AOCR 279

Feriegjester siden 1920

FERIEGJESTER siden 1920

Overlæge Valentin Fürst kjøpte Bukkholmen på Tjøme sammen med to brødre i 1918. Syv av øyas åtte ferieboliger tilhører i dag etterkommerne. Ikke rart øya bare går under navnet «Fürstholmen».
Tomtene ble kjøpt i 1918, betalt i 1919 og siden 1920 har familien feriert på øya. 92 år gamle Christian Fürst er en av etterkommerne. Han er sønn av over-læge dr. med. Valentin Fürst, og var ni år da han første gang kom til Bukkholmen i 1920.
– Min søster var syv og jeg husker vi gikk hånd i hånd opp fra bryggen. Det var mørkt. Må ha vært overskyet og regn, for dette var jo i slutten av juni. Vi kom reisende med dampski-bet. Kan skjønne det var spennende, vet du. Vi startet fra hovedstaden klokken tre og kom frem til Ormelet
klokken 21.00. Det var der skipet la til. Husker vi hadde med oss 13 kolli første gang. Vi måtte jo ha med alt mulig rart, forteller Christian Furst.
Halvt tjømlinger
Hver sommer har han tilbrakt på Bukkholmen, og kan ikke forestille seg en sesong uten.
– Vi føler oss nesten som halvt tjømlinger, sier datteren Christiane.
Hun har med seg sønnen Marius på 29. Dermed er de tre generasjoner Furst som ferierer i sommerhuset ytterst ute på Bukkholmen.
– Det er åtte hytter til sammen her
på øya, syv av dem tilhører familien. Pluss at vi har familie i Dalen, forteller Christiane.
Hun er «oppvokst» i Sørhuset som ligger omtrent midt på øya. Dette huset har opp gjennom tidene fungert som samlingspunktet. I 1962 – etter Valenting Fursts bortgang – fikk Christianes familie bygge der de har sommerbolig i dag. Det såkalte samlingshuset er det Christianes fillenevø som har overtatt.
– Min bestefar og hans to brødre fikk i sin tid peke ut hvert sitt sommerhus her på Bukkholmen. Det var Nordhuset på toppen, Østhuset og Sørhuset. Og det var mange barn som fikk glede av det. Far, hvor mange hadde de tre brødrene til sammen?
– 16. 16 barn til sammen, så det var nokså folksomt her til tider. Og så gikk det kuer og geiter her før i tiden også. Det var veldig fint, for de holdt vegetasjonen nede, forteller far Christian Furst, som også forsøkte med sauer et år. Det var ikke like vellykket:
– De snauklipte omtrent bare rose-buskene. Da ble jeg lite populær!
Slapper av
Vi møter de tre generasjonene Fürst ute på sommerresidensen. Innerst i Bukkholmveien tar Christiane oss i mot ved parkeringsplassen. Hun viser vei innover stiene i det tette buskaset, før landskapet igjen åpner seg ut mot havet. Og der til venstre ligger sommerhuset. Et beskjedent sådan. Sjansen for å få tillatelse til å bygge ut noe på ferieboligen i strandsonen er omtrent lik null i Tjøme kommune. Dermed må familien nøye seg med det de har. Brygge har de i alle fall fått lov å oppføre. Og den benyttes flittig. Denne dagen er en av de varmeste, og sønnen Marius holder seg der nede ved vannet. Rettere sagt i vannet.
– Nå er det så varmt at jeg tror jeg flytter terrassemøblene inn i skyggen, sier Christiane.
På bordet har hun satt frem norske jordbær, farris og lightbrus.
– Hva liker dere best med å feriere på Tjøme?
– For meg er det beste bare å være her nede.

 AOCR 279

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Hvasser skole

Hvasser skole
Klassekampen 9/1-1999

Jeg husker en vinter, jeg satt ved frokostbordet og så en av de største gutta komme på skolen uten lue! Det snødde og han hadde brylkrem i håret, som Elvis. Noen år seinere, jeg var blitt fjorten år sjøl, arrangerte vi demonstrasjonstog utafor kommunestyret for å bevare skolen vår. Ingen var blitt langhåra Sufere og flere hadde lue på
– Tenk ikke bare på kroner og øre, var en av parolene. Hele øya stod bak oss, bortsett fra et par karer som var litt for involvert i kommunepolitikken. Fire samfunnsstøtter reiste til og med til departementet inne i Oslo for å framlegge øyas og skolens sak. Dette var før «bønder» var blitt et like gangbart skjellsord som «pakkis», så kanskje det hjalp?
I dag har skolen fått en egen gymsal, et digert tilbygg nesten like stort som gamle-skolen sjøl. Over bekken, som for lengst er fylt igjen, er det nylig blitt bygd en liten paviljong for barnehagen. De to leilighetene i andre etasje er gjort om til lærerværelser og klasserom for de nye førsteklassingene, seksåringene. Jordet bak er blitt til en diger lekeplass, inkludert fotballbane. Ja egentlig er det kanskje en håndballbane, men for meg ser den ut som en liten fotballbane. Det finnes bare
APROPOS
Som guttunge bodde jeg i annen etasje på skolen. Det var praktisk. Etter frokost kunne jeg bare hoppe på rekkverket, og svisj, så var jeg i første etasje og på skolen.
AV JON SANDVIK
fotball. Før sparka vi mot leskuret foran skolen. Her fikk jeg en gang sparka ut to fortenner, som tannlege Loe på mirakuløst vis fikk til å gro fast igjen. I enden av lekeplassen har de hevet opp en voll hvor de har planta furu-busker. Her skal det bli ly mot sydvesten.
Det er pussig å tenke på at byråkratene faktisk har gått vekk fra sine forstokka planer. Like pussig er det at den skolen jeg husker som liten guttunge, faktisk har blitt større med åra. For som regel er det jo sånn at de tingene man husker fra barndommen, ser knuslete små ut når man ser dem igjen i voksen alder. Skauen like oppi lia hvor vi pleide å leke for eksempel, er ikke engang en Ole Brumm aktig hundreme-terskog, men bare et hassel-kratt på 10-15 meter. Skolen
derimot har altså blitt større med åra.
Nylig leste jeg et intervju med bestefaren min, som jeg for øvrig har fått navnet etter. Det var Grue skoleblad som intervjua gubben i anledning at han fyllte 90 år i 1963. Da han begynte som lærer i Rødøy på Helgelandskysten i 1904, fikk han 18 kroner i uka, pluss en krone i Nord-Norge tillegg. Seinere flytta han til Grue Finnskog, hvor han blei lærer på Løvberget. Forskjellen på skolen nå og da, sier han i 1963, er at de nå tar mye bedre vare på de svakeste elevene. Ikke fordi man ikke brydde seg om de svakeste før, men fordi det ikke fantes ressurser.
Så hvordan er forholdene for de svakeste elevene i dag, nok en mannsalder seinere? Da jeg gikk på Hvasser skole på 60-tallet var vi omtrent 30
elever og tre lærere, pluss pedell. (Hvasser uttales for øvrig med trykk på begge stavelser, tramp-tramp, som en sinna guttunge, og ikke opp på siste stavelse slik badegjestene uttaler det. Det samme med Tjøme, som også uttales med to sinte tramp, og ikke som et langt raut) Vi var altså tretti elever på fire ansatte. I dag er det tjue ansatte på omtrent like mange elever, riktignok pluss seksåringene og barnehagen, og skolefritids-ordningen. Men tre ganger bedre enn i min tid, er skolen neppe blitt. Det er grenser for hvor mange problemunger du kan finne på ei lita øy, så hva gjør de? Holder planleggingsmøter og kjører kopimaskin?
Det kan for en utenforstående se ut som det fremdeles tenkes litt vel mye på kroner og øre i skoleverket. Nå skal ikke jeg slutte meg til hylekoret om offentlig sløsing, jeg trur ikke penger spart i skoleverket går rett til gamle og syke. De går vel heller til skattelette for aksjeeiere, eller forsvinner i et eller annet oljefond i det mystiske utlandet. Men skal Hvasser skole bli bedre nå, kan det umulig stå på ting eller stillinger. Det er snart sånn at de må opprette et eget departement der inne i Oslo for å styre den nye skolen på Hvasser.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 297

Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. 

Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. 

Siden høsten 2001 har Tjøme folkebibliotek i samarbeid med Tjøme eldreråd drevet internettkafé på biblioteket. Hver fredag i høst og vårhalvåret møtes eldre og pensjonister til sosialt samvær og veiledning i data.
Det er en aktiv gjeng vi møter på biblioteket. Noen sitter allerede foran dataskjermene, mens andre har slått seg ned rundt kaffebordet. Her ligger dagens aviser, og eldrerådet serverer gratis kaffe og kake til de fremmøtte. Mens stemningen er rolig ved maskinene, går praten løst rundt bordet. Her diskuteres nyheter, politikk, data og andre små og store ting. Det runde bordet har også blitt et forum for løsing av verdensproblemer.
Data og eldre
En av dem som sitter rundt bordet er Johan Ringdal, lederen av Tjøme eldreråd siden 2003. Han kan fortelle at oppslutningen rundt internettkafeen er stigende.
– Til å begynne med var det nok noen som spurte seg om det er nødvendig for eldre å lære data. Før trodde jo mange at de eldre ble «dummere» med årene. En psykolog som fulgte en gruppe gjennom mange år, mener faktisk at intelligensen fortsatt kan utvikles. De eldre må bare få mulighetene til å lære, sier han engasjert.
Den spreke pensjonisten mener derfor at eldre vokser når de får utfordringer. Dessuten blir hverdagslivet enklere og livskvaliteten bedre når man henger med i det som skjer i samfunnet.
– Mer og mer informasjon kommer på data. Ofte står det henvisning til en internettadresse for mer informasjon, og da er det fint å kunne litt, sier han.
En av veilederne, Per Hågensen, begynte selv å lære data her. Han har også data hjemme, og har siden lært seg mye ved å prøve seg frem selv.
– Som pensjonist har jeg god tid, sier han, og ser ut til å trives med sin rolle. Lav terskel
Internettkafeen er åpen for alle over 50 år. Her er det ingen krav om forkunnskaper, mange av de som i dag er aktive brukere av datamaskinen, hadde aldri tatt i en maskin før de kom hit. Opplegget er heller ikke lagt opp som et vanlig kurs. Her får alle veiledning på sitt nivå og følger sin egen progresjon. Man kan også få sin egen e-post. Selv om mange av de som er på kafeen er trofaste, er det helt uforpliktende. Du kommer og går når du vil, og etter som det passer. Tilbudet er gratis, og ønsker man en kopp kaffe og en kake-bit, får man det.
Bibliotekar Wenche Roald Naas ønsker at flere oppdager tilbudet og tør å komme innom.
– Det er bare å ta kontakt med biblioteket, eller legge turen hit. Dessuten kan man jo bare komme for å snuse litt på hva det er, sier hun, og legger til at hun nok tror en del er litt usikre på data og derfor kvier seg litt.
E-post
Ved en av maskinene møter vi Erik Rasmussen. Det er andre året han benytter seg av kafeen.
– Jeg var helt blank da jeg begynte. Nå bruker jeg hotmail mye. Jeg sender e-post til slekt i Amerika, Canada og i Molde, forteller han.
Nå venter han bare på å overta brukt datautstyr etter sønnen, og å få Internett hjemme.
Det er både kvinner og menn med denne fredagen, og helt frem til 15. desember holder de det gående, før de tar juleferie. I tillegg til kafeen, kan man også benytte seg av bibliotekets ordinære tjenester.
– 12. oktober skal vi dessuten ha Seniorsurf her. Da er det tilsvarende arrangementer rundt i hele landet, avslutter Roald Naas, før hun ønsker nye brukere hjertelig velkommen i ukene fremover.

CATHRINE ALMQUIST

 AOCR 297  AOCR 298
 AOCR 299

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 244b

Kulturlandskapet en forbruksvare?

Kulturlandskapet en forbruksvare?

