telefonforening til Telegrafverket 1 Juni 1960

Historien Tjøme Telefonforening/ Telegrafverket
VEDR. OVERDRAGELSE AV TJØME TELEFONFORENING TIL TELEGRAFVERKET 01. JULI 1960

Nedtegner litt historie som jeg ikke tror er gjort tidligere vedr. overdragelsen av Tjøme Telefonforening til Telegrafverket.
Jeg hadde også litt innsyn ”bak kulissene” som du kan lese nedenfor. Vi var et privat selskap hvis jeg ikke husker helt feil fra 1895 til 1960, som het Tjøme Telefonforening (det første årstallet er jeg ikke helt sikker på men jeg kan få det sjekket hvis det er av interesse).
Vi ble lønnet med 66% fra Telegrafverket og resten fra Tjøme Telefonforening. Grunnen til den fordelingen var at vi fungerte ikke bare som landsentral, men vi var egen Rikstelefonstasjon og telegraf. En stor del av jobben vår gjorde vi direkte for Televgrafverket. Vi var egen stasjon det var viktig vår bestyrerinne var sjef for eget ”bord”. Hun hadde meldeplikt til først og fremst til Telefonforeningen. Hvis det var ting som gjaldt Telegrafverkets saker, så var det Telegrafbestyreren i Tønsberg som vi sorterte under. Dette kunne gjelde f.eks. feil ved rikslinjene eller ting som gjaldt rikstelefon/ og eller telegraf.
Hele nettet og abonnentene tilhørte Telefonforeningen. Telegrafverket eide linjene fra Tønsberg til Hvasser, via Tjøme sentral. Hvasser sentral var under Telegrafverket hele tiden. Tjøme sentral hadde abonnenter på Hvasser i mange år etter Hvasser sentral var oppe å gå.
Det var riktelefon til Hvasser da jeg begynte på sentralen i okt. 1953, det kostet 45 øre for 3 min. Det var samme rikstakst som til Nøtterøy og Tønsberg. Rikstelefon til Hvasser ble borte ganske raskt etter jeg begynte. Jeg kan tenke meg i løpet av 1954. (Husker ikke helt).
Telegrafverket kjøpte Tjøme Telefonforening 01. juli 1960. Da ble vi statsansatte med pensjonsordning. (Det var noe mine foreldre var meget fornøyd med). Jeg gav vel egentlig blaffen i det, jeg var 24 år og hadde helt andre ting å tenke på enn pensjonsordning, opptjening og pensjonsalder. Det er jo egentlig noe jeg beklager i dag, for alle de ”gamle” jentene på Tjøme Rikstelefonstasjon (det var bare meg som var ung, alle de jeg jobbet sammen med kunne vært mødrene mine alle sammen) de fikk godkjent alle sine år i Telefonforeningen. Bestyrerinnen sier til meg den gangen at ”jeg har fått ordnet full statspensjon til alle jentene unntatt deg, men du er så ung at du klarer å jobbe opp full pensjon allikevel”. Vi var den gang organisert i NTTF og Rackel (bestyrerinnen) var personlig venninne med Dagmar Johannessen som var «litt oppe i det” i NTTF. Dagmar Johannessen klarte nemlig det «kunststykket” som jeg ingen andre i landet klarte, nemlig å få full statspensjon til de gamle damene på sentralen. Det var ikke noen andre som fikk det til.
Den første hos oss gikk av med full statspensjon var i 1967. Hun hadde med andre ord betalt til pensjonskassen i 7 år. Jeg har forsøkt å finne litt ut av dette senere, men har ikke klart å spore noe om dette med pensjonen. I tiden jeg var på Fellestjenesten i Telegrafverket (alle de gamle protokollene fra Tjøme lå der) hadde jeg adgang til alle avtaler i forbindelse med overdragelsen fra Telefonforeningen til Telegrafverket. Der sto det ikke et ord om pensjon til jentene. Ved siden av det hadde jeg litt ekstra informasjon vedr. overdragelsen. Min far var nemlig kasserer i Tjøme Telefonforening den gangen som Telegrafverket kjøpte oss. Styret i Telefonforeningen jobbet bevist for at jentene skulle få pensjon, ja- de var sogar villig til å betale inn kjøpesummen til (det som Telegrafverket skulle betale for å kjøpe Telefonforeningen) til et fond eller noe slikt som skulle stå som pensjon til jentene. Pensjon til de gamle jentene sa Telegrafverket rett og slett nei til. Det var ikke aktuelt.

