AOCR 295b

SØSTER MILLY fyller 90 år

ÅPENT HUS: I går fylte søster Milly Zeiner 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjaer på Tjøme.

SØSTER MILLY fyller 90 år

Hun hadde bestemt seg som liten pike. Hun skulle jobbe i sykepleien og stelle for andre når hun ble stor. Og slik ble det. I hele sitt yrkesaktive liv har søster Milly Zeiner jobbet i hjemmesykepleien og fartet fra hjem til hjem på Tjøme og Hvasser.
I går fylte den ennå så aktive damen 90 år. Dagen ble feiret med åpent hus hjemme på Holtekjær. Her kunne jubilanten friste både med den ene og andre kakesorten som hun hadde bakt til den store dagen.
– Ja, en må stå på litt. Nytter ikke å sette seg ned i en stol. Jeg forsøker å være aktiv og følge med for ikke å forfalle, kommenterer 90-års-jubilanten med et smil.
Fortsatt like aktiv
Milly Zeiner, eller Judith Emilie som er døpe-navnet, er fortsatt med på det meste som rører seg i av aktiviteter på Tjøme.
– Jeg er på trimmen en gang i uka. Det er for oss gamle det, humrer Milly. – Ja, så er jeg på tirsdagsmøtene på Fredtun. Misjonen er hjertebarnet mitt. Og i kirkestua er jeg fast annenhver onsdag. Og så er jeg på sykebesøk, forteller Milly om noe av det hun er med på.
Hjemme har hun også nok å gjøre. Milly har ingen offentlig hjelp i huset, for her i gården skal alt gjøres selv – tilmed veden sørger hun for å få i hus.
– Jeg får hjelp til å klippe plenen, da. Ellers har jeg lært meg til å være selvhjulpen, sier Milly beskjedent.
Tidlig voksen
Milly Zeiner ble tidlig voksen. Av en søskenflokk på tre var det hun som ble hjemme for å stelle for sine syke foreldre. Ikke før etter deres bortgang kunne Milly begynne å tenke på egen fremtid. Og slagplanen var klar den:
– Sykepleien har ligget i meg siden jeg var bam. Så det måtte bare bli det, sier Milly Zeiner.
I 27 år arbeidet hun i hjemmesykepleien på Tjøme, og ga seg ikke før fylte 70! Søster Milly Zeiner på mopeden var et velkjent syn på Tjøme og Hvasser. Hun tok oppdrag hjemme hos eldre i hele kommunen, og det ble jobbing både sent og tidlig.
– Det var doktor Solem og doktor Oftedal som rekvirerte meg. Jeg ble godt kjent med hele geografien her ute, sier Milly.
PS. For dem som lurer på Millys forbindelse til Zeiner iTønsberg: Det var hennes onkel, Anthon L. Zeiner, som startet den kjente bedriften i byen.
An-Magritt Larsen

 AOCR 295b AOCR 294

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 268ab

Endelig er protokollen tilbake.

TB 22/12-2001
Even Grinvoll

Endelig er protokollen tilbake.

TJØME: Protokollen fra Tjøme Idrettslags stiftelsesmøtet for 75 år har nylig kommet til rett etter å ha vært på avveie i årevis. Akkurat i tide til jubileet.
Og er igjen i idrettslagets forvaring til jubileumsfesten i romjulen, fredag den 28. desember, hvor rundt 60 medlemmer vil være til stede på Grepan Pensjonat.
Det var Aksel Bjørnskaug som ledet stiftelsesmøtet på ungdomslokalet på Solhaug den 17. januar i 1926. De over 70 som var til stede valgte enstemmig ved akklamasjon Johan Gundersen til den første formannen.
De fire øvrige plassene i styret ble besatt etter avstemning hvor fru Stangeby fikk 33 stemmer, Gabriel Normann 14, Petter Vossgraf 13 og lensmann Johnsen 12 stemmer.
Mye har vært ukjent
– Inntil vi fant protokollen fra de første årene for ikke lenge siden har mye fra de første årene vært ukjent, men mye tyder nåJpå at det har gått litt i bølgedaler. Ingenting har gitt seg selv, og alt som har skjedd opp gjennom årene er for det meste båret frem av entusiastiske enkeltpersoner, sier Ben te Bjerke som er Tjøme ILs leder i jubileumsåret.
– Idrettsgrener er kommet og gått, for vi har hatt en rekke forskjellige idretter i Tjøme IL som boksing, fotball, ski, skøyter, friidrett, sykling og kapp-gang, mens det er fotball, håndball og innebandy som er igjen i dag. Og med fotball som den desidert største gruppen gjennom all tider, legger hun til.

Blomstret opp.

– Hvordan tok det i gang etter stiftelsen i 1926?
– Aktiviteten bare blomstret opp i et organisert idrettslag. I 1929 var det idrettslaget som arrangerte 17. mai, og for å skaffe penger ble det holdt basarer og ulike tilstelningen Revyer og fester var det mye av de 10 første årene.
Idrettslaget leiet Arbeidere på Ormelet til gymnastikk og turn for damer. For å komme i gang med fotball fra starten kjøpte idrettslaget fotball-støvler til dem som ikke hadde anledning til å gjøre det selv og hver søndag var det kamp.
Tjøme spilte mot Nesbryggen Idrettsforening, Kaldnes-kameratene og Jarlsberg Idrettslag.
– Til bortekampene fylte man opp rutebilen med spillere og publikum og dro av gårde. Til å spille fotball på Tjøme ble det leiet et jorde på Solvang i mange år. Hvor spillerne fikk skifte i uthuset, sier Bente Bjerke.
– Ble det et permanent sted?
– Det ble det ikke, for idrettslaget lette i mange år etter et mer permanent sted for en idrettsplass. Ødejordet ble tilbudt idrettslaget av ordfører Sundene. Og i protokollen fra det året står det at ordføreren er en kjempekar. Men noe bane på det stedet ble det ikke noe av. For Ormeletbanen
som ble permanent bane, kom først i 50-årene, og har siden vært idrettslagets bane og tilholdssted, sier Bente Bjerke.
På Ormeletbanen var det i 70-årene et gammelt falleferdig klubbhus som etter mye frem og tilbake ble erstattet av et flunkende nytt og moderne klubbhus. Et arbeid som nåværende ordfører Roar Tandberg og stortingsrepresentant Per Ove Width var med på å kjempe igjennom, etter en skikkelig kamp med Tjøme kommune.

Sterkt fotball-lag i 30-årene

TJØME: De idrettslige prestasjonene har svingt mye gjennom Tjøme ILs 75 år, men utfra en tidligere jubileumsberetning hadde idrettslaget et sterkt fotballag på slutten av 30-årene. I den perioden var Rolf, Erik og Hans Eriksen, Fridtjof Øhr-feldt, Øyvind Simonsen, Sverre Larsen, Asbjørn Olsen, Gunnar og Sven Svendsen og Harald Sørensen sentrale spillere.
Laget lå på den tiden på topp i sin serie og spilte mot Stokke, Ivrig, Ramnes, Hauk, Store Bergan, Nøtterøy og Husø.
Laget var med på å innvie Husøbanen, men tapte for vertene i finalen.
En som var veldig aktiv i Tjøme IL både før og etter krigen var Erik Ørfeldt. Han var med både som aktiv og i ledelsen. Deltok i både i fotball, langrenn og friidrett. Løp 1500 meter i den berømte Tjøme-stafetten da han var 15 år gammel.
Etter krigen ble det oppgaver i styret. Var både kasserer og sekretær før han ble formann fra 1949 og i noen år fremover.
Eriksen-navnet har gått igjen i Tjøme IL. Hans Eriksen spilte fotball på kretslaget og deltok i langrenn. Randi var primus motor i revyene i snekker Sørensens lokaler. Mens sønnen Bjarne gikk i farens fotspor som fotballspiller og har gledet mange på Ormeletbanen.
Dugnad i 30-årene
TJØME: Driftsbygningen på gården Solvang ble nesten som et klubbhus for Tjøme IL i 30-årene. Fru Pedersen på Solvang vasket og strøk draktene og fungerte som materialforvalter.
Datteren i huset, Malska, kan ifølge en tidligere jubileumsberetning stå som eksempel på all dugnadsinnsatsen i et lite idrettslag. Foran en søndagskamp slo hun seks mål med en halv meter høyt gress med ljå. Dugnadsånden har vært stor i Tjøme idrettslag gjennom historien.

Tjømling imponerte i bakken

TJØME: Av alle idretter valgte Johan Jacob Normann skihop-ping som sin hovedidrett. Det var flere bakker på Tjøme. Han begynte i Sandbekkbakken hvor han hadde bakkerekor-den på 20 meter. Senere ble det Krogstadbakken på Haug.
Han deltok i Hovedlands-rennet i Bjellandbakken i 1937, som var forløperen til dagens norgesmesterskap, og det siste Hovedlandsrennet før NM ble
innført året etter. I Bjelland-bakken laget tjømlingen kjempesensasjon. Han hadde 35 meter som lengste hopp før Hovedlandsrennet. Men i første omgang hoppet han 56 meter og en kunne lese på tavlen at Normann og den mer kjente Asbjørn Ruud fra Kongsberg begge hadde 56 meter.
Folk på sletta mumlet om feil, og det ble snakket om at denne tjømlingen umulig kunne ha hoppet så langt. Han fulgte opp med 54 meter i andre omgang og kom på syvendeplass og hadde kun de store kanonene foran seg. Deriblant flere av verdens beste, de berømte Kongsberg-hopperne og noen til. Hans to brødre Gabriel og Fridtjof var også habile skihoppere og Tjøme hadde i 30-årene en brødretrio som Kongsberg hadde i Ruud-brødrene. fjerdeplasserte Silvano Beltra metti brakk ryggen og ble lam. Lasse Kjus kjørte klokelig ut, mens Kjetil André Aamodt trakk seg fra rennet i St. Anton.
■ Proffstevner i boksing gjør størst suksess når hjemmehåpene vinner, og det gjør de som regel i Danmark, takket være kvaliteten på motstanderne. Da pressen pekte på at danskene har vunnet 567 og tapt bare 20 kamper de siste 12 årene, slo promotor Anders Vester tilbake med følgende logiske mesterstykke: -Selv om man kan trekke fram statistikk som sier at danskene vinner 19 av 20 kamper, så betyr ikke det at danskene nesten alltid vinner.
■ De bejublede norske skismørerne må bare finne seg i å stille bak i køen. Den sørkoreanske idrettslederen Kim UnYong tar prisen. Han unngikk så vidt å bli sparket ut av IOK da OL-komi-teen kvittet seg med korrupte medlemmer, men stilte freidig som kandidat i årets presidentvalg. Valgkampen hans gikk ut på å tilby medlemmene de samme frynsegodene de nettopp hadde frasagt seg, og til og med lønn for vervet. Kim tok en urovekkende annenplass da Jacques Rogge ble valgt.
■ Frode Olsens lagkamerat Francisco Gallardo ble hengt ut som årets styggis da han feiret en Sevilla-scoring ved å bite i målscorerens penis. Men han slapp billigere enn Nord-Kore-as VM-lag i 1966, som etter å ha seg en fest for å feire Asias første og hittil eneste virkelige VM-bragd. slått ut Italia og hatt Portugal i kne ble dømt til 20 års straffarbeid i hjemlandet. Årsaken var at de på dekadent vestlig vis tok.
Årets GO’BITT: Frode Olsens Sevilla-lagkamerat Francisco Gallardo ble verdenskjent da han feiret en scoring ved å bite i målscorerens penis.
■ Da Michael Jordan la opp i 1998, gjorde han det på helt uslåelig måte: Med vinnerpo-engene fem sekunder før slutt i NBA-flnalen. Tidenes beste basketballspiller klarte å gi seg på toppen. Men i år sprakk han, og gjorde comeback for Washington Wizards. Dermed vil de siste minner om idrettsmannen Jordan være av en god, men langt fra suveren 38-åring i en liga hvor mange spillere er bedre enn ham.
■ Den nye proffligaen i amerikansk fotball het XFL og skulle utfordre NFL ved å tilby store doser vold (spillerne) og sex (heiajentene). Den debuterte som en løve med strålende seertall, men interessen varte i bare en uke. Noen måneder senere var det kroken på døra for ligaen som ble startet av fribrytersirkuset WWF og TV-nett-verket NBC.
■ Den spanske førstedivisjons-klubben Rayo Vallecanos fot-ballproffer fikk noe å tygge på, eller rettere sagt ingenting å tygge på, da klubben for å spare penger avviklet ordningen med gratis tyggegummi. På det sparer klubben 5000 kroner i året. Byrival Real Madrid, som også har hatt trøbbel med økonomien, betalte samtidig 600 millioner kroner for Zinedine Zidane. Mens Real har kjøpt seg til topps i verdens beste fot-ballserie, har Rayo spart seg til bunns.
■ Tyggegummi manglet hun.

AOCR 268ab

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Tjømehistorie i bilder

3/7-2003

Tjømehistorie i bilder

De er fornøyd, Gøthe Gøthesen og Helg 2 Knutsen Strømme, der de frakter bilder til Tjøme ungdomsskole og bygger opp Tjøme Historielags Tjøme-h sto-rieutstilling – som åpner lørdag.
Rundt 70 bilder som i strek og farger forteller om liv og virksomhet på øya har ut-stillingskomitéen sikret seg siden de inviterte til bilde-mønstring for etpar måneder siden. Det har gått etter forventningene. Og kanskje vel så det.
– Nå er det jo ikke originaler alt sammen, sier Gøthe Gøthesen. – Noen bilder har vi funnet i bøker og forstørret opp.
Men de aller fleste er originaler, både av kjente og mindre kjente kunstnere så vel som amatører. Og folk har tydeligvis ikke hatt betenkeligheter med å betro dem til historielaget.
– Vi har brukt dør til dør-metoden, sier Gøthesen.
– Og munn til munn, supplerer Strømme. -Våre egne medlemmer har jo også hatt mye å bidra med. Kunne du forresten formidle en stor takk fra komitéen?
Lørdag er det altså åpning, og til da har nok utstillings-teamet tjømehistorien klar, i bilder ordnet tematisk og geografisk, som Gøthe Gøthesen sier det.
Og perlen? Bildet de er mest stolt av å kunne presentere?
Nei, noen favoritt har de ikke lyst til å peke ut. Alt bidrar til å fylle ut historien, hvert bilde på sin måte.
Else Marie Høst

BILDEFRAKT TIL UTSTILLINGEN: Helge Knudsen Strømme (tv.) kan hente ut «Fra Medø», malt av Per Aabel rundt 1970, og Gøthe Gøthesen bærer inn «Vrengen Bro sett fra Møllebukta» (fra 1935, med hvalbåter i opplag), signert Ingvald Engelbregthsen, og «Fra Langvika», malt i 1943 av E. Rønning.

 

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

AOCR 250ab

Under vann på Verdens Ende

Øyene 4/9-2003

Under vann på Verdens Ende

Det ble ikke noe av planene om et kystsenter på Verdens Ende. Men hva med en undersjøisk tunnel hvor besøkende kan oppleve livet under havoverflaten?
Ikke før stormen har lagt seg rundt debatten om bygging av et økologisk kystsenter på Verdens Ende, dukker et nytt spektakulært utbyggingsforslag opp. Ideen om en tube under havoverflaten kommer fra Bjørn «Big Bear» Johansen: Livet i havet
– Forslaget mitt er foreløpig en reise i fantasiens verden. Tenk hvilken opplevelse det blir for besøkende – både for barn, ungdom, voksne, eldre, funksjonshemmede og rullestolbrukere, sier Johansen.
Han ser for seg en slags tube eller tunnel som bygges fra fjellsiden bak eller foran gangbrua og utover i havet. På innerveggene skal det opp informasjonstavler om livet i havet. Utenfor foreslår Johansen at det kan settes opp teiner og ruser og kanskje også et utradert skipsvrak, samt at fisken blir matet for at den skal bli sted-bunden.
– Fangsten fra rusene kan tas inn i tuben slik at besøkende får ta for eksempel hummeren, sjøstjernen og krabbene i nærmere øyesyn før fangsten blir hevet ut igjen i havet, forklarer Johansen.
Han understreker at spørs målet om hvor lang tuben skal være og hvor dypt den skal gå, må i tilfelle under-vannsentreprenører og marinbiologer ta seg av.
-1 denne tuben, som jeg har valgt å kalle den, kan du gå og se på livet i havet. I den bakre og bredeste delen av tuben ser jeg for meg at det lages et opplysnings-/under-visningsrom med dataskjermer og kanskje en storskjerm. Her kan det være fagfolk som kan gi informasjon om floraen og fuglelivet du kan oppleve både på land og under vann, forklarer Johansen.
Sponsorer
– Du tør å komme med et slikt forslag nå rett etter debatten om kystsenter på Verdens Ende?
– Jeg tror tvert imot at motstandere av store bygg på Verdens Ende kan se annerledes på en undersjøisk konstruksjon. Dette er ingen konstruksjon som skal stå på en fjelltopp eller ødelegge
horisonten, men er tenkt nedsenket i havet og vil ikke visuelt forstyrre bildet av Verdens Ende. En skjult skatt! Oppsummerer Johansen.
Finansieringen vil han overlate til noen av landets største bedrifter, mot at de får logoen sin og en presentasjon over hva de driver med og deres produkter strategisk plassert et eller annet sted inni konstruksjonen.
– Tror du på gjennomslag for ideen?
– Jeg har tro på at dette er en idé som kan bli tatt godt imot av besøkende. Men antagelig vil analytikere, forståsegpåere, synsere, svarte-dau- og dommedagsprofeter, byråkrater, politikere og andre stemme i at dette er nok en dum idé fra Bjørn «Big Bear» Johansen. Kanskje vil de enes om et slagord: «Verdens Ende skal være som det er – ikke tenk nytt. Verken her eller der».
An-Magritt Larsen

AOCR 250ab

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 

3/3-1992 TB
HVASSER: «…Likesom et kongerike for sig selv». 
ELLEN BERING

Det er tittelen på et hefte som i disse dager er klar til utgivelse, og som faktisk er det første selvstendige skrift som skildrer Hvassers historie fra 1891-1941. Det er de to helstøpte hvasslendingene Einar Christian Erlingsen, mangeårig journalist, idag forlagsredaktør med utgivelse av syv fagtidsskrifter, og Øyolv Sandvik, tidligere rektor ved Hvasser skole som har skrudd tiden 100 år tilbake, og fulgt utviklingen frem til annen verdenskrig.

Heftets tittel er hentet fra referatet til Tjøme skolestyrets møte 17. juni 1963, da formannen, gartner Normann uttalte:
«Straks efterat vi hadde bygget den nye skolen på Fredheim blev jeg klar over at vi hadde begått en gresselig bommert idet det hadde vært naturlig at man skaffet en sentralskole – omfattende kretsene Kirkely, Bjøme-våg og Fredheim. Jeg tenkte da ikke på Hvasser, som jo er likesom et kongerike for sig selv.» Identitet
Hvorfor en så lokal lokalhistorie – for en gruppe øyer med rundt 500 innbyggere såvel idag som for 100 år siden? Dette spørsmålet innleder Erik S. Rei-nert forordet i heftet med.
-Vi tror den økende interessen for lokalhistorie fyller et behov hos folk flest. Et økende behov for samhørighet, for tilhørighet midt i en verden der de store krefter – økonomiske, politiske og sosiale – trekker den motsatte vei, vekk fra det lokale, sier Reinert.
Heftet gir ifølge Reinert noe av bakgrunnen for hvorfor Hvasser føler identitet så separat fra «hovedøya» Tjøme. På samme måte som det går an å være nordmann og europeer samtidig, går det godet an å være hvasslending i Tjøme kommune.
Selvberging
Hvassers historie er historien om en utkant av en kommune som allerede selv var en utkant i de tider dette heftet handler om. Øyas lærer gjennom mange år. F. W. Sundene forteller om «periferiens» kamp mot «sentralmakter», både på Tjøme og i Christiania for 100 år siden. Løsningen dengang for Hvassers vedkommende er klart nok sammenfattet av Sundene: «Skulle noe settes igang, måtte en selv greie det». Det imponerende er at så meget av den innstillingen Sundene beskriver, fremdeles er tilstede på Hvasser idag, fastslår Reinert.
Vriene tjømlinger..
-Joda, mye av heftet handler om hvor vriene tjømlingene var, smiler Einar Christian Erlingsen, som selv tråkket sine barnsben på Hvasser. Både veien og kirken ble bygget mer eller mindre på dugnad av hvasslendingene, og da kirken omsider sto ferdig manglet man penger til tårn. En ny tiggergang
fulgte, og til slutt gikk de høyere makter, det vil si Tjøme kommunestyre med på at kirken skulle få sitt høydepunkt.
-Heftet er først og fremst kommet til ved initiativ fra Øyolv Sandvik. Sammen med sin kone Torbjørg har han stått for skolegangen til minst to generasjoner hvasslendinger – inn-klusive min egen – fra 1955 til 1991, forteller Einar Christian Erlingsen. Når det gjelder redigeringen av stoffet har vi fulgt de enkelte forfatteres stavemåte på stedsnavn, for eksempel Kjøn-naberget eller Tjønnaberget. Kun feil som var helt opplagte, også da teksten ble skrevet er rettet. På den måten synes vi at noe av tidskoloritten er bevart, sier Erlingsen.
Egen historiebok
Både han og Sandvik er skjønt enige om at arbeidet med heftet har vært både artig, interessant og lærerikt.
– Meningen er at skriftet skal være forløperen til en egen historiebok for Hvasser. Det vi greier å få inn av inntekter på de 2000 eksemplarene som nå er til salgs, skal finansiere de neste publikasjonene, sier de to. forfatterne, som møtte Tønsbergs Blad en solblank februar-dag i idylliske Sandøsund.
-Dere har vel en liten Tjøme/ Hvasser-vits på lager?
– Den tror jeg vi sparer. Det er nemlig et legat på Tjøme som har bidratt til å finansiere utgivelsen, smiler Øyolv Sandvik.

De to lokalhistorikerne, Øyolv Sandvik (f.v) og Einar Christian Erlingsen i sitt rette element, idylliske Sandøsund som om noen måneder invaderes av feriefolket. (Foto: Eivind Eriksen)

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Jubileum med fyr og flammer 

Jubileum med fyr og flammer
TOMMY BIRKELUND

Å gjenreise fundamentet til fyrtårnet, som sto ferdig i 1801, er en tiltalende tanke hos styringsgruppa for Færders 300 års jubileum. Mandag var det befaring på øya med representanter fra både kommunen forenings- og næringslivet på Tjøme, samt fulkes- og riksantikvaren. (Foto: Tommy Birkelund)
FÆRDER: Neste år vil det være 300 år siden kullgryta på Store Færder blusset for første gang. Jubileet skal markeres med en rekke små og store arrangementer neste sommer. Det kan også bli aktuelt å bygge en modell av fyrtårnet som sto ferdig i 1801, for deretter å verne øya. Uansett vil jubileet åpnes med fyr og flamme fra toppen av Store Færder.

Mandag var representanter for Tjøme kommune, nærings- og foreningslivet i kommunen, samt fylkes- og riksantikvaren på befaring på Store- og Lille Færder. Ste-mingen synes entydig, det er med stor entusiasme tjømlin-gene starter arbeidet med markeringen av jubileet. Noe mer usikkert hvilken konklusjon riksantikvaren vil komme frem til.
I dag står bare ruinene igjen av det gamle tårnet. Fyrtårnet overtok funksjonen til fyrgry-ta av jern som hadde sørget for sikkert farvann de første 104 årene. Originalsteinen be-
finner seg imidlertid på øya, men det vil koste mye penger å restaurere tårnet. Spørsmålet er om det vil bli mulig å reise disse pengene.
Vil koste mye – Vi er avhengig av drahjelp fra riksantikvaren og staten, men det hadde vært fint om vi kunne fått det til. Spørsmålet er hva riksantikvaren sier. Det er flere mulige alternativer å velge mellom. Blant annet å verne området, og kun stanse forfallet. Eller å forsøke å gjenreise det gamle fundamentet på 6 x 6 meter. Det kan også komme på tale å konservere de ruinene som er i dag og bygge et overbygg slik at siluetten kan beskues fra fjorden, sier Tjømes ordfører Roar Tandberg.
Tjøme kommune skal nå, sammen med fylkesantikva-ren, lage en plan for bevaring og vedlikehold av fyret og de øvrige anleggene på Store Færder, deriblant fyrbestyrer-boligen og «køllaveien» opp fra bukten.
Tone Devold fra riksantikvarens kontor sier til Tønsbergs Blad at hun fikk stor nytte av mandagens tur til Færder. Ved hjelp av fotoapparatet, skisseblokk og samtaler med kjentfolk har hun sikret seg den dokumentasjon hun trenger, men det er for tidlig å si hva utfallet blir.
– Uansett hvilken løsning som velges vil det trengs en god del vedlikehold. Vi må blant annet finne frem til hvem som skal ha dette ansvaret, sier hun.
Riksantikvaren må også se på Færder i sammenheng med de øvrige fyrene langs norskekysten. En plan for å verne alle fyr blir nemlig diskutert, men for Færders del haster det å finne en endelig løsning på grunn av jubileet neste år.
Når det gjelder Lille Færder, eller Tristein, jobber Tjøme kommune aktivt for å bevare bemanningen på fyret. I dag har fire voktere jobb på Tristein. I følge Devold har Staten allerede gitt uttrykk for at bemanningen skal opprettholdes.
Festspillene er med
De som til nå har jobbet med jubileet har allerede hatt én idedugnad blant forenings- og næringsliv på Tjøme, og mange baller er kastet opp i luften. Mandag ble styringsgruppa offisielt nedsatt og fremdriftsplanen spikret under et møte i hovedutvalget for kultur og undervisning på Tjøme.
– Vestfoldfestspillene har allerede bestemt seg for å ha fyrtårn som tema neste år, en vinkling vi setter stor pris på. Videre er Færder seilforening 100 år og Færderseilasen avvikles for 50. gang den 10. juni.
Det vil være naturlig at vi finner på noe i den sammenheng, for eksempel en ragatta rundt Færder. Dessuten er Posten 350 år i 1997. Som kjent gikk mye av posten langs kysten de første 250 årene, noe som innbyr til et samarbeid. Ideene er mange, men vi er såvidt kommet i startgropen, sier jubileets prosjektleder Trine Hansson.
Både i NRKs kultur- og underholdningsavdeling har man også sagt seg interessert i å lage programmer fra Færder i jubileumsåret.
Langt lerret å bleke
De viktigste støttespillerne ved jubileet vil uansett bli forenings- og organisasjonslivet på Tjøme. Hvilken interesse de viser for jubileet vil bli avgjørende for hvor omfattende markeringen vil bli, men så langt har altså signalene vært positive. Det er likevel et langt lerret å bleke før bitene vil falle på plass.
– Det vil gå et brev ut til samtlige foreninger i kommunen hvor de blir invitert til et møte med kommunen. Der vil de få den informasjonen de trenger omkring jubileet, samt tidsfrister for tilbakemelding om egnede arrangementer som de ønsker å bidra med, sier ordfører Tandberg.
Ordfører Roar Tandberg var guide da blandt andre Tone Devold fra Riksantikvaren og Jan Lind fra fylkesantikvaren besøkte Færder mandag. (Foto: Tommy Birkelund)

l sitte ved en fjellbekk, 

l sitte ved en fjellbekk,

Følge dens -ut løp med øynene og lytte til det melodiske silderet, er en fin feriebeskjefti-geise. Gresset ved bekken er så saftig og grønt, steinene skinner så blanke gjennom det klare vannet, solflekker danser over bunnen. Her burde barn leke. For et sted for en liten kvernkall!
En kunne demme opp bekken i kulpen under det lille fallet, og båter kunne seile med strømmen over til den andre siden. Vi slipper barkbiter i vannet. De dupper en stund i strømhvirvlene før de glir nedover og blir borte for oss.
Plutselig har vår tanketomme lek ført oss tilbake til barndommen. Mens vi stirrer i vannet blir årene borte.
På landet — Bekken gikk i skogkanten og var like vakker som denne bekken. Vi lekte ved den og vasset i den. Når den gikk stor, hendte det at de vasket tøy der. Vann og åpen varme, — tiltrekkende elementer! Ungene flokket seg om den svarte gryta hvor tøyet kokte i lutvannet, fikk stikke pinner under brannjernet og hjelpe til med å holde varmen vedlike og hente vann i bøtter og spann. Det måtte være spennende å følge bekkefaret helt dit opp hvor bekken kom fra, et hemmelighets fullt sted høyt oppe i skogen. Men det var nok langt dit for den som liten var.
Å være liten — så liten at voksne mennesker raget høyt opp i luften over en, så liten at enga rakk en over hodet.
Enga var tett og brun, og vinden fikk gresset til å bølge. Enga var en sjø, en velluktende sjø. Vi var syv år og kunne ikke svømme. Mange av kameratene i byen kunne allerede. Derfor øvde vi oss daglig, i vannet og i enga. Vi.vasset inn over og kavet med armene. Det ble brede veier etter oss. Men her på landet var alle så utrolig snille. Ingen skjente noensinne på barn.
Den gang var autoritets frykten større enn i dag. Respekten for verdier var også meget større. Et barn aksepterte at hvis det ødela klærne, knuste en rute, mistet noe, ja da var en hjem f allen til straff. Å lyve var heller ikke riktig. Men ofte føltes straffen urettferdig.
De voksne var ofte «dumme». Det var av og til uendelige avstander mellom deres og vår verden. I barnas vokabular var ikke uttrykkene varierte. Det var bare «snille og sinna» voksne, i hjemnene, på skolen når den tid kom, overalt. Vi kaptes om å gå ærend til den butikken hvor «dama var snill».
På tross av autoritetsfrykten, på tross iv pliktene som barna tidlig fikk, var friheten stor, friheten til å leke overalt og til å streife omkring i byen og omegnen. Grensen satte vi selv, vi gikk tå langt vi orket.
Lenge var bakken ved Jordfallen «Verdens Ende». Vi gikk dit med eldre barn for å bade. Det var skyggefullt og kjølig under trærne ved Baldershagen. Når de nådde hit, stormet bestandig ungene ned mot stranda hvor solen flommet over sanden, og hvor luften var varm og luktet sjø.

Følge dens -ut løp med øynene og lytte til det melodiske silderet, er en fin feriebeskjefti-geise. Gresset ved bekken er så saftig og grønt, steinene skinner så blanke gjennom det klare vannet, solflekker danser over bunnen. Her burde barn leke. For et sted for en liten kvernkall!
En kunne demme opp bekken i kulpen under det lille fallet, og båter kunne seile med strømmen over til den andre siden. Vi slipper barkbiter i vannet. De dupper en stund i strømhvirvlene før de glir nedover og blir borte for oss.
Plutselig har vår tanketomme lek ført oss tilbake til barndommen. Mens vi stirrer i vannet blir årene borte.
På landet — Bekken gikk i skogkanten og var like vakker som denne bekken. Vi lekte ved den og vasset i den. Når den gikk stor, hendte det at de vasket tøy der. Vann og åpen varme, — tiltrekkende elementer! Ungene flokket seg om den svarte gryta hvor tøyet kokte i lutvannet, fikk stikke pinner under brannjernet og hjelpe til med å holde varmen vedlike og hente vann i bøtter og spann. Det måtte være spennende å følge bekkefaret helt dit opp hvor bekken kom fra, et hemmelighets fullt sted høyt oppe i skogen. Men det var nok langt dit for den som liten var.
Å være liten — så liten at voksne mennesker raget høyt opp i luften over en, så liten at enga rakk en over hodet.
Enga var tett og brun, og vinden fikk gresset til å bølge. Enga var en sjø, en velluktende sjø. Vi var syv år og kunne ikke svømme. Mange av kameratene i byen kunne allerede. Derfor øvde vi oss daglig, i vannet og i enga. Vi.vasset inn over og kavet med armene. Det ble brede veier etter oss. Men her på landet var alle så utrolig snille. Ingen skjente noensinne på barn.
Den gang var autoritets frykten større enn i dag. Respekten for verdier var også meget større. Et barn aksepterte at hvis det ødela klærne, knuste en rute, mistet noe, ja da var en hjem f allen til straff. Å lyve var heller ikke riktig. Men ofte føltes straffen urettferdig.
De voksne var ofte «dumme». Det var av og til uendelige avstander mellom deres og vår verden. I barnas vokabular var ikke uttrykkene varierte. Det var bare «snille og sinna» voksne, i hjemnene, på skolen når den tid kom, overalt. Vi kaptes om å gå ærend til den butikken hvor «dama var snill».
På tross av autoritetsfrykten, på tross iv pliktene som barna tidlig fikk, var friheten stor, friheten til å leke overalt og til å streife omkring i byen og omegnen. Grensen satte vi selv, vi gikk tå langt vi orket.
Lenge var bakken ved Jordfallen «Verdens Ende». Vi gikk dit med eldre barn for å bade. Det var skyggefullt og kjølig under trærne ved Baldershagen. Når de nådde hit, stormet bestandig ungene ned mot stranda hvor solen flommet over sanden, og hvor luften var varm og luktet sjø.

Livskunstnerene på Hønsø

Livskunstnerene på Hønsø
Av: Einar Chr. Erlingsen og Eiv. Eriksen

Hans Johansen dukket ut av vedskjulet da vi kjørte inn på gårdsplassen. Vi hadde ventet oss en smule skepsis, eftersom vi ikke hadde kunnet varsle vårt komme på forhånd. Men langtifra. Velkomsten vi fikk, var som om vi skulle være lenge savnede venner. Og vi oppdaget noe mer enn gjestfrihet på Hønsø — vi oppdaget også en egen livsstil. En livsstil vi alle kan ta lærdom av i vår travle hverdag. For selv om veien til nærmeste nabo er lang for Hans og Jenny Johansen, selv om gården er nærmest isolert vinterstid, selv om livet ofte er strevsomt, så har det gamle ekteparet greid noe som mange andre mislykkes med: De har skapt seg en lykkelig hverdag. Vi oppdaget snart den spesielle tonen som eksisterer mellom de to.
For selv om de er gamle av år – han 82, hun 80 – er deres kjærlighet for hverandre fortsatt ung. Svaret vi fikk da vi spurte om de ikke synes det blir ensomt på Hønsø, bekrefter også dette: – Nei, vi har jo hverandre
Deres hverdag har vært preget av slit. Livet som fisker og jordbruker har ikke vært en dans på roser, men typisk for Hans er at det er de gode minnene han husker. Som den gang han fikk syv tonn makrell på samme dag. De dagene han kom hjem uten fangst, husker han ikke.
Kjøkkenet er det første rommet man kommer inn i hos Hans og Jenny Johansen. I en krok durer vedkomfyren koselig, vannbøtten står på plass ved siden av. Riktignok rommer kjøkkenet også en elektrisk komfyr men Jenny betror oss at det fremdeles er vedkomfyren hun setter mest pris på. – Dessuten blir brødene mye bedre i den, tilføyer Hans.
Det er nemlig han som står for brødbakingen.
De tar det lett fornærmelig opp når vi spør hvor veden kommer fra. Den hugger de nemlig selv, skjulet er velfylt for vinteren. — Det er ingen sak etter at jeg fikk motorsag, forteller den gamle kruttgubben Hans. — Nu er vedsagingen omtrent som å skjære gulrøtter. Og så smiler han sitt lune smil, som gjør ham førti år yngre.
Inne i dagligstuen durer det i nok en ovn. – Vi fyrer bare med ved, svarer Jenny da vi spør. – Synes likesom det blir koseligere i huset på den måten. Og som i alle eldre hus med respekt for seg selv, har også huset på Hønsø en finstue. Og hvilken flnstue!
En antikvitetshandler hadde vel sannsynligvis gått amok blant alle herlighetene. Personlig falt vi pladask for den gedigne lysekronen i kobber og giass.
Tapetet er en historie for seg. Mer enn hundre år gammel, og følgelig uerstattelig. Tidligere laget man ting for at de skulle vare, så mønsteret er like vakkert og fremtredende som dengang tapetet kom på veggen.
Finstuen er et rom som ikke brukes — bortsett fra ved festlige anledninger. Som for eksempel julaften.
Rommet er stort og upraktisk å fyre opp for lengre perioder, dessuten har det gamle ekteparet plass nok i huset for øvrig. Så finstuen er blitt et rom hvor de vakreste ting og minner er plasert. Og dermed blir også et opphold i rommet et avbrudd i hverdagen.
Julefeiringen på Hønsø er nok også et kapitel lor seg. Nu er det ikke lenger dyr på gården — bortsett fra to katter.
Men den gang det sto ku på båsen og hest i stallen, var dagene før jul en hektisk tid. Slaktingen skulle unnagjøros. Og Hans er overtroisk på det punktet Grisen måtte slaktes ved nymåne, betror hun oss. — Da blir nemlig flesket drøyere.
Men Jenny ryster bare på hodet av slikt prat.
Hvorom dette nu enn har seg:
Etter slaktingen fulgte salting, pølse-laging, røking. Lite kjøtt ble spist ferskt, lagringsmulighetene var ikke de samme.
Derfor er kanskje fryseboksen den av den moderne tids velsignelse som de to på Hønsø setter størst pris på. — Jeg kan ikke tiske torsken ferskere selv, enn den jeg fisker ut av fryseboksen, hevder Hans.
Og han burde vite det. For selv om fisket ikke lenger er et livsgrunnlag for de to, er han fortsatt ute på fisketur en gang iblant. Men han klager på forurensningene. Fisken blir borte, mener han. Dagene på Hønsø blir sjelden lange. Det er det rett og slett ikke tid til. Et utall av gjøremål må avvikles.
Vann skal hentes i brønnen. Pumpe har de riktignok innendørs, men de gamle jernrørene avgir rust en gang iblant. Så de to foretrekker å hente vannet direkte fra kilden. Men det er mer å gjøre: Båten skat passes og øses. Om våren settes potetene, om høsten skal grøden høstes inn. Huset trenger sitt daglige vedlikehold, ved skal hugges.
Hans er forøvrig ikke snauere enn at han brenner av en dynamittgubbe eller to også, dersom det er en gjenstridig stubbe han skal ha bukt med.
Vinteren fører også sin dei av strevet med seg. Særlig hvis det er meget sne. Det har faktisk hendt at Hans har måttet grave tunne! frem til brønnen. Deretter må øksen frem, for å få hugget hull i isen.
Vinteren medfører også en større grad av isolasjon. Særlig for Jennys vedkommende. – Jeg kan ikke gå på ski, betror hun oss. Så er hun da også født og oppvokst i strandkanten på Hønsø, hvor sneen sjelden ligger lenge ad gangen.
Hans derimot er skiløper. Han er født i Sandar, og hadde tidlig ski på bena. Og han er ikke dårligere kar enn at han fremdeles spenner dem på og unnagjør nødvendige turer til butikken.
Inne i dagligstuen er kaffekoppene kommet på plass. Vi setter oss omkring bordet – Hans er nøye på at han får plassen sin. De to greier ikke la være å småerte hverandre av og til.
Da vi kommer inn på spørsmålet alder, svarer Hans: — Jeg blir 83 år i mai. Og ikke 93, som du av og til sier, tilføyer han og skotter over på sin kone. Men som de fleste pv sitt kjønn, greier hun som regel allikevel å få inn det siste ord.
Praten går livlig rundt bordet. De gamle er de rene oppkommer av gode historier, opplevet og erfart gjennom et langt liv. Hans forteller om dengang to predikanter fra Østfold stakk av med gjessene hans. –
Da holdt jeg på å fly på loftet etter Krag’en min, forteller han. — Fem, seks skudd gjonnom styrhuset på båten sin var det de skulle hatt, de fantene!
Tiden flyr dessverre fort i godt selskap. Så den tid kom også, da det var på tide å si farvel til Jenny og Hans på Hønsø. – Vær forsiktig i dumpene på veien, roper Hans etter oss. Og rusler inn igjen til sin lune hverdag på Hønsø.

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen

Minner fra Tenvik for femti år siden

Minner fra Tenvik for femti år siden

Kanskje var Tenvik livligere for femti år siden. Her var butikken det naturlige sentrum.
Butikken var et riktig gammeldags landhandleri, bygd opp av Kaltvedt. Butikken var liten etter dagens målestokk, men til gjengjeld hadde den mange lagre, bygd etter hvert som behovet for lagerplass steg. Mel og sukker lå løst i skuffer i disken, og skulle du ha kaffe, så måtte den males først. Og malingen skjedde på en kaffekvern som ble sveivet for hånd. Åpent og enkelt. Melk ble solgt på klare flasker. Returflasker måte ofte vaskes for hånd av betjeningen før avsendelse til meieriet.
Butikken var Tenviks «vannhull». Her møttes alle, fra hvalskytteren til kona fra Småvik eller fruen fra Storebukt. Ingen måtte ha dårlig tid på butikken. Her var den grå benken i stadig bruk, praten gikk lett, sladder, personlige problemer og ellers dagligdagse ting, alt fikk bein å gå på. En trengte ikke noen psykologer den gang, det sosiale nettverket fungerte godt og den enkelte ble tatt vare på.
Butikken solgte alle typer varer. Også bensin kunne du få kjøpt. Pumpa sto på plassen på utsiden. Det kunne imidlertid tenkes at kunden måtte hjelpe til, hvis han Skulle ha mye. Det er tungt å bruke håndpumpe, det vet alle som har prøvd.
Om sommeren sydet stedet av aktiviteter. Det begynte med at hvalfangerne kom hjem. Det var litt av et syn når de kom, hvalbåtene på lang rekke, som perler på en snor, inn gjennom Vrengen og inn fjorden til Tenvik. Da bruste stoltheten i enhver Tenvik-beboer og alle som så på: «Guttane kommer!» Båtene la til ved kaia og der ble de liggende til du skulle ut igjen på høsten.
Småguttene sloss om å bære skipssekkene i land mot en tyggegummipakke eller to, eller kanskje en liten slant. Forventningsfulle familier ventet på sine kjære, og drosjene sto klare.
Om sommeren skulle hvalbåtene pusses opp og klargjøres for ny sesong. Over 100 mann jobbet på båtene. Oybuss fraktet mannskapene til og fra. Om kvelden var det alltid det samme rituale: samling utenfor butikken, en kveldspilsner til hver mann, pale type og så inn i bussene. Sosialt, godt. En for alle, alle for en. Tenvik Landhandleri hadde i sommermånedene øyas største ølomsetning. Tønsberg Bryggeri måtte da også forsyne butikken med øllast annenhver dag slik at ikke butikken gikk tom for øl! Logistikken fungerte den gang også, bare med annet navn. På den lille fjellknausen overfor kaia ble det et år satt opp en hvalkanon. Her øvde nye og gamle skyttere seg til stor glede for stedets unge. De hadde ikke annet mål i livet enn å bli hvalfangere og helst skyttere. På stranda lå gamle livbåter og livbelter av kork og påTorskeberget badet de litt mer avanserte.
På kaia var det Paulsen som var sjef. Han var skøytefører på feija «Veierland». Båten gikk nøyaktig som en klokke. Så skulle den da også korresponderere med bussene som kom og gikk. Øyfolket trengte forsyninger og pålitelig kommunikasjon. «Veierland» gikk mest på øya med samme navn, unntatt torsdager, da gikk den til Tønsberg for å hente tyngre gods. På Håøya var det masse militære mannskaper. Dette var i den kalde krigens tid og øya var et viktig fort på den tiden. Forsvaret brukte egen båt til og fra Tenvik. I tillegg kom den gamle tyske E-båten innom fra Bolærne.
Tenvik var et trygt sted. Her var det arbeidsplasser, Forsvaret var godt etablert og det nære sosiale nettverket fungerte til alles beste.
H. J. Tveitan

AOCR Svein-Åge Wærhaug-Mathisen