Innlegg
Gøthe Gøthesen
«Tidligere fantes det noe som het verdikonservatisme»

Tjøme
«Fant du så langt du for, make til ø?» Slik lyder en strofe i Alf Larsens Tjøme-sang. Hva er det egentlig som er så makeløst ved øya vår? Er det Tjømes sjarmerende, smilende og gjestfrie befolkning som fremkaller slike lyriske utbrudd? Eller er det kanskje vår særpregede arkitektur med mesterverk som kommune huset og Lind-høy skole som gjør inntrykk på våre gjester? Neppe. Alle vet, at det som trakk og fremdeles trekker folk hit ut er øyas fine plassering ytterst i fjordmunningen med en særpreget natur, skjærgård, sjø og utmarksområder.
Så skulle man tro at vi arbeidet intenst for å ta vare på disse herlighetene, slik at folk fortsatt kan ha glede av dem. Jo, etter at vi hadde bebygd hele strandsonen og begynt å fylle opp øyene i skjærgården, fikk vi endelig et slags forbud mot hyttebygging. Men med et særdeles velvillig kommunestyre gis det alltid utveier. Eier du en holme eller et skjær, kan de brukes som bytte-objekt. Dette er et Columbi egg: Du overlater skjæret ditt til Tjøme kommune, i bytte får du byggetillatelse for en hytte eller tre! Det minner litt om bytteannon-sene i avisene under krigen. Slik blir den nye varianten: «Skval-peskjær ved Mostein byttes i byggeløyve for feriebolig». Dette er en stor fordel for båtfolket. Nå kan du for eksempel legge til med båten din på Hoftøya og slå deg ned der noen timer sammen med familien. Det kunne du også tidligere, men likevel…
Det er ikke bare strandsonen
som skal utnyttes. Kommunestyret står nå foran behandlingen av et bolig- og næringsprosjekt på Grøttås på Haug. Prosjektet startet med to gigantiske blokker som dannet en nærmest ugjennomtrengelig mur på 150 meters lengde og berøvet hele området dets karakter. Etter en del bearbeiding ligger det nå et forslag på bordet bestående av fem blokker.
Det nye utkastet innebærer fremdeles en dramatisk endring av landskapet. En vakker åsrygg blir omdannet til et tettsted med blokkbebyggelse. Verst virker det når en av bygningene, som er ni meter høy, skal plasseres på toppen av åsen. Planen er at blokkene skal romme en kombinasjon av boliger (20 leiligheter) og næringsvirksomhet (kontor, lager).
Kommunen har en bestemmelse om at det kun skal bygges 15 boligenheter på Tjøme pr. år. Dette for å unngå for stor belastning på veier, barnehager, skoler, pleiehjem osv. Nå blir det plutselig reist tvil om hvorvidt utleieboliger bør komme inn under denne bestemmelsen. Hovedutvalget hadde nylig møte. Der ble byggesaken på Haug behandlet. Flertallet (Høyre og Fremskrittspartiet) mente at leilighetene i dette tilfelle ikke burde medregnes. Hvorfor? Utgjør folk som bor i utleieboliger en mindre belastning på kommunens budsjett enn dem som bor i egne boliger? Man skulle jo tro at alle var like i denne sammenhengen, men det er kanskje slik at noen er likere enn andre?
I kommuneplanen kan vi lese følgende: Bebyggelsen må plasseres i tilknytning til eksisterende bebyggelse og søkes tilpasset denne i form og materialvalg. Friluftslivets interesser må ivaretas. Landskapsetiske hensyn må tillegges vekt. Omfanget hensyntas i det årlige boligbyggeprogrammet. Fylkeskommunen anbefaler at det legges stor vekt på hensynet til estetikk og landskapsbilde ved utforming og plassering av bebyggelsen. Blir dette prosjektet vedtatt, og slik ser det ut, blir ingen av disse reglene fulgt. Hvorfor har vi dem? Grøttås bør ikke belastes med sterk utbygging. De 20 leilighetene som er planlagt krever bare halvparten av det arealet som tenkes utbygd. Den høye blokken bør sløyfes. Næringsdelen stiller ikke de samme krav til beliggenhet som boliger og kan plasseres på områder der den gjør mindre skade. Er det dokumentert noe behov for lager- og kontorlokaler?
Vårt politiske miljø er underlig. I Norge går det partipolitikk i alt. Her har vi et spørsmål som angår øyas ve og vel. Blir prosjektet gjennomført i den form det foreligger nå, vil det skjemme området i all fremtid. Dette later til å være helt i orden for flertallet i kommunestyret. Tidligere fantes det noe som het verdikonservatisme. Det hadde noe å gjøre med å ta vare på verdier. Verdier som ikke nødvendigvis kunne måles i kroner og øre, for eksempel de estetiske. Jeg tror ikke verken Høyre eller Fremskrittspartiet er på linje med sine velgere i denne saken; svært mange, også av de konservative velgerne, er imot denne utbyggingen.

 AOCR 244b

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 250ab

Under vann på Verdens Ende

Øyene 4/9-2003

Under vann på Verdens Ende

Det ble ikke noe av planene om et kystsenter på Verdens Ende. Men hva med en undersjøisk tunnel hvor besøkende kan oppleve livet under havoverflaten?
Ikke før stormen har lagt seg rundt debatten om bygging av et økologisk kystsenter på Verdens Ende, dukker et nytt spektakulært utbyggingsforslag opp. Ideen om en tube under havoverflaten kommer fra Bjørn «Big Bear» Johansen: Livet i havet
– Forslaget mitt er foreløpig en reise i fantasiens verden. Tenk hvilken opplevelse det blir for besøkende – både for barn, ungdom, voksne, eldre, funksjonshemmede og rullestolbrukere, sier Johansen.
Han ser for seg en slags tube eller tunnel som bygges fra fjellsiden bak eller foran gangbrua og utover i havet. På innerveggene skal det opp informasjonstavler om livet i havet. Utenfor foreslår Johansen at det kan settes opp teiner og ruser og kanskje også et utradert skipsvrak, samt at fisken blir matet for at den skal bli sted-bunden.
– Fangsten fra rusene kan tas inn i tuben slik at besøkende får ta for eksempel hummeren, sjøstjernen og krabbene i nærmere øyesyn før fangsten blir hevet ut igjen i havet, forklarer Johansen.
Han understreker at spørs målet om hvor lang tuben skal være og hvor dypt den skal gå, må i tilfelle under-vannsentreprenører og marinbiologer ta seg av.
-1 denne tuben, som jeg har valgt å kalle den, kan du gå og se på livet i havet. I den bakre og bredeste delen av tuben ser jeg for meg at det lages et opplysnings-/under-visningsrom med dataskjermer og kanskje en storskjerm. Her kan det være fagfolk som kan gi informasjon om floraen og fuglelivet du kan oppleve både på land og under vann, forklarer Johansen.
Sponsorer
– Du tør å komme med et slikt forslag nå rett etter debatten om kystsenter på Verdens Ende?
– Jeg tror tvert imot at motstandere av store bygg på Verdens Ende kan se annerledes på en undersjøisk konstruksjon. Dette er ingen konstruksjon som skal stå på en fjelltopp eller ødelegge
horisonten, men er tenkt nedsenket i havet og vil ikke visuelt forstyrre bildet av Verdens Ende. En skjult skatt! Oppsummerer Johansen.
Finansieringen vil han overlate til noen av landets største bedrifter, mot at de får logoen sin og en presentasjon over hva de driver med og deres produkter strategisk plassert et eller annet sted inni konstruksjonen.
– Tror du på gjennomslag for ideen?
– Jeg har tro på at dette er en idé som kan bli tatt godt imot av besøkende. Men antagelig vil analytikere, forståsegpåere, synsere, svarte-dau- og dommedagsprofeter, byråkrater, politikere og andre stemme i at dette er nok en dum idé fra Bjørn «Big Bear» Johansen. Kanskje vil de enes om et slagord: «Verdens Ende skal være som det er – ikke tenk nytt. Verken her eller der».
An-Magritt Larsen