En annen ting som Telefonforeningens styre så som viktig, var å få opphevet rikstelefonen mellom Tjøme og Tønsberg. Det var med i forhandlingene med Telegrafverket i forbindelse med overdragelsen, men det var også et «bastant” nei til det også. Det svaret de fikk på det var at ”det var ei melkeku de ikke kom til å kvitte seg med”. Telegrafverket eide jo rikslinjene, så Telefonforeningen hadde nok ikke noen sterk sak. Det gikk jo heller ikke.
Det kom til litt «klammeri” med Rackel (bestyrerinnen) og styret i Telefonforeningen. Det sittende styret var nemlig ikke helt «modne” for salg av Telefonforeningen enda. Grunnen til det var at de hadde slitt med et gammelt sentralbord (fra attenhundre tallet «arvet” fra Oslo) som hadde 286 nummer i bordet. Det var mange B abonnenter og et dårlig nett. Telefonforeningen hadde gått med underskudd i flere år. Dette nye styret hadde investert i nytt sentralbord (riktignok med snorer, men med lamper isteden for klaffer som det gamle) i det nye sentralbordet var det plass til 800 nummer. Ved siden av dette hadde de delautomatisert den ytre og den indre delen av Tjøme med 100 nummer hver. De fikk telefoner med skive og kunne ringe innbyrdes i sine respektive sentraler uten å ringe om sentralen. Dette betydde igjen at de nye ekstra nummerene de hadde fått utvidet ved å kjøpe nytt sentralbord ville holde lenge enda. Mange av abonnentene vi hadde i det gamle bordet ble flyttet til sine respektive delsentraler (Bjømevåg ytre eller indre del Sundene). Nettet ble også betraktelig forbedret i disse årene ved siden av det som sagt ble investert i nytt sentralbordet. Det nye sentralbordet ble montert vinteren 56-57 eller 57-58. Det er jeg ikke helt sikker på, for jeg hadde permisjon og var i USA fra nov. -56 til sommeren 1958. Da var det nye bordet på plass. Det nye bordet var oversiktlig og lett å ekspedere ved.
Telefonforeningen lånte penger og investerte i nytt sentralbord, så nå gikk Telefonforeningen så det suste.
Grunnen til det var selvfølgelig at de begynte å få mange nye abonnenter. Folk sto i kø i årevis for å få telefon. Nå fikk alle som ønsket det telefon. De begynte også å ta 10 øre pr. lokalsamtalen. Det var ikke noe stort beløp, men det ble penger av det. Overskuddet de følgende år var meget bra. Det sittende styret var klar over at de ikke kunne «stoppe utviklingen” ved å nekte salg, men de kunne tenkt seg å vente noen år til nå som det gikk så bra. Telegrafverket kjøpte oss i 1960 og de ble ikke automatisering før 01.april 1972. Telefonforeningen kunne teoretisk ha drevet sentrale noen år til, men nå var driften lønnsom. Telegrafverket så det mest tjenlig å innløse Telefonforeningen nå. De hadde for noen år siden fått tilbud fra Telefonforeningen om å overta selskapet for gjelden, men da var ikke staten interessert. Nå så de det som en fare at Tjøme Telefonforening kunne komme til å bli for dyrt å innløse. Nå var det overskudd hvert år og det betydde at de kunne komme til å risikere å betale mer for overtagelse.
Da det kom Rackel for øre at Telefonforeningen kunne tenke seg å vente noen år med å selge, ble hun rasende (hun var ei bestemt dame). Hun kontaktet formannen i Telefonforeningen og sa at ” hvis de sørget for at Telegrafverket kjøpte Tjøme Telefonforening så, skulle hun sørge for pensjon til jentene”. At Telefonforenignen kunne tenke seg å sette salgssummen i pensjonfond til jentene, var helt uinteressant for Rackel. Hun skulle ordne med pensjon til jentene, bare de sørget for at salget gikk i orden.
Telefonforeningen ble solgt og de gamle jentene fikk pensjon. Det med pensjon var nok en hysjh -hysjh affære. Det Dagmar Johannessen og Rackel Christensen klarte var nok unikt. Da jeg begynte å interessere meg for saken i 1984 -85 var både Rackel og Dagmar Johannessen døde. Jeg kjente ikke noen og klarte heller ikke å finne noen som hadde mulighet for å vite noe om dette. Jeg fant ikke noen jeg kunne kontakte for å se i gamle papirer for evt. å få greie på hva som egentlig hadde foregått. (Det måtte jo vært i NTTFs papirer. I de gamle protokollene for Telefonforeningen sto det ikke et ord om pensjon). Jeg hadde likt å sett litt om argumentasjonen om hvorfor jeg var den eneste som ikke fikk godkjent mine 7 år fra Telefonforeningens tjeneste som pensjonsgivende år slik som de andre jentene fikk. Rackel fikk jo rett, jeg rekker å jobbe opp full pensjon, men jeg må jobbe til jeg er 66 år. Det er også greit for jeg har tenk å jobbe til jeg er 70 år. Jeg liker å jobbe. Det er nye systemer på lufta hele tiden, så det er noe nytt å sette seg inn i hele tiden.

Jentene på Tjøme hadde organisert seg i 1950-52 jeg vet ikke riktig hvilket årstall, men det var ikke så veldig lenge før jeg begynte der. Grunnen til at det ble NTTF var nok at Rackel hadde Dagmar Johannessen som sommergjest hos seg nede i Langvika på Tjøme. Hun var flink til å få jentene på Tjøme opp i lønn pluss at hun til slutt klarte å få full statspensjon til alle uten meg.
Vi hadde 5 ekspedisjonsplasser både før og etter ombyggingen. Før de nye bordene kom var det først et bord med 3 ekspedisjonsplasser. Sa ble det kjøpt 2 bord (gamle) som ble brukt om sommeren. De kalte vi riksbord. Den ene ekspedisjonsplassen ble brukt til å ekspedere Oslo, den andre satt på Tønsberg. Dette var på sommeren. Om vinteren ble ikke disse bordene brukt. De nye bordene var 5 enkeltbord som sto ved siden av hverandre. Vi var 7 fast ansatte de første årene hadde vi 3 reserver, men de siste årene hadde vi 4 reserver. Reservene var vesentlig i bruk om sommeren. En av reservene gikk som ferie og sykeavløser.
Vi hadde aldri sommerferie. De 2 første gikk på ferie ca. 8-10 august. Dette var ting vi var vant til så det falt oss ikke inn at vi hadde krav på ferie om sommeren noen ganger. Fra St. Hans til 8-10 august var det ”full rulle” for alle. Om vinteren hadde vi en kjempe fin vaktplan. Vi hadde en vaktturnus på 6 uker. i løpet av de 6 ukene hadde vi arbeidet de timene vi skulle på den tiden. Noen uker jobbet vi mye, mens andre var det mye fri. Det jevnet seg ut på tumusukene. Vi hadde formiddagsvakt fra kl. 08.00 til 14.30, ettermiddagsvakt fra kl 14.30 til 21.00, og natt fra 21.00 til 08.00. Vi hadde fri 2 V2 dag etter nattevakt. Dette en flott vaktordning som rullet og gikk år ut og år inn. Turusrunden tok 6 uker, så var det ny runde. Det var kjempe fint. Om sommeren ble det annerledes. Da hadde vi ikke fri etter nattevakt, og det ble noen uker litt for stritt. Vi ble skikkelig nedkjørte og fikk søvnproblemer. Det var for stri jobbing, men det var jo bare noen uker så var det over og hele Tjøme la seg til ro. Sommernettene var lite søvn, det ble ikke til å legge seg før ved 2 Vi 3 tiden. Opp ved 6 tiden, hjem og på vakt kl. 14.30 igjen, uke etter uke. Det var jobbing i helgene også. Vi kunne ekspedere 450-500 rikstelefoner på en formiddagsvakt. Ved siden av det hadde vi alle lokalsamtaler og telegrammer. Hver ekspedisjonsplass hadde 3 periode klokker. Periodeklokkene gikk til 12 min. den sa et lite ”pling” etter hver 3de min. Vi hadde ofte både 2 og 3 samtaler på hver klokke. Det ble litt vanskelig å holde styr på hvilken samtale tilhørte de min klokken viste. Det var nok mange som fikk litt lange samtaler bortsett fra den travleste tiden på sommeren. Da var alle bordene i bruk og vi hadde 2 timers ventetid til Oslo på ilsamtale. Det betydde dobbelt takst. Vi brukte også lynsamtaler den travleste tiden på formiddagen. Det var 3dobbelt takst. Vanlige samtale kom ikke igjennom på formiddagen.
Vi hadde direktelinjer til Tønsberg. Om sommeren fikk vi 2 direktelinjer til Oslo, men der skulle en være en fra Oslo til Tjøme og den andre var fra Tjøme til Oslo. Det var mer trafikk fra oss, så det hente vi fikk ”låne” Oslos linje når den var ledig. Så fikk vi ”låne” hos Tjøme Radio noen ganger. De hadde også direktelinjer til Oslo. Det var vel ikke mer enn et par linjer, men de var ikke så opptatte som våre linjer var.
Jeg kunne sikkert skrevet mye mere, men det for helle komme frem hvis det kommer på ”snakk” en gang.

Unikt naturområde gjøres tilgjengelig

Unikt naturområde gjøres tilgjengelig

TØNSBERG: De nye forslag til regler for Rød/Dirhue-området foreligger nå fra fylkesmannen. Området skal skiltes, det skal opparbeides gangbare stier og forbudet mot opphold, bading og sportsfiske taes bort. Skjærene sør for Dirhue skal ha en fredningstid fra 15. april til 15. juli, slik som fredningen er for andre skjær i området. Fylkesmannen ønsker også enhetlige regler for hele området.
VIDAR LANGESTRAND
Området Rød/Dirhue ligger på Tjømes vestside og er et unikt stykke natur på 625 dekar. Reglene for ferdsel i området har vært svært strenge. Utallige er historier som går om folk som har blitt jaget fra området.
– Vårt mål har vært å bevare et unikt område, men samtidig gjøre det tilgjengelig for folk flest, sier miljøverninspektør Karl Hagelund hos- fylkesmannen.
HELE OMRÅDET
– Det nye er at vi nå får et regelsett som gjelder for hele området. Det bygger vi på at Rød, Mellom-Rød og Dirhue er så like av natur at det er naturlig å se på det hele som en enhet. Så de reglene som tidligere gjaldt for Rød, gjelder nå for hele området. Det er bare en videreføring av disse reglene.
IKKE FRILUFTSOMRÅDE
Karl Hagelund mener det er veldig sterk grunn til å understreke at det ikke er et offentlig friluftsområde. Det er tale om vern av natur. Å sammenligne med Moutmarka og russefei-ring som enkelte har gjort, er skivebom. Vi foreslår endringer i ferdselsreglene, men det kan på ingen måte sammenlignes med regler for offentlige friområder. Vi ønsker å styre ferdselen etter visse stier, slik at disse er tilfredsstillende å gå på.
GRUNNEIERE
– Jeg håper grunneiere vil forstå at det ikke er snakk om å forandre totalt på status. Det er ganske forsiktige forandringer. Vi går ut med det vi mener er faglig korrekt.
DEN POLITISKE PROSESS
– Hvordan vil grunneiere reagere?
– Eier av Mellom-Rød, som er en rekke grunneiere, sier at de overhodet ikke er interessert. Vi har satt en høringsfrist til 1. oktober. Da kan alle parter uttale seg. Deretter vil fylkesmannen vurdere høringsrunden. Så vil det hele ende i kongelig resolusjon. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skulle ende i det.
– Før Tjømes ordfører tok saken, hadde vi forslag om revisjon av bestemmelsene for disse områdene. Men med utspillet fra Gjertsen kom saken på dagsorden, slutter Hagelund.

Positivt og gledelig
TJØME: Jeg må se nærmere på forslaget, men umiddelbart ser jeg positivt på dette at man kan bevege seg friere i området, sier ordfører Ola Gjertsen (H).
– Dette med informasjon ved skilter kan være bra. Og det er bra at vi kan få ensartede regler for hele området. Men hvis man mener at man nå kan gå i land fra båt og bade, da er jeg mer skeptisk, iallfall litt betenkt.
– Dette er en forbedring, men ikke mye forandring fra tidligere, sier Bodil Strand (A). Men nå innføres det jo bare regler for rettigheter som grunneierne hevder er der i dag.
Da burde alle parter bli fornøyde. Hvis disse små endringene er de eneste, synes jeg ikke grunneiere har noen grunn til å protestere. De sier jo at det er fritt for folk å gå der. POSITIVT
– Jeg ser positivt på forslaget om opparbeidede stier.
Da vil de fleste gå der. Nei, dette er et godt forslag. Her møtes politikere og grunneiere på halvveien. Alle bør sette seg ned og være fornøyd. En viss restriksjon bør det være for et slikt område.
– Forslaget virker bra. Jeg vil gå inn i området med andakt og følelse. Jeg gleder meg, sier Bodil Strand.
Grunneier Wigert var ikke å treffe, og Ole-Jacob Hoff nektet å kommentere saken overfor VA.

Tre åregafler for Tjøme

Tre åregafler for Tjøme
29/6-1988

TJØME: Kulturetaten på Tjøme ligger ikke på latsiden. Aktivt arbeider den med en rekke planer og har satt ned en komite som skal utarbeide handlingsprogram for perioden. – Man regner med at det vil være begynnelsen til en Tjømes kulturplan, sier kultursjef Frank Kofoed til VA.
Av IVAR TOLLNES
Tre åregafler i sølv mot blå bunn er motivet på et kommunevåpen hovedutvalget for kultur har gitt sin tilslutning. Motivet er heraldisk riktig utført og allerede godkjent av Riksantikvaren. De tre åregaflene henspeiler til Tjømes nærhet til skipsfart, fangst og fiske. Samtidig symboliseres de tre øyene, Tjøme, Brøtsø og Hvasser. Kommunevåpenet ligger på formannskapets bord, og man håper på flittig bruk av det i all korrespondanse og dokumentasjon fra kommunen.
HAUG GÅRD
er det store kulturelle løftet. Hovedutvalget hadde 50.000 kroner til restaurering, men har måttet innse at det er for lite. Man er også på det rene med at det er andre kommunale opp de 50.000 kronene til Tjøme historielag. Det har vist meget stor interesse for stedet.
gaver som vil komme foran. Som konsekvens av det, er det enighet om å overlate gården og
Haug gård er et typisk Tjøme-hus i sveitserstil. Det er gode muligheter for statsstøtte til bevaring, men på kommunens langtidsbudsjett for 1989-1992 øynes små muligheter. Det er bakgrunnen for at hovedutvalget for kultur har gått inn for at hovedhuset på Haug vederlagsfritt tilstilles Tjøme historielag for restaurering med sikte på allment bruk innen kommunen.
Grethe Møllerplass, formann i Tjøme historielag, uttaler i et brev til kulturstyret at laget først og fremst er interessert i å overta huset fordi det er et typisk Tjøme-hus som en ser som viktig å bevare. Det er ikke mye av slik bebyggelse igjen på øya. Nå som kommunen har et slikt hus, bør det absolutt bli tatt vare på, mener historielagets for mann. Saken kommer seinere opp i kommunestyret. Det vil skje i september etter at avtale med historielaget er utarbeidet og restaureringsplan foreligger.
FORDELING AV KULTURMIDLER
Hovedutvalget har nylig foretatt fordeling av 189.200 kroner til foreninger og lag på Tjøme. Kultursjef Kofoed opplyser til VA at beløpet er noe større enn i fjor. De fleste av tiltakene er innadvendte i de foreninger som har fått tildeling. Støtte til arrangementer blir tildelt etter hvert som de blir satt ut i livet.
Overfor formannskapet har hovedutvalget for kultur foreslått at det opprettes miljø/friluftsnemnd. Saken er ikke avsluttet. Den var til behandling i formannskapet, men ble returnert til ny behandling i hovedstyret. Formannskapet mente det ikke er behov for faste underutvalg.
AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tjømeposten i samtale med 87 -åringen Alf hansen på Ormelet

Tjømeposten i samtale med 87 -åringen Alf hansen på Ormelet

«pansene har jeg i orden,men det kan nok hende at jeg glømmer navner iblant» – sier Alf Hansen på Ormelet. Et lunt og rolig smil ligger trygt over ansiktet. Vi sitter i hans koselige stue, ryddet og fin, og snakker om gamle dåger.
Til 87 år å være må han høre med blant Tjømes sprekeste. For ikke lenge siden ble han observert med) trillebår breddfull av ved i full fart nedover asfalten. Og de som ser ham på kirkevei om søndagen eller den nødvendige kveldstur opp til datteren på Ormelet, vil ofte tro at her vandrer en spenstig gammel offiser.
For Alf Hansen betyr «gamle dager» Froungen. Der ute på øya i øst ble han født på selveste St.Hanskvelden i 1891. Far hans ble også født der. Han bygde egne hus på nordre delen av øya, og her vokste Alf opp sammen med,etterhvert åtte andre søsken. Eiendommen er forlengst solgt, men står der enda og fylles av glade feriegjester hver eneste sommer. Av og til må han ut en tur om sommeren og se til gamle tomter – – og minnes…….
Det var ikke lett å komme til skolen på Kirkely alltid. De måtte ro til Engøbrygga hvor de også hentet Tønsbergs Blad, eller til Medøbakken. Om vinteren kunne det by på problemer med isen. Da var det godt å ha gode naboer på fastlandet som kunne følge et stykke på vei utover. Ble været for ille ble det ingen skolegang den dagen. De gikk annenhver dag og hadde frk. Hammer og Gullik Pedersen som lærere. Dessuten tredjelæreren Nordgård fra Finmark. «Det var bra folk alt sammen, – og best likte jeg frk. Hammer», sier han. «Hun var streng og gudfryktig – og god!»
Alf Hansen har alltid hatt et fast forhold til kirken på Tjøme.Han minnes messesøndagene med far til kirke. «Vi fra øyene rodde til kirke i-allfall annen – eller tredjehver søndag. Mor fikk ikke alltid tid. Hun hadde jo 9 barn å stelle…….. dessuten 2 kuer og gris og fjærkre…..»
Kirken var nærmest fullsatt hver søndag, kan han fortelle. Oppe på galleriene (på begge sider dengang) satt ungdommen – tett i tett. Jentene i nord og guttene på sørsida. Mange av guttene tygde tobakk og spytta på gulvet, – og tørka opp med støvelen! Det var jo karslig, må vite.
– «Hvorfor var det s¨mange fler i kirken før enn nå» vil vi vite.
– «Vi var ikke opptatt med så mange andre ting. Ikke radio og ikke TV. I kirken traff vi kjente og fikk en prat etterpå. Det var naturlig å gå i kirken før».
La oss skynde oss å fortelle at kirkegang er like naturlig for Alf Hansen den dag idag. Han har sin faste plass under prekestolen i Tjøme kirke.
Alf Hansen reiste tilsjøs etter konfirmasjonen, han som de fleste andre Tok hyre på «Ishavet» som dekksgutt. De gikk på hvalfangst ved Shetland og Færøyene. «Men det var dårlig fiske og dårlig part! 5 kroner som part for hele fangsten og 15 kroner måneden. For de 5 kronene kjøpte far vad-melsbukse til meg» – husker ham.
»•
Senere ble det bananfart på Jamaica og kullfart på England og Frankrike. I 1939 la han opp for godt.*
I 1918 ble han gift med sin Lagertha Svendsen fra Grepan. Hun døde fra ham i 1965, og siden har han alene stelt seg selv og sitt hus på Ormelet på aller beste måte.
Han husker alle Tjømes prester fra von der Lippe til idag. Alle har han bare godt å si om. «Dessuten er de nå ikke meir enn mennesker prestane heller’.» sier han. Og det er både godt og sant.
Sokneprest Helland (1946-55) minnes han med særlig glede, – ikke minst på grunn av mannsmøtene rundt i husene og i prestegården. Helland tok aktivt del i disse møtene som dessverre forlengst er en saga blott.
Vi spør han om hva han nener om den nye høymesseliturgien:
-«De greidde seg jo før med det gamle og»,- svarer han diplomatisk -med
det lune glimtet i øyet.
Og så sier han noe som vi skal huske lenge:
«Når det gjelder gudstjenesten så kan jeg jo det meste utenatt – så selv om jeg av og til hører litt dårlig, sa får jeg det med likevel på en måte!»
– «Det verste er det som har hendt med abortloven!» sier han ettertenksomt. Han undres om vi ikke allerede lever i det Bibelen kaller «de siste tider».
Bibelen, ja. Den ligger på bordet, og daterer seg tilbake til hans kones slekt. Alle slektsopplysninger om foreldre og barn og barnebarn er ført sirlig inn på denSførste blader. Ingen er glemt. Han viser oss også en annen bok han leser om kveldene: Martin Luthers Sande Kristendom. Solid kristelig kost i gammeldags språk. Men Alf Hansen leser den for tredje gang – med glede!
– «Jeg ber hver dag til Gud for Tjømes befolkning, – og mest for mine na boer og de jeg kjenner best. Og så ber jeg Ham om å hjelpe meg å huske litt bedre».
En stor og rundhåndet bønn for andre – – og en beskjeden bønn for seg selv.
Takk for lærdommen, Alf Hansen, – og vel møtt igjen i kirken.

Tjøme-dams skjebne blir avgjort i Justisdepartement

Tjøme-dams skjebne blir avgjort i Justisdepartement

Dette er stridens kjerne, en idyllisk og populær dam i haven til Ola Gjertsen. Lensmannskontoret krever gjenfylling til tross for at dammen av avmerket som lekeareal i kommunale papirer. (Foto: Anne Charlotte Schjøll)
TJØME: Gonemyra som i flere generasjoner har vært et yndet tilholdssted for barn, står nå i fare for å bli historie. Tjøme lensmannskontor har med hjemmel i brønnloven forlangt at dammen igjenlylles. Politiet i Tønsberg deler dette syn, og overlater dammens skjebne til justisministerens kontor.
ROBERT JAMIESON
Gonemyra-dammen ligger på tidligere ordfører Ola Gjertsens eiendom, og er i kommunen registrert som lekeområde. For lekeområdet har det vært i generasjoner. – Om vinteren er det is på dammen, og ungene går på skøyter. Om våren og høsten kikker de etter salamandere og andre dyr og insekter. Kona og jeg synes det er artig at ungene i nabolaget hygger seg her, og det er på grunn av reaksjoner fra foreldre at jeg har protestert, sier Gjertsen.
Dammen er på det dypeste 70 cm., men er lavere langs kantene. Noen alvorlige uhell har aldri inntruffet. —Hadde det vært foreldre eller naboer som ønsket gjenfylling hadde jeg aldri protestert. Jeg synes det er merkelig at lensmannskontoret først i 1996 «oppdager» dam-
men på patrujjelqøring. Det har jo vært der i mange, mange år.
Folk i nabolaget som Tønsbergs Blad har vært i kontakt med, håper at dammen bevares. De mener at lensmannen heller burde konsentrert seg om dammen på Golfbanen like i nærheten. Den er en større fare for barn, hevdes det.
Lensmannskontoret på Tjøme har funnet frem brønnloven i denne sak. En lov som i utgangspunktet gjelder kunstige brønner/dam-mer. Det er ikke denne dammen. Men loven kan anvendes på naturlige dammer dersom den er særlig farlig for barn. Altså et definisjonsspørsmål. Gjertsen anser ikke dammen som spesielt farlig. Et syn folk i nabolaget deler.
Lensmann Kjell Molvik sier at lensmannskontorets beslutning og protest er sendt videre til Tønsberg politikammer. Der opplyser Nils Petter Johansen at man ikke ser noen grunn til å omgjøre vedtaket til lensmannen, og at saken er sendt til Justisdepartementet som tar endelig beslutning om dammens skjebne.
Mye tyder nå på at dammens dager snart er talte. For Gjertsen betyr det store utgifter. Anbudet på gjenfylling er på nær 30 000 kroner. —Krever departementet gjenfylling skal jeg selvsagt etterkomme kravet, sier Gjertsen som er lei seg på vegne av barna som selv har ønsket dammen som lekeareal i kommuneplanen.

Tjøme takker nei til 70 mål naturområde

Tjøme takker nei til 70 mål naturområde

TJØME: Kommunale myndigheter på Tjøme ønsker ikke å inngå avtale med Jacob H. Hornseth — en avtale som vil innebære at Tjøme kommune ikke behøver betale noe som helst for at kommunen får gjennomført kommunestyrets beslutning om at den 70 dekar store eiendommen Ødegården skal være friluftsområde. I 15 år har kommunen slitt for å finansiere kjøp av Ødegården. For
to år siden kjøpte Hornseth Ødegården for 2,3 millioner kroner, men Landbruksdepartementet har nektet ham konsesjon. Hornseth har tilbudt kommunen at han ikke vil kreve vederlag for at eiendommen båndlegges som friområde hvis han får tillatelse til å restaurere bebyggelsen. I realiteten innebærer Hornseths tilbud at Tjøme kommune får det aller meste av Ødegården som gave.
TERJE WILHELMSEN PER GILDING (FOTO)
Ordfører Ola Gjertsen sier i en kommentar til Tønsbergs Blad at både han og rådmannen på et tidspunkt så en mulighet til å løse en vanskelig sak på en farbar måte. Men flertallet i formannskapet har gått imot å inngå en slik avtale med Hornseth. Grunnen til dette er, ifølge ordføreren, at man er redd for konsekvensene ved å si ja til Hornseth på dette grunnlaget.
Ingen hestehandel
— Dette lukter av hestehandel. Det vi er redde for ved å si ja til Hornseth, er at andre hytteeiere som har stor eiendom, skal komme og forlange tilsvarende avtaler. Jeg vil også si at vi har drøftet dette med ‘kommunens advokat, som ikke kunne anbefale kommunen å inngå en avtale slik Hornseth ønsker.
— Men Hornseth vil bare restaurere gammel bebyggelse eller flytte den et annet og mer ugenert sted for dem som skal bruke området som friluftsområde?
— Jeg er klar over det, men Tjøme bygningsråd har sagt nei til restaurering av denne bebyggelsen. Man mener den er for dårlig til å kunne restaureres, og at det da blir snakk om nybygg. Det sier man nei til, sier ordfører Ola Gjertsen til Tønsbergs Blad.
Jacob H. Hornseth kan ikke forstå kommunens holdning i denne saken.
— Jeg ønsker at Ødegården som det naturskjønne området det er skal være tilgjengelig for flest mulig.
Derfor vil jeg at kommunen skal få lov til å overta området uten vederlag, slik at man kan få gjennomført reguleringen til friluftsområde uten at det koster kommunen noe. Det eneste jeg ønsker er å istandsette bebyggelsen på Ødegården, slik at jeg i første omgang kan benytte det som sommersted. Senere vil det også bli aktuelt å melde flytting til Tjøme og bli fastboende her. Jeg har også sagt at jeg kan flytte bebyggelsen et annet sted på eiendommen dersom det skulle være ønskelig av hensyn til de som skal bruke dette friluftsom rådet. Jeg ønsker å gjenskape gårdstunet på Ødegården i samarbeid med de kommunale bygningsmyndigheter på Tjøme. Jeg har også fått en uttalelse fra Landbruksdepartementet om at man er villig til å omgjøre avslaget på min konsesjonssøknad, dersom Tjøme kommune kan gi tillatelse til restaurering av bebyggelsen. Dessverre stiller kommunen seg negativ til dette.
Positive signaler
— Jeg synes egentlig kommunen har opptrådt noe merkelig i denne saken. I 1986 hadde min kone og jeg et møte med blant andre ordføreren og rådmannen. Under dette møtet ble det gitt klare signaler både fra ordfører og rådmann at de stilte seg positive til mitt forslag. Men de har tydeligvis snudd etterpå. Jeg la forøvrig ordførerens og rådmannens positive uttalelser til grunn
da jeg bestemte meg for å kjøpe Ødegården for 2.3 millioner kroner. Dette var tydeligvis litt forhastet. Men jeg gir ikke opp.
Forpliktelse
— Men hvordan kan Tjøme kommune være sikret at hele Ødegården i all fremtid blir friluftsområde, dersom man nå sier ja til ditt forslag?
— Jeg er villig til å avlegge en erklæring som jeg også vil ha tinglyst i det øyeblikk kommunen får området. I denne erklæringen skal det stå følgende: «Som eier av eiendommen Ødegården i Tjøme kommune forplikter jeg meg til på egne og fremtidige eieres vegne å respektere at Tjøme kommune uten vederlag gjennomfører reguleringsvedtaket vedrørende Ødegården som friluftsområde. Erklæringen tinglyses som heftelse på eiendommen Ødegården og
kan ikke avlyses uten samtykke fra Tjøme kommune».
— Jeg synes dette er klar tale. Tjøme kommune vil bli sittende med bukten og begge endene, sier Jacob H. Homseth.
Hytteplan avslått
Striden om Ødegården begynte for over 15 år siden. Da grunneier Konstanse Jensen døde, ønsket arvingene å utparsellere eiendommen i hyttetomter. Jacob H. Hornseth var advokat for arvingene i denne saken. Men Tjøme kommune sa nei til reguleringsplaner som gikk ut på hyttebebyggelse. I stedet vedtok man å erverve området til friluftsområde.
Inntil for to år siden har saken ligget i bero. Kommunene har ikke klart å finansiere ervervelse av området. For to år siden ble Homseth tilbudt å kjøpe Ødegården etterat arvingene på nytt
hadde fått nei til å bygeplaner her. Etter en samtale mellom eiereren og rådmannen Hornseth seg for å kjøpe eiendommen. **teskstmangler*** sagt nei til.
Ber om penger
Tjøme formannskap møte sist mandag hvo skal skaffe penger til Ødegården. I den meget vanskelige økonomiske situvasjonen kommunen for tiden befinner seg i, ser man ingen muligheter å punge ut med kjøpet alene. Derfor bestemte de for å be Oslofjorden Friluft Direktoratet for naturforvaltning om økonomisk hjelp til Ødegården.
AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tjøme kan ikke forhindre restaurering på Ødegården

Tjøme kan ikke forhindre restaurering på Ødegården

September 1991 TB

TJØME: Tjøme kommune kan ikke nekte advokat Jakob H. Hornseth å restaurere hovedbygningen på sin eiendom Ødegården på Tjøme. Kommunaldepartementet har gitt Fylkesmannen medhold i vedtaket om at arbeidene på bygningen er å anse som restaurering og ikke gjenoppbygging. Dessuten har Tjøme kommune mottatt brev fra Landbruksdepartementet, som spør om hvordan kommunen ser på konsesjonsspørsmålet idag.
ASBJØRN ØVREBØ
Kort fortalt er Ødegården en eiendom mot sjøen ved Mågerø, som advokat Hornseth har kjøpt, men ikke fått konsesjon på. På eiendommen står et gammelt våningshus, som advokat Hornseth vil sette istand. Dette har Tjøme kommune gått imot, og har istedet vedtatt å erverve hele eiendommen, og har også krevet bygningen revet.
Takstmann
Vedtaket om å nekte restaurering av bygningen har advokat Hornseth innklaget for Fylkesmannen, som engajserte en takstmann til å se på den. Denne takstmannen kom til at reparasjon av bygningen ville utgjøre ca. 53,7 prosent av omkostningene ved en total gjenoppbygging, og utfra dette mente Fylkesmannen at det var tale om rehabilitering og ikke gjenoppbygging.
Flertallet i Tjøme bygningsråd rille imidlertid ikke godta dette. Etter forslag fra Roar Tandberg (Ap), og mot Fremskrittspartiets to stemmer, vedtok bygningsrådet å engasjere ny offentlig godkjent takstmann for ny uavhengig taksering av boligen.
Nå sier fra Kommunaldeparte- mentet at man finner det riktig av Fylkesmannen å legge avgjørende vekt på den innhentede takst. I tillegg mener departementet at Fylkesmannen har lagt korrekt rettslig forståelse til grunn for tolkning av de aktuelle paragrafer i plan- og bygningsloven, herunder anvendelsen av bestemmelsen i forhold til restaurering av hele bygningen. Etter dette mener departementet, som Fylkesmannen, at bygningsmyndighetene ikke kan nekte restaurering og heller ikke pålegge riving av bygningen. Fylkesmannens vedtak blir dermed det endelige administrative vedtak i denne saken, heter det i svaret fra Kommunaldepartementet.
Konsesjonssaken
Men så ber altså Landbruksdepartementet om kommunens syn på konsesjonsspørsmålet. Om dette sier ordfører Ola Gjertsen (H) at han har laget et utkast til svar til Landbruksdepartementet, som han vil legge frem for Tjøme formannskaps møte onsdag om en uke.
-Her sier jeg at Tjøme kommunes syn er det samme som første gang vi behandlet saken, at konsesjon ikke anbefales, sier ordfører Ola Gjertsen til Tønsbergs Blad. Dette mener jeg også det vil bli flertall for i formannskapet.
– Landbruksdepartementet ber også om ytterligere bemerkninger, og da gir jeg uttrykk for min mening om saken, sier ordfører Gjertsen. Vi har et kommunestyrevedtak for å erverve eiendommen. problemet er at mens vi i formannskapet hadde et flertall for å komme til en minnelig ordning med advokat Hornseth, ble resultatet motsatt i kommunestyret. Direktoratet for naturforvaltning har også anbefalt en minnelig ordning, men akkurat her stor to prinsippielle syn mot hverandre.
To motsatte meninger
-På den ene siden at det er helt uakseptabelt å inngå noen som helst avtale med advokat Hornseth. Han har selv foreslått å belegge eiendommen med servitutt som gjør den tilgjengelig for almenheten for friluftsformål, på betingelse av at han enten får restaurere nåværende bygning eller sette opp en ny hytte på et annet sted på eiendommen.
– Det andre syn på saken, som jeg står for, går ut på at heller Tkke jeg ef begeistret for å tillate en ny hytte i dette området, men jeg legger vekt på at vi her, med litt smidighet, kan få løst et gammelt problem i Tjøme kommune, sier ordfører Gjertsen. Vi har bedt om flere forhandlinger med advokat Hornseth, men har ikke fått svar. Skal kommunestyrevedtaket om erverv da gjennomføres, blir det tale om ekspropriasjon.
– Noen har også kritisert at saken ikke er blitt behandlet raskt
nok av Tjøme kommune, men her vil jeg heller vise til at vi har ventet på Landbruksdepartementets behandling av konsesjonssaken, og et pålegg til advokat Hornseth om å selge. Jeg vil tro det ikke blir forstått på Tjøme hvis konsesjon blir gitt idag. Slik eiendommen nå ligger, er den en vanskjøttet landbrukseiendom. Men nå tror jeg dessverre at en forhandlingsløsning ikke lenger er mulig, både fordi konsesjonsbehandlingen har tatt så lang tid, og fordi Kommunaldepartementet har stadfestet Fylkesmannens vedtak om å tillate restaurering av bygningen. Problemet er jo også at slik denne bygningen er plassert på eiendommen, stenger den for almenhetens bruk av den, sier ordfører Ola Gjertsen. Brukelig til friluftsformål blir den ikke uten at kommunen overtar den.
24/1-1992 TB
Nye betingelser for konsesjon på Ødegården
TJØME: Det er kommet noe bevegelse i saken om konsesjon for fikk ikke konsesjon på ervervet. I mellomtiden har Tjøme kom-eiendommen Ødegården på Tjøme. Som kjent ervervet advokat mune vedtatt å erverve eiendommen, da man mener den har stor Jakob H. Homseth denne eiendommen for endel år tilbake, men verdi som friluftsområde for almenheten.
ASBJØRN ØVREBØ
Selve konsesjonssaken har ligget i Landbruksdepartementet, men like før jul sendte departementet et brev til både Jakob H. Homseth og Tjøme kommune der man listet opp endel betingelser for konsesjon. Brevet var ,til behandling i et lukket møte i Tjøme formannskap onsdag. Etter det vi forstår, ble betingelsene diskutert, men det ble ikke fattet noe konkret vedtak eller uttalelse fra kommunen der. Jakob H. Horn-seth sier til Tønsbergs Blad at han ikke ønsker å kommentere brevet fra departementet.
Blant de betingelsene som departementet stiller for konsesjon, er at almenheten skal ha adgang til å nytte eiendommen, bortsett fra et område rundt husene. Almenheten skal også ha rett til adkomst til de arealer som ikke er underlagt rådighetsinn-skrenkninger. Det må ikke bygges eller etableres innretninger som i vesentlig grad vanskeliggjør adkomsten til de aktuelle områdene.
Turstier
Videre sier departementet at Tjøme kommune og offentlige fri-luftsmyndigheter etter samråd med grunneier skal ha adgang til vederlagsfritt å utføre tilrettleg-gingstiltak på eiendommen som er nødvendige eller ønskelige for å muliggjøre almenhetens bruk av den. Dette omfatter blant an-net anlegg av fortøyningsinnret-ninger, oppankringsplasser og ilandstigningsbrygger for småbåter, turstier, badeplasser, teltslagningsplasser og mindre bygg for toalett og renovasjon. Tjøme kommune og offentlige frilufts-myndigheter skal ha rett til å legge om eksisterende adkomst hvis det er påkrevet for å sikre almenhetens rett til å nytte eiendommen.
Den del av eiendommen som almenheten har rett til å bruke, kan grunneier ikke nytte til bygg, konstruksjoner eller anlegg til privat bruk, heter det videre fra departementet. Grunneier kan heller ikke oppføre innhegninger, gjøre inngrep i grunnen eller end-ringer i vegetasjonen. Dette er ikke til hinder for at grunneier i samråd med kommunen kan rydde skogen for kratt og lignende.
Dette har Landbruksdepartementet angitt som betingelser for konsesjon, men samtidig sier
departementet mot slutten av brevet at det med dette ikke er tatt stilling til konsesjonsspørsmålet.
Restaurerer
Etter det Tønsbergs Blad forstår, er det nå meningen at ordfører og rådmann på Tjøme skal gjennomgå departementets brev og betingelser, og utarbeide en uttalelse fra Tjøme kommune om saken.
I melomtiden er advokat Homseth iferd med å restaurere det gamle bolighuset som står på eiendommen, det huset som Tjøme kommune mente var i så dårlig forfatning at det ikke kunne restaureres. Fylkesmannen var imidlertid av en annen oppfatning. Hornseth har også søkt om utslippstillatelse fra eiendommen, noe som ble avslått i siste møte i Tjøme bygningsråd.
I Tjøme kommune har to syn stått mot hverandre i denne såkalte Ødegården-saken. En fløy, med Fremskrittspartiet og en del av den forrige Høyre-representa-sjon i Tjøme kommunestyre, ønsket å la Hornseth få lov til å bygge en ny fritidsbolig på et angitt sted på eiendommen, mot at resten av eiendommen ble sikret for almenhetens bruk ved servitutt. De servitutter som da ble diskutert, ligner mye på de betingelser som departementet nå setter for å vurdere konsesjon på ervervet. Dengang kom det også signaler om at Hornseth kunne gå med på den ordning som ble skissert, men dette synet vant ikke frem i kommunen. Istedet ble det flertall for å erverve eiendommen.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen