Tjøme i våre hjerter

Tjøme i våre hjerter 

I barndommen varTjøme ferieparadiset som Wenche Tenvig stadig vendte tilbake til.Nå borden spreke pensjonisten her året rundt. Les hennes beretning om kjærligheten til Tjøme:

«Jeg vokste opp i Oslo, og dette er den første gangen jeg kan huske at min familie var «på landet» i sommerferien. Vi hadde leid et hus på vestsiden av sundet, og vi barna – min bror på 10 år og jeg, 7 år, var fulle av forundring over at huset var våningshuset på et lite bruk, og ennå mer forundret ble vi da vi forsto at familien, mor og to barn, skulle bo i bryggerhuset så lenge vi var der. Faren var «på sjøen» fikk vi høre. Bare det uttrykket – på sjøen – hadde en eventyrlig klang. Vi ble venner med barna på gården, og på barns vis var vi høyt og lavt i nabolaget, det var ikke så mange hus der den gang. Min bror og jeg, som var trygge i vannet, tilbrakte timevis i sundet hvor det nesten ikke var trafikk. Barna på gården kunne ikke svømme, og deres mor var engstelig for dem og nektet dem å gå helt ned på svaberget der vi holdt til. Min mor, som elsket å bade, synes dette var for galt, så hun gikk inn til moren og spurte om hun ikke kunne få lære disse barna å svømme. Med forsikringer om at hun skulle passe godt på, fikk de to barna være med oss. Spør om de var henrykt, de kastet begeistret klærne, jeg synes å huske at de til og med hadde lange strømper og «liv». De lærte raskt å svømme og kunne snart dele badegjestenes glede over å kunne boltre seg i vannet.

De gamle pensjonater

Dette var min første tur tilTjøme, siden ble det mange. Vi bodde på flere av pensjonatene, spesielt godt husker jeg Frednæs, der var det et fantastisk morelltre, og Kruge, for der var det makrell og rabarbragrøt til middag i alle fall annenhver dag.

I 1938 leide vi et hus på Ormelet. Da var jeg jo gammel nok til å kikke på guttene, og vi ble en slik sommergjeng som hang sammen hele dagen, ute og badet, rodde eller seilte i de relativt beskjedne farkostene vi hadde til disposisjon. Hver ettermiddag klokken seks var vi nede på dampskipsbrygga for å se hvem som kom med båten fra byen, og noen ganger var det dans til trekkspill på Eriksens brygge.

Festligheter på Havna

Jeg husker at vi rodde til Havna Hotell på lørdagskveldene. Vi fikk et bord på den store glassverandaen og der kunne vi sitte hele kvelden med en Solo, jeg vil ikke gjøre oss særskilt prektige eller dydige, men vi var – kanskje den siste – generasjonen som aldri hadde hørt om «drikkepress». Direktør Fjell som regjerte på Havna, sa at vi bare måtte komme inn oe danse, han svntes det var hyggelig med oss ungdommene, men bordene i spisesalen var reservert de gjestene som skulle ha servering. Det var selvsagt levende musikk, gjerne en trio som spilte tidens popmelodier. Til mine barns redsel, husker jeg fremdeles mange av refrengene!

Besøk fra Oslo

Ut på kvelden kom også de store seilbåtene på 10 og 12 meter fra Oslo til Havna, og stolte båteiere kom opp til hotellet for å innta sin suppe, iført hvite flanellsbukser, hvite sko, blå blazer med KNS emblem samt KNS lua kjekt på snei. Alle hadde gast om bord, det var gjerne unge studenter som hadde sommerjobb. Vi jentene kikket langt etter gastene, men vi var nok i yngste laget for dem. Men det var jo lov å håpe på en dans. Den gang som nå. Forelsket i Tjøme

Det skulle gå år før jeg kom tilbake til Tjøme, men jeg må ha fattet en stor kjærlighet til øya allerede første gang jeg var her, for nå på mine gamle dager har jeg flyttet hit, og har en underlig følelse av å ha kommet hjem Jeg er glad i turer og vandrer på alle stier og små veier jeg finner på turkartet, og jo mer jeg ser av Tjøme, jo gladere blir jeg for at jeg valgte å bosette meg her.»

WENCHETENVIG

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tags: No tags