AOCR 250ab

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 

3/3-1992 TB
HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 
ELLEN BERING

Det er tittelen på et hefte som i disse dager er klar til utgivelse, og som faktisk er det første selvstendige skrift som skildrer Hvassers historie fra 1891-1941. Det er de to helstøpte hvasslendingene Einar Christian Erlingsen, mangeårig journalist, idag forlagsredaktør med utgivelse av syv fagtidsskrifter, og Øyolv Sandvik, tidligere rektor ved Hvasser skole som har skrudd tiden 100 år tilbake, og fulgt utviklingen frem til annen verdenskrig.

Heftets tittel er hentet fra referatet til Tjøme skolestyrets møte 17. juni 1963, da formannen, gartner Normann uttalte:
«Straks efterat vi hadde bygget den nye skolen på Fredheim blev jeg klar over at vi hadde begått en gresselig bommert idet det hadde vært naturlig at man skaffet en sentralskole – omfattende kretsene Kirkely, Bjøme-våg og Fredheim. Jeg tenkte da ikke på Hvasser, som jo er likesom et kongerike for sig selv.» Identitet
Hvorfor en så lokal lokalhistorie – for en gruppe øyer med rundt 500 innbyggere såvel idag som for 100 år siden? Dette spørsmålet innleder Erik S. Rei-nert forordet i heftet med.
-Vi tror den økende interessen for lokalhistorie fyller et behov hos folk flest. Et økende behov for samhørighet, for tilhørighet midt i en verden der de store krefter – økonomiske, politiske og sosiale – trekker den motsatte vei, vekk fra det lokale, sier Reinert.
Heftet gir ifølge Reinert noe av bakgrunnen for hvorfor Hvasser føler identitet så separat fra «hovedøya» Tjøme. På samme måte som det går an å være nordmann og europeer samtidig, går det godet an å være hvasslending i Tjøme kommune.
Selvberging
Hvassers historie er historien om en utkant av en kommune som allerede selv var en utkant i de tider dette heftet handler om. Øyas lærer gjennom mange år. F. W. Sundene forteller om «periferiens» kamp mot «sentralmakter», både på Tjøme og i Christiania for 100 år siden. Løsningen dengang for Hvassers vedkommende er klart nok sammenfattet av Sundene: «Skulle noe settes igang, måtte en selv greie det». Det imponerende er at så meget av den innstillingen Sundene beskriver, fremdeles er tilstede på Hvasser idag, fastslår Reinert.
Vriene tjømlinger..
-Joda, mye av heftet handler om hvor vriene tjømlingene var, smiler Einar Christian Erlingsen, som selv tråkket sine barnsben på Hvasser. Både veien og kirken ble bygget mer eller mindre på dugnad av hvasslendingene, og da kirken omsider sto ferdig manglet man penger til tårn. En ny tiggergang
fulgte, og til slutt gikk de høyere makter, det vil si Tjøme kommunestyre med på at kirken skulle få sitt høydepunkt.
-Heftet er først og fremst kommet til ved initiativ fra Øyolv Sandvik. Sammen med sin kone Torbjørg har han stått for skolegangen til minst to generasjoner hvasslendinger – inn-klusive min egen – fra 1955 til 1991, forteller Einar Christian Erlingsen. Når det gjelder redigeringen av stoffet har vi fulgt de enkelte forfatteres stavemåte på stedsnavn, for eksempel Kjøn-naberget eller Tjønnaberget. Kun feil som var helt opplagte, også da teksten ble skrevet er rettet. På den måten synes vi at noe av tidskoloritten er bevart, sier Erlingsen.
Egen historiebok
Både han og Sandvik er skjønt enige om at arbeidet med heftet har vært både artig, interessant og lærerikt.
– Meningen er at skriftet skal være forløperen til en egen historiebok for Hvasser. Det vi greier å få inn av inntekter på de 2000 eksemplarene som nå er til salgs, skal finansiere de neste publikasjonene, sier de to. forfatterne, som møtte Tønsbergs Blad en solblank februar-dag i idylliske Sandøsund.
-Dere har vel en liten Tjøme/ Hvasser-vits på lager?
– Den tror jeg vi sparer. Det er nemlig et legat på Tjøme som har bidratt til å finansiere utgivelsen, smiler Øyolv Sandvik.

De to lokalhistorikerne, Øyolv Sandvik (f.v) og Einar Christian Erlingsen i sitt rette element, idylliske Sandøsund som om noen måneder invaderes av feriefolket. (Foto: Eivind Eriksen)

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Minner fra Tenvik for femti år siden

Minner fra Tenvik for femti år siden

Kanskje var Tenvik livligere for femti år siden. Her var butikken det naturlige sentrum.
Butikken var et riktig gammeldags landhandleri, bygd opp av Kaltvedt. Butikken var liten etter dagens målestokk, men til gjengjeld hadde den mange lagre, bygd etter hvert som behovet for lagerplass steg. Mel og sukker lå løst i skuffer i disken, og skulle du ha kaffe, så måtte den males først. Og malingen skjedde på en kaffekvern som ble sveivet for hånd. Åpent og enkelt. Melk ble solgt på klare flasker. Returflasker måte ofte vaskes for hånd av betjeningen før avsendelse til meieriet.
Butikken var Tenviks «vannhull». Her møttes alle, fra hvalskytteren til kona fra Småvik eller fruen fra Storebukt. Ingen måtte ha dårlig tid på butikken. Her var den grå benken i stadig bruk, praten gikk lett, sladder, personlige problemer og ellers dagligdagse ting, alt fikk bein å gå på. En trengte ikke noen psykologer den gang, det sosiale nettverket fungerte godt og den enkelte ble tatt vare på.
Butikken solgte alle typer varer. Også bensin kunne du få kjøpt. Pumpa sto på plassen på utsiden. Det kunne imidlertid tenkes at kunden måtte hjelpe til, hvis han Skulle ha mye. Det er tungt å bruke håndpumpe, det vet alle som har prøvd.
Om sommeren sydet stedet av aktiviteter. Det begynte med at hvalfangerne kom hjem. Det var litt av et syn når de kom, hvalbåtene på lang rekke, som perler på en snor, inn gjennom Vrengen og inn fjorden til Tenvik. Da bruste stoltheten i enhver Tenvik-beboer og alle som så på: «Guttane kommer!» Båtene la til ved kaia og der ble de liggende til du skulle ut igjen på høsten.
Småguttene sloss om å bære skipssekkene i land mot en tyggegummipakke eller to, eller kanskje en liten slant. Forventningsfulle familier ventet på sine kjære, og drosjene sto klare.
Om sommeren skulle hvalbåtene pusses opp og klargjøres for ny sesong. Over 100 mann jobbet på båtene. Oybuss fraktet mannskapene til og fra. Om kvelden var det alltid det samme rituale: samling utenfor butikken, en kveldspilsner til hver mann, pale type og så inn i bussene. Sosialt, godt. En for alle, alle for en. Tenvik Landhandleri hadde i sommermånedene øyas største ølomsetning. Tønsberg Bryggeri måtte da også forsyne butikken med øllast annenhver dag slik at ikke butikken gikk tom for øl! Logistikken fungerte den gang også, bare med annet navn. På den lille fjellknausen overfor kaia ble det et år satt opp en hvalkanon. Her øvde nye og gamle skyttere seg til stor glede for stedets unge. De hadde ikke annet mål i livet enn å bli hvalfangere og helst skyttere. På stranda lå gamle livbåter og livbelter av kork og påTorskeberget badet de litt mer avanserte.
På kaia var det Paulsen som var sjef. Han var skøytefører på feija «Veierland». Båten gikk nøyaktig som en klokke. Så skulle den da også korresponderere med bussene som kom og gikk. Øyfolket trengte forsyninger og pålitelig kommunikasjon. «Veierland» gikk mest på øya med samme navn, unntatt torsdager, da gikk den til Tønsberg for å hente tyngre gods. På Håøya var det masse militære mannskaper. Dette var i den kalde krigens tid og øya var et viktig fort på den tiden. Forsvaret brukte egen båt til og fra Tenvik. I tillegg kom den gamle tyske E-båten innom fra Bolærne.
Tenvik var et trygt sted. Her var det arbeidsplasser, Forsvaret var godt etablert og det nære sosiale nettverket fungerte til alles beste.
H. J. Tveitan

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Saksøker staten

Saksøker staten

TØNSBERG: Et søskenpar fra Oslo krever at Tønsberg byrett skal dømme staten ved Miljøverndepartementet til pålegge Tjøme kommune å gi dem byggetillatelse for to hytter ved Hagaki-len på Tjøme.
HARALD SYVERTSEN
Da saken ble innledet i byretten igår avviste Regjeringsadvokaten ved advokat Richard Saue alle påstander fra advokat Fred Ame Gade som fører saken for Frithjof Preus og Eva Preus.
Søskenparets far kjøpte i 1968 en eiendom på Hulebakk ved Hagakilen og i 1970 ga Landbruksdepartementet konsesjon under forutsetning av at innen to år overdro to tomter til sine barn samt de ble bygget innen fire år. Ut-parsellering av de to tomtene ble godkjent i 1971, men før den fristen innførte Tjøme forbud mot hyttebygging og opp gjennom årene er en rekke byggesøknader fra Preus avslått. De øynet imidlertid en mulighet da Carl Krefting i 1993 fikk byggetillatelse for hytte på den andre siden av Hagakilen og de fikk et prinsipielt ja fra planutvalget (tidligere bygningsrådet) på Tjøme. Det positive vedtaket ble påklaget til Fylkesmannen av miljø- og friluftsutvalget på Tjøme og Fylkesmannen opphevet planutvalgets vedtak og trakk byggetillatelsen tilbake.
Myndighetsmisbruk
Advokat Gade hevdet i retten at Eva og Frithjof Preus har vært utsatt for myndighetsmisbruk fra Fylkesmannens side. Gade tok fatt i to forhold; forskjellsbehandling og at miljø- og friluftsutvalget ikke har klagerett. Han fremholdt at et kommunalt utvalg ikke kan påklage vedtak fattet av et annet kommunalt utvalg. Hvis utvalget ikke hadde klaget, hadde det heller ikke blitt noe negativt vedtak hos Fylkesmannen.
Fylkesmann Mona Røkke som vitnet i retten, sa at friluftsnevndene er gitt en generell klagerett på vegne av almenheten nettopp for at almenheten skal komme til orde. Gade viste til Fylkesmannen i Oslo og Akershus avviser slike klager. I Vestfold gjør Røkke det ikke.
Det andre hovedpoenget som Gade trakk frem var forskjellsbehandling og hevdet at andre opp gjennom årene har fått godkjent hyttebygging mens Preus hele tiden har fått nei. Han trakk spesielt frem Kreftings hytte 10-15 meter fra vannkanten og sa at den vanskelig kan kalles en hytte.
Advokat Gade nedla påstand om at Eva og Frithjof Preus skal gis byggetillatelse, subsidiært at Fylkesmannens vedtak kjennes ugyldig. Han nedla også påstand om at staten skal kjennes erstatningspliktig for eventuelle tap som Preus måtte lide ved at hytte-byggingen er blitt forsinket. Dessuten krevet han dekning av saksomkostninger.
I strandsonen
Advokat Richard Saue som fører saken for Miljøverndepartementet, viste til at planutvalget i sitt positive vedtak sa at hyttene må ligge minst 100 meter fra vannet. Saue har fått Tjøme kommune til å foreta oppmåling og det viser seg at det er 95,2 meter fra høyvannnivå i Hagakilen til veien i bakkant av de to hyttetomtene.
— Det blir en underlig situasjon hvis saksøkte skulle få medhold, sa Saue og viste til at de da vil sitte med en tillatelse til å bebygge de to tomtene samtidig som de ikke kan bebygges fordi de ligger mindre enn 100 meter fra vannet.
Saue hevdet videre at i Tjømes kommuneplan er hele det aktuelle området nå utlagt til strandsone, hvilket innebærer et sterkere vern mot inngrep enn tidligere bestemmelser ga rom for. Han fremholdt at Krefting-saken er en sak for seg som ikke fører til noen ny praksis og viste til at kommuneplanen ikke åpner for bygging på tidligere fradelte tomter generelt, men kun på eiendommer som er konkret nevnt i planen.
Fortsetter
Saue påsto også at miljø- og friluftsutvalget har klagerett idet utvalget har overtatt oppgavene til den tidligere friluftsnevnden.
Rettsforhandlingene fortsetter i dag og da vil tidligere bygningssjef Reidar Andresen og ordfører Roar Tandberg ta plass i vitneboksen.
TB Fakta
GODKJENT I 1971
• Eva og Frithjof Preus’ far kjøpte i 1968 eiendom på Hulebakk på Tjøme. Landbruksdepartementet gir i 1970 konsesjon hvis han overdrar to tomter til sine barn.
• 1971: bygningsrådet godkjenner fradeling av de to parsellene.
• 1974: bygningsrådet avslår byggesøknaden. Ny søknad avslås i 1980.
• 1981: Sivilombudsmannen har ikke innvendinger tit saksbehandlingen,
• 1988: bygningsrådet avslår fornyet søknad.
• 1990: avslag etter ny behandling i bygningsråd og miljø og friiuftsutvalg.
• 1993: Carl Krefting får tillatelse til å bygge hytte på den andre siden av Hagakilen.
• 1994: planutvalget (bygningsrådet) gir dispensasjon frq kommuneplanen slik at de to hyttetomtene kan bebygges hvis ,d| plasseres minst 100 meter fra sjøen.
• 1994: miljø« og naturvalget påklager planutvalgets vedtak til Fylkesmannen.
• 1995: Fylkesmannen tar klagen til følge og opphever planutvalgets vedtak.
• 1996: Eva og Frithjof Preus saksøker staten ved Miljøverndepartementet.

Vestfold må ha Norges korteste riksvei.

Vestfold må ha Norges korteste riksvei.
TERJE WILHELMSEN

Den ligger på Store Færder og er rundt 200 meter lang. Veisjefen i Vestfold har bevilget 20 000 kroner til istandsetting av denne riksveien. Navnet på veien er «Kullveien», fordi den ble laget for å få fraktet kull opp til fyret på toppen av øya.
Riksveien på Store Færder satt istand til jubileet
STORE FÆRDER: I et brev til Tjøme kommune, underskrevet av veisjef Johan Lep-pcrød, heter det at bygging og vedlikehold av riksvei på Store Færder ikke er det som har den høyeste prioritet i disse veiplan-tider, men at man allikevel kan bidra med et tilskudd.
Kulturminneår
«Vi har registrert at det i år er kulturminneår, og vi finner derfor å kunne være med på å ta ansvar for den – viktige- veien på Store Færder. Vi sier oss villig til å yte et tilskudd på 20 000 kroner til istandsetting av riksveien», heter det i brevet fra veisjefen.
Trafikkssjef Tore Kaurin ved Vestfold Vegkontor medgir overfor Tønsbergs Blad at riksveien på Store Færder ikke ér den mest trafikkerte i landet, men at den sansynlig-vis er den korteste.
—Vi synes det er hyggelig å kunne bidra med noen penger til istandsetting av veien på Store Færder i forbindelse med fyrjubileet. Vi har noen midler som er øremerket musealt arbeid. Vi synes det er greit å bruke av denne potten til istandsetting av veien på Store Færder. Det er jo en vel som har vært brukt i forbindelse med fyrdriften på øya. Fyrdrift er jo et statlig ansvar. Derfor mener vi at staten også må ta et ansvar for veien, sier Tore Kaurin til Tønsbergs Blad.
I brevet til kommunen forutsetter veisjefen at kommunen tar ansvaret for den fremtidige drift og vedlikehold av veien.
Snart 200 år
Riksveien på Store Færder er ganske snart 200 år gammel. Den ble anlagt 1 1802.1 boken «Folk og fyr på Færder» skrevet av Gøthe Gøthesen, står det å lese at litt ovenfor stranden aner man konturene av en delvis overgrodd vei.
«Fortsetter vi oppover denne, hever den seg fra gresslet-ta og går pent inn på en fjellknaus for så å danne en massiv bro over en dyp kløft. Så gjør den en krapp sving og stiger jevnt opp mot et gressbe-vokst tun der tuftene etter to hus er godt synlige. Veien er bygget av store steiner, som antagelig er hentet på stranda på nedsiden. Nærmere to hundre år etter at den er anlagt, er den nesten like god. Den første veien som ble anlagt var nærmest en gangsti, sier byggmester Koch. Han hadde en hest som ble brukt til kjøring av kull, men den slet så forferdelig at han en dag fant den død-, heter det i boken.
I boken til Gøthe Gøthesen
RESTAURERER: Leif Kongshaug (til venstre) og Terje Kristiansen ved foten av steinbroen som de har satt istand på Store Færder.
Rundtur
er det også gjengitt byggmester Kochs egen beskrivelse av det videre arbeidet med veien: «Aaret 1803 blev den bragt såvidt at den nu er en Kiørsels Vei der kan frequenteres med Hest og 4 hjulet Vogn-, heter det. I boken går det også frem at Koch sterkt beklaget at hans høye foresatte i København ikke verdsatte hans innsats for å bedre veien.
Veiarbeid
Det er nok ikke nødvendig å sette opp et trafikkskilt om at veiarbeid pågår på Store Færder. men faktum er at folk fra

Tjøme kommune med jevne mellomrom siden ifjor høst har jobbet med å sette i stand veien på Store Færder, fra stranda og opp til fyrruinene. Det er Terje Kristiansen og
KORT RIKSVEI: Steinbroen på riksveien på Store Færder, Kullveien, er blitt restaurert i forbindelse med Færder fyrs 300 års-jubileum. Det er Lars Kongshaug og Terje Kristiansen fra Tjøme kommune som har stått for dette arbeidet.
Leif Kongshaug som har stått for dette arbeidet. Tønsbergs Blad var på Store Færder tidligere dénne uken og hilste på de to veiarbeiderne i ytre Oslofjord.
—I forbindelse med dette arbeidet har vi forsøkt å tenke ut hvordan dette ble utført for rundt 200 år siden. Å anlegge denne veien har kostet mye slit. Broen er bygd opp med mange tunge steiner, sier Terje Kristiansen.
—Hva har dere gjort?
—Vi har rustet opp broen. Det vil si at vi har lagt på to nye lag med stein. Det har vært tungt nok. Vi har ikke brukt moderne redskaper. Det eneste vi har hatt er en talje i tillegg til slegge, spett og spader, sier Kristiansen.
Trine Hansson ved kulturkontoret på Tjøme forteller til Tønsbergs Blad at det vil bli arrangert turer til Store Færder i kommunal regi i sommer.
—I forbindelse med 300 års jubileet for Færder fyr vil det bli arrangert rundturer med båt. Disse turene starter 21. juni. Det vil bli lagt ut en lekter ved Hovika på Store Færder, slik at det skal bli lettere å få lagt til og å få folk i land. På Store Færder vil folk kunne bruke Kullveien og spasere opp til fyruinene, sier Trine Hanson til Tønsbergs Blad.
I forbindelse med rundturene som Tjøme kommnue skal arrangere, vil det også bli ilandstigning på Tristeln. Her har har det vært fyrdrift. siden 1857. Denne øya representerer også en viktig del av fyrhisto-rikken langs norskekyste-Her vil også folk få se hvor et fyr drives idag.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

«Rist meg hjem»

11 April 1911 kom «Rist meg hjem» i fast rute

11/4-1981

I dag 11. april er det nøyaktig 70 år siden rutebilen kom til Nøtterøy. I 30 år ble det drevet privat kjøring inntil rutebil-eierne 8. mai 1941 slo seg sammen og stiftet rutebil-selskapet Øybuss. Om noen uker kan Øybuss-selskapet følgelig markere sine 40 år, og det skal vi komme tilbake til.

Her skal vi konsentrere oss om pionérarbeidet med rutebiltrafikken på Nøtterøy.

Og den beste kilde til dette stoff er Andreas Norlands bok «Rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme gjennom 50 år», som ble skrevet til A/L Øybuss’ 20 års jubileum i 1961. Andreas Norland, nå redaktør i VG, var den gang journalist i Tønsbergs Blad, og laget et solid historisk verk om dette emne. Han skildrer hvordan folk i «gamle dager» reiste med hestediligencen frem og tilbake på den smale og humpete hovedveien over Nøtterøy — eller de dro til byen i egen hest og vogn, eller spaserte. Det var ikke ualmindelig at folk gikk til byen selv om de bodde langt ute. Men de dro også med båt med «Oskar» eller «Luna» eller en av de mange andre større og mindre båter som gikk i fast rute mellom byen og øyene. Og gamle mennesker husker fergen mellom Nøtterøy og Tjøme i Vrengensundet.

Det var stor protest mot noen automobilkjøring på Nøtterøy for vel 70 år siden. Følgende resolusjon ble vedtatt av 150 personer, mest menn, på Borgheim i slutten av august 1909:

«Vi vil paa det bestemteste ffaraade at der blir gitt tilladelse til automobilkjørsel paa Nøterø, da automobilkjørsel paa disse smale veier i høi grad vil gjøre ferdsel med hest farlig».

Men det hjalp ikke. Agent Petter Tennefoss, Tønsberg, fikk 15. oktober 1909 tillatelse av amtmannen i Jarlsberg og Larviks amt til å starte en slik rute mellom Tønsberg og Kjøp-mannsklær.

Da hadde bølgene gått høyt på Nøtterøy hele høsten. I Tønsberg arbeidet h.r.advokat Odd Nerdrum for dannelsen av Tønsbergdistriktets første rutebilselskap, Tønsberg og Oplands Automobil-kompani. Tennefoss kom aldri i gang med sin rute, mens Nerdrums selskap ble en suksess.

Aksjetegningen innbragte en kapital på 16 000 kroner, og et bil-chassis ble bestilt fra den britiske fabrikken Leyland Co.

Bilen ville ikke kunne leveres før utpå høsten 1910, og så ble det bestemt å utsette åpningen av Nøtterøy-ruten til april 1911. Året 1910 ble forøvrig et gjennombruddsår for bilen i Vestfold. I hele landet fantes 408 motorkjøretøyer, og mange av dem fant veien til Vestfold. 22. juli ble åpnet en rute i Larvik, og rutekjøring begynte også i San-deflord-distriktet, samt fast forbindelse fra Victoria Hotel i Tønsberg kl. 14.30 hver dag til Stavern via Sandefjord og Larvik. Ole F. Bergan begynte drosjetraflkk i juli. Hesteeieme protesterte, og det ble inngitt en rekke anmeldelser. Bøter ble resultatet, de varierte fra 20 til 50 kroner.

Så kom april 1911, og vi siterer fra Andreas Norlands skildring i hans bok om rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme:

«Rutebilen som var bestilt av Tønsberg og Oplands Automo-bilkompani var imøtesett med forventning og interesse. «Tønsbergs Blad» bragte flere meldinger om den, og om selskapet, og overskriften var konsekvent det ene ordet «Bilen».

Det var en tung vogn som kom, om eftermiddagen den 7. april 1911. Den hadde en motor på 24 hk. og kunne ta pakker inntil 150 kg. og post inntil 200 kg. Bilen kom med toget fra Kristiania og ble hentet på jernbanestasjonen i Nedre Langgate av den nyansatte sjåføren Nils Olsen. Han var kommet hjem fra USA tidligere på året, med solid erfaring i biler, og hadde efter ansøkning fått arbeidet som Tønsberg-distriktets første rutebilsjåfør. Nils Olsen klatret opp på godsvognen, satte seg på bilen og kjørte den ned på perrongen.

Neste dag, den 8. april, ble den prøvekjørt på veien til Kjøpmannskjær om formiddagen.

Det ble en usedvanlig livlig tur, som opprinnelig var planlagt som en prøvetur uten passasjerer, men da bilen skulle starte ble den bestormet av Nøtterøy-folk og fyltes på et øyeblikk. Den trillet fullstappet utover, med Nils Olsen ved rattet. I gleden over at bilen var kommet ble Ikke hesteeieme glemt, og selskapet sendte ut denne meddelelse: «Selskapets vogn vil mandag den 10. ds. være stationeret ved gaarden Skaugen paa Nøterø kl. 4 efv term., ved gaarden Stangeby paa Nøterø kl 5 efterm., ved gaarden Forbruksforeningen kl. 6 efterm. Hesteeiere opfordres til at la møte frem med hestene og forsøke disse vent til vognen». 10. april kom selskapets første annonse om rutetidene, med meddelelse om at kjøringen skulle begynne 11. april:

«Automobildiligencen Kjører fra tirsdag den 11. ds. indtil videre i saadan rute: Alle hverdage: Fra Kjøbmandskjær kl. 8 fm. til Tønsberg kl 9 fm Fra Tønsberg kl 1 em. til Kjøbmandskjær kl. 2 em.

Fra Kjøbmandskjær kl. 3 em. til Tønsberg kl. 4 em.

Fra Tønsberg kl. 5 em. til Stangeby kl. 5,30 em.

Fra Stangeby kl. 6 em. til Tønsberg kl. 6.30 em.

Fra Tønsberg kl. 7 em. til Kjøbmandskjær kl. 8 em.

Det var holdeplass ved kjøpmann Thv. Bruu i Storgaten, hvor senere alle rutebiler til Nøtterøy og Tjøme fikk fast holdeplass, og hvor Øybuss holdt til inntil den nye holdeplassen på Lindahlplan ble tatt i bruk. — Pakkekspedisjonen var hos kjøpmann Jarman Jen sen. Persontakstene var 25 øre til Kolbergbakken, 40 øre til Nøterø Forbruksforening, 50 øre til Stangeby og 80 øre til Kjøpmannskjær. Barn under 10 år kjørte for halv pris, og vognen stoppet for passasjerer ved anrop. Byggmester Helgesen innstillet sin hestediligence da rutebilen kom.

Det var ikke uten grunn den tunge vognen meget snart fikk navnet «Rist meg hjem». De mer grovkornede ga den også karakteristikken «fosterfordrlver». Den hadde massive gummiringer, praktisk talt ikke fjæring og kjørte på en vei som var bygget for hestetrafikk. Til Stangeby var veien tålelig bra, men fra Stangeby til Kjøpmannskjær var den til dels meget dårlig og fra Seviken til Kjøpmannskjær helt elendig.

«Rist meg hjem» var en nokså høy, tung og åpen vogn med kalesjer, og som på hestediligencen var setene to langbenker bakover med en midtgang. — En parafinlampe tjente som billykt. Vognen var registrert for 13 passasjerer og sjåfør, men det hendte ikke sjelden at den hadde det dobbelt antall passasjerer, det var ikke så nøye i den tiden. Folk skulle med rutebilen og kom seg med på en eller annen måte, selv om de måtte stå på et av de brede stigbrettene og holde seg i kalesjen, eller henge seg bakpå.

Det skulle være to med vognen, og Nils Olsens hjelpemann ble en tidligere kusk på heste-diligencen, Søren Sørensen, som efter kort tid også var billettør. Til å begynne med var det ikke billettsystem på rutebilen, folk bare betalte og alle pengene gikk ned i en stor «fiskepung» som Sørensen hver dag leverte til disponenten med oppgjør for kjøringen. — Senere ble det innført billetter, for kontrollens skyld. Selv om rutebilen kunne overfylles med passasjerer hadde den sin begrensning, og da hadde Sørensen et fast utrop til de skuffede som ble stående igjen: «Ælldeles fullt her, kommer igjen hælv ælve, la gå» og så trillet «Rist meg hjem» forsiktig avsted. Ved siden av billettsalget var Sørensens hovedoppgave å hjelpe hester forbi det nye landeveiskremslet. Bilen stoppet for hestekjøretøyet, Sørensen gikk ut og dirigerte hestene forbi og så gikk turen videre. Det var ikke så mange hestene rutebilen møtte, for «Rist meg hjem, var ikke akkurat lydløs, og flere hesteeiere foretrakk å kjøre inn på en sidevei når de hørte rutebilen komme. Bilen var nokså vanskelig å manøvrere, det var stor dødgang i rattet og det skulle en god del omdreining til i svingene. Forøvrig minnet systemet meget om det som ble brukt i gamle Forder. Når sjåføren holdt over rattet, nådde et par fingre ned på gasshåndtaket. Stort sett gikk bilen som den skulle, og bortsett fra en maskinskade den første høsten, inntraff ingen uhell av betydning. «Rist meg hjem» ble nesten øyeblikkelig også Tønsberg-distriktets første turbil. Ruten ble igangsatt like før påske, og 1. og 2. påskedag ble det satt opp spesielle turer til Kjøp-mannskjær med avgang fra byen klokken 10.30 og ankomst i Kjøpmannskjær 11.30. Efter en times spasertur dro turdelta-geme hjem igjen med bilen.

Da rutebilen hadde kjørt en snau måned, skrev «Tønsbergs Blad»: «Fra Nøterø meddeles os, at det er den almindelige mening, at den rutegaaende automobil optrer saa hensynsfuldt langs veien som det er mulig, den benyttes da ogsaa i størst mulig utstrekning av bygdens folk. Ogsaa de fleste kjørere med hest steller sig paa fornuftig maade naar de møder bilen, men enkelte — tildels folk om hvem man mindst skulde tro det — begynder at peise og denge paa hesten naar den nærmer sig automobilen. Det er selvsagt det dummeste og galeste som kan gjøres og bør ikke gjentage sig».

Men mens rutebilen gjorde lykke, ble det misnøye med drosjebilene, og Nøtterøy formannskap ba den 24. april 1911 amtmannen om å forby drosjebiltrafikk innenfor Nøtterøys grenser. Begrunnelsen var at drosjebilene generte den øvrige kjøretrafikk, «særlig ved skyssautomobiltraflkkens drift til uregelmæssige tider». Amtmannen forsøkte å få en minnelig ordning med formannskapet og foreslo at et utvalg skulle utarbeide nærmere forskrifter for automobilkjøringen, men formannskapet var ikke med på dette og fastholdt sin anmodning om forbud mot skyss-auto-mobiler. «Disses fart til uvisse tider, baade dag og nat, gjør at veiene faktisk er stengt for mange av dem, som vil trafikere dem med hest. Skyssautomobilene antages desuten at være af liten interesse og betydning for vor», uttalte formannskapet den 12. juni 1911. I juni startet Tønsberg og Oplands Automobilkompani fast rutetrafikk også til Åsgårdstrand, som den gang var et av Oslofjordens mest besøkte feriesteder. Også i Slagen hevet der seg røster mot automobilen, særlig fra hesteeieme, på tross av at skyss-automobilene var prøvekjørt på «den nye Slagen-chausse» — nedre Åsgårdstrandsvei, så tidlig som i april».

* * *

Tross alle startvanskeligheter var rutebilen kommet for å bli, og opp gjennom årene ble ruter opprettet rundt om i hele Tønsberg-distriktet og i Vestfold.

Rutebilene Farmand og Øybuss ble stiftet, og idag ser nok bussene anderledes ut enn da «Rist meg hjem» bragte folk frem og tilbake mellom Tønsberg og Nøtterøy!

